Men med årene fikk jeg et nærere forhold til gitarrock. Og da ble R.E.M. mer nærliggende å like. Som så mange andre fikk jeg for alvor ørene opp for dem med "Out of Time". Jeg likte aldri "Losing my Religion". Noe jeg vel fortsatt ikke gjør. Men "Near Wild heaven" og "Shiny Happy People" falt i smak. Så albumet "Out of Time" ble snart en gjenganger i cd - spilleren. 

Men som hos så mange andre var det "Automatic for the People" som skapte den store interessen for bandet. Plata er rett og slett glimrende. En av de beste platene jeg har i min ettervert store platesamling. Det lavmælte preget med de vakre melodiene og fine arrangementene gjorde inntrykk. Særlig "Man on the Moon" ble en kjær låt. En låt jeg har nynnet mye på opp gjennom årene. 

Etter dette ble interessen for R.E.M.s eldre diskografi også økende. Jeg gikk til innkjøp av alle albumene deres. Og fant mange perler blant dem. Jeg skjønte da at R.E.M.s musikk hadde vært mye mer tilgjengelig og melodiøs enn det mine fordommer i unge år hadde tiltrodd dem. Særlig "Green" og "Document" falt i smak.

Albumene fra og med "Monster" har alle blitt kjøpt inn og lyttet til, selv om ikke alt har vært like bra. "Reveal" fra 2001 syntes jeg var et frisk pust da den kom. De gode melodiene som var fraværende en stund, var godt representert her. Også "Around the Sun" fra 2004 er en hyggelig plate høre på.

Men jeg kan forstå de som rynker på nesen av R.E.M. de siste 10 årene. For generelt virker det som de har mistet noe av brodden de hadde på 80 - tallet og første halvdel av 90 - tallet. Men likefullt kommer jeg til å like dem i mange år ennå. Og vil fortsatt ha store forventninger til hver ny R.E.M. plate som kommer. Og jeg håper de tre gjenværende medlemmene fortsetter å lage musikk i mange år til. Nye plater fra R.E.M. med jevne mellomrom er noe som hører med i min lille musikkverden.