Paul McCartney har helt siden jeg var liten vært et navn jeg har vært fortrolig med. Først som medlem av The Beatles, med platene "Sgt. Peppers" og "With the Beatles", senere som medlem av Wings, og fra 80 - tallet og utover, som soloartist. 

Jeg er for ung til å huske noe fra da han forlot The Beatles og startet bandet Wings. Men jeg husker søskenbarnet mitt hadde samleplata "Wings greatest" på slutten av 70 - tallet. Og musikken på plata fascinerte meg. Med låter som "Another Day", "Band on the Run", "Mull of Kintyre" og "Live and let Die". Jeg fikk kopiert den over på kassett. En kassett som ble mye spilt på den tiden. Wings var svært populære på 70 - tallet, så mange av kameratene mine hadde eldre søsken som hadde plater med dem. Slik at jeg også fikk hørt album som "Wings over America" og "Venus and Mars".

"McCartney II" fikk jeg ikke noe forhold til da den kom, selv om "Coming Up" var en låt jeg fikk hørt endel på radio. Det var nok først og fremst med albumene "Tug of War" og "Pipes of Peace" at jeg fikk et nært forhold til McCartney som soloartist. Begge gjorde inntrykk da de kom, og de havnet tidlig i platesamlingen. Enten ved bruk av ukepenger, eller som julegave. Begge platene inneholdt flotte enkeltlåter som "Wanderlust", Ballroom Dancing", "Ebony and Ivory", "Pipes of Peace", "Say Say Say", "So Bad", og "Through our Love". Og begge ble spilt veldig mye på den tiden. 

Etter denne tiden, roet interessen for Paul McCartney seg noen ned. "Give my regards to Broad Street" og "Press to Play" ble kjøpt inn, men medførte ikke det store engasjementet. Men som med så mange andre nordmenn fikk interessen et løft med den flotte plata "Flowers in the dirt" fra 1989. Den var gjennomført bra, i tillegg til at den hadde fine enkeltlåter som "This One", "Put it there", "We got Married" og "My Brave Face". 

Interessen for McCartney har gjennom 80 - og 90 - tallet vært såpass stor at jeg stort sett har kjøpt de ulike platene han har kommet med. "The Liverpool Oratorio", "Working Classical", "Tripping the live fantastic", "CHOBA B CCCP" for å nevne noen. Og jeg har også gått lenger tilbake i McCartney`s diskografi og skaffet meg de gamle Wings platene. Noe som har bidratt til å holde interessen for mannen ved like. 

I 1997 kom han med "Flaming Pie", som var et nytt høydepunkt kvalitetsmessig, med mange fine låter. De klassiske komposisjonene han har kommet med de senere årene, har jeg litt verre med å finne ut av. Selv om de er behagelig å høre på. 

Det er nok summen av alle de fine platene han har laget de siste 40 årene, som gjør at jeg liker Paul McCartney så godt. For meg er han den største av Beatles medlemmene, og den jeg best klarer å identifisere meg med. Og om han nå skulle slutte å lage plater, vil jeg likevel ha mer enn nok å spille av ham i mange år til. Med hans enorme diskografi av flotte plater.