Simon & Garfunkel var en av de første store musikkopplevelsene jeg hadde da jeg var ung. Så sent som i 1981(12 år) hadde jeg ikke hørt om dem, da foreldrene mine ikke hadde noen plater med dem i plate samlingen sin. Og konserten i Central Park registrerte jeg nok uten at jeg følte det angikk meg. 

Omslaget kom da søsteren min, moren min og meg var på besøk hos en forretningsforbindelse til faren min, på Orkdal. Der satt vi og spiste vafler og hørte på dobbelt LPèn "The Concert in Central Park". Og alle de fine låtene gjorde et sterkt inntrykk. Jeg satt nesten trollbundet og hørte på. Noen dager senere var albumet på plass hjemme hos oss også. Jeg fikk lov til å eie den, noe som gjorde den til en av de tidligste platene i min samling. Jeg storkoste meg når jeg fikk mulighet til å høre på låter som "The Boxer", "Bridge over troubled water", "Mrs. Robinson" og "America". Jeg visste ikke den gangen at mange av låtene ikke var Simon & Garfunkel låter. Men låter fra Paul Simon`s soloplater. Slik som "50 ways to leave your lover", "Slip slidin` Away"og "Me and Julio down by the schoolyard". Men de var like fine som de andre låtene.

"Wednesday morning, 3 A.M." og "Bridge over troubled water" ble ikke lenge etter spilt inn på kassett, fra noen som hadde platene. Sistnevnte ble spilt mye på gutterommet.

Etter det anså jeg Simon & Garfunkel som en del av min musikalske arv. Musikk som har vært der i hele min oppvekst, og som har betydd mye for meg. Noe den fortsatt gjør. Jeg driver fortsatt å kompletterer samlingen min med cd versjonene av platene deres. I tillegg til en del samleplater. Den siste jeg kjøpte meg var "The Essential" fra 2004 som gir et fint tilbakeblikk på bandet.

Jeg har ikke hatt den store interessen for alle reunion konsertene de to har hatt de siste 30 åra. Jeg er mer opptatt av det som en gang var, og som jeg synes er så bra. Men jeg liker veldig godt mye av det Paul Simon har laget på egen hånd i tiden etter 1971. Også Art Garfunkel har mye bra fra etter den tiden. Og det er ingen tvil om at det var han som var selve stemmen i duoen.

Men en ny plate med Paul Simon og Art Garfunkel sammen kunne likevel vært artig. Om man ikke stiller for store forventninger på forhånd. 

De er i dag 62 år, men det er likevel tydelig at de ikke har tenkt å gi seg med det første. Noe mange mennesker over hele verden setter pris på. 

Tilbake