Michael MacNeil:  Født 20. Juli 1958, Glasgow, Skottland

Charlie Burchill: Født 27. november 1959,  Glasgow, Skottland

Jim (James) Kerr: Født  9. Juli 1959, Glasgow, Skottland

Derek Forbes: Født 22. juni 1956, Glasgow, Skottland

Mel Gaynor: Født 29. mai 1959, Balham, Sør-London, England

Brian McGee: Født 8. Mars 1959, Glasgow, Skottland

Kenny Hyslop (Kenneth John Hyslop): Født 14. februar 1951, Braeholm, Helensburgh, Skottland

Edvard (Eddy) Duffy: Født 30. desember 1968, Glasgow, Skottland

John Giblin: Født 26. februar 1952, England

Ged Grimes: Født 28. mars 1962, Dundee, Skottland

Simple Minds var på starten av 80-tallet et av de mest kritikerroste bandene i Storbritannia. Med album som "Life in a day" og "Empires and dance" De ble også tidlig kjent som et spennende liveband, under ledelse av den karismatiske vokalisten Jim Kerr. Sitt kommersielle gjennombrudd fikk de med albumene "New Gold Dream" (1982) og "Sparkle in the Rain" (1984). Sistnevnte gikk til topps på de britiske albumlistene. Mest kjent er de nok likevel for singelen "Don't You (forget about me)" som gikk til topps i U.S.A. i 1985. Den regnes også som en av de store 80-talls hitène. 

Rundt 1985 endret de også stil fra post-punk rock, til episk, storslått rock, tilpasset de store stadion konsertene. En utvikling også irske U2 fulgte. U2 og Simple Minds ble gjerne omtalt som keltisk rock på 80-tallet.

Utover 90-tallet falt interessen for Simple Minds, samtidig som de mistet flere av sine medlemmer. De senere årene har bandet bestått av de to grunnleggerne av bandet, Charlie Burchill og Jim Kerr.

I 2008 kunne Simple Minds se tilbake på 30 år. i løpet av de årene har det blitt 16 studioalbum, hvor de fleste av dem holder høy kvalitet.

Jim Kerr vokste opp som den eldste av tre brødre i 11. etasje i en blokk i Toryglen, Glasgow. Tidligere hadde familien hans bodd i et forfallent område i Gorbals, Glasgow. Kerr: "Big buildings with lots of floors and different families on each landing, bathroom outside, that sort of thing." Til blokka i Toryglen flyttet de da Jim var 7 år gammel. Jim Kerr: "It was like moving from the 19th century into the future. There was central heating, elevators and everything; it was impressive to us at the time at least."

Å vokse opp i Glasgow var trygt, til tross for at de fleste var fattige. Pga. kjærligheten mellom menneskene som bodde der, og omsorgen de viste for hverandre. Jim Kerr: "Når jeg var guttunge visste jeg ikke hva et klassesamfunn var. I Glasgow er alle like. Det er ingen klassestruktur for alle tilhører arbeiderklassen. Jeg husker kjærligheten. Og slik er det ennå. De folkene tar vare på hverandre. Arbeiderklassen er slik."

Faren James som jobbet som murer var svært militant overfor Jim og de andre ungene. Han slet også med alkoholproblemer. Senere ble Jims forhold til faren bedre, og de to reiste verden rundt sammen, da faren tok seg jobb som 'roadie' når Simple Minds var ute og turnerte. Lillebror Paul ble senere turnemanager for Simple Minds. Jims mor het Irene. Broren Mark opplevde også suksess som musiker, da han spilte trommer i bandet Gun på deres UK topp 10 hit "Word Up". Mark har også bidratt på flere av Simple minds' album.

Helt fra han var liten skrev Jim lyriske tekster, noe som ble en fin erfaring å ha med seg når han senere skulle skrive låttekster. Han var allerede da fast bestemt på å bli popstjerne en dag. Selv om han var flink i realfag på skolen, vurderte han aldri å bli ingeniør eller lignende.

Unge Jim var altergutt i den lokale kirken. Han var også opptatt av dyrenes rettigheter. En dag han var hjemme hos en kamerat slapp han ut fuglene fra et bur som kameraten hadde. Det førte til at han fikk en omgang juling. Senere i livet valgte Jim å bli vegetarianer.

	En ung Jim Kerr.		Et senere bilde av Jim (venstre) med sin far James.

I samme etasje som Jim bodde Charlie Burchill. De ble kjent i 1967, da begge var 8 år gamle.  Både Jim og Charlie så opp til Charlies storebror Jamie, som ble regnet som 'superstjernen' i gata, da han var den første til å gå med ring i øret, og til å farge håret. Storebroren hadde også plater som ikke ble spilt på radio, og som inspirerte Charlie og Jim.

Charlie kjøpte sin første gitar med røykekuponger han fikk av sin mor. Han lærte seg å spille på instrumentet med hjelp fra broren. Han lærte seg også å spille fiolin.

	En ung Charlie Burchill		Blokka der Charlie og Jim vokste opp i 11.etasje. Den er idag revet.

De gikk også sammen på Holyrood Catholic School (de var begge katolikker) hvor også Brian McGee og Tony Donald var elever. Kerr ble kjent med McGee, da han hadde en hjemmelaget ørering der det stod Wizzard (glamband) som Kerr var fascinert av. Begge var også fans av David Bowie. Og etter at McGee laget en ørering med Bowie til Kerr, var de å anse som venner. Kerr: "He did and he didn't skin me for it. He gave it to me for nothing."

Brian McGee lærte å spille på sitt første instrument, en cello, da han var 8 år gammel. Han lærte seg også å lese noter. Hans første platekjøp var "Call Me Number One" med The Tremeloes. Penger til plater fikk han gjennom sin jobb i en av farens puber.

	Brian McGee		Tony Donald

Jim, Charlie, Tony og Brian ble gode venner som hang sammen på fritiden. De tjente penger ved å bytte og selge plater.

I 1975 dannet de også sitt første band sammen kalt Biba-rom. Det vil si, de endret navn omtrent en gang i uken, etter hva de følte for. Også en Eneas Mullen var med i bandet. Han og Jim delte på å være vokalist. I starten var Jim så sjenert at han nektet å synge om andre var tilstede. Da tok han heller med seg mikrofonen til et annet rom, og sang der. Jim slet med stamming i barndommen, og noen mener han begynte å synge i et forsøk på å overvinne problemet. Da Mullen forsvant ut av bandet måtte Jim synge alene. De pleide å framføre coverversjoner av låtene til Patti Smith, Cockney Rebel, David Bowie og Lou Reed. Som også var deres forbilder. Sin første opptreden gjorde de foran 5 år gamle unger. En Joseph Donnelly som senere ble med i The Silencers, var også innom bandet. Etter å ha spilt sammen i ca et år ble bandet oppløst i 1976.

Det hendte seg at Jim og Charlie tok seg fri fra skolen slik at de kunne se bandene som opptrådte på Glasgow Apollo. Genesis på deres "Foxtrot tour", var den første konserten de to var på. Den neste var med Lou Reed, som de også var store fans av. Kerr fikk også med seg Bowies "Aladdin Sane tour". Alle disse konsertene fungerte som en skole for Jim og Charlie, der de lærte mye om sceneopptreden, image, og bruk av teatralske elementer. Jim Kerr: "The language, the clothes, the attutude, the sexuality... I'd just never seen it. Anywhere."

Det hendte seg også at de haiket til Edinburgh for å se band som Deaf School og Roxy Music opptre. En gang haiket Jim ned til Newcastle i England, for å få med seg en konsert der, for deretter å tilbringe natten i en telefonkiosk.

Jimg og Charlie gikk også på Holyrood R.C. Secondary School i Glasgow. Som er Europas største skole med 2000 elever.

Holyrood R.C. Secondary School

Etter endt skolegang dro Jim og Charlie på rundreise i Europa. De hadde ikke mye penger, så de kom seg fra plass til plass ved å haike. I utgangspunktet en farlig ting å gjøre, men Jim så annerledes på det. Jim Kerr: "I'd rather have died by the hand of a serial killer while hitch-hiking through Europe, than drink myself to death as a plumber (rørlegger) in Glasgow." Møtet med Europa åpnet øynene på de to, de innså også at de som musikere ville ha store muligheter her. En gang haiket de til Newcastle, for å kunne være tilstede på en konsert. Men de hadde ikke penger til overnatting, så de måtte sove i en telefonkiosk.

Da de kom tilbake fra Europa ferien, fikk Jim seg jobb som lærling på en byggeplass. På kveldstid var han på konserter med glamrock band. Han var også kledd deretter, med maskara, høye støvletter og lakkerte negler. Da han kom hjem om kveldene måtte han skrubbe av seg sminken, så ikke de store arbeidskarene på byggeplassen skulle ta ham for å være feminin. Kerr: "I'd be terrified that these giants, these bears that I worked with, would discover it."

Glasgow på 70-tallet var generelt et tøft sted å være. Med liten plass for myke verdier og feminin opptreden hos det mannlige kjønn.

Jim valgte å droppe lærlingplassen, og heller melde seg arbeidsledig. Slik at han fikk tid til å konsentrere seg om musikken. Men etter en stund ble han tatt inn til intervju av renholdsverket i Glasgow, som ønsket å finne folk til å jobbe på søppelbilene deres. 30 personer ble kalt inn, og kun en av dem ville få jobb. Jim prøvde å spille ustabil og utagerende, for å unngå å bli valgt ut. Men i stedet syntes de Jim var morsom, så han fikk jobben. Heldigvis begynte ting å skje i Jims musikalske karriere, slik at han kunne si nei til jobben uten å bekymre seg for mye over at han mistet retten til arbeidsledighetstrygd.

Historien om Simple Minds startet våren 1977, da pønkbandet Johnny & the self abusers ble dannet i Glasgow, Skottland. Det var en John Milarky som startet bandet, før han i hele tatt hadde bandmedlemmer. Charlie Burchill (gitar) og Jim Kerr (vokal) ble nærmest truet til å bli med i The Self abusers. Dvs. de var ikke helt motvillig, ettersom kameraten Alan Cairnduff hadde anbefalt dem å bli med i bandet, og et besøk hjemme hos Milarky gjorde inntrykk. Her ble de presentert for hans komposisjon "Pablo Picasso".

Jim Kerr var litt skeptisk i starten, da han fryktet at hele bandprosjektet skulle ende opp med tomt prat. Men Milarky var en handlingens mann, så han fikk ordnet med opptreden på Doune Castle like etter. Med seg i bandet fikk de gitaristen Alan McNeil som var en venn av Milarky, og Brian McGee (trommer) og Tony Donald (bass) som haddebegge spilt med Kerr og Burchill i Biba-rom. Kerr kalte seg selv Pripton Weird på den tiden, mens Burchill kalte seg Charlie Argue. Etter å ha øvd sammen i kun en uke opptrådte de på Doune påsken 1977. På scenen hadde de fått med seg noen jenter som på deres oppfordring var utkledd som indianere. Dette for å skape et krigersk image. Kerr delte jobben som vokalist med Milarky, i tillegg spilte han keyboard. To uker senere opptrådte Johnny & the self abusers i Edinburgh som oppvarmingsband for det kjente pønkbandet Generation X (med Billy Idol). Men pga. deres lett glamorøse preg ble de ikke noe særlig godt mottatt blant publikum.

Johnny and the Self abusers. Øverst: Charlie Burchill, Jim Kerr,

Tony Donald og John Milarky. Under:  Alan McNeil og Brian McGee

Med penger fra Milarkys foreldre spilte de inn en demo som plateselskapet Chiswick records fattet interesse for. I månedene som fulgte gjorde bandet mange konserter rundt om i Skottland. På repertoaret stod coverlåter med The Ramones, Doctors of Madness, Brian Eno, The Kinks, The Sex Pistols og Lou Reed/Velvet Underground. Burchill og Kerr tok mer og mer over ansvaret for låtskrivingen, da Milarkys komposisjoner ikke holdt mål.

Konsertplakat for Johnny & the self abusers.

Stemningen i bandet ble etter hvert dårligere, og det toppet seg da Brian McGee knuste et vindu hjemme hos Milarky, etter å ha kastet en støvel gjennom det (McGee hadde problemer med temperamentet sitt). I juli 1977 ble de enig om at de ikke hadde noen framtid sammen, men pga. løftet fra Chiswick records om å få gi ut en singel, valgte de å holde sammen inntil videre. I oktober gikk de til innkjøp av en leilighet sammen. I november valgte de å avslutte samarbeidet, da Burchill og Kerr var lei av å spille pønkrock, og lei av samarbeide med Milarky. De var også lei av bandnavnet Johnny & the self abusers, som de følte ga assosiasjoner til toaletthumor. De mente de like godt kunne het Big Dick And The Four Skins. Jim Kerr: "I can do without that kind of toilet humour."

Milarky gikk ut av bandet sammen med Alan McNeil og startet istedet Cuban Heels. Kerr og Burchills droppet da Johnny & the abusers navnet til fordel for Simple Minds, et navn Kerr hadde kommet opp med. Han fikk ideen fra David Bowie låta "The Jean Genie", og tekstlinja: "He's so simple minded he can't drive his module." Kerr var bevisst på at bandnavnet ikke skulle ha noen relasjon til pønkbevegelsen, og at det ikke skulle starte med "The".

I november fikk Chiswick records omsider gitt ut singelen "Saints & Sinners", som egentlig var planlagt gitt ut i august. Kerr og bandets manager Scott McArthur prøvde å få overtalt Chiswick til å presentere singelen under Simple Minds navnet, uten at det ble tatt til etterretning, da platecoverne allerede var trykket opp. Salgsmessig gikk det over all forventing, med 15.000 solgte eksemplarer. For et ukjent pønkband fra Skottland var dette svært bra, men ikke nok til å nå opp på de britiske listene. Om "Saints & sinners" kan regnes som Simple Minds' første singel, diskuteres blant fansen.

Singelen "Saints & Sinners"

Også Tony Donald og Brian McGee ble med videre da bandet byttet navn til Simple Minds. Øvingene ble gjort på lampeskjerm fabrikken som Tony Donalds far eide. I desember 1977 satte de 4 inn en annonse i en avis, der de søkte etter en keyboardist. Selv om Kerr hadde spilt endel keyboard i det forrige bandet, var det ønske om å ha med en som behersket tangentinstrument. Men ingen keyboardist svarte på annonsen, istedet dukket gitaristen Duncan Barnwell opp. Han fikk bli med i bandet, da to gitarister ifølge bandet, ga mulighet for å skape et mer sonisk og klaustrofobisk lydbilde. Noe som passet i tiden. Og med dobbel dekning på gitar, fikk Burchill muligheten til å ta fram fiolinen sin under konsertene.

I den første tiden opptrådte Simple Minds med gamle Self abusers låter, men de presenterte også helt nye komposisjoner, slik som "Pleasently disturbed". Sin første opptreden hadde Kerr, Burchill, Donald, Barnwell og McGee den 17. januar 1978 på Satellite City, Glasgow der de varmet opp for reggaebandet Steel Pulse. Selv om opptredenen ikke var av de mest minneverdige var Jim Kerr godt fornøyd. Jim Kerr: "We were unknown, terrible even in our musical execution (utførelse), but there was something extra that accured that night, Indeed something magical about the reaction that greeted us at the end of this debut gig."

Simple Minds opptrådte mye på puber i starten. Likefullt stilte de med fullt band og et slags lysshow når de spilte. I starten hadde de også et blått plasthode plassert oppå den ene høytaleren, som roterte rundt. Men de fant ut at hodet lignet for mye på TV figuren Doctor Who, så de droppet det.

Bilder tatt i 1978 fra den første tiden. I midten har

Brian McGee en av sine første øvinger som medlem av Simple Minds.

I mars 1978 fant de omsider keyboardisten de hadde lett etter. Gjennom en eks. kjæreste kom Jim Kerr i kontakt med Michael MacNeil, eller Mick som han ble kalt. Og i et band som gjennom sin levetid har hatt store utskiftninger, ble McNeil et sentralt medlem av bandet i dens glansperiode på 80-tallet. Han holdt det gående helt til 1989 før han forsvant ut.

Michael McNeil.

Michael MacNeil ble født i Glasgow, som en av 6 søsken. Men han vokste opp på den avsidesliggende øya Barra, på Ytre Hebridene, vest for Skottland. Foreldrene hans kom fra øya hvor det gæliske språket fortsatt er levende. Feriene tilbrakte han på den like avsidesliggende øya South Uist. På disse øde øyene var det ikke annet enn stein, gress og sauer å se. Han bestemte seg derfor for å bli en som plantet trær når han ble stor. Mick: "I was determined to be a tree planter when I grew up."

Mick MacNeil vokste opp på den avsidesliggende øya Barra, vest i Skottland.

Alle i familien lærte å spille på et instrument, og for unge Mick ble det trekkspillet som ble hans instrument. Da han var 9 år gammel dannet han bandet The Barnets sammen med broren Danny. De brukte å opptre på lokale fester. På 60-tallet fikk de opptre på TV programmet Junior showtime. Men ettersom de måtte iføre seg kilt, ble det en litt flau opplevelse. Mick MacNeil: "For the next year in school I walked around with a red face."

I tenårene flyttet familien tilbake til Glasgow. Her gikk Mick som lærling for å bli ingeniør. Han spilte også i et selskapsband som opptrådte i bryllup og på fest. På denne tiden hadde han gått til innkjøp av en synthesizer som han lærte seg å spille på. Som en av få i Glasgow som behersket instrumentet på slutten av 70-tallet.

MacNeil måtte gjennom en audition hvor han måtte konkurrere mot 7 andre før han fikk bli med i bandet. Dvs. ingen fortalte Mick at han var valgt ut. Han bare tok det for gitt, da ingen sa noe annet. På den tiden jobbet MacNeil som sveiser på en fabrikk. Etter 4 øvinger, der de trente på kun 5 låter, var det tid for den første konserten med McNeil på keyboard. De skulle opptre på The Apollo som oppvarmingsband for Siouxsie & the Banshees. Men de kom seg ikke på scenen for kl. 4 om natten, og da hadde de fleste i salen dratt hjem. Mick McNeil: "We were supporting Siouxsie And The Banshees. We were third on at about four in the afternoon and no-one was there."

Med årene kom den stilfarne MacNeil til å spille en viktig rolle i Simple Minds, da han på sitt keyboard ofte hadde de første utkastene til det som endte opp som låter på bandets plater. Noe blant annet Jim Kerr satte pris på. Jim Kerr: "On a lot of our songs, the chords come from our keyboard player Michael (MacNeil). He's a quiet little guy and he doesn't talk much about the big picture, yet he usually comes up with these very grand chords. I always wondered why that was, until a few years ago when I went with him to where he was born and lived the first 12 years of his life. It's the furthest island out from Scotland - there's only the ocean between his island and America - and there's just sky and rocks and huge landscapes, and that's very much a part of him. People never talk about the ethnic side of rock music, but I think that's a very big part of us."

Mange av de gamle låtene, slik som "Saints & Sinners" og "Dead vandals" ble tilpasset MacNeils keyboardspill. Selv om MacNeil nå var blitt medlem av Simple Minds, hadde han fortsatt noen måneder igjen som lærling. Men etter å ha overtalt sjefen fikk han avslutte arbeidsforholdet tidligere enn avtalt.

Mens MacNeil kom inn i bandet i mars, forsvant bassisten Tony Donald ut i april. Årsaken til dette er ukjent. Men uenigheten mellom ham og bandet lå nok ikke dypt, for like etter ble han endel av teamet rundt Simple Minds, da han ble Charlie Burchills gitartekniker. På 90-tallet var Donald utstyrsmann for bandet.

Med Donald ute måtte Kerr og co. igjen ut på markedet for å finne en musiker. Valget falt på gitaristen Derek Forbes som både Kerr og Burchill hadde beundret i lengre tid. Forbes: "Jim had always come to watch us, even when the Self Abusers still existed."

Han var også en nær venn av Duncan Barnwell. Forbes hadde like i forveien bodd i Spania, der han spilte akustisk gitar på en bar kalt Paddy's. Og det var Barnwell som fikk overtalt kompisen til å komme tilbake til Glasgow, da han skrøt av musikkmiljøet i byen, med mange lovende pønkband.

Derek Forbes spilte i Simple Minds fra 1978 til 1985.

Interessen for musikk hadde Derek fått gjennom onkelen sin. Den første plata unge Derek kjøpte seg var "Sunshine Superman" med  Donovan. Han ble med i bandet Tiny Troggs da han var 9 år gammel. Men ifølge seg selv lærte han seg ikke å spille gitar skikkelig før han var 15 år. I ungdommen spilte han i coverbandet The Tornados sammen med denne onkelen.

I tenårene gikk turen som nevnt til Spania, der han som langhåret hippie var husmusiker på en bar. Han var 21 år da han kom tilbake til Glasgow. Sin første plateinnspilling gjorde han sammen med London bandet Subhumans, eller The Subs som de ble kalt.

Forbes var positiv til å bli med i Simple Minds ikke minst ettersom hans band The Surbs ble oppløst på den tiden. Men han ønsket først og fremst å spille gitar, og ikke være bassist. Men i en overgangsfase kunne han likevel leve med det. Men etter at gitaren hans ble frastjålet samme dag som de skulle i studio for å spille inn en demo av "Chelsea girl", tilbød han seg å være bassist på permanent basis.

Penger til demo innspillingen fikk de gjennom lån fra sine foreldre. Faren til Jim Kerr lurte på hva slags musikk de spilte: "Tell me of this band of yours, is it like The Beatles." Jim bekreftet da at det var likhetstrekk. Hvorpå faren lo, ettersom The Beatles hadde opptrådt på gigantiske Shea stadium, noe faren tvilte på at Simple Minds noen gang ville komme til å gjøre. Som svar på tiltale lovte Jim faren sin at han en dag skulle opptre på en stor stadion. Og da Simple Minds i 1985 opptrådte på JFK stadium i Philadelphia i forbindelse med Live Aid, ble løftet oppfylt. Til Jims store tilfredsstillelse.

Våren 1978 var en begivenhetsrik tid for Simple Minds, med mange endringer i besetningen. Det var også på denne tiden at de fikk seg en ny manager i Bruce Findlay. Og med ham begynte ting å skje.

Findlay eide en av de store platebutikk kjedene i Skottland, i tillegg til at han eide plateselskapet Zoom. Han var også manager for flere skotske rockeband. Dette hindret ham likevel ikke fra å bli personlig manager for Simple Minds. Han skaffet dem deretter platekontrakt med Arista records, som var distribusjonsselskapet til Zoom records.

Manager Bruce Findlay.

Findlay var også fra Glasgow, der han bortimot ble født inn i musikk industrien ettersom moren hans eide en plateforretning. I ungdommen reiste han rundt i Marokko, Frankrike og Spania. Han returnerte til Glasgow da Beatles hysteriet tok av. Han tok da over familiens plateforretning, og spesialiserte seg på import av plater med selskapene Tamla Motown, Stax og Atlantic. Med årene økte antallet butikker drevet av ham og broren til 13. Han organiserte også Edinburgh festivalen.

10. august 1978 var Simple Minds oppvarmingsband for Generation X i Edinburgh. De benyttet da anledningen til å treffe Findlay, som ble regnet som den mektigste mannen i skotsk musikkindustri på den tiden. Han var kjent for å gi nye band informative svar rett "fra levra". Bandet etterlot en demo med 5 låter på, som de ønsket at Findlay skulle høre på. Dessverre hadde ikke Findlay tid til å se dem opptre i Edinburgh den kvelden, men ettersom hans assistent Brian Hogg var så entusiastisk i forhold til bandet, tok Findlay seg tid til å lytte til demoen. Og han ble umiddelbart nysgjerrig på Simple Minds etter å ha hørt låter som "Chelsea Girl" og "Pleasently disturbed". Findlay: "What a demo! It was to my ears quite sensational.. I loved it." For å kunne se dem live kjørte han til Glasgow en søndag der de opptrådte på Mars Bar. Konserten gjorde dypt inntrykk på Findlay som umiddelbart bestemte seg for å bli manageren deres. Findlay: "That sunday was to change my life as i was blown away not only by how they looked. Not only the way they played and the line up. Not only the great song after song, but by a huge thumping heart beat thad had everyone in the packed bar mesmerised (hypnotisert)... I was hooked."

Han valgte å ta en pause fra driften av platebutikkene, slik at han fikk bedre tid til å følge opp Simple Minds, bla ved å kjøre dem til og fra konserter. Han fortalte dem hvilke planer og ønsker han hadde for dem.

Findlay tok kontakt med Arista, da han skjønte at bandet allerede var for stort for hans Zoom selskap. Og Arista som var på utkikk etter et nytt stort band var positiv. I november 1978 skrev Simple Minds kontrakt med Zoom/Arista.

Findlay ble manager for Simple Minds fram til 1990. Han har også vært manager for kjente band som China Crisis og The Silencers.

Dessverre fikk ikke gitarist Duncan Barnwell bli med Simple Minds på den videre ferd, da han ble droppet fra bandet i november. Man hadde funnet ut at det ikke var nødvendig med to gitarister. Barnwell tok avgjørelsen tungt, og håpet at kameraten Derek Forbes ville følge ham ut av bandet i solidaritet, noe han ikke gjorde. Senere flyttet Barnwell til Australia, der han idag jobber som journalist. Han holder fortsatt kontakten med Kerr og co. er oppdatert på hva som skjer.

1978 ble avsluttet med konsert i Grangemouth i England den 28. desember. Da hadde de gjort 67 konserter i løpet av året. Alle ble gjort i Skottland, og de fleste av dem på Mars Bar i Glasgow.

Michael MacNeil, Jim Kerr, Derek Forbes, Brian McGee og Charlie Burchill.

Omtalt som Simple Minds' "originale" besetning.

I desember 1978 gikk de igang med innspillingen av sitt debutalbum. Arbeidstittelen på plata var "Children Of The Game" (en referanse til Jean Cocteau). Men dette ble endret til "Life in a day" etter en låt de skrev på en låve i januar 1979. På samme sted valgte de ut låter til albumet. Som produsent for plata ønsket de seg John Cale (Velvet underground) eller John Anthony (produserte Van Der Graff Generator). De endte istedet opp med 3. valget John Leckie som tidligere hadde jobbet med Beatles og Pink Floyd, og produsert Magazine, XTC og Doctors of Madness.

Plata ble spilt inn i Rolling Stones' berømte Mobile Studio, som stod parkert ved Farmyard Studios, Amersham i Wales. I den store trucken var temperaturen svært lav, ettersom det var vinter. Noe man kan lese ut av fotnoten på plateomslaget : "Recorded at a very low temperature." Plata ble mikset i Townhouse og Abbey Road studios i London. Sistnevnte sted har mye Beatles historie i veggene, noe særlig Derek Forbes satte pris på. Han ringte og fortalte alle han kjente at han hadde spilt på samme cembalo (gammelt tangent instrument med strenger) som Beatles hadde brukt på "Sgt. Peppers". Jim Kerr: "We went into Abbey Road studios with John Leckie, which for us was incredible. I mean, we didn't really know what a producer did, but his name was on all these records that we liked, like XTC and Magazine."

I mars 1979 var plata klar for utgivelse. Coveret med det månelignende landskapet (med vanndammer) var laget av Carole Moss, en venninne av John Leckie. Det var også hun som tok bandbildene på plata.

For å promotere albumet ble "Life in a day" og "Chelsea girl" gitt ut som singler fra albumet. De opptrådte på TV programmet The Old grey whistle med "Life in a day". Den singelen nådde også opp på de britiske listene med 62.plass.

Albumet "Life in a day"

10. mars ble albumet "Life in a day" gitt ut. Som første og siste Minds' plate ble den gitt ut på Zoom records, med Arista til å distribuere den. "Life in a day" var rett fram rock, med inspirasjon fra punk og new wave. Musikkpressen likte plata svært godt, og bla. Smash hits ga den hyggelig omtale: "A very strong debutalbum from an exceptionally talented new Scottish band who are certainly destined for the top. This is a duperb blend of old and new waves into punchy, imaginative mainstream rock with some classic songs."

NME mente "Life in a day" viste et modent band. De hyllet Simple Minds som et av de mest lovende innen post punk. NME: "For a debut album, 'Life In A Day' reveals maturity even if the potential is far greater than their achievement."

Simple Minds i 1979

"Life in a day" nådde 30. plass i Storbritannia, noe som var svært bra for et debutalbum. Men paradoksalt var ikke bandet selv fornøyd med plata. De var raskt ute med å fornekte seg den, uten at årsaken til det er helt klar. Jim Kerr: "We were so anxious to see 'Life In A Day' in the shops, it was almost embarrassing. And afterwards we wanted it out, that's why we were so quick to produce follow-up."

Arista var derimot godt fornøyd, ikke minst pga. den flotte plasseringen på listene. Også blant Minds fans regnes dette som en klassiker i bandets diskografi.

I 1979 gjennomførte de en større "Life in a day tour", som varte fra mars 1979 til september. På denne turneen opptrådte de også i England. På 20 av konsertene de gjorde i England var de oppvarmingsband for Magazine. Mens på andre konserter var det de som hadde oppvarmingsband, slik som Bruce Woolley, og Joe Lung.

På slutten av 70-tallet var det ikke mange band fra Glasgow som hevdet seg sør for den skotske grensen. Men det kom til å endre seg på 80-tallet, da byen ble et musikalsk senter, med band som Blue Nile, Aztec Camera, Altered Images, Jesus & Mary Chain, Deacon Blue, Del Amitri, Endgames, Orange Juice, Primal Scream, Wet Wet Wet, Sheena Easton og Teenage Fanclub, som alle hevdet seg på de britiske listene.

Siden Kerr og co. ikke var fornøyd med debutplata, ønsket de å dra tilbake til studio så fort som mulig. De innlosjerte seg i Rockfield studios i Wales, høsten 1979. Etter sigende hadde de ikke skrevet noen låter i forkant, slik at det meste av albumet ble skrevet og produsert her. Likefullt var flere av låtene, slik som "Calling your name", "Scar", "Naked eye", "Premonition" og "Carnival" blitt framført live på konserter i forkant.

De var inne på tanken om å bruke synthfriken Gary Numan som produsent, men hendte de opp med John Leckie nok en gang.

Produsent John Leckie.

I løpet av 5 uker ble 13 låter spilt inn. I samme studio drev Iggy Pop og David Bowie og spilte inn plata "Soldier". Bowie var som nevnt en av Kerr og McGees favoritter, og de hadde ønske om å få ham til å spille saksofon på den nye plata, men ingen torde å spørre. Istedet ble de spurt om å kore på Iggy Pops album, noe de bla. gjorde på "Play it safe". Arista var nysgjerrig på hvordan arbeidet med den nye plata gikk, men representanter fra selskapet fikk ikke slippe inn i studioet, og de fikk heller ikke høre noen demoer. Da Simple Minds omsider presenterte plata for dem, ble de møtt med pinlig taushet. For her var det etter Aristas mening ingen "Chelsea girl" eller "Life in a day" til å fronte plata. Albumet "Real to real cacophony" og singelen "Changeling" ble gitt ut ved juletider 1979, uten at Arista gjorde noe særlig for å promotere den mer eksperimentelle platen. Den nådde da heller ikke opp på de britiske listene. Platas beste spor "Factory" ble heller ikke gitt ut på singel.

"Real to Real Cacophony", ikke "Reel to real".

Selv om plata ikke solgte noe særlig, ble den godt mottatt. Enkelte kritikere hadde den på topp 10 listen sin da året 1979 skulle gjøres opp. Også dette er en plate fansen er glad i.

Gjennom årene har tittelen "Real to real Cacophony" blitt omskrevet både på plateomslag, og i media. Den har blitt presentert som "Reel to real Cacophony" og "Real to reel Cacophony" . Til bandets irritasjon. De første eksemplarene med det blå coveret kom i en termografisk utgave. Men det viste seg at dette ble for dyrt å produsere, slik at senere utgivelser kom uten denne strukturen i omslaget.

I oktober 1979 startet Simple Minds på en større turne som etter hvert fikk navnet "Real to real Cacophony tour". Igjen utvidet de turneområdet, da både Tyskland, Belgia, Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland og U.S.A. ble besøkt.  I tillegg til en lang rekke konserter i Storbritannia. Turneen ga ikke de store inntektene, og underveis hadde de lite med penger å bruke. Under konsertene i Nederland brukte de et sommerhotell i Beekbergen som base, som de eneste gjestene på hotellet. Jim Kerr: "We were using it as our base while we gigged in obscure backwater places like Apeldoorn and Amstelveen. Pretty bleak." Det var stort sett på klubber de opptrådte når de var i sentral-Europa. Hjemme i Storbritannia var det på større konsertarenaer.

Mens de tidligere gjerne hadde opptrådt på skoler i Skottland, var det mer egnete arenaer som møtte bandet denne gangen. I juni 1980 var turneen ferdig.

Mye av populariteten Simple Minds bygde opp på starten av 80-tallet skyldtes deres iherdige turnevirksomhet.

I Tyskland ble Jim venn med Alwa Glebe, en dame som introduserte ham for det tyske krautrock/elektro bandet Neu. Man kan høre inspirasjonen fra Neu på senere Minds album.

19. desember 1979 var de på sitt eneste besøk hos radiolegenden John Peel, og hans BBC program Peel sessions. Her framførte de "Changeling", "Premonition", "Citizen" og "Room". Disse innspillingene ble senere å finne på CD-boksen "Silver box".

Menneskene de møtte under turneen i mellom Europa gjorde inntrykk på Kerr og co. Blant annet møtet med nynazister i Italia, Tyskland og Frankrike. Kerr: "I was twenty, and I looked around me. We had the talent always to be in the place where the neo-Nazis exploded another bomb. Bologna, a synagogue in Paris, a railway station in Munich. Don't tell me anything like that could leave you unmoved."

Opplevelsen ble uttrykt i teksten på "I Travel": "In central Europe, Men are marching, Marching on and marching on."

I juli 1980 var bandets 3. album "Empires And Dance" ferdig innspilt. Igjen med John Leckie som produsent. Og der "Real to Real cacophony" hadde vært en litt "innadvendt" plate, som var laget for å tilfredsstille bandmedlemmenes egne ønsker, var dette en mer rytmisk, elektronisk, og dansbar plate. Som om bandet ønsket å nå ut til en ny gruppe platekjøpere. Jim Kerr: "We'd never thought about selling albums until this third one." Det var også noe kjølig i de repeterende rytmene, som gjorde at enkelte omtalte plata som industriell i lydbildet. Andre har omtalt elektrorytmene som hypnotiserende, og litt psykedelisk.

Møtet med nattklubbene i Mellom-Europa hadde inspirert Simple Minds til å lage dansemusikk. Mick MacNeils synthriff og Derek Forbes fretless (båndløs) bass skapte et tidsriktig rytmisk lydbilde som plata kjennetegnes på. 1. singelen "I travel" hørtes ut som en Roxy Music låt produsert av synthfriken Giorgio Moroder. Som en av de beste og mest drivende låtene Simple Minds noen gang laget. Andre kjente SM låter på plata er "Celebrate" og "Thirty frames a second".

"Empires And Dance" ble spilt inn i Rockfield Studios. På samme tid var det skotske keltrockebandet i studio her for å spille inn sin plate, noe som førte til mange ablegøyer begge veier, med matkrig og bøtter fylt med vann som falt ned fra dørkarmer. Den lekne holdningen ble også uttrykt gjennom lek med studioutstyret, der de fikk gitarene til å høres ut som keyboards, og keyboards til å høres ut som gitarer. John Leckie: "We spent a lot of time working on guitar sounds to sound like keyboards and keyboards to sound like guitars."

Bandet selv var godt fornøyd med plata de hadde laget. Men Arista var mer skeptisk til "Empires and dance" og Simple Minds etter den forrige "fadesen". Kerr og Leckie gjorde det de kunne for å overbevise selskapet om at "Empire And Dance" var en flott plate, uten at det hjalp.

"Empires And Dance"

Den ble lagt ut for salg i september 1980. Selskapet var så skeptisk at de kun trykket opp 15.000 eksemplarer i gangen, for deretter å se hvordan det gikk med salget. Og når det var tomt i butikkene trykket de opp ytterligere 15.000. Resultatet ble at plata omtrent ikke var tilgjengelig i butikkene, og at den derfor ikke nådde høyere enn 41.plass på den britiske albumlisten. Det gikk så langt som at manager Bruce Findlay måtte gå ut i musikkpressen og beklage at plata var så vanskelig å få tak i.

Forholdet mellom Arista og Simple Minds var på frysepunktet.

En annen ting som irriterte bandet, var at Arista hadde planer om å splitte dem, og heller fokusere på Jim Kerr som soloartist. Han fikk tilbud av selskapet om å gå i lære hos pantomimedanseren Lindsey Kemp (som hadde hjulpet David Bowie og Kate Bush), for å gjøre ham bedre forberedt på å stå på en scene alene uten de andre.

I ettertid er "Empires & dance" og "Real to real Cacophony" omtalt som Simple Minds' avant-garde album. Pga. det syntetiske, eksperimentelle lydbildet.

"I Travel" ble gitt ut som singel fra plata, uten å nå opp på de britiske listene. Til tross for at Arista hadde stor tro på utgivelsen, og gjorde sitt for å promotere den. Og til tross for at låta hadde opplagte kvaliteter som tydeligvis ikke ble satt pris på i samtiden. I livesammenheng har den vært en gjenganger på Simple Minds'  turneer gjennom årene. Bla. ble den spilt på bandets "Festival tour" i 2004.

Mens "real to real Cacophony" hadde et litt intetsigende cover som ikke virket "selgende", hadde "Empires and dance" et mer stilfullt cover, som også fungerte som blikkfang i butikkvinduene. Bildet med soldatstatuen (med Akropolis i bakgrunnen) var noe Jim hadde sett i et magasin da han satt i et fly. Bildet var tatt av den tyske fotografen Michael Ruetz. Soldaten var også avbildet på forsiden av singelen "I Travel".

Skrifttypen (Cryllic font) på "Empires And Dance" med de 'omvendte' bokstavene har senere blitt brukt av rockebandet Manic Street Preachers, på deres album "Futurology". Ifølge sanger James Bradfield var også albumet deres inspireert av "Empires And Dance".

Bandet hadde avsluttet sin forrige turne i juli 1980. Men allerede i august 1980 var de på reisefot igjen, på en "Empires and dance tour" i Storbritannia og Europa. I første rekke som oppvarmingsband for Peter Gabriel. Han var fan av Minds etter å ha hørt deres forrige album "Real to real Cacophony". Gabriel dekket utgiftene Simple Minds hadde på turneen. Og han sørget for at de fikk nok tid til å sjekke ut lyden på scenen før konsertene tok til. Han pratet også med konsert promotoren, slik at de fikk utbetalt 6000 kroner pr. konsert, istedet for de 600 de hadde forventet å få.

Noen av konsertene de gjorde var som hovedband. Med seg på turneen hadde de saksofonisten Paul Wishart fra bandet Endgames. Han regnes gjerne som et medlem av bandet i oversikter, enda han aldri deltok på noe plate med bandet, og i tillegg gikk tilbake til Endgames da turneen var over. Wishart har også vært innom skotske band som The Skids og Fiction Factory.

Paul Wishart har vært innom en lang rekke skotske 80-talls band.

Det var som oppvarmingsband til nettopp The Skids (forløper til Big Country) Simple Minds startet turneen, 28. august 1980 på Hammersmith i London. Turneen ble avsluttet 5. november 1980 på City Halls i Glasgow.

I januar 1981 forlot Simple Minds Arista til fordel for det større selskapet Virgin records, da bandet var svært misfornøyd med oppfølgingen av de to siste albumene. Simple Minds var fortsatt under kontrakt med Arista, så for å få avsluttet kontraktsforholdet måtte de si fra seg rettighetene til de tre første albumene. Rettigheter som ble svært verdifulle da bandet like etter for alvor begynte å selge plater.

En fornøyd gjeng som nettopp har signert kontrakt med Virgin.

På samme tid som bandet forlot selskapet ga Arista ut "Celebrate" som 2. singel fra "Empires and dance". Uten at den nådde opp.

Noe av det første manager Bruce Findlay gjorde etter at de gikk over til Virgin, var å overtale selskapet til å finansiere en mini turne til U.S.A. og Canada før de gikk igang med innspillingen av det neste albumet. Noe som resulterte i 9 konserter i mars 1981, som en forlengelse av "Empires and dance tour". . Med seg som roadie hadde de Jim Kerrs bror Paul.

Michael MacNeil og hans analoge synthesizere.

Parallelt med "Empires and dance tour" skrev de nye låter som ble presentert for publikum på konsertene de gjorde. Slik som "Love song", "Careful in Career", "Life in Oils", "The American" og "Sweat in Bullet". Så like etter at Kerr og co. kom hjem fra Amerika turneen i mars 1981, bar det i studio for å begynne innspillingen det neste albumet. Plata ble spilt inn i Farmyard studios (Wales), det samme stedet som de hadde spilt inn debutalbumet. På produsentsiden ble det imidlertid gjort endringer. De hadde ikke vært misfornøyd med John Leckie, men ønsket å prøve ut en annen produsent, for å se hva det kunne føre til. Øverst på ønskelista stod amerikaneren Todd Rundgren, men han ble for dyr for Virgin, ettersom han forlangte at plata skulle spilles inn i hans eget Sigma sound studio i U.S.A. 2. valget Martin Rushent (The Human League) var opptatt på denne tiden, mens 3. valget Steve Lillywhite (U2, Big Country, The Pogues) ble for dyr. Istedet endte de opp med Virgins "husprodusent" Steve Hillage. Han hadde fortid i progbandet Gong, og hadde deltatt på mange av Virgin records utgivelser. "Sound" var et stikkord for den nye platen. Samtidig som man ønsket å videreføre inspirasjonen fra disco, eller art-disco som det ble omtalt som. Med et rytmisk, syntetisk lydbilde, iblandet mer tradisjonell gitarrock.

Steve Hillage var en av de store gitaristene i Storbritannia på 70-tallet.

Da de gikk i studio hadde de allerede 15 låter klar som ble spilt inn i løpet av noen uker. Den første låta de spilte inn var "The American". Kerr og co. boblet over av ideer og entusiasme, så produsent Hillage fant ut at det var best å bare la bandet holde på mest mulig uforstyrret. Pga. de mange låtene som etter hvert ble spilt inn, dukket ideen opp om å lage en dobbelt LP. Til prisen av en enkel plate.

Men alt var ikke bare fryd og gammen. Selv om de hadde mange ideer, hadde de ikke noen overordnet plan for innspillingen. Jim Kerr: "In retrospect I think we tried to achieve the impossible. We wanted to record a double album on the budget of a single one. But at that moment, we were so full of ideas, and we thought they were all useful. So we decided to record everything and ended up with a huge mess, a veritable nightmare.

Steve Hillage og Jim Kerr i studio under innspillingen av "Sons And Fascination".

I tillegg skjedde det noe under innspillingen som gjorde at Kerr og Burchill ikke var på talefot. For å løse opp i floken måtte manager Findlay komme ned fra Skottland og megle i konflikten. Og både Kerr og Burchill var sure på Hillage, da de mente at han hadde baksnakket dem overfor Virgin. Om ikke det var nok måtte Hillage legges inn på sykehus, pga. mistanke om hjerteinfarkt. I hans fravær styrte bandet innspillingen selv.

Jim Kerr, Mick MacNeil, Charlie Burchill, Brian McGee & Derek Forbes.

Også det faktum at Virgin ikke ville la produksjonskostnadene overstige £20,000 stresset bandet og Hillage. I et forsøk på å gjøre ting litt billigere leide de Park gates, et studio som bestod av utstyr lånt fra ulike artister. Men etter å ha tilbrakt 3 uker her fant man ut at kvaliteten på lyden ble så dårlig at opptakene ikke kunne brukes til noe. Dessuten ville Paul McCartney ha igjen miksebordet som de hadde lånt av ham. Man måtte istedet fortsette arbeidet i Farmyard studios og i Regent Park studios.

En sjefsavgjørelse ble tatt. De låtene man følte at man hadde fått jobbet best med ble plukket ut til hovedalbumet "Sons And Fascination", mens de mer uferdige, eksperimentelle ble plassert på minialbumet "Sister Feelings Call". Slik som "Theme For Great Cities", "The American" og "20th century promised land". De to førstnevnte er blant Simple Minds' mest kjente låter, og man kan jo forstå at man ikke ønsket å vrake de. Instrumentalen "Theme For Great Cities" har gjennom årene blitt en klubbfavoritt, som har dukket opp i ulike remix-versjoner. Bla. gjorde Fatboy Slim en remix av låta i 2002. "The American", "Love Song" og "Sweat In Bullet" ble gitt ut som singler fra platene. Begge de to siste kom inn på topp 20 i Sverige, mens i Norge nådde de ikke opp. Enda musikkvideoen til "Love Song" ble vist i beste sendetid i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 2. mars 1982.

Musikkvideoen til "Love Song" ble vist på NRK.

I første omgang ble "Sister feelings call" lagt med som en bonus plate til fansen når de kjøpte "Sons and fascination". I media ble platene omtalt som "The twin pack". Etter en måned ute i butikkene var det meningen å avslutte tilbudet med de to platene i en pakke. Men istedet for å destruere det som var igjen på lager av "Sister..", ble den lagt ut for ordinært salg. Til en redusert pris.

"Sons And Fascination", "Sister Feelings Call", og CDen med begge platene.

I 1985 ble platene gitt ut under ett på en CD kalt "Sons and Fascination including Sister feelings call". Men på denne utgivelsen manglet låtene "League of nations" og "Sound in 70 cities". Llikefullt tikket den inn på 78 minutt.

Som dobbeltalbum nådde platene 11. plass på den britiske albumlisten, i september 1981. Albumene ga bandet hits som "Love song", "The American", "Sweat in Bullet" og "Theme For Great Cities". Simple Minds var nå iferd med å bli et band for massene.

Selv om Jim Kerr har vært kritisk til "Sons And Fascination", og innspillingen av plata, er det likevel den han anser som sin favoritt blant Simple Minds' mange album (2014). Jim Kerr: "Mange har 'New Gold Dream' som favoritten. Det var albumet vi slo gjennom med, så jeg forstår det. Men for meg er det albumet før det. Vi var ikke gode nok til å ta i bruk potensialet vårt, men forestillingsevnene våre er så gode der, og det liker jeg."

Jim Kerr, Derek Forbes, Michael McNeil, Brian McGee, Charlie Burchill.

I 1981 hadde Brian McGee fått nok av de endeløse turneene, og sluttet i Minds. Han slet med hjemlengsel, og var nettopp blitt gift med sin barndomskjæreste Shirley, noe som gjorde det enda tyngre å være mye borte. Han følte også at bandet ikke fikk det gjennombruddet de så lenge hadde ventet på.

Simple Minds hadde stor gjeld på denne tiden, noe som slet på Kerr og co. Det var snakk om å legge ned bandet, noe det heldigvis ikke ble noe av.

McGee slo seg istedet sammen med Paul Wishart og ble med i det skotske popbandet Endgames. Senere dukket han også opp i det tyske bandet Propaganda. Etter sigende angret han bittert på valget om å forlate Simple Minds like etterpå. Han sluttet i Propaganda i 1990, og viet i stedet tiden sin til studio produksjon. Han fikk også bedre tid sammen med sin kone, og barna Daryl, Charlene og Lisa.

I 1986 var det en annen McGee som gjorde det bra på listene i Storbritannia og Europa, da Brians bror Owen Paul hadde en kjempehit med sommerlåta "My Favourite Waste Of Time" (3. plass i Storbritannia). 
 

	Brian McGee sluttet i Simple Minds i 1981.		Brian McGee (nr.2 fra venstre) som medlem av Endgames.

Som ny trommeslager i bandet ble Kenny Hyslop hentet inn av manager Bruce Findlay. Han kjente Hyslop ettersom hans band The Zones hadde spilt inn en plate på Findlays selskap Zoom. På den tiden han fikk tilbudet om å bli med i Simple Minds spilte Hyslop i The Skids. Et skotsk band med mange likhetstrekk med SM. Og som Kerr og co. hadde vært oppvarmingsband for flere ganger. Hyslop hadde også bakgrunn fra glampop bandet Slik (med Midge Ure) som på 70-tallet hadde hatt en nr.1 hit i Storbritannia med "Forever & ever".

I august 1981 startet bandet med Hyslop bak trommene "Sons and fascination tour". Hovedvekten av konsertene ble lagt på Canada, U.S.A. og Australia. På flere av konsertene de gjorde i England, september 1981, hadde de australske Icehouse som oppvarmingsband, et annet band på vei opp. Bandmedlemmene ble gode venner, noe som resulterte i at Minds ble med Icehouse til Australia i november 1981 for å spille konserter sammen med dem, da som supportband. Noe som ble en stor opplevelse for begge parter. De to bandene hadde mange likhetstrekk. Bla. deres hyppige skifte av medlemmer. Senere gjorde Icehouse en coverversjon av Minds låta "Let there be love", på en av sine album.

Konserten de gjorde på Hammersmith i London 25. september 1981 ble tatt opp, og er senere blitt gjort tilgjengelig på CD.

Kenny Hyslop og Charlie Burchill tar seg en pause under en plateinnspilling.

Turneen viste for bandet at Kenny Hyslop ikke passet inn hos dem. Av natur var han svært skeptisk overfor alle øvrighetspersoner, noe som i første omgang gikk utover managementet til Simple Minds. I neste omgang ble han også skeptisk til bandmedlemmene. Det var ikke noen vei utenom, han måtte byttes ut. Senere startet han sitt eget band kalt Set the Tone.

Hyslop rakk likevel å være med på første del av innspillingen av albumet "New Gold dream (81-82-83-84)". Det var også han som på en måte hadde æren for tilblivelsen av "Promised you a miracle". Om nettene hjemme i Skottland brukte han å gjøre opptak av ulike radioprogram. Og når bandet var ute og kjørte med turnebussen ble disse opptakene spilt av i bussen. Og et riff fra en blåserrekke fanget oppmerksomheten til alle som var ombord. Like etter kom de seg i studio i Amsterdam, der de var på turne, og spilte inn låta som utviklet seg til å bli "Promised you a miracle". En låt Hyslop spilte trommer på. Jim Kerr var særdeles fornøyd med låta, da han følte at bandet her fikk vist sitt potensial.

På den tiden var han opptatt av å skape noe som ville bli lagt merke til hos radiostasjonene. Han hadde i lengre tid irritert seg over at Simple Minds ble spilt så lite på radio, og ønsket å gjøre noe med det. Jim Kerr: "I was listening to the radio at the end of last year, and just thought 'we're never on the bloody thing'."

Fra da av bestemte Kerr seg for å skrive mer kommersiell musikk, selv om han skjønte at mange kom til å reagere på det. Jim Kerr: "From now on we do absolutely anything we feel, at any risk, and if we lose friends, well, that's too bad. We can make new ones." Han tok også et oppgjør med definisjonen på hva som var Simple Minds soundet, og fant ut at man ikke kunne være fastlåst til noe som hadde vært, og ikke gjøre endringer på det. Jim Kerr: "What a terrible state to have got into if Simple Minds are all tied up in a box and finished."

På den tiden hørte Jim på mer kommersiell musikk, slik som ABC og Diana Ross. Noe som inspirerte ham.

Jim Kerr og Kenny Hyslop på turnebussen, der ideen til "Promised you a miracle" ble til.

De tok en pause fra innspillingen i desember 1981, med unntak av noen nyttårsshow i Edinburgh og Glasgow. Disse konsertene rundt nyttår var en tradisjon bandet prøvde å holde ved like. På trommer var det nå en Mike Ogletree som hadde tatt over. Han hadde fram til dette spilt i bandet Cafe Jacques. Igjen var det Bruce Findlay som knyttet kontakten mellom partene. Findlay var manager for Cafe Jacques og hadde nettopp sørget for at de fikk platekontrakt med CBS records. Ogletree hadde vokst opp med skotsk mor, og en amerikansk far som var av afrikansk avstamning. 

Mike Ogletree

11. februar 1982 opptrådte Simple Minds på Kid Jensens radioprogram Sessions på BBC. her framførte de bla. "Promised you a miracle". Samme dag ble låta også spilt inn i studio. Og 23. februar ble den gitt ut som en forsmak på det nye albumet. Og med dette fikk bandet sin første topp 20 hit (13.plass) i Storbritannia. Det brakte dem også opp på podiet i Top of the Pops (BBC).

I februar 1982 ble Simple Minds første samleplate kalt "Celebration" gitt ut. I takt med bandets økende popularitet var det flere og flere som ble nysgjerrig på deres første tre plater. Og her fikk de presentert Simple Minds klassikere som "Factory", "I travel", "Chelsea Girl"og "Changeling". "Kaleidoscope" var den eneste av låtene som ikke var å finne på de tre albumene. Den var opprinnelig B-side på "I travel" singelen. I Storbritannia nådde "Celebration" 45.plass på albumlisten.

Samleplata "Celebration".

Plata ble gitt ut av Arista, som satt med rettighetene til de tre første platene, og som sikkert så dette som en mulighet til å tjene noen kroner ekstra. "I travel" ble gitt ut på singel pånytt, uten at den nådde opp denne gangen heller. B-siden på singelen inneholdt eksklusivt live materiale. Ikke så lenge etterpå ble rettighetene til Simple Minds tidligste låter kjøpt opp av Virgin, noe som også innbefattet denne plateutgivelsen. "Celebration" var tilgjengelig utover 80- og 90-tallet. Men da Virgin i 2003 ga ut "Early gold", som på mange måter dekke samme tidsperiode, forsvant "Celebration" ut.

Simple Minds på "Celebration" plata.

I februar 1982 fortsatte Simple Minds med del 2 av "Sons and fascination tour", med hovedvekt på sentral-Europa. De var ikke ferdig med turneen før i august 1982, et år etter at de startet. De spilte også på flere festivaler rundt om i Europa sommeren 1982. Sverige ble besøkt to ganger, mens Norge foreløpig var utelatt fra bandets turneplaner.

Innimellom disse turneene var de i studio for å jobbe med det neste studioalbumet. Som sist, ble noen av låtene de spilte inn også prøvd ut under konsertene for å se reaksjonene fra folk. Slik som "Promised you a miracle", "King is white and in the crowd", "Somebody up there likes you", "Someone, somewhere (in summertime)", og en instrumental versjon av "New gold dream". Sistnevnte gikk under navnet "Festival riff" i starten.

Mike Ogletree (til venstre) som medlem av Simple Minds.

Som produsent hadde de denne gang valgt den ukjente 19 åringen Pete Walsh (både Steve Lillywhite og Martin Rushent hadde vært vurdert). Fram til dette hadde han kun jobbet som tekniker på plater med artister som Steve Wonder, Heaven 17, og Spandau Ballet. Han hadde også hatt ansvaret for å remixe "Sweat in Bullet" som ble gitt ut som 3. singel fra "Sons and fascination", og han produserte "Promised you a miracle". Arbeidet han gjorde her imponerte Kerr og co. så mye at de ønsket å bruke ham som produsent på den neste plata. Også Virgin var positiv til ham, da de håpet at han kunne overføre den magiske atmosfæren som preget konsertene til Simple Minds, til plate.

Walsh bidro til å skape et renere og mer tilgjengelig lydbilde på "New gold dream", enn på de foregående platene. Han ønsket også å la Kerrs stemme komme mer i forgrunnen. Walsh var imponert over den elegante måten stemmen hans nærmest danset mellom instrumentene. En evne Kerr etter Walsh'mening, har holdt ved like gjennom hele sin karriere.

Fra å bli omtalt som post punk band ble de med dette albumet plassert i new romantic båsen, sammen med Spandau Ballet, Duran Duran og Visage. Ikke minst pga. imaget med bruk av sminke og moteklær. Men også inspirasjonen fra David Bowie og Roxy Music var tydelig på denne plata.

I første omgang ble det spilt inn demoer på en bondegård i Fife, Skottland. Her fikk Simple Minds inspirasjon til å skrive låter av å se på den vakre naturen som omkranset dem. Jim Kerr: "When we did 'New Gold Dream', we went back home to Scotland for the first time in years, and spent a lot of time in the most beautiful, mystical part of Scotland. All these words started flowing, and they all seemed to be of a positive nature. That record kind of made itself, and now a lot of people ask why we can't make 'New Gold Dream, Part II'. I wish we could, but we can't. All the inspiration, all the clues - they just arrived on that record."

Ifølge Walsh var det mye som ble spilt inn som rett og slett var søppel. Men her og der var det også magiske øyeblikk. For å beholde livefølelsen i låtene valgte å Walsh å spille inn alle instrumentene under ett. Selve innspillingen ble gjort i Townhouse studios i London.

Mindre positivt var det at bandet igjen så seg nødt til å bytte trommeslager. Ogletrees mer forsiktige anslag på trommene passet ikke til Simple Minds' musikk på den tiden, så han ble byttet ut med en Mel Gaynor, som Walsh hadde anbefalt for bandet. Han ønsket en mer kraftfull rytmeseksjon, og da var den hardtslående Mel Gaynor rett mann for bandet. På den tiden var Gaynor en studiomusiker som hadde deltatt på plater med Light of the world og Orange Juice.

¨Mel Gaynor ble den 3. trommeslageren til å delta på innspillingen av "New Gold dream".

Gaynor var multikulturell, med røtter fra Jamaica, Brasil og England. Han vokste opp i Colliers Wood, sør i London. Skolegang fikk han på Rutlish school for boys i Merton. Inspirert av The Rolling Stones, Led Zeppelin, Jimi Hendrix, James Brown og Mahavishnu Orchestra begynte han å spille trommer da han var 11 år. Morens strikkepinner fungerte som trommestikker den første tiden. Ordentlig trommesett fikk han da han var 12 år. Som 15 åring kjøpte han seg et profesjonelt trommesett. Broren hans spilte sammen med Eddy Grant.

Etter avsluttet skolegang ble Mel med i band som The Flirtations, Gonzales og Birmingham bandet Muscles. Ved siden av Simple Minds ble han senere med på innspillinger med artister som Elton John, The Pretenders, Robert Palmer, Imagination og Tina Turner. Gaynor ble ikke tatt opp som fullverdig medlem av Simple Minds i første omgang. Det skjedde ikke før etter den påfølgende promoteringsturneen.

Mike Ogletree ble medlem av det skotske popbandet Fiction Factory etter at han sluttet i Simple Minds. Dette bandet opplevde stor suksess i 1984 med topp 10 låta "(feels like) Heaven". Senere startet han sitt eget band kalt Blaxcot (sort skotte), der han remixet gamle popklassikere.

Bilde fra innlegget på "New Gold dream (81-82-83-84)" med Mike Ogletree til høyre på bildet.

Like etter ble han sagt opp i Simple Minds.

Simple Minds fikk celeber hjelp på innspillingen da den kjente jazzpianisten Herbie Hancock spilte synthesizer på "Hunter and the hunted". Han var opptatt med sin plateinnspilling i rommet ved siden av der Simple Minds holdt til. Det var Mick MacNeil som overtalte Hancock til å bli med, da han hadde hatt ham som en av sine store forbilder siden han var liten. Under turneen Simple Minds gjorde i U.S.A. litt senere besøkte MacNeil Hancock. Hancocks 13 årige datter var en stor fan av Simple Minds, så da Mick ringte på døra ble han møtt av ungene i nabolaget som alle ville ha hans autograf. Noe som ble en litt merkelig opplevelse for ham. Mick MacNeil: "So here's me standing next to one of my heroes signing autographs."

Hancock prøvde seg som popstjerne selv i 1983, da "Rockit" nådde topp 10 i Storbritannia.

Etter å ha gjort ferdig demoene i Fife, dro de til The Manor i Oxfordshire for å spille inn albumet. Et sted hvor også "Tubular Bells" med Mike Oldfield ble spilt inn.

"New gold dream (81-82-83-84)" endte opp som det mest gjennomførte albumet Simple Minds hadde laget fram til da. Også coveret til plata hadde en symbols dybde som tidligere plater ikke hadde hatt. Bla. var det plassert et keltisk kors på forsiden av plata. Ideen om å bruke korset hadde bandet fått under låtskriving prosessen, da de gjerne dro ut i det skotske naturlandskapet for å hente inspirasjon. Ved Perth hadde de sett keltiske kors som stod rundt omkring i landskapet. Kerr: "Around Perth you find a lot of Celtic crosses, crosses that seem to spring up from the earth. We thought it was a very powerful symbol." Det flammende korset på coveret var basert på noen kors som var funnet i Frankrike. Hjertet hadde allerede blitt brukt på coveret av "Promised you a miracle". Og Malcolm Garrett som stod bak utformingen, videreførte dette på "New gold dream" (81-82-83-84)".

Simple Minds fikk kritikk for bruken av korset på et platecover. Noe den sterkt troende Jim Kerr stilte seg uforstående til. Jim Kerr: "When a hard rock band puts devils and creatures from the depths of hell on its cover, no one blinks an eye."

Det flammende korset skapte et sterkt uttrykk på coveret til "New gold dream".

Til høyre det originale korset.

Bruken av tall i tittelen skulle vise at bandet nå så framover på en positiv måte. I motsetning til "Sons and fascination", som ifølge Kerr hadde handlet om frykt. Jim Kerr: "The year 1984 has no significance to me whatsoever, as far as I'm concerned we're not afraid to look forward to the future and that is just stating the case." "New gold dream" navnet var inspirert av Werner Herzogs film "Fitzcarraldo", som handlet om en mann som hadde en drøm om å dra et skip over Andesfjellene. Jim Kerr: "Only dreamers can move mountains."

I august 1982 ble "Glittering Prize" gitt ut som 2. singel fra det kommende albumet, enda bandet selv følte dette var den svakeste låta på plata. Og singelen med den franske stemningen nådde 16.plass i Storbritannia. I Norge ble dette den første SM plata til å nå opp på VG-lista, da den klarte en 8.plass i oktober 1982. Senere ble det gitt ut en samleplate med Simple Minds, med samme navn.

13. september ble albumet sluppet, til strålende kritikker fra musikkpressen. Det spennende lydbildet og de gode enkeltlåtene gjorde dette til en av de store utgivelsene i 1982. Og en plate som senere har blitt trukket fram når man ser tilbake på 80-talls rocken. Også Kerr og co. var fornøyd med plata, selv om de følte at den  ble litt i overkant behagelig i lydbildet. Jim Kerr: "The LP was almost coffee table-ish, you could sit down and talk over it." Mange år etter er det likevel "New gold dream" Jim Kerr framhever når han blir spurt om hvilken han mener er den beste Simple Minds plata. Jim Kerr: "Every band or artist with a history has an album that's their holy grail, and I suppose New Gold Dream was ours."

Ï Storbritannia nådde "New gold dream" (81-82-83-84)" 3. plass. I U.S.A. ble det 69.plass, i Sverige 9.plass, mens i Norge fikk Simple Minds sin første plassering med et album på VG-lista, med en fin 17.plass.

Også "Someone Somewhere (In Summertime)" ble gitt ut på singel. Men selv om den gjerne regnes som en Simple Minds' klassiker, nådde den ikke høyere enn 36.plass i Storbritannia.

For å promotere albumet ble det (som vanlig) gjennomført en turne. Denne gang med besøk på 3 kontinenter. Den startet i Helsinki, Finland i september 1982, og ble avsluttet i Dublin, Irland i august 1983. Nye land på turnelista var New Zealand og Norge. Her opptrådte de på Chateau Neuf i Oslo den 28.mars 1983. Tracklista fra Oslo konserten var denne: "King Is White And In The Crowd"/"Glittering Prize"/"I Trave"l/"Celebrate"/"The American"/"Colours Fly And Catherine Wheel"/"Hunter And The Hunted"/"Promised You A Miracle"/"Someone Somewhere (In Summertime)"/"Big Sleep"/"New Gold Dream (81,82,83,84)"/"Love Song". China Crisis var oppvarmingsband for Simple Minds på konsertene de gjorde i Storbritannia. Som nevnt var Findlay manager for begge disse bandene.

Medlemmene av bandet og av crewet tok seg et lite avbrekk under turneen for å spille fotball.

På denne tiden slet Jim Kerr med infeksjoner i brystet og halsen, noe som gikk utover stemmen. På ordre fra doktoren måtte han derfor snakke så lite som mulig mellom konsertene, i et forsøk på å spare stemmen. Om ikke det var nok fikk Jim på denne tiden vite at han var allergisk mot alkohol! husstøv og melkeprodukter.

I april 1983 var de i U.S.A. og her fikk Jim føle vreden fra en sjalu fan, som slo til ham slik at nesa hans knakk. Jim: "I was attacked."

I april ble "I travel" gitt ut som singel nok en gang. Uten å nå opp denne gangen heller.

Sommeren 1983 tok bandet en måneds pause fra alt, og dro på ferie. Charlie Burchill og Jim Kerr dro da til India og Japan. Jim Kerr: "Overnight me and Charlie decided to go east. I'd read about India and wanted to go. Japan was really trendy, so we just got on a plane." De besøkte Katmandu og Taj Mahal. I Katmandu leide de motorsykler som de kjørte til grensen mot Tibet med. Jim Kerr: "We got these motorbikes and went to Katmandu, Nepal and right to the border of Tibet. It's weird when you're thousands of miles from home, but when you're thousands of realities from home it's even stranger."

De tenkte også å dra en tur opp i Himalaya. Under turen fikk de to muligheten til å friske opp vennskapet, og til å ta et tilbakeblikk på de siste 5 årene.

I ledige stunder skrev Jim også på barneboken "The adventures of Sally and the moon people".

Parallelt med turnevirksomheten, var Simple Minds igang med å spille inn sitt neste album kalt "Sparkle in the rain" (gnistre i regnet). Det meste av arbeidet ble gjort sommeren og høsten 1983. Denne gang fikk de omsider med seg den produsenten de så lenge hadde ønsket seg, nemlig Steve Lillywhite. En mann som sammen med Trevor Horn muligens står som den mest suksessrike produsenten i Storbritannia på 80-tallet. Lillywhite hade fram til da produsert gitarorienterte album med bla. Big Country ("The Crossing"), U2 ("Boy", "October", "War"), XTC ("Black sea", "Drums and Wires"). Og med ham i produsentstolen laget Simple Minds en drivende rockeplate som både de og fansen var godt fornøyd med. Charlie Burchill: "Steve used raw spontaneous sounds and that, for us, was valuable."

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

Forbes "vandrende" basspill kom mer i forgrunnen denne gangen, ikke minst i låter som "Waterfront" og "Upon The Catwalk". "The kick inside of me" rocket mer enn det meste andre Simple minds hadde laget før. Under innspillingen av låta spilte Forbes så energisk at han begynte å blø fra fingrene. Forbes: "'The Kick inside of me' is as good as anything The Sex Pistols ever did. My fingers were physically bleeding. We did that track last and I just went really mad."

På plata gjorde de også en coverversjon av Lou Reeds "Street Hassle". Som nevnt var flere av medlemmene av SM store fans av Velvet Underground. Det hele startet med at de spilte låta om og om igjen i turnebussen, og en dag begynte Mick MacNeil å spille den på keyboardet sitt. Det var noe majestetisk og storslått over låta som fenget dem. Og ikke lenge etter ble den også en livefavoritt. Jim Kerr: "We began playing it live, and the effect was quite classical; it'd bring a hush over the audience." I hele tatt var det flere av låtene på "Sparkle in the rain" som egnet seg live, og da gjerne på store arenaer.

Koringen på "Street Hassle" ble gjort av Kirsty MacColl - en dame som på den tiden hadde opplevd suksess som låtskriver på Tracey Ullmans store hit "They Don't Know". Simple Minds var favorittbandet hennes, så for henne var det en stor ære å få lov til å bli med på innspillingen. Det var også her hun ble kjæreste med produsent Steve Lillywhite. Steve fortsatte å ringe henne etter at innspillingen var over, og ikke lenge etterpå ble de sammen. Steve fridde til Kirsty nyttårsaften 1983, med alle medlemmene av Simple Minds tilstede. I august 1984 ble de gift. MacColl koret også på "Speed your love to me". Hun er i ettertid mest kjent for sitt samarbeid med The Pogues på juleklassikeren "Fairytale of New York".

Produsent Steve Lillywhite møtte Kirsty MacColl under innspillingen av "Sparkle in the rain".

"Sparkle In The Rain" ble spilt inn over to måneder høsten 1983 i Londons Townhouse studios. Arbeidstittelen på plata var "Quiet Night Of The White Hot Day". Underveis følte de at de tok mange sjanser musikalsk, at de kalte seg "The Glasgow Chancers"..

Som en forsmak på den nye plata ble "Waterfront" gitt ut som singel i oktober 1983. I lengre tid hadde Jim Kerr blitt kritisert for å ikke ha skrevet noen låter om hjembyen Glasgow. Jim Kerr: "People were always asking me why I didn't write songs about Glasgow and the problems there, but it was because I felt it would be hypocritical."

Men etter å ha gått langs bryggekanten, og langs elven Clyde, skrev han "Waterfront": "I'm goin' to walk on up to the Waterfront", "So far, so good, so close, yet still so far". Kerr skrev den også med tanke på den neste turneen, der "Waterfront" skulle starte konsertene som en eksplosjon. Kerr: "We needed to begin each and every show with an bang, Waterfront was designed and calculated to do just that."

I anledning innspillingen av musikkvideoen til låta, arrangerte de en gratiskonsert på Barrowlands, som ligger i bydelen Barras i Glasgow. Videoen vekslet mellom bilder fra Glasgows havneområde, og bilder fra gratiskonserten på Barrowlands. I Storbritannia ble det 13.plass for singelen. Den hevdet seg på listene også i andre europeiske land. I New Zealand toppet den listene i 2 uker. I årene etter ble "Waterfront" en gjenganger på konsertene Simple Minds gjorde. Mange ser også på den som bandets signaturmelodi.

Fra videoen til "Waterfront", med opptak fra Barrowlands i Glasgow.

I januar 1984 ble "Speed Your Love To Me" gitt ut som 2.singel fra det kommende albumet. Og låta med det tette og drivende soundet ble en liten hit i Storbritannia med en 20.plass.

Albumet "Sparkle in the rain" var ferdig innspilt i oktober 1983, men Virgin valgte å holde igjen utgivelsen av den til februar 1984. Og om kritikerne og fansen hadde elsket "New gold dream", var ikke mottagelsen av denne plata mindre overstrømmende. Det tette, gitarorienterte lydbildet, Kerrs dype tekster, og de gode låtene. Alt dette bidro til at plata fikk toppkarakter i mange musikkaviser. Salgsmessig gikk det også strålende, med bandets første topplassering i Storbritannia (14.plass i Norge, 64.plass i U.S.A. 2.plass i Sverige).

"Sparkle in the rain"

Kerr sang om religion og om livet med stor innlevelse. Stemmen hans hadde utviklet seg siden sist, med større fyldighet og spennvidde.

Som 3. og siste singel fra albumet, ble "Upon the catwalk" gitt ut i mars 1984. Heller ikke denne klarte å hevde seg i hjemlandet, da det kun ble en 27.plass. Likefullt har den blitt hentet fram med jevne mellomrom i årene etter. Ikke minst er den ofte blitt brukt i moteoppvisninger, og i moteprogram på TV. Mye takket være tittelen "Upon The Catwalk". Låta hadde et keyboardriff som ga assosiasjoner til "Oxygene" med Jean Michel Jarre.

I Norge fikk låta og Simple Minds endel oppmerksomhet da videoen til låta ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, den 6. mars 1984. I samme program ble Jim Kerr intervjuet av Hege Duckert i Dagbladet/NRK, der han fortalte om moter, turnevirksomheten, og sitt forhold til Skandinavia, der bla. klimaet her bidro til at han følte seg mer hjemme enn når han var i London.

Jim Kerr på Zikk Zakk

B-siden av singelen var også av interesse, med den pompøse instrumentalen "A brass band in Africa". Innspillingen av låta hadde tatt mye av studiotiden under innspillingen av "Sparkle in the rain". Dermed må man kunne anta at det var litt skuffende for bandet at de ikke kunne bruke den på albumet. Låta ble også å finne som B-side på "Don't You (forget about me)" fra 1985.

Jim Kerr på forsiden av Smash Hits. Den blå dressen han

har på seg var kjøpt hos Johnson's i Kings road, London.

Fra desember 1983 til september 1984 var Simple Minds ute på en turne, kalt "Tour du Monde", med besøk i Storbritannia, Australia, New Zealand, Irland, Europa, U.S.A. og Japan. Underveis ble Jim Kerr svært syk, noe som skyldtes at han var overarbeidet. Mer positivt for ham var det han under turneen ble kjæreste med rockdivaen Chrissie Hynde fra The Pretenders. Kerr som var 7 år yngre enn Hynde, var svært fascinert av damen som allerede i 1979 var på toppen av de britiske listene, med singelen "Brass in Pocket" og albumet "The Pretenders". Jim Kerr: "I met Chrissie in a hotel reception when we were doing this show together. She was this incredibly cool, sussed American chick and I was this 20-year-old Glasgow boy. I was blown away by her." Dette var det første alvorlige forholdet for Jim, noe som bidro til å gjøre dette til en sterk opplevelse.

På turneen i U.S.A. var Simple Minds oppvarmingsband for The Pretenders. Noe som ble gjort for at Jim og Chrissie skulle få sjansen til å se mer til hverandre.

I mai 1984 ble de to gift i et kjendisbryllup i New York. Det var bare Charlie av bandmedlemmene som visste om bryllupet på forhånd. Sammen fikk Jim og Chrissie datteren Yasmin i 1985. Selv om Hynde var amerikansk, hadde hun bodd i England siden slutten på 70-tallet. Etter bryllupet flyttet Jim og Chrissie inn i et hus i Firth of forth, nær Edinburgh i Skottland.

I et intervju med norske Det Nye i 1987 fortalte Jim hvor mye det betydde for han å bli far. Jim Kerr: "Det skjedde noe med meg da Yasmin ble født. Tilværelsen fikk en ny dimensjon. Plutselig ble det viktig å kjempe for neste generasjons rettigheter også. Jeg følte meg som en løk som som foldet seg ut og frigjorde energien i alle lagene."

Jim Kerr & Chrissie Hynde ble et av de mest omtalte kjæresteparene på 80-tallet. Og der media tidligere hadde vært opptatt av Simple Minds' musikk, ble det Kerrs privatliv og antrekk som stadig oftere havnet i fokus. Mens de andre i bandet havnet mer i bakgrunnen, noe som skapte irritasjon. En gang ble bandet invitert til å stille opp på MTV music awards. Mick MacNeil og Charlie Burchill var negativ til å bli med, men de lot seg overtale. De troppet i dongeri og joggesko, mens Kerr kom sammen med Chrissie i en limousine. Mick MacNeil: "One time Charlie and I went to the MTV awards against our will. We were in jeans and trainers and there was Jim and Chrissie getting out of a limo all dressed up to the nines."

Nyttårsaften 1984 tilbrakte Jim Kerr sammen med Bono fra U2. U2 var et band som hadde mange likhetstrekk med Simple Minds. Noe media ofte gjorde et nummer av. Det ble også gjort forsøk på å sette de to bandene opp mot hverandre. Men den gjensidige respekten var for stor til tabloid- og musikkpressen fikk noen negative kommentarer å fylle forsidene med. Jim Kerr: "I think we (Simple Minds & U2) share a vision and we share a clumsiness as well, and we share the same kind of blood. When I first saw U2 on TV, their expressions looked like the ones I see on stage when I look around me. I really, really admire them and we've become friends."

Bono viste sitt vennskap til Jim ved å stille på scenen og synge med på en medley med "New gold dream", "Take me to the river" og "Light my fire", under en av Simple Minds' konserter på Barrowlands, Glasgow i januar 1985. Dette opptaket ble senere å finne på CD-boksen "Silver box".

Tidlig i 1985 valgte bassisten Derek Forbes å gi seg i Simple Minds. Trett av de lange turneene, og uenighet i forhold til andre medlemmer av bandet. I intervjuer har han sagt at han ble sparket fra Simple Minds, muligens etter en krangel med Jim Kerr. Han rakk likevel å bli med på innspillingen av "Don't You", og ble også med i videoen til låta.

Forbes ble like etter medlem av det tyske elektrobandet Propaganda gjennom sin venn Keith Bourton som var manager for Propaganda. Det var Forbes som fikk med seg eks. Minds medlem Brian McGee inn i Propaganda. Her spilte de i 4 år. Deretter spilte Forbes sammen med Spear of destiny og Oblivion Dust (Japan). Han spilte også sammen med Billy Currie fra Ultravox. På 2000-tallet dannet han bandet Rehab sammen med Mel Gaynor og Mick MacNeil. Etter det ble han med i Four good men, som bestod av tidligere medlemmer av H20, Big Country, og Gary Numans band.

Derek Forbes som medlem av Propaganda.

Forbes ble erstattet av John Giblin, som allerede i 1985 hadde en lang karriere å se tilbake på. Han hadde vært tilknyttet Peter Gabriels band, men også deltatt på plater med Chris De Burgh, Steve Harley, Kate Bush, Phil Collins og The Everly Brothers. Giblin eide det studioet som Simple Minds øvde i på denne tiden, noe som gjorde det naturlig å spørre ham.

Bassist John Giblin.

Første halvdel av 1985 var et relativt rolig år for bandet når det gjaldt turnevirksomhet. Med unntak av Live Aid, var tre konserter på Barrowlands i Glasgow, Skottland, i januar, de eneste konsertene bandet gjorde.

I april 1985 gikk Simple Minds til topps i U.S.A. med singelen "Don't You (forget about me)". Et land de tidligere ikke hadde hatt noe særlig suksess i. Låta var opprinnelig skrevet av Billy Idol produsent Keith Forsey, for Bryan Ferry. Men Ferry som ikke likte teksten nektet å synge den. Heller ikke Billy Idol ville framføre den. Valget falt da på Simple Minds, siden Kerr hadde en stemme som minnet om Bryan Ferry sin. Også Simple Minds holdt på å si nei til den, da Jim syntes teksten i låta var for forutsigbar. Og etter å ha sett ungdomsfilmen "Breakfast club", som låta skulle brukes i, fryktet de at den ville ødelegge imaget de prøvde å skape overfor publikum. Både plateselskapet og Keith Forsey var på dem flere ganger for å få dem til å spille inn låta. Og etter at Forsey dukket opp i bandets studio i Surrey, lot de seg overtale. Kerr: "We were just going to be one of a series. Bowie was gonna do a track, so-and-so was gonna do one. We knocked it back, I think, a handful of times." De ble lovt at Bowie og mange andre kjente navn også kom til å bidra til soundtracket. Men det skulle vise seg å ikke stemme. Det mest kjente navnet utenom Simple Minds, var Wang Chung.

Keith Forsey var endel av Giorgio Moroders studioteam. Han var med og skrev låter for

Donna Summer og Billy Idol. Og han var med og skrev "Flashdance" med Irene Cara.

Innspillingen av "Don't You" tok ikke mer enn to timer, i et studio ved Wembley stadion, London. Bandet sørget for å legge til la-la-la-la på slutten av låta, for å få den mer "Simple Mindsk". Jim Kerr: "That's the irony - you work your balls off and we'd done this thing in a couple of hours."

I utgangspunktet var det kun meningen at "Don't You" skulle gis ut som singel i U.S.A. ettersom filmen først og fremst hadde sitt marked der. Men etter at den begynte å klatre oppover listene, bestemte man seg for å gi den ut i Europa også.

I intervjuer i tiden etterpå hadde de problemer med å innrømme at de syntes låta var dårlig, da de ikke ønsket å såre de som likte den. Og fordi de innså at låta faktisk skapte større interesse for bandets eldre plater, ikke minst i U.S.A. hvor de ikke var så kjent. Jim Kerr: "It got a lot of people into New Gold Dream and Sparkle In The Rain." Og på turneene de gjennomførte i årene etter var "Don't You" et fast innslag. Jim Kerr: "It's the song that kicked it wide open for us. People expect it and we provide a service."

Innad i bandet omtalte de "Don't You" som "The Black Hit From Space" etter Human League låt ved samme navn. Den handlet om en sang som kom fra det stor intet og tok over verden..

"Don't You" regnes i ettertid som en av de store 80-talls låtene. Selv om den "bare" nådde en 7. plass i Storbritannia. I Norge nådde den ikke opp på VG-lista. Selv om bandet ikke var så begeistret for låta, skjønte de at den kom til å bli en stor hit. Mick MacNeil: "We knew 'Don't You' was going to be a hit, on the back of the movie 'The Breakfast Club'."

Da MacNeil fikk vite at låta var nr.1 i U.S.A. stod han på en bar i Shawlands, Glasgow. For å feire 1.plassen, kjøpte han seg en flaske champagne. En flaske han ikke hadde penger til å betale. Mick MacNeil: "I was standing in a pub in Shawlands and someone came in with the news we were No 1 in the U.S. I bought champagne because I thought it was the thing to do but I didn't have enough money to pay for it."

"Don't You" ble starten på den mest suksessrike perioden i Simple Minds' historie. Med høye plasseringer på listene på begge sider av Atlanteren.

"Don't You (forget about me)" singelen i to ulike utgaver.

Den 13. juli 1985 fikk Simple Minds æren av å opptre på 80-tallets musikalske høydepunkt, Live Aid. 7 minutt over 7 om kvelden gikk de på scenen i Philadelphia og framførte "Ghostdancing", "Don't You (forget about me)" og "Promised you a miracle". Særlig "Don't You" fikk fram allsangen  hos publikum. Som et av høydepunktene på hele konserten. "Ghostdancing" var for publikum en ukjent låt, da den ikke ble gitt ut før noen måneder senere, på SMs neste album.

Live Aid ble en voldsom opplevelse og inspirasjon for Simple Minds. Og gleden av å opptre på en så stor arena som JFK stadium i Philadelphia, var en av årsakene til at bandet i årene etter opptrådte på stadioner, istedet for de mindre arenaene de hadde opptrådt på i årene forut. Bob Geldof mente Simple Minds' opptreden var den beste på konserten i Philadelphia. Jim Kerr: "The thing about Live Aid was that not only did audiences see it but promoters saw it as well."

Simple Minds var et av høydepunktene på Live Aid i 1985.

Der de bla. framførte "Don't You (forget about me)".

"Sparkle in the rain", "Don't You", Live Aid.. Alt dette gjorde at interessen og forventingene for 1985 albumet "Once upon a Time" ble enorme. På et tidspunkt der interessen for Simple Minds var på sitt største, som et av de mest populære rockebandene i verden.

Som tidligere ble plata spilt inn i Townhouse studios i London (mikset i Bearsville studios, New York). Men i stedet for å velge en britisk produsent, valgte de denne gangen å bruke amerikaneren Jimmy Iovine, som fram til da var kjent for radiovennlig rock med artister som Tom Petty, Golden Earring, Dire Straits og U2 ("Under a blood red sky"). Muligens var det Kerrs venn Bono som hadde anbefalt amerikaneren, som var oppvokst i Brooklyn, New York. Jim Kerr: "It was great to get away and work with somebody who wasn't neccessarily from this kind of English public schoolboy type of tradition, Iovine's dad was a docker, and he's very much a New Yorker."

Iovine hadde med seg den kjente studioteknikeren Bob Clearmountain, som også var kjent for produksjoner med polert lyd.

Å lage en popinspirert plate var et bevisst valg hos Kerr og co. Som et uttrykk for deres ønske om å utvikle seg videre og prøve nye ting. At medlemmene av Simple Minds gjerne hørte på popmusikk var heller ikke noe de var flaue av. Jim Kerr: "If you were in our touring minivan in 1978 and 1979, you would have heard all the German electronic Krautrock, but you also would've heard Springsteen. You would've heard Diana Ross, James Brown. Our original drummer Briuan McGee was the biggest damn ELO fan in the world."

Sammen skapte de et album hvor alle låtene hadde et melodiøst tilgjengelig preg. Tilpasset amerikanske radiostasjoner og stadioner rundt om i verden. Mange ville nok si at plata var lettere pompøs, hvor flere av låtene var rene anthems, slik som "Alive & Kicking". Også Jim Kerrs kraftfulle stemme bidro til dette inntrykket. Likefullt var "Once upon a time" en bra plate som ga bandet innpass hos nye grupper av platekjøpere. Og mens de tidligere hadde hatt problemer med å nå opp på de britiske singellistene, fikk de hele 3 topp 10 hits fra dette albumet.

Simple Minds var svært fornøyd med plata. Jim Kerr: "We've better melodies now. And we're arranging the songs better. I just think it's a glamorous noise. It really uplifts."

Simple Minds i 1985 med John Giblin til høyre (med briller).

I oktober 1985 ble "Alive & Kicking" gitt ut som første singel fra albumet. Og dette ble nesten en like stor hit som "Don't You", med 3.plass i U.S.A. 5.plass i Norge, og 7.plass i Storbritannia. Låta introduserte den sorte sangerinnen Robin Clark, som med sin kraftfulle soul stemme ytterligere framhevet det pompøse, ved å bringe elementer av gospel inn i SMs musikk. Hun deltok på flere av albumets låter, og deltok også på Simple Minds' påfølgende turne.

Robin Clark i videoen til "Alive & Kicking".

Albumet "Once upon a time" fulgte like etter. Coveret med nærbilder i sort-hvitt av bandmedlemmene, var tatt av fotografen Anton Corbijn, som er kjent for sine bandbilder og platecover med Depeche Mode og U2. Mange platekritikere var skeptisk til plata, noe også mange fans var. Likefullt ble dette Simple Minds mest solgte album, med 1.plass i Storbritannia, og 10.plass i U.S.A. (som det eneste albumet til å nå opp der). I Norge ble det en fin 6.plass. Selv så bandet AOR (adult oriented rock) lydbildet på plata som en engangsforeteelse. Som noe de måtte gjennom.

Studioalbumet "Once upon a time"

Både "Sanctify yourself" og "All the things she said" nådde topp 10 i Storbritannia, mens "Ghostdancing" nådde 13.plass. Inntektene fra salget av "Ghostdancing" singelen gikk til Amnesty International.

Jim Kerr skrev teksten til "All the things she said", inspirert av datteren Yasmin. Han hadde nettopp lest en artikkel om kona til den polske frihetsforkjemperen Lech Walesa, om hvordan hun tok seg av barna i lange perioder da han satt i fengsel. Jim prøvde da å forestille seg hvordan det ville vært for ham å ikke ha mulighet til å treffe datteren sin. Jim: "I began to think what it would be like for me if for some reason I couldn't see my daughter. It inspired me to write 'All the things she said'."

Andre låter på "Once upon a time" som mange likte, var "Oh! Jungleland" og "Come a long way". Til manges overraskelse og skuffelse var ikke "Don't You" tatt med på albumet. Delvis fordi bandet ikke likte den så godt, og fordi de mente at den ville putte de andre låtene på plata i skyggen. De mente "Once upon a time" albumet stod støtt på egne ben uten "Don't You".

John Giblin, Charlie Burchill, Jim Kerr, Mick MacNeil og Mel Gaynor.

I oktober 1985 dro Simple Minds ut på en svært suksessrik turne kalt "Once Upon A Time Tour". Turneen var ikke ferdig før i november 1986. Da hadde de gjort hele 118 konserter. Underveis besøkte de U.S.A. Canada, flere mellom-europeiske land, Storbritannia, Japan, Australia og New Zealand. 

Mellom konsertene likte Jim å gå for seg selv i byene de besøkte, for å se på folk, og suge inn miljøet. I St. Louis i Missouri, U.S.A. kom han i snakk med to jenter som inviterte ham hjem til foreldrene til den ene av jentene. Jim Kerr: "Jeg fikk te og kaker, og de fortalte meg om alt som rørte seg i byen."

Mange av konsertene fant sted på store stadioner. Et format Simple Minds sammen med band som U2, Queen og The Rolling Stones, var blant de få til å beherske. Selv mente Jim Kerr at suksessen skyldtes at de hadde gjort hjemmeleksen sin når det gjaldt å angripe utfordringen. Kerr: "We looked at the other bands that were playing these places and thought: 'How do they do it?" Han la merke til at populære artister som Van Morrison, Paul Weller og Elvis Costello ikke fikk det til å funke på så store scener, fordi de prøvde å fremstå som kule. Kerr: "You can't be cool in those places."

Inspirert av arbeidet til Peter Gabriel som de hadde spilt med tidlig på 80-tallet, lot de inntektene fra konsertene de gjorde i Los Angeles og London, gå til Amnesty International. Noen mente det var litt hyklersk av bandet å plutselig fremstå som et politisk band som engasjerte seg i verdens urettferdighet. Dette var Jim Kerr naturlig ikke enig i. Kerr: "The reason I work with Amnesty intially had nothing to do with the fact that I was in a band. I was a member before that, and my dad was a member when I was a kid. And as I began to realise that the band was getting closer to mainstream success, I realised the kind of media a mainstream band had access to, where you can take a minute on prime-time TV to say 'Hey, check this out."

På mange måter ble dette starten på Simple Minds og Jim Kerrs engasjement utad mot urettferdighet i verden. Et engasjement Kerr delte med sin venn Bono.

Simple Minds benyttet turneen til å promotere Amnestys arbeid. De viste også sin holdning til apartheid i Sør-Afrika ved å ha med Little Stevens låt "Sun City" på spillelista på konsertene. Kerr: "'Sun City' for me is the greatest rock song in years. It's got a fantastic tune and a big chorus, it's emotional, it makes me want to dance."

John Giblin og Jim Kerr på scenen under konserten Simple Minds gjorde i Stockholm 25. januar 1986.

Med seg på turneen hadde de mange musikere. Robin Clark var muligens den mest markante utenom bandet. De hadde hadde også med den amerikanske produsenten Bruce Lampcov, med tanke på å lage en liveplate ut av turneen. Han var blitt anbefalt av Jimmy Iovine. Men Lampcov som kom fra Detroit hadde store problemer med å forstå hva Burchill og de andre sa, med deres skotske dialekt. Lampcov: "Raised in Detroit I couldn't understand a thing they said, and I constantly had to ask them to repeat themselves." Det gikk så langt at Burchill måtte skaffe boken "The Patter" til ham, der de skotske slang uttrykkene ble oversatt til engelsk. Selve konsertene ble en sterk opplevelse for Lampcov. Han ble svært imponert over det tette, dynamiske lydbildet Simple Minds klarte å skape. Lampcov: "I was blown away by the sound they created. I knew that we were putting on tape something special, a live sound that hadn't been heard before."

Som et dokument over den vellykkede turneen ble den doble liveplata "Live in the City of light" gitt ut i juni 1987. Opptakene var for det meste gjort i løpet av to kvelder på Le Zenith i Paris i august, med unntak av "Someone, somewhere in summertime" som var spilt inn i Sydney, Australia. Det storslåtte lydbildet man kjente fra "Once upon a time", ble videreført på denne liveplata. Samtidig viste plata et band som kunne faget sitt til fingerspissene, pakket inn i en svært god produksjon til en liveplate å være. Det meste av materialet var hentet fra bandets tre siste utgivelser. Faktisk var det kun "Love song" fra "Sons and Fascination" som ikke var fra de albumene. Og den ble presentert i en medley sammen med Sly & the Family Stones "Dance to the Music" og Little Stevens' "Sun City". Robin Clarks fyldige stemme var også et viktig element på disse platene.

Bildene i bookleten som fulgte "Live In The City Of Light" var både malerisk, og litt pretensiøs..

Opptakene ble mikset og finpusset i The Castle Studios, Skottland, med hjelp fra produsent Bruce Lampcov. For platekjøperne var "Live in the City of light" en populær utgivelse, også av andre årsaker enn de rent musikalske. Den doble plata var nemlig sjelden forseggjort med en fyldig booklet, med maleriske bilder av bandmedlemmene  tatt i løpet av verdensturneen. På forsiden hadde Malcolm Garrett laget en ny bandlogo som kunne minne om "The flaming heart" fra "New Gold dream" plata, som han også stod bak. Hjertet var omkranset av en krone på toppen, og to hender på siden. Det var Jim Kerr som hadde ideen til logen, med utgangapunkt i den irske vennskapsringen "Claddagh", som har sin opprinnelse i den irske byen Claddagh på 1600-tallet. Hjertet skulle symbolisere kjærlighet, hendene vennskap, mens kronen symboliserte lojalitet til kongen. Kerrs forslag var litt annerledes, da han så for seg at det var hendene som skulle danne hjerteformen.

Den irske vennskapsringen Claddagh.

Logoen som Garret laget, og bandnavnet var "inngravert" i platecoveret med gullbokstaver. Noe som ytterligere framhevet det eksklusive.

"Claddagh", Simple Minds' bandlogo som siden 1987 er brukt i mange sammenhenger.

Malcolm Garrett var en av de mest markante grafiske designerne i den britiske musikkindustrien på 80-tallet. I tillegg til de to Simple Minds platene stod han også bak coverne til de tre første Duran Duran platene. Han laget også cover til album med The Pop group, The Buzzcocks, og Magazine. Han var i studietiden på 70-tallet romkamerat med Peter Saville (New Order, Joy Division), og stod for mye av den samme minimalistiske stilen som Saville ble verdenskjent for.

Selv om enkelte kritikere ymtet frampå om at "Live in the city of light" var i overkant pompøs stadionrock, ble den en salgssuksess. Ikke minst i hjemlandet Storbritannia, der den gikk til topps i juni 1987. Noe som var svært sterkt med tanke på at det var en dobbel LP. I Norge ble det en sterk 6.plass, som et av de landene der plata gjorde det best. I Sverige ble det 5.plass, noe det også ble i Sveits. I U.S.A. hvor de i 1985 opplevde så stor suksess, ble plata en fiasko salgsmessig, med en 96.plass.

Live In The City Of Light

Forståsegpåere mente at bandet gjorde en feil ved å gi ut en liveplate istedet for å spille inn et nytt studioalbum så fort som mulig, for å holde opp interessen i U.S.A. Istedet gikk det 4 år mellom "Once upon a time" og det neste studioalbumet "Street fighting years", noe som var ødeleggende for interessen der borte. Men for bandet selv var det viktig å få gitt ut plata, da den etter deres mening markerte avslutningen på en fase i karrieren. Jim Kerr: "Having done 'Once Upon A Time' and having achieved success, we felt that we had come full circle and ended a phase, and doing a live album was a way of putting a stop to it."

Som singel fra liveplata ble "Promised You A Miracle" gitt ut pånytt, denne gang med en 19.plass i Storbritannia som resultat.

Det ble også gitt ut en flott spesialutgave av plata, der man fikk dobbelt-CD, dobbelt-LP, dobbelkassett, og booklet, alt samlet i en flott boks. Denne boksen kunne leserne av ungdomsmagasinet Det Nye vinne, i en konkurranse de arrangerte i august 1987.

I anledning konkurransen ble Jim Kerr intervjuet av magasinet. Og her fortalte Jim om oppveksten i Glasgow, om hvordan samholdet blant arbeiderklassen i byen hadde formet ham som menneske. Og det å bry seg om folk som har det vanskelig - at han som rockestjerne har mulighet til å utgjøre en forskjell. Slik han gjorde det gjennom sitt engasjement for Amnesty International.

Kerr ble også utfordret av Yan Friis i Det Nye, med påstand om at "Live In The City Of Light" manglet publikums-skrik, knitring, og ekte live-følelse. Jim Kerr: "Uansett vil det være folk som mener vi skulle gjort det motsatte. Men jeg ville først og fremst ha stor lyd. Live-følelsen må åpenbare seg i vårt spill. Og dobbel LP måtte det bli. Konsertene våre varer i to og en halv time."

Spesialutgaven av "Live In The City Of Light", med LP, CD, og MC i en boks.

I desember 1987 opptrådte Simple Minds på veldedighetskonserten "Cash for Kids" i Glasgow. Som gjester på scenen hadde de med seg Chrissie Hynde og eks. Minds medlem Derek Forbes. Visstnok hadde Forbes også gitt sitt bidrag på "Live In The City Of Light" albumet, uten å bli kreditert.

I januar 1988 var Simple Minds hovedattraksjonen på en festival i Brasil, som strakk seg over 4 dager.

11. juni 1988 opptrådte Simple Minds på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA),UB40, Dire Straits, Whitney Houston, Peter Gabriel, Paul Young og Eurythmics, på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig var konserten ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela", som var initiativtaker til konserten. Også Simple Minds bidro på arrangementssiden. De var også det første bandet som takket ja til å stille opp

For anledningen hadde Simple Minds spilt inn den lavmælte låta "Mandela Day". Mange mente de burde gitt den ut som singel, men bandet ønsket ikke å gjøre noe som kunne sees på som et forsøk på å tjene penger på konserten. Den ble i stedet gitt ut som B-side på singelen "Belfast Child" året etter. Den ble også å finne på det neste studioalbumet. De var med og sang "Biko" sammen med Peter Gabriel under konserten. Også det var en låt som ble å finne på det neste albumet.

I utgangspunktet var det meningen at alle som stilte opp på konserten skulle framføre en ny låt med et tema som passet for dagen, men Simple Minds var de eneste som gjorde det. Jim Kerr . "Everybody was supposed to write a song specifically for the day, which I thought was a great idea, but we were the only ones that did! beyond that, not many people did relevant songs that would have focussed the protest."

Nelson Mandela gjorde et voldsomt inntrykk på Kerr. I anledning konserten sa Mandela: "When there was no voice allowed, we always heard the voice of the artist". Både Kerr og de andre som var tilstede ble merket for livet av disse ordene. Det gikk opp for dem hvilken kraft de gjennom musikken var i besittelse av , om de ønsket det. 

Da de kom tilbake fra London fikk de se forsiden på avisen Scottish Daily record, der en lokal politiker mente at Jim Kerr og Annie Lennox kun stilte opp på Mandela konserten for pengenes skyld, og ikke av kjærlighet til Mandela. Dette fikk Jim til å tenne på alle pluggene. Jim Kerr: "When we came back from London after doing the concert, putting in all that work and getting nothing from it, to come back home to Glasgow and read the front page of the newspaper calling us scum really angered me. A creep in a sari who lives in a castle calling us scumbags! I just wanted to hit the guy!" Kerr tok saken til rettssalen, der den ble løst.

I 1988 ble biografien om bandet presentert i bokform. "Simple Minds" skrevet av Adam Sweeting, en mann som hadde inngående kjennskap til bandet. Det hadde også vært gitt ut andre hefter og bøker om bandet tidligere. Fansen har savnet en oppfølging av historien om bandet, fra 1988 og utover.

Rundt 1988 gikk det rykter om at Simple Minds var iferd med å spille inn et instrumental album kalt "Aurora Borealis". Og selv om det ikke var tilfelle, var det absolutt noe Jim kunne tenkt seg å gjøre. Han drømte om å gi ut to album på samme dag. Et vanlig ett, og et instrumental. Og på konsertene skulle instrumental albumet fungerte som oppvarming, uten at bandet selv var tilstede på scenen. Jim Kerr: " I'd love the Minds to release two albums on the same day: one with only instrumental music on it, and the other made up of songs. Then we would tour without an opening act, since we'd be doing the show in two parts: first for the music, the second for the songs. We'd be our own opening act!" Nearly three hours of Simple Minds live. To good to be true, but a dream fully alive!"

Selv om det ikke ble noe instrumental album, var Simple Minds godt igang med innspillingen av en ny plate. Allerede i mars 1988 hadde bandet gått i studio for å begynne arbeidet med sitt neste studioalbum kalt "Street fighting years". Arbeidet startet i Skottland, der de hadde bygd opp sitt eget studio kalt Bonnie Wee Studios. Deretter bar det til London og SARM studios der stjerneprodusentene Trevor Horn og Stephen Lipson ventet. Også 3-4 andre studio ble brukt under innspillingen. Som nevnt var Horn den store britiske musikkprodusenten på 80-tallet, sammen med Steve Lillywhite. Han gjorde markante produksjoner for artister som The Buggles, Yes, ABC, Frankie goes to Hollywood og Propaganda.  Også på musikersiden fikk de med seg mange celebre gjester. Slik som Stewart Copeland fra The Police, Lou Reed som sang på "This is your land", og fiolinisten/sangeren Lisa Germano.

Kerr hadde sett Germano på TV litt tidligere, da Simple Minds var i U.S.A. Hun spilte da med John Mellencamp. Han fikk henne over til Skottland slik at hun kunne legge på fiolinspill på "Someone, somewhere, in Summertime", på liveopptaket fra Sydney som skulle brukes på "Live in the City of light".

Produsent Trevor Horn.

Etter å ha reist verden rundt, og blitt mer bevisst på urettferdigheten som fins, ønsket Kerr og co. å lage et mer politisk album, med et særlig fokus på apartheid. Charlie Burchill: "At this point we do realise that being in a band we have this opportunity to say something, to make some sort of statement, even if it's just 'Here's this piece of music'."

Organisk og spirituell var også to ord Jim Kerr brukte om plata de spilte inn. Arrangementene på plata var storslåtte og komplekse, samtidig som Kerrs stemme til tider var lavmælt. Slik som på tittelsporet "Street fighting years" og "Belfast Child".

På "Soul crying out" markerte bandet sin avsky mot det britiske skattesystemet, der folk tildels ble beskattet flatt, istedet for prosentvis etter inntekt. I England kalles det "poll tax", da slik skatt må betales før man får lov til å stemme ved valg. Jim Kerr: "'Soul Crying Out', came about through being in Scotland for the past couple of years and seeing the emergence of the Poll Tax, and the thing that offends me is the immorality of it."

"This is your land" var ment som en hyllest til det skotske landskapet som omkranset bandet mens de var i Skottland og skrev låter for plata. Samtidig som atomubåter passerte utenfor vinduet deres. Kerr: "You see all this and then you see the nuclear submarines passing your window. It's obscene, and people should take charge of their land and not let it happen."

"Wall of love" var Simple Minds' kommentar til barrierene/murene rundt om i verden. Både de man kunne se, slik som Berlin-muren (da). Og andre som er usynlige, men som oppleves som like tyngende.

Problematikken i Sør-Afrika ble belyst i "Mandela day", og i coverversjonen av Peter Gabriels "Biko". En artist Kerr hadde stor respekt for.

Låta som albumet "Street fighting years" først og fremst vil bli husket for, er tolkningen av den irske folkesangen "She moved through the fair". En låt som ifølge Jim Kerr er folkemusikkens svar på "Be Bop a lula". Jim hadde av en eller annen merkelig grunn ikke hørt sangen før de gikk igang med denne innspillingen. Det å spille inn en keltisk folkesang var noe Simple Minds i lengre tid hadde tenkt på gjøre. Men det var først etter at produsent Trevor Horn satte dem på ideen at det ble en realitet. Kerr: "he (Horn) asked us if we had ever thought about recording a folk song."

Jakten på en passende folkesang å covre, ble på mange måter også en søken etter bandmedlemmenes egne røtter. Ideen om endre teksten til "She moved through the Fair", til å gjelde situasjonen i Nord- Irland, fikk Jim etter å ha lest om bombingen i Enniskillen, Nord-Irland den 8. november 1987. Hendelsen er også kalt "The Remembrance day bombing", der IRA detonerte en bombe som tok livet av 11 mennesker, hvor 10 av dem var sivile. Problemene i Belfast var ikke så ulik de som fantes i Glasgow, med feider mellom katolikker og protestanter. Byene hadde også det til felles at de var avhengig av skipsindustrien. Jim Kerr hadde siden han var liten fulgt utviklingen i Belfast, da han følte en slags samhørighet med de som bodde der. Ikke minst ettersom hans familie på farssiden var fra Nord-Irland.

 I Simple Minds' versjon ble "She moved.." omdøpt til "Belfast Child". Som deres personlige bønn om fred i Belfast. Kerr: "In the second part of Belfast Child I'm trying to relate to people in Northern Ireland who've also lost. I'm trying to talk about the madness and sadness and emptiness. I'm not saying I have any pearls of wisdom, but I have a few questions to ask." Under konsertene bandet gjorde på den påfølgende turneen, ble "Belfast Child" introdusert som: "this is a song for peace in Northern Ireland."

"Belfast child" startet forsiktig, med Kerrs lavmælte stemme. Deretter bygget den seg opp til et storslagent mellomparti, før det igjen roet seg helt ned mot slutten av låta.

I februar 1989 ble "Belfast Child" gitt ut sammen med "Biko" og "Mandela Day" på EPen "Ballad of the streets". At Simple Minds på denne måten laget en protest plate, ble lagt merke til. Noen lurte på om bandet gjennom dette sammenlignet Belfast med apartheid regimet i Sør-Afrika, ettersom plata inneholdt låter om Nord-Irland of Sør-Arika. Og ifølge Kerr var ikke situasjonen så ulik de to stedene. Kerr: "There is a kind of apartheid going on in Northern Ireland as well. I believe there is, there's also an economic apartheid about the country, but it's less focussed than in South Africa, it's a much more confusing situation, which counts for a lot of the pressure, particularly on the youths."

EPen "Ballad Of The Streets".

"Belfast Child" ble på samme tid også gitt ut som singel, med "Mandela Day". Bandet fryktet at "Belfast Child" ville bli nektet spilt på BBC, slik flere andre artister hadde opplevd med låter som omhandlet problematikken i Nord-Irland (Jmf. The Police og "Invisible Sun"). For å ikke provosere ytterligere, valgte man å fokusere på bandet og de mer maleriske sidene av Belfast, istedet for å vise konfrontasjoner mellom sivilbefolkning og soldater. I motsetning til hva The Cranberries gjorde noen år senere i sin video til "Zombie".

Det ble laget en stilfull video til "Belfast Child", hvor også fiolinisten Lisa Germano var med.

Heldigvis ble ikke låta forbudt spilt. Istedet ble singelen og EPen svært godt mottatt både i radio, og hos platekjøperne. I sin første uke på de britiske listene nådde singelen 2.plass. Noe som ikke hadde skjedd siden 1984, med "Two Tribes": Frankie goes to Hollywood. I sin neste uke gikk den til topps, og ble der i to uker. Som første Simple Minds singel til å bli nr.1 i hjemlandet. I Norge ble det 9.plass, i Australia 12.plass, og Tyskland 3.plass. I U.S.A. nådde den ikke opp, noe som også kunne skyldes bandets endring av lydbilde siden "Once upon a time", med en politisk tekst som amerikanerne ikke hadde noe forhold til.

I april ble "This is your land" gitt ut på singel, med en grei 13.plass i Storbritannia som resultat. Som nevnt  var Lou Reed gjestevokalist på låta.

Albumet "Street fighting years" var ikke ferdig innspilt før i mars 1989. Den ble lagt ut for salg i mai. Musikkritikerne var svært uenig i sin vurdering av plata. Enkelte avviste den som pretensiøs og kjedelig. Mens andre, slik som Q magazine, mente "Street fighting years" var et landemerke av en plate, og ga den 5 ut av 5 stjerner. Plata ble ellers omtalt som mørk og stemningsfull. Uenigheten gikk også på om det var rett av bandet å markere seg så sterkt politisk gjennom tekstene.

"Street fighting years".

"Street Fighting Years" gikk til topps i Storbritannia i mai 1989. Også i Norge ble dette en suksess. 4.plassen de oppnådde på VG lista ble bandets høyeste plassering her. Den gikk også til topps i Sveits, og oppnådde 3.plass i Østerrike, og 4.plass i Sverige. I U.S.A. ble det en svært skuffende 70.plass.

I juli 1989 ble den rytmiske "Kick it in" gitt ut som 3. og siste singel fra albumet (15.plass i Storbritannia).

Salgsmessig ble 1989 et svært godt år for Simple Minds. Men innad i bandet var ikke ting som de skulle. Muligens kunne man ane litt uro når man tittet på coveret og innlegget til "Street fighting years". For verken John Giblin eller Mel Gaynor var avbildet. Giblin hadde ifølge mange gitt et markant bidrag på innspillingen. Han var bla. arkitekten bak "Let it all come down". Og like før Simple Minds skulle ut på en verdensturne for å promotere albumet, sluttet han. Årsaken er ikke kjent, mens hans arvtaker Malcolm Foster (eks. The Pretenders) mente at det hadde noe med hans politiske syn å gjøre. Mel Gaynors bidrag til "Street fighting years" hadde visstnok vært minimalt, da Stewart Copeland og Manu Katche hadde gjort det meste av trommespillingen.

"Street fighting years tour" varte fra mai til november 1989. Med 75 konserter i Europa, Australia og Japan. U.S.A. ble utelatt, da de ikke så noe poeng å turnere der med det politiske materialet fra den siste plata. Konserten de gjorde i Verona, Italia, ble brukt som utgangspunkt for bandets første livevideo på VHS. Bandet fikk også æren av å være hovedattraksjonen under en konsert på Wembley stadion, for første og siste gang. Som oppvarmingsband hadde de med seg Gun, The Silencers og Texas. Alle skotske band. To dager senere opptrådte de i en by på grensen mellom Nederland og Tyskland, og da var Jim så uheldig at han ramlet av scenen og brakk armen. Kerr var mest av alt flau etterpå, selv om det selvfølgelig gjorde vondt. Kerr: "I don't know what happened, I just seemed to have a Condor moment... and just took a walk and that was the end of it."

Ifølge Kerr var høydepunktet på turneen da de opptrådte på Estadio Vincente Calderon i Madrid, og 25.000 mennesker sang "happy birthday Jim". Med seg på denne konserten hadde de Lou Reed. Reed var også oppvarmingsartist.

"Biko" framført live under "Street fighting years tour"

Malcolm Foster ble kastet ut på dypt vann, ettersom han ikke hadde spilt med Simple Minds før turneen startet. Men Foster tok det på strak arm, og syntes turneen var en morsom opplevelse. Malcolm Foster: " It was the most enjoyable tour I've done in my life - a bunch of excellent, straightforward people. All the crew and management were on the line so it was really nice." Foster mente den største forskjellen mellom The Pretenders' musikk og Simple Minds, var at sistnevnte var mye mer anthem orientert. Foster deltok på bandets to neste studioalbum, men ble ikke regnet som fullverdig medlem av Simple Minds.

Bassist Malcolm Foster.

En som ikke syntes turneen var like morsom, var keyboardisten Mick MacNeil. En mann som sammen med Kerr og Burchill var det bærende elementet i bandet. Allerede i forkant av turneen var han nedstemt, da han og bandet i 1989 levde som skatteflyktninger i Dublin, noe som ikke passet den familiære og hjemmekjære MacNeil. Han skjønte at noe var galt, da han ikke klarte å glede seg over førsteplassen på listene med "Belfast child" og "Street fighting years". MacNeil: "I remember sitting in my suite at The Shelbourne hotel in Dublin and I'm just not happy. I was waiting for the chart show to come on TV to see if Belfast Child was at Number One. It was. The whole world is looking brilliant and anyone else would give their right arm to be in their position. I'm in a top band with an album at Number One and a single at Number One. Our last four albums had been Number One. But I just thought, 'Bloody hell, what's wrong with me? Why am I not ecstatic here? Surely I can't be so arrogant that I can take all this for granted?"

MacNeil var nettopp blitt gift med sin Hannah, og han skulle snart feire 30 års dagen sin. Han var nødt til å tenke over om det var dette han ville bruke livet sitt til. Det første han gjorde var å blåse i de 6 millionene han tapte ved å flytte hjem til Skottland. MacNeil: "I knew if I went back to Scotland I could kiss the tax goodbye. But I did, I had a great time and we were on the British leg of the tour so I could drive to gigs myself. It cost me around £500,000. But it could have been £10 million or a tenner. I didn't care about the money."

Fra Simple Minds' "Street fighting Years" turne i 1989. Fra venstre: Andy Duncan, Malcolm Foster,

Annie McCaig, Jim Kerr, Lisa Germano, Charlie Burchill, Mel Gaynor og Michael MacNeil.

Til tross for sin manglende motivasjon valgte MacNeil å gjennomføre turneen uten å fortelle Jim og Charlie om hva han følte. Det var først en uke før de skulle avslutte turneen i november at han lot bomben falle, og fortalte de andre at han ønsket å slutte. Det startet med at han nektet å bli med til Amsterdam for å spille inn en coverversjon av Prince' "Sign O'the Times". Da Jim og Charlie skjønte at MacNeil kom til å slutte ble de direkte ufine mot ham. Jim anklaget ham for å splitte bandet, mens Charlie mente han var en rotte som forlot et synkende skip. Den siste konserten MacNeil gjorde med Simple Minds var i Brisbane, Australia. Naturlig nok ble det en sterk opplevelse, etter å ha vært endel av Simple Minds siden starten i 1978. MacNeil: "It was awful and there was a really bad atmosphere. The crew didn't know and I had always got on great with them. I sometimes felt closer to them than the band. I was hte only one who went to the end-of-tour party, just to say goodbye to them really."

Selv om han sluttet i Simple Minds, sluttet han ikke som musiker. MacNeil dannet både eget plateselskap kalt Mixrecords, og han innredet sitt eget platestudio. På 90-tallet og utover deltok han på plater med Robin Zander, System Seven, Mark Shaw (Then Jerico) og Rod Stewart. På sistnevntes album "Vagabond heart" spilte han trekkspill på hiten "Rhythm of my heart". Han har gitt ut soloalbumet "People, places, Things" i 2000. Og han har vært ute på turne med The Pretenders. I senere år har han spilt med eks. Minds medlem Derek Forbes i Four good men, der de spiller gamle slagere med bla. Simple Minds og Big Country.

Han er fortsatt gift med sin Hannah, og sammen har de to sønner. Han har ikke kontakt med Jim eller Charlie, enda de begge var blant hans beste venner tidligere. MacNeil: "We had a brilliant time. It was the nearest place to paradise I had ever seen. I felt this huge weight lift off my shoulders as we took ooff. I didn't think about the future. My biggest pain was that I thought they were my pals and it turned out they were not. But this was a long time ago and there's been a lot of water under the bridge since then."

Om ikke dette var nok, sluttet også Bruce Findlay som manager for bandet i 1989. Ønske om utrenskning/uenighet om det finansielle rundt den siste turneen er nevnt som årsaker til at han måtte gå. MacNeil: "Bruce was quite simply the biggest Simple Minds fan that ever lived. In hindsight he had the right approach. He cared more about pleasing the fans rather than some giant record company boss. Jim had alraedy started talking about making changes. After I left, everything kind of went, and Bruce fell into that bracket of upheaval. I don't think he deserved it and I have a lot of sympathy for him after the way he was treated."

Findlay som fortsatt respekterte Kerr, var ikke overbevist om at Kerr var rette mann til å ta over styringen av den økonomiske siden av bandet. Bruce Findlay: "Over the years Jim has developed an interest in the business side of the band. In my eyes he's a romantic, a dreamer. I don't think those two, romantic and business man, go together."

For Jim Kerr må 1989 ha endt opp som et lite mareritt. Om ikke det var nok at han mistet to bandmedlemmer og en manager i løpet av året, så ble han også skilt fra sin kone Chrissie Hynde. I ettertid har Kerr beskrevet bruddet med Hynde som et valg mellom henne og bandet. Chrissie var heller ikke fornøyd med å bo i Skottland, da hun trivdes bedre i London. Hynde var misfornøyd med at Jim var ute og turnerte med bandet under hele svangerskapet, og heller ikke var sammen med henne (i London) i tiden etter fødselen. 

De fortsatte å være venner etterpå, og opptrådte også sammen ved enkelte anledninger. Mindre positivt var det at Jim mistet kontakten med datteren Yasmin etter dette. Han bodde i Skottland, mens Chrissie og datteren bosatte seg i Maida Vale - sentralt i London. Heller ikke da Jim en kort periode like etter bodde i London, tok han seg tid til å komme på besøk. Chrissie på sin side valgte å ta en 8 år lang pause fra musikkbransjen, der hun kun sporadisk ga ut plater. Det var først da Yasmin var 10 år gammel at hun traff pappa Jim mer regelmessig. 

Rett før jul 1989 gikk de tre gjenværende medlemmene av bandet, Jim, Mel og Charlie i Wisseloord studio i Amsterdam, Nederland, for å spille inn EPen "Amsterdam EP". Plata bestod i første rekke av en coverversjon av Prince' "Sign O' The Times". Jim Kerr hadde i flere år vært en stor fan av den lille amerikaneren, og hadde også prøvd å få ham til å stille på Mandela-konserten i 1988. Jim Kerr: "I can hear Prince's single and I don't think we're very good, Prince can do everything I would love to do." 

I Storbritannia ble det en 18.plass for den litt intetsigende plata, som både kom som 7", 12" og CD-singel.

Trioen Simple Minds

Mens de var i studioet i Amsterdam fikk de ånden over seg til å skrive nye låter. Og innen de tok juleferie hadde de skrevet hele 10 låter. Slik som de romantiske "Let There Be Love", "Woman", "See The Lights". Og "Banging On The Door" og "Two Worlds Collide". Turneen, og ønsket om å vise at de fortsatt dugde, inspirerte dem. Jim Kerr: "Charlie and I wanted to write instantly." Samtidig var det litt uvant for dem å ikke ha Mick MacNeil med seg når låtene ble til.

Ideer de hadde ble spilt inn på et mobilt demo studio som de hadde med seg når de var ute og reiste. Etter å ha gjort ferdig noen demoer i Wisseloord, dro de hjem til Skottland og sitt eget Bonnie Wee studios, som ligger i Lochearnhead, Perthshire i det skotske høylandet. Som produsent for den nye plata valgte de å bruke Stephen Lipson, som også hadde vært med og produsert "Street fighting years". Han var dyktig på de små detaljene. Og bidro til å skape nok en plate med et storslått, kompleks lydbilde. Han fulgte Charlie, Jim og Mel mellom de ulike studioene. Enten det var i Nederland, Skottland, A&M studios i Los Angeles, eller Townhouse og Maison Rouge studios i London. Lipson spilte også bassgitar på de fleste av låtene, selv om Malcolm Foster også bidro med sitt. Lipson var også med som låtskriver på "Travelling man" og "Woman".

Lipson fikk god kontakt med medlemmene av bandet, og har i ettertid omtalt Jim Kerr og Charlie Burchill som de mest sympatiske musikerne han har jobbet med. Lipson: "Both were extremely enjoyable experiences, and I consider Jim & Charlie to be two of the nicest guys I've ever had the privilege of working with."

Produsent Stephen J. Lipson

Med så mange musikere ute av bandet, var man nødt til å hyre inn studiomusikere og gjesteartister. Carol Kenyon som med sin soulstemme har sunget med artister som Heaven 17, Mike Oldfield, Paul Hardcastle ("Don't waste my time") og Vangelis, fortsatte der Robin Clark slapp på "Once upon a time". Og mange, inkludert medlemmer av Simple Minds, så likhetstrekk mellom den nye plata og "Once upon a time. Med sitt radiovennlige, storslåtte sound. De politiske budskapene fra "Street fighting years" var erstattet med sanger om personlig og universell kjærlighet. Jim Kerr: "We wanted songs we knew weren't like the last ones."

Som tangentmann fikk de med seg Peter Vitesse, som tidligere hadde hjulpet artister som Cutting Crew, Liza Minnelli og Ian Anderson. Han hadde også spilt med Kerrs forbilde Peter Gabriel. Men innerst inne håpet både Jim og Charlie at Mick MacNeil skulle angre seg, og komme tilbake til bandet. Men det gjorde han ikke. Jim Kerr: "I thought he'd get bored and come back, but he didn't. And meanwhile the music went on."

Lisa Germano bidro med sitt fiolinspill også på denne plata.

Tony Donald som hadde vært med i den første utgaven av Simple Minds i 1978, hadde i 1990 fått "stilling" som Equipment Coordinator, og Equipment Technician under innspillingen.

Den nye plata fikk navnet "Real life". En tittel som kan henspille på den nye virkeligheten for Kerr og Burchill, der de i løpet av det siste året hadde mistet så mange sentrale personer rundt bandet. Det var også navnet på en av låtene på plata. Jim Kerr skrev den etter å ha sett et TV program om subkulturen vogue. Om unge menneskene som hadde store drømmer for framtiden som dansere, men som så alt for ofte endte på gata som prostituerte. Dette gjorde inntrykk på Kerr: "As the story emerged there was something heartbreakingly sad about these people and their dreams which they could never attain in a million years. Dreams are killing you if they're as wild as those people's."

Første halvdel av "Real life" bestod av radiovennlig rock/pop, mens andre halvdel var mer eksperimentell og kompleks. Slik som den Afrika inspirerte "Afrikan skies", med sine stammetrommer. Keyboardspillet på "Let the children speak" kunne minne om det på instrumentalen "Theme for great cities" fra 1981. "Sign O' the times" som hadde blitt spilt inn samtidig som mange av låtene fra dette albumet, var ikkke å finne på "Real life". Det tok 7 måneder å spille inn plata.

Innimellom arbeidet med "Real life"  tok de seg tid til å delta på den andre tribute konserten for Nelson Mandela på Wembley stadion, denne gang kalt "Sun city live". Siden den første konserten hadde Nelson Mandela sluppet ut av fangenskap, noe som gjorde at konserten fikk et helt annet innhold. Jim Kerr: "At the first concert, everyone was shouting for the freedom of Mandela, but I don't think any of us expected it to happen so soon."

Kerr og co. hadde blandede følelser ved å delta, da det ble den første konserten de gjorde uten Mick MacNeil. Dessuten var de ikke sikker på om det var rett overfor Mandela, da konserten ville bidra til å skape enorme forventinger til hans arbeide etter løslatelsen.

Men det som først og fremst gjorde at denne konserten ble en negativ opplevelse for Simple Minds, var at de ble presset av Peter Gabriel (som skulle opptre etter dem) til å kutte bort to låter fra spillelisten sin. Årsaken var at showet var blitt forsinket, og TV selskapene truet med å kutte bort slutten (med Gabriel) om konserten tok for lang tid. Etter en heftig krangel med sitt forbilde Gabriel valgte Kerr å gi etter. Kerr. "I couldn't believe myself. I'm looking at my hero and what I'm saying is, You've got a fucking cheek!" For Kerr var det viktig å ha ro rundt seg før han gikk på scenen, og en krangel var det siste han trengte. I ettertid viste det seg at BBC2 og andre TV selskap valgte å legge til en halv time på TV programmet, slik at Gabriel fikk all den tiden han ønsket. Noe som ytterligere irriterte Kerr. Forholdet mellom de to ble aldri det samme etter dette. På den mer positive siden var det at Chrissie Hynde kom opp på scenen mens Simple Minds opptrådte. Som for å vise for all verden at Jim og hun fortsatt var gode venner.

Jim Kerr på Mandela konserten i 1990. Til høyre med Little Steven.

Selv om "Real life" var ferdig innspilt høsten 1990, ble den ikke gitt ut før i april 1991. I stedet fikk fansen i oktober 1990 presentert 4 ulike CD-bokser kalt "Themes" (1-4). Som var en slags oppsummering av singlene og EPene bandet hadde gitt ut fram til da.

I mars 1991 ble den kelt inspirerte "Let there be love" gitt ut som forsmak på det nye albumet. Musikkanalen MTV som hadde fått et solid fotfeste i Europa på denne tiden, spilte låta jevnt og trutt døgnet gjennom, noe som hjalp på interessen i de europeiske land. I Storbritannia ble det 7.plass, i Tyskland 16.plass, i Sveits 7.plass, I Sverige 9.plass og i Frankrike 23.plass.

I likhet med "Street fighting years" mottok "Real life" blandet kritikk fra musikkjournalistene da det kom ut. Q magazine ga det 4 av 5 stjerner, mens andre slaktet plata. For fansen framstod "Real life" som en hyggelig plate å lytte til, samtidig som den opplevdes som litt uviktig i forhold til tidligere plater. Noen år senere var ikke Charlie og Jim like sikker på om de likte plata de heller. De følte at den var overprodusert og uinspirerende.

Salgsmessig gikk det bra, med 2.plass i Storbritannia, 7.plass i Norge, 5.plass i Sverige, 2.plass i Sveits, og 11.plass i Østerrike. I U.S.A. hadde man hentet inn nye folk til å hjelpe dem med å promotere albumet. Men likevel ble det ikke mer enn en 74.plass. U.S.A. var tapt for Simple Minds. At deres neste turne "Real life tour" i hovedsak ble lagt til U.S.A. og Canada, hjalp ikke på salget. Også mange europeiske land ble besøkt på turneen som varte fra mai 1991 til oktober. På keyboard brukte de en Mark Taylor.

Ytterligere 3 singler ble gitt ut fra "Real life" albumet. "See the lights" nådde 20.plass i Storbritannia (40.plass i U.S.A.) i mai, den gospelaktige "Stand by love" nådde 13.plass i august, mens tittellåta "Real life" klarte en 34.plass i oktober.

Albumet "Real life" kom med to ulike cover.

Etter "Real life" gikk Simple Minds inn i en rolig periode, der andre ting enn musikk ble vektlagt. Også av media. Siden bruddet med Chrisie Hynde hadde Jim blitt kjæreste med et annen popstjerne. Nemlig Patsy Kensit, kjent fra popbandet Eight wonders ("I'm Not Scared", "Cross My Heart"). Hun er også kjent som skuespiller, med roller i filmer som "Absolute Beginners" og "Dødelig våpen 2". Hun hadde tidligere vært gift med Dan Donovan fra bandet Big audio dynamite. De to traff hverandre i en korridor på et hotell i Spania. Kerr var der med bandet sitt, mens Patsy spilte inn en film i området. Han inviterte henne til bandets konsert, og like etterpå ble de kjærester. I januar 1992 ble de Jim & Patsy gift, og sammen fikk de sønnen James, som også var navnet på Jims far, og Jim selv. I Skottland er det en tradisjon for å la den første sønnen få navnet til farfaren.

De to bosatte seg i Killiney Hill Road i Dublin, Irland. Hvor Charlie Burchill og hans italienske kone, og deres sønn James, allerede bodde (Cliff house, Killiney). Bono bodde like i nærheten, noe som gjorde det naturlig for Jim og Patsy og droppe innom når det passet seg. Bono pleide å ha mange interessante gjester boende hos seg. En dag Jim kom på besøk satt Salman Rushdie der.

Det var også skattemessige hensyn som gjorde at Jim og Charlie valgte å bosette seg i Irland. Kerr: "Ireland had a special appeal for UK artists who didn't really want to be abroad. It was as close as you could be."

Jim Kerr og kona Patsy Kensit.

I 1992 fikk Simple Minds ny manager i den erfarne Clive Banks. Han hadde tidligere vært sjef for Island records, og manager for Mike Oldfield og Pet Shop boys. Noe av det første Banks gjorde var å overtale Charlie og Jim til å ta en pause fra musikken, da han så at de var utslitt.

For å holde interessen for bandet oppe ble det i oktober 1992 gitt ut en samleplate med 16 låter kalt "Glittering Prize 81/92". En periode som sammenfalt med Simple Minds tid hos Virgin records. Fra den tidlige perioden hadde man plukket ut "Love song", "The American", "Someone, somewhere in summertime", "Promised you a miracle" og "Glittering Prize". Heller ikke denne gang fant man plass til "Sign O' the times" på en albumutgivelse. Derimot fikk ble omsider hitsingelen "Don't You" presentert på et Simple Minds album, om man ser bort fra liveplata fra 1987.

"Love song"/"Alive & Kicking" ble gitt ut på en dobbelsingel for å promotere plata, med en sterk 6.plass i Storbritannia som resultat. Albumet ble nok en salgssuksess for Simple Minds i hjemlandet, med 1.plass på listene. Plata forhindret Madonnas "Erotica" fra å gå til topps. Like bra gikk det ikke ellers i verden, der albumet og singelen stort sett floppet. Heller ikke i Norge hvor de seneste SM platene hadde solgt bra, kom den seg inn lista. I innlegget til plata var det lagt ved en mindre biografi om bandet, skrevet av Brian Hogg. Den amerikanske utgaven av "Glittering Prize 81/92" hadde en annen trackliste enn den europeiske, uten at det hjalp på salget der borte.

I 1992 ble Simple Minds  redusert til en duo, da også Mel Gaynor valgte å forlate bandet. Mange trodde dette var slutten for dem, men det mente ikke Jim og Charlie. Jim: "Our band had come full circle. It was Charlie and I that started the band and wrote all the songs that got us a record deal."

En hårfin Jim Kerr i 1994.

Med 20 millioner solgte plater kunne de ha trukket seg tilbake med god samvittighet. Og mange musikkritikere hadde tydeligvis et ønske om de skulle gjøre nettopp det. For platene de ga ut på 90-tallet fikk hard medfart i de store musikkavisene som var mer opptatt av britpop og grunge rock. De hadde ikke mye til overs for 80-talls band som Simple Minds, Duran Duran, ABC og O.M.D. På samme måte som progrock bandene fra 70-tallet ble uglesett på 80-tallet.

De neste årene ble roligere enn de foregående. Og for Jim og Charlie som hadde vært på farten nesten konstant siden 1978, ble dette en ny og nyttig erfaring. De fikk sjansen til å gjøre normale, familiære sysler, og finne glede i andre ting enn det musikkrelaterte. Jim syntes det nesten var som starten på et nytt liv.

Imens de tok en pause kunne de glede seg over royalties inntekter, da det italienske dance bandet U.S.U.R.A. covret keyboardspillet på "New gold dream", inn i deres hit "Open your mind". I Storbritannia og mange andre europeiske land ble singelen en topp 10 hit.

Det skulle gå hele to år før de igjen havnet i medias søkelys, da de høsten 1994 gjennomført en mini-turne i U.S.A. med 12 konserter, i samarbeid med flere radiostasjoner der borte. Jim Kerr: "There were the Black Crowes, Grant Lee Buffalo, Green Day, Live, Richard Butler's new band Love Spit Love, The Go-Go's, Jesus And Mary Chain, Hole, Tom Jones, The Cranberries, Seal.... and us!" Hver opptreden var ikke på mer enn 20 minutt, noe som passet de to bra. Jim Kerr: "You just play all the good ones and clear off!"

Allerede i 1993 hadde de begynt arbeidet med et nytt album. Og til manges overraskelse hadde de denne gang valgt å la Keith Forsey produsere plata. Forsey var som nevnt mannen bak "Don't You (forget about me)". En låt Kerr og co. hadde omtalt i negative vendinger i alle år etter. Også pga. produksjonen. At han skulle få produsere et helt Simple Minds album framstod i 1985 som rimelig utenkelig. Og mange så på dette som en desperat handling fra bandet, i et forsøk på å gjenskape suksessen fra den tiden.

Foranledningen til det nye samarbeidet var at Forsey i 1993 hadde invitert Kerr & Charlie til å skrive en låt for soundtracket til filmen "The Super Mario brothers", som Forsey produserte. Resultatet ble så bra at de valgte å ikke bruke låta på soundtracket. Istedet bestemte de seg for å bruke den på et nytt album, et album de ønsket at Forsey skulle produsere.

Og mens de tidligere hadde omtalt Forsey i mindre positive vendinger, var det ikke måte på hvor dyktig han nå var blitt. Burchill: "Keith Forsey has this incredible energy. He's very rock 'n' roll in his approach to things and it's as if he's quite mad. But at the same time, he has brilliant drive. We found that when we tended to step back, he was able to really push both of us to accept who we are."

Forsey fokuserte på det faktum at Simple Minds nå var en duo bestående av en sanger og en gitarist. Og at vokal og gitar derfor burde være de dominerende elementene på plata. For å framheve at dette var en gitarplate, ble gitarriff samplet og lagt inn på et keyboard, og brukt som bakgrunnskomp. Tangentspillet som tidligere hadde vært en så viktig del av Simple Minds' lydbilde, ble tonet ned. Kerr vektla også låtskriver prosessen mer denne gangen. Kerr: "90% of making a record is songwriting."

Med kun to medlemmer av bandet, var de avhengig av eksterne musikere for å skape det lydbildet de ønsket. På anbefaling fra Forsey, ble amerikaneren Mark Schulman hentet inn på trommer. Jim Kerr . "Forsey got us some great guys to play with, especially drummer Mark Schulman, a young American guy." Han ble også med dem på den følgende turneen. Malcolm Foster fortsatte som bassist i bandet, men fikk selskap av den kjente amerikanske jazzmusikeren Marcus Miller.

Tema for plata var gjenfødelse, fornying, og å gjenoppdage ting. Tittelen på plata ble "Good news from the next world", der "Next world" henspilte på det nye årtusenet. Plata så seg også tilbake til den forrige plata, da "And the band played on" var en omarbeiding av "When two worlds collide".

Jim og Charlie startet arbeidet med plata i sitt eget studio Bonnie Wee studios, Skottland. Deretter fortsatte ferden til Windmill Lane studios i Dublin (der U2 har spilt inn mange av sine album). Før de dro over Atlanteren og besøkte Conway studios, og Westlake & Track records studios i Los Angeles, hvor Keith Forsey hadde base. I ettertid var de ikke like fornøyd med oppholdet i LA, da de følte at de kastet bort tid, samtidig som de mistet fokuset de hadde hatt tidligere i prosessen.

Albumet "Good news from the Next world"

"Good news from the new world" var ferdig innspilt like før jul i 1994. På samme tid som de gjennomførte den amerikanske mini-turneen. I januar ble "She's a river" gitt ut som singel fra den nye plata. Låta hadde et tett, nesten sonisk lydbilde skapt av Burchills gitarer og Schulmans intense trommespill. Den hadde også et visst gospelpreg pga. koringen i bakgrunnen. I Storbritannia ble det en grei 9.plass, mens ellers var mottagelsen mer moderat, med 28.plass i Sveits, 18. plass i Nederland, 39.plass i Belgia, 52.plass i U.S.A. og 29.plass i Australia.

Albumet "Good news from the next world" fulgte like etter. Med stort sett lunken interesse i musikkmagasinene. Melody Maker ga den 1 ut av 10 stjerner, mens i Q magazine fikk den 4 av 5. Kritikken gikk på at plata var for pompøs, og at den manglet låter det var mulig å feste seg ved. Et hederlig unntak var "Hynotised", som ble framhevet som det beste bandet hadde laget på mange år. Også Jim Kerr var kjempefornøyd med "Hypnotized". Kerr: "Jesus! We can write like this and there's only two of us! Now it's a challenge again."

I mars ble "Hypontised" gitt ut som 2. og siste singel fra plata, med 18.plass i Storbritannia. Det vil si, i U.S.A. ble også "And the band played on" gitt ut som singel.

Salgmessig ble "Good news from the next world" en suksess, med en fin 2.plass i Storbritannia, 1.plass i Sveits, 2.plass i Sverige, 5.plass i Norge (som den nest beste plasseringen de har hatt her), 6.plass  i Østerrike, og 8.plass på New Zealand.

I februar dro Simple Minds ut på en omfattende promoteringsturne, med besøk i U.S.A. Canada, Irland, Storbritannia, Europa, Sør- Amerika, og Sør-Afrika. Sistnevnte var et land de tidligere ikke hadde besøkt. Med seg på turneen hadde de bla. Mark Schulman (trommer), Malcolm Foster (bass) og Mark Taylor (keyboard). I hjemlandet opptrådte de på Glastonbury festivalen i Pilton den 25. juni 1995. I november var turneen over. Underveis hadde de mottatt mye skryt for konsertene de gjorde. Selv om pressen var forutinntatt i forhold til platene de ga ut, kunne de ikke nekte for at Kerr og co. var blant de beste i bransjen når det gjaldt å trollbinde publikum live.

I 1995 oppdaget Kerr og Burchill internett, og de muligheter det ga til å promotere og selge musikken de laget. Noe Virgin ikke var like begeistret for. Jim Kerr: "It led to friction with the record company. They didn't want to know, they saw it as a threat."

Om det var det som var utslagsgivende er usikkert, men like etter ble avtalen mellom Simple Minds og Virgin sagt opp. Ikke lenge etter skrev de istedet under på en avtale med Chrysalis/EMI, om utgivelse av to album. I likhet med 1989, ble også 1995 et vendepunkt i Jim Kerrs liv. Avtalen med CBL og manager Clive Banks ble også sagt opp. Og om ikke det var nok, ble Kerr også skilt fra Patsy Kensit på slutten av året. Kensit ble i 1997 gift med nok et rockeikon, sanger Liam Gallagher fra Oasis. Gallagher ble dermed stefar til Kerrs sønn Jamie. Kerr ekskoner Chrissie og Patsy er venninner, og det var Chrissie som introduserte Patsy for Oasis vokalist Liam..

I et intervju med musikkmagasinet The Word i 2006 ble Kerr spurt om hva han hadde lært av 80-tallet. Og det var tydelig at han angret på ting han hadde gjort på kjærlighetsfronten. Kerr: "You don't have to marry them, you can go out with them". 

Samarbeidet med Chrysalis virket svært lovende i starten. Men selskapet ble etter hvert irritert på bandet, da tiden gikk, og det ikke dukket opp noe nytt album. På internettsidene sine hadde selskapet lovt fansen at et nytt Minds album skulle være ute i oktober 1996. Men på den tiden var Kerr og Burchill istedet opptatt med å lage filmmusikk til en tysk lavbudsjettsfilm.

Først i 1997 tok de fatt på arbeidet med en ny plate. Denne gangen valgte de å ikke ta ting for seriøst, og heller ha det morsomt med å eksperimentere med digitale lyder.

Positivt var det at flere tidligere medlemmer av Simple Minds fant veien tilbake til bandet. Derek Forbes som hadde vært bassist i Simple Minds siden starten i 1978 til 1985, kom overraskende tilbake til bandet. Også bandets første trommeslager Brian McGee, som hadde spilt sammen med Forbes i Propaganda i årene etterpå, dukket også opp på noen øvinger. Men innen selve innspillingen begynte, hadde han forlatt bandet (igjen). Istedet ble det brukt ulike studiomusikere til å spille trommer.

Derek Forbes, Jim Kerr, Charlie Burchill og Mel Gaynor deltok på "Neapolis".

Som produsent på den nye plata hadde de funnet tilbake til Peter Walsh, som i sin tid produserte "New Gold dream". Plata mange mener er den beste Simple Minds har laget.

Med Walsh bak spakene fant også Mel Gaynor ut at det kunne være hyggelig å bli med i Minds igjen. Som nevnt var det Walsh som i sin tid hentet inn Gaynor til bandet. Etter 12 år var den klassiske besetningen bortimot inntakt igjen. Den eneste som manglet var Mick MacNeil, og ifølge Jim Kerr var det store sjanser for at det ville skje, men tiden gikk og ingenting hendte. Mel Gaynors bidrag på den nye plata ble minimalt (spilte kun på "War babies"), ettersom han kom inn såpass sent i prosessen.

Peter Walsh, som produserte "New gold dream" og "Neapolis".

Samtidig som de jobbet med albumet som fikk navnet "Neapolis", gjennomførte de i 1997 en turne i Europa. Anledningen var "Night of the Proms", mellomeuropeernes utgave av engelske "Last night of the proms". Sammen med andre kjente band opptrådte Simple Minds rundt om i Europa, på storslåtte konserter med fullt orkester. De gjentok dette i 2001, 2002, og i 2008.

Sommeren 1997 opptrådte Simple Minds på flere festivaler også.

Jim Kerr på "Night of the Proms" i Rotterdam, Nederland, der

Simple Minds framførte "Belfast Child" med fullt orkester.

I 1997 donerte de låta "f I Had Wings" til filmen "Sawdust Tales". Låta ble også å finne på det neste albumet. Samme år ble også samleplata "Promised" gitt ut.

I 1998 forlot Jim Kerr de britiske øyer til fordel for Sicilia og byen Taormina. Her bygde han hotellet Villa Angela på en høyde over byen. Siden han besøkte Rimini i Italia som 14 åring hadde han vært fascinert av Italia. Bestefaren hans hadde vært stasjonert på Sicilia under krigen, og han fortalte fascinerende historier om øya til unge Jim. På begynnelsen av 80-tallet hadde han en venninne i Roma som han ofte besøkte. I 1995 besøkte han byen Taormina sammen med de andre i Simple Minds. Under oppholdet på det som er blitt omtalt som Sicilias svar på St. Tropez, forelsket han seg i plassen og de livsglade menneskene der. I årene som fulgte var han stadig på besøk, og etter å ha blitt overtalt av sin venn Antonio Chemi, bestemte han seg for å flytte til Sicilia. Etter hvert begynte Jim å jobbe med lokale musikere fra Taormina, i tillegg til mer etablerte italienske artister.
 

På slutten av 90-tallet ble Jim Kerr hotelleier på Sicilia. Dit han også flyttet.

I mars 1998 ble "Glitterball" gitt ut som en forsmak på albumet "Neapolis". Og allerede her fikk fansen se at Simple Minds hadde endret stil siden "Good news from the next world". For de elektroniske elementene som de nærmeste hadde tatt avstand fra i 1995, var det dominerende på denne låta. Samtidig framstod de som mer moderne i lydbildet. Assosiasjonene gikk heller til 90-talls industriell rock, framfor 80-talls new wave, pga. det kjølige lydbildet med de metalliske lydene. Mens Burchills gitar hadde spilt hovedrollen på det forrige albumet, lå den mer og lurte i bakgrunnen på denne.

"Glitterball" omhandlet folkene i motebransjen, som Kerr omtalte som glamour junkies. Storbritannia var det eneste steder der singelen solgte noe særlig, med en 18.plass. Det skulle vise seg å bli den siste Simple Minds singelen til å nå topp 40 der. Videoen til låta var spilt inn i Guggenheim Museum Bilbao. Det var første gang noen hadde fått lov til å filme inne på det berømte museet. Simple Minds fikk også sjansen til å opptre på BBCs Top of the Pops med låta, for første gang på mange år.

I mars ble også albumet "Neapolis" gitt ut. Neapolis var det opprinnelige navnet på den italienske byen Napoli. Navnet kom de på mens de spilte inn deler av albumet på Capri Digital i Italia. I likhet med tidligere album ble plata spilt inn i ulike studioer, slik som Lochearn studios i Skottland, Metropolis studios i London, Plus XXX Paris, og Home studios i Dublin.

Peter Walsh produserte plata sammen med Charlie Burchill. Walsh merket at ting hadde endret seg siden 1982. Mens han tidligere hadde jobbet med et band, var denne plata mer en prosess mellom ham og Burchill.

Neapolis

På coveret av plata hadde for første gang valgt å avbilde bandet samlet. Som for å vise at de var et "ordentlig" band igjen.

Kritikerne var som vanlig skeptisk til en ny Minds plate, selv om de måtte gi bandet honnør for å ha valgt en ny, industriell retning. Linken til forbildene fra 70-tallet, med Neu, Kraftwerk, Bowie og Brian Eno, var tydelige. Salgsmessig ble det svært skuffende, med kun en 19.plass i Storbritannia. Andre plasseringer, var 7.plass i Sveits, 15.plass i Østerrike, 15.plass i Norge, 26.plass i Frankrike, 23.plass i Sverige, og 13.plass i Belgia. Chrysalis var så skuffet over mottagelsen av plata at de valgte å ikke gi den ut i U.S.A. Noe som ble starten på slutten når det gjaldt samarbeidet mellom dem og Simple Minds. Chrysalis hadde også vært negativ til enkeltlåter på "Neapolis" underveis i innspillingen. Noe som irriterte Kerr. Bandet var også skuffet over den generelle mottagelsen av "Neapolis", da de følte at plata ikke fikk den sjansen den burde fått.

Også "War babies" ble gitt ut som singel fra "Neapolis", med 42.plass i Storbritannia.

4 aldrende karer i Simple Minds

Etter utgivelsen av albumet dro Simple Minds som vanlig ut på turne for å promotere plata. På keyboard hadde de igjen med seg Mark Taylor. De spilte på alt fra klubber i Spania, til store arenaer i Italia.

Siden 1995 hadde Jim og Charlie vært opptatt av internett. Og i mars 1998 da "Neapolis" ble lansert, åpnet også deres nettsted simpleminds.com, og det ble umiddelbart en hit med over en million besøkende de første dagene. Også det offisielle fan magasinet "Travellin' man" (etter en låta fra "Real life" albumet) startet i 1998.

I mars 1998 ble plata "Early years 1977-78" gitt ut på Simple Minds' eget selskap Mindmood. Som navnet på plata tilsa, dreide det seg om opptak fra tiden med Johnny & the self abuser, og den første tiden med Simple Minds før de spilte inn debutplaten "Life in a day". Sammen med plata var det lagt ved en booklet med fargebilder fra de årene. Senere har plata blitt fjernet fra markedet, uten at man vet hvorfor.

The Early years 1977-1978

Under promoteringen av "Neapolis" ble Charlie Burchill innlosjert i Ca Va studios i Glasgow for å begynne arbeidet med et nytt album. I samme studio var også Jims bror Mark Kerr som drev og spilte inn plate sammen med sitt band Sly silver sly. I dette bandet spilte også bassisten Eddie Duffy. Som Kerr og Burchill var også den 29 år gamle Duffy fra Glasgow. Han hadde bla. spilt med China Crisis, i tillegg til å ha vært medlem av lillebror Kerrs band i mange år. Duffy og trommeslageren Mark Kerr utgjorde rytmeseksjonen i Sly silver sly. Og begge to ble hentet over til å delta på Simple minds' innspilling, da både Derek Forbes og Mel Gaynor (igjen) hadde forlatt bandet etter den forrige plata. Mark Kerr bidro i tillegg som låtskriver på plata. "Happy is the Man" var skrevet av ham. Jim Kerr: "I reckon he stole the song from me, while I was dreaming it up thinking about Zimmermann (Bob Dylan). Only fair to steal it back then. What are brothers for if you can't play with their toys?"

Mark Kerr hadde også bakgrunn fra det kjente skotske rockebandet Gun som i 1994 hadde en topp 10 hit (UK) med "Word up".

Om ikke det var nok ble også Sly silver Slys amerikanske låtskriver Kevin Hunter hentet inn for å hjelpe Burchill med å skrive nye låter. Hunter hadde bakgrunn fra San Francisco bandet Wire Train, og hadde tidligere skrevet låter for Sheryl Crow, Billy Idol, LeAnn Womack og Ferry Corston. I tillegg til at Hunter var med og skrev 15 låter (hvorav 9 av dem havnet på plata), produserte han også plata sammen med Charlie. Egentlig var det meningen at Stephen Lipson skulle produsere den, med Peter Walsh til å mikse den. Men Kevin Hunter gjorde et så godt inntrykk på Kerr/Burchill at de lot ham fortsette arbeidet med plata. Han spilte også gitar, og koret på enkelte av låtene. Innspillingen av plata foregikk også hjemme hos Jim.

Kevin Hunter lot seg sjarmere av Kerr og Burchill , og selv om han var en utenforstående følte Hunter at han ble tatt inn i "familien".  Hunter: "I was made to feel part of the family, and loved working with the Minds."

	Låtskriver Kevin Hunter		Bassist Eddie Duffy		Trommeslager Mark Kerr

31. mai 1999 opptrådte Simple Minds på veldedighetskonserten Scotland Rocks For Kosovo, sammen med artister som Gun, Jimmy Somerville, Teenage Fanclub, Ricky Ross, Big Country og Midge Ure. For Eddie Duffy ble dette den første konserten som medlem av Simple Minds. Mark Kerr fortsatte å hjelpe broren, men han ble aldri medlem av Simple Minds.

Høsten 1999 var albumet "Our Secrets Are The Same" ferdig innspilt, og "som vanlig" var Jim svært fornøyd med resultatet. Jim Kerr: "I already feel that this music is probably our most intimiate to date. Probably better described at this stage as small music with big emotional power." Navnet fikk plata først lenge etterpå.

Opptakene ble overlevert Chrysalis/EMI i London like før jul. Og i starten var selskapet svært entusiastisk over det de hørte. "Space" og "Jeweller to the stars" ble valgt ut som potensielle singler. Og de lovte å gi bandet bedre støtte denne gangen, enn på den forrige plata. Chrysalis: "The new demos sound amazing, and there are at least a couple of strong singles which should do well in the charts." Coveret med de knyttede armene var laget av en Stuart MacKenzie i forbindelse med Kosovo konserten de gjorde i mai.

I januar 2000 forberedte bandet seg på å promotere plata, og å spille inn musikkvideoer. Men ettersom Chrysalis på den tiden var iferd med å bli sammenslått med EMI, og EMI var i juridisk strid med Warner brothers, ble releasen utsatt til april 2000. Men da april kom var ikke ting løst, og releasen ble flyttet igjen, denne gang til oktober. Simple Minds fryktet, med god grunn, at plata ikke ville få den oppfølgingen den fortjente. De tok derfor kontakt med andre plateselskap for å høre om de var interessert å gi ut "Our Secrets Are The Same". EMI mente dette var illojalt, og som en reaksjon sparket de Simple Minds fra selskapet. Kerr og co. mente de ikke hadde gjort noe galt, ettersom de gjerne ville gitt ut plata på EMI om selskapet hadde vist litt større interesse for dem.

Det neste som skjedde var at en utgave av plata lekket ut fra EMI Spania, ved at en kopi ble gitt til radio DJen Jordi Tarda i Radio Nacional de Cataluna. Han spilte låter fra plata på sine kveldsshow, til stor glede for fans fra hele verden. Og ikke lenge etter sirkulerte MP3-versjoner av låtene på nettet. EMI gjorde ingenting for å stoppe dette i å skje. De ga rett og slett blaffen. Deretter begynte CD-utgaver av plata å sirkulere til 1300 kroner, gitt ut av EMIs kontorer rundt om i Europa. Ingen av utgavene var blitt remastret.

Den uoffisielle versjonen av "Our Secrets Are The Same".

Jim følte at alt dette bidro til å ødelegge plata, samtidig som potensielle plateselskap mistet lysten på å gi den ut. Jula 2000 satt Simple Minds der uten plateselskap, og en plate som levde sitt eget liv.

Det  var like før de bestemte seg for å gi opp. For å få tankene over på noe hyggelig, brukte Jim og Charlie tiden på andre sysler istedet. Jim fikk endel oppmerksomhet i media da han gjorde et forsøk på å kjøpe den skotske storklubben Celtic F.C. som han hadde fulgt med stor interesse siden han var liten. Han fikk med seg Bono fra U2, og den tidligere Celtic helten Kenny Dalglish, som også syntes ideen virket spennende. Budet de la inn var på hele 330 millioner kroner. Jim Kerr: "I can confirm that I have been in discussion with Brian Dempsey with regard to Celtic's future. It is well known that I love this club and the people who support it." Nå ble det ikke noe ut av oppkjøpet.

De var også inne på tanken om å lage soloplater, eller en plate sammen under et annet artistnavn. Men de fant ut at uansett hva de laget, hørtes det ut som Simple Minds.

Istedet bet de tennene sammen, og gikk igang med å spille inn nok et album. De fikk platekontrakt med Eagle records, og dermed var de på sporet igjen. Ikke før i 2004 ble plata offisielt gitt ut, som endel av CD-boksen "Silver Box", sammen med 4 live/raritets CDer. Et 5 års mareritt var med det over. Underveis hadde "Our secrets Are The Same" opparbeidet seg kult status som et "lost album", på samme måte som "Black album" & "Crystal Ball" med Prince, "Smile" med Beach Boys, og "Homegrown" med Neil Young.

I oktober 2001 ga de ut albumet "Neon Lights". Den fortonte seg som et musikalsk mellomspill, ettersom den ikke inneholdt noen nye låter. Istedet hadde Jim og Charlie gjennom 10 coverlåter hyllet noen av sine forbilder innen musikken fra 60-, 70-, og 80-tallet. I innlegget på plata prøvde de å forklare det litt overraskende valget : "To make music you have to be a fan of music. Thankfully we remain foremost fans at heart." Samtidig som dette var en hyllestplate de hadde hatt lyst til å lage i mange år, var det også deres måte å tilnærme seg de nye studioteknikkene som var blitt utviklet siden de sist var i studio. Parallelt med denne plata jobbet de med nok en plate, som bestod av nyskrevne låter.

At de valgte å gjøre coverversjoner med David Bowie ("The man who sold the world"), Lou Reed ("All tomorrow's parties"), Roxy Music ("For your pleasure") og Kraftwerk ("Neon Lights"), var ganske naturlig. Da de hadde vært forbilder for Charlie og Jim siden barndommen. Jim Kerr: "We tried to hone it down to the key acts involved, and you could say that Simple Minds came out on a basis of listening to David Bowie, Roxy Music, Peter Gabriel and of course, Lou Reed."

Mer overraskende var det at de covret samtidige 80-talls artister som Echo & the Bunnymen ("Bring on the dancing horses"), Joy Division ("Love will tear us apart") og The Human League ("Bein Boiled") (de to sistnevnte er kun tilgjengelig på enkelte CD-utgaver). Melodiene var pakket inn i et elektronisk lydlandskap som kunne minne om "Neapolis". Jim Kerr hadde en mer lavmælt tilnærming til klassikerne enn det som opprinnelig hadde vært. Med så mange gode låter sunget av Jim Kerr, kunne plata aldri bli dårlig. Men samtidig var det noe intetsigende over versjonene som gjorde at mange lurte på hvorfor den i det hele tatt ble gitt ut.

Coveralbumet "Neon Lights".

"Neon lights" ble produsert av Jim/Charlie og multimusikeren Gordon Goudie. Gourdie hadde tidligere spilt med The Primevals, og Echo & the Bunnymen. Faktisk hadde han i sin tid spilt "Bring on the dancing girls" med Echo & the Bunnymen, som Simple Minds her covret. Plata ble spilt inn i Ca Va studios i Glasgow, Dublin, og Jims hjem i Taormina, Sicilia. Salgsmessig ble det en skuffelse, som det første Minds albumet til ikke å nå topp 40 i Storbritannia. Også en EP kalt "Dancing Barefoot" ble gitt ut med låter fra albumet. Senere fulgte også "Homosapien" på singel.

Derimot fikk de et album inn på topp i hjemlandet, da Virgin ga ut "The best of Simple Minds". Et album som nådde 37.plass i november 2001. Mange lot seg irriterte over coveret med bruk av Claddagh symbolet, som med årene hadde blitt varemerket for Simple Minds. Bogdan Zarkowski hadde på oppdrag fra Virgin laget et tykkere, og mer fargesprakende symbol enn det SM selv brukte. Heller ikke denne gang ble bandets singel "Sign O' the times" å finne på et SM album.

Andre halvdel av 2001 hadde Simple Minds også jobbet hardt med albumet "Cry" i studioer i Glasgow (Loft studios), Sicilia og Dublin. Denne gang ønsket Jim å lage en mer kommersiell plate, med gode melodier, og inspirasjon fra dance sjangeren. Jim: "I like the idea of very focused melodies, tight arrangements, commercial stuff. This is the only kind of music I want to make just now." Fra sitt bosted i Italia hadde han latt seg inspirere av dance musikken som preget utestedene. Og han hadde sett hvordan rockeren Bryan Adams hadde krysset sjangere og laget hitsingler sammen med dance artisten Chicane. Kerr ønsket å gjøre noe av det samme. Han fikk derfor med seg det italienske dance bandet Planet Funk, som han skrev og spilte "One step closer" sammen med. På låter som "Cry", "New sunshine morning", og "Sleeping girl" samarbeidet han sammen med italienerne Maggiorana, N. Morris, Nicita, D. Tignino, og E. Pat Legato. Andre låtskrivere som bidro var Sean Kelly på "Spaceface", og Jims bror Mark på flotte "Face in the sun". Kevin Hunter hadde skrevet mange av låtene på "Our Secrets Are The Same", og noen av ideene hans ble videreutviklet på denne plata, slik som "Slave Nation" og "Disconnected". Han er derfor oppført som låtskriver, enda han ikke deltok på innspillingen. Elektrofriken Vince Clarke med fortid i Depeche Mode, Yazoo og Erasure skrev instrumentalen "The floating world" som avsluttet plata. Clarke mikset også en ny versjon av "Homosapien" som ble å finne som B-side på singelen "Cry".

Charlie Burchill som tidligere skrev de fleste av Simple Minds' låter, bidro kun på "Lazely lately" og "Sugar". Igjen var det Gordon Goudie som produserte plata, i tillegg til at han spilte bass, el. gitar, keyboard, trommer, og sang på plata. Som første ikke-medlem av Simple Minds ble Goudie å finne på forsiden av en SM plate, da han prydet coveret på "Cry". Han hadde også deltatt i videoen til "Dancing barefoot" fra "Neon lights".

Produsent og låtskriver Gordon Goudie på forsiden av albumet "Cry".

"Cry" endte opp som det beste Simple Minds albumet siden 80-tallet (webmasters mening). Alle bidragsyterne gjorde dette til det mest varierte albumet de noensinne hadde laget. Fra gitarpop i "Cry again" og "Face in the sun", til musikk egnet for dansegulvene, slik som i "The floating world", "New sunshine morning" og "One step closer". Høydepunktene kom på rekke og rad, med "Disconnected", "Face in the sun" og "The floating world" som de beste. Sistnevnte hadde vært tilgjengelig for gjennomlytting på Simple Minds' hjemmeside en stund før albumet kom ut.

At plata ble hetende "Cry" var mer tilfeldig. Til like før de skulle gi den ut, hadde de ikke funnet noe navn. I Tyskland kalt de den for "Spaceface", på det første promoteringsmaterialet som ble laget. Jim Kerr forklarte valget av tittel med at det var enkelt, men samtidig uttrykksfullt. Som et ord med flere betydninger. Jim Kerr: "Cry was chosen as the album's title, not necessarily because as a song it summed up the entire album - in fact I don't think one song sums up this rather diverse album - but the cry in question for me... It's not a cry of sorrow particularly, it could be a cry of joy. I just felt it was a very sharp and focused word. "Cry" is a word and emotion that is understood universally. And again, in keeping things as simple as possible. It certainly leapt out as a potential album title."

1. april 2002 ble "Cry" lagt ut for salg. Til liten interesse fra musikkritikerne. Den ble heller ingen storselger, og nådde ikke opp på den britiske topp 40 listen. Likefullt ble den hyllet av de som gikk til innkjøp av plata, som noe av det beste Simple Minds hadde laget. I Italia ble det en grei 14.plass, mens i Belgia ble det 16.plass. Senere fikk Simple Minds prisen som beste liveband på Italiensk music award.

På samme tid ble tittellåta "Cry" gitt ut som singel. Muligens ville "Disconnected" eller "Face in the sun" gjort det bedre. "Spaceface" ble gitt ut som 2.singel.

Albumet "Cry".

På tracklista som først ble presentert fra plata, figurerte "Space". En låt fansen visste var endel av det "tapte" albumet "Our Secrets Are The Same". Men da "Cry" kom ut, var den fjernet fra tracklista. Det var også en annen link mellom disse to albumene, da "Face in the sun" hørtes ut som en fortsettelse av "Happy is the man". Begge var skrevet av Mark Kerr.

I april 2002 dro Simple Minds ut på en "Floating world tour" med besøk i Europa, U.S.A. Canada og for første gang, De Arabiske Emirater. I Danmark gjorde de hele 6 konserter, mens Norge ikke fikk besøk denne gangen. Høydepunktet på turneen var konserten de gjorde i Jims "hjemby" Taormina på Sicilia 26. juli, der de opptrådte på Det greske amfiteateret. På turneen hadde Jim og Charlie med seg Eddie Duffy, Andy Gillespie, og Mel Gaynor. Sistnevnte var dermed tilbake i bandet for 3. gang.

Jim Kerr og bandet under konserten i hans nye hjemby Taormina på Sicilia.

Keyboardisten Andy Gillespie forsøkte etter beste evne å gjeskape Minds' syntetiske lydbilde fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet. Noe som ikke var helt enkelt, ettersom mange av synthene som ble brukt da ikke lenger var tilgjengelig. Andy Gillespie: "In order to recreate the autenthically as possible the sounds on the original recordings of Simple Minds. I had to use a variety of synthesizers and other programming methods - some of which are really technical. I was pretty much up to speed with the keyboards used by original keyboard player Michael MacNeil, but was obviously restrained by the amount of equipment we could realistically carry with us. In the end, I used my Access Virus synth, a Roland Jupiter 8, which was Roland's first truly professional analogue synthesizer."

Gillespie ble medlem av Simple Minds på denne tiden. Noe han var fram til 2005, da han valgte å ta en pause for å kunne konsentrere seg om sitt eget selskap SoundControl.

  Andy Gillespie

Arenaene de opptrådte på var mindre enn på tidligere turneer. Til gjengjeld var de fleste konsertene utsolgt. Lydbildet de presenterte var oppdatert, med innslag av trance og techno. Også eldre låter ble presentert i et nytt og "tidsriktig" lydbilde. "I Travel" ble framført på turneen, for første gang på mange år.

Da de i oktober var ferdig med turneen, startet de likegodt på en ny en. Som nevnt hadde tidligere gjennomført flere turneer som endel av "Night of the Proms". I utgangspunktet skulle de ikke delta i 2002, men etter at Roxette hadde trukket seg, ble det plass til Simple Minds. Da turneen var ferdig 22. desember hadde de gjort 44 konserter i Tyskland, Belgia og Nederland. Mellom april og januar (2003) hadde de da gjort hele 116 konserter. Som nye managere ansatte de Martin Hanlin (eks. The Silencers) og Ged Malone, som hadde vært managere for Sly Silver Sly tidligere. Dermed hadde Simple Minds hentet over hele 5 personer med tilknytning til det bandet.

I juni 2003 ble det igjen sagt at "Our Secrets Are The Same" skulle gis ut, uten at noe skjedde. I stedet fikk fansen presentert nok en samleplate kalt "Early Gold". Her var mye av det beste bandet laget på Arista, og den første tiden på Virgin, presentert. I det mange mener er gullalderen i Simple Minds' diskografi. I innercoveret på CDen tok Jim et tilbakeblikk på de årene: "Looking back it is easy to recall the exciting blur that best describes our lives in those years from 1978 til 1982. When days simply melted into other days, and our music began to shine. This is the sound of those times, and these songs are our early gold." 

Låtene til plata var håndplukket av bandet selv. Og bildet på forsiden av plata var hentet fra en foto-session i forbindelse med utgivelsen av "Sons and fascination".

"Early Gold"

I 2003 gjennomførte de en "Greatest Hits" turne kalt "Alive & Kicking tour" med 57 konserter i Europa. Jim Kerr: "We have so many songs in our catalogue that work so well live, personally I am looking forward to playing as many of them as possible during these dates." Support på mange av konsertene var China Crisis. Et 80-talls band som huskes for låter som "Black Man Ray" og "Wishful thinking".

En undersøkelse blant radiostasjoner i U.S.A. viste at "Don't You (forget about me)" var den mest spilte 80-talls låta i 2003. 4 år senere ble den pånytt aktuell, da den ble brukt som bakgrunnsmusikk i TV appellen for savnede Madeleine McCann.

I 2003 mottok Simple Minds prisen for beste liveband, på Italian Music Awards. Jim, Charlie og Mel var tilstede og mottok prisen. I tillegg mimet Jim "Don't You (Forget About Me)" foran de italienske seerne.

I februar 2004 ble Simple Minds' gamle manager Bruce Findlay 60 år. I den anledning ble det som er omtalt som Simple Minds' "originale" line-up samlet for å hylle mannen, og for å gjøre en konsert sammen. For Michael MacNeil som ikke hadde spilt med Kerr og co. siden han ga seg i bandet i 1989, må det ha vært litt spesielt. Forbes og McGee hadde begge vært innom bandet under innspillingen av "Neapolis" i 1998. Denne sammenkomsten satte fart i ryktene om at den gamle besetningen igjen ville komme sammen på permanent basis. Men det skjedde ikke.

Brian McGee, Jim Kerr, Michael MacNeil, Bruce Findlay, Derek Forbes, og Charlie Burchill.

I mai 2004 fortsatte Simple Minds turnevirksomheten, denne gang med en "Festival Tour". Igjen var det Jim Kerr, Charlie Burchill, Eddie Duffy, Mel Gaynor og Andy Gillespie som utgjorde besetningen på scenen. Under konserten i Hellendoorn i Nederland kom Jim med en oppfordring til den svenske fotballspilleren Henrik Larsson om å ikke forlate hans kjære Celtic F.C.: "Please Henrike, don't leave us...". Uten at det hjalp, ettersom Larsson dro til Barcelona samme år. Etter 21 konserter ble turneen avsluttet 11. november 2004 på Wembley arena.

I oktober ble omsider det tapte albumet "Our Secrets Are The Same" gjort tilgjengelig gjennom en offisiell utgivelse. I utgangspunktet hadde man tenkt å gi den ut som en utvidet CD-utgave med rariteter som "The Garden" og "Bird on a wire", for å gjøre den mer attraktiv enn bootlegen av "Our secrets.." , som hadde vært i omløp endel år. Men inspirert av Virgin mann Steve Prichard, og hans arbeid med CD-bokser med Genesis og Roxy Music, bestemte Jim Kerr seg for at plata skulle gis ut sammen med en Simple Minds CD-boks. Den var opprinnelig tenkt gitt ut i 2001, i forbindelse med bandets 25 års jubileum. Men av ulike årsaker ble den ikke gitt ut av Virgin før i 2004. Som en gave til Simple Minds fansen.

Boksen bestod av 5 CDer, der de første 4 bestod av demoer, ikke-utgitte låter, liveopptak, og TV opptredener, fra 1979 fram til 1995. Dvs. de årene som Virgin hadde rettighetene til når det gjaldt innspillinger med Simple Minds. Her fikk man presentert bandets første opptredener hos radio legenden John Peel, med låter som "Changeling", Citizen", og "Room". Man fikk en medley med "New gold dream", "Take me to the river" og "Light my fire", der Jim og Bono sang sammen. Og man fikk høre Simple Minds framføre "Mandela Day" på Mandela konserten i 1988. Veldig mange av liveopptakene var gjort på bandets "hjemmebane" Barrowlands i Glasgow. Man hadde egentlig ønsket å finne plass til opptak gjort i Johnny & the self abusers tiden også, men det ble det ikke noe av.

CD-boksen "Silver Box".

Den 5 CDen bestod av albumet "Our Secrets Are The Same". Noe som satte et punktum for en 5 år lang føljetong, og mareritt for bandet. Plata minnet mye om "Neapolis" og "Neon lights", som var spilt inn i samme periode. Med et industrielt, elektronisk lydbilde. Plata skiftet mellom det lavmælte til det mer dansbare. Broder Kerrs låt "Happy is the man" var farlig lik Bob Dylans "Knocking on heavens door". Platas beste spor kom på starten av plata, med "Swimming towards the sun", "Jeweller to the stars" og "Space".

Etter 5 år så endelig albumet "Our Secrets Are The Same" dagens lys i oktober 2004.

"Silver box " var innbundet på en måte som gjorde at den lignet på en bok. Jim Kerr hadde tenkt å kalle boksen "History", men fant ut at det var et kjedelig navn, og endret det derfor til "silver box". I tillegg til CDene fikk fansen en (svulstig) biografi om bandet skrevet av Alfred Bros. Det var også lagt ved kommentarer fra viktige personer i bandets karriere, slik som flere av deres produsenter. Manager Martin Hanlin fikk jobben med å skaffe til veie sjeldne fotografi av bandet til å pryde bookleten. Bla. ved å låne private bilder fra medlemmene av bandet.

Selv om ikke den eksklusive boksen nådde listene noe sted (til det var den for dyr), ble den et kjært samleobjekt for fansen. Den fikk også hyggelig omtale i media. Bla. fra avisa The Guardian.

I 2004 startet Simple Minds opp arbeidet med et nytt album. Demoer til plata ble spilt inn i Glasgow og Taormina, mens selve innspillingen foregikk i Wisseloord Studios i Nederland. Hvor også deler av "Real Life" i sin tid ble spilt inn. Med seg som produsent hadde de den ukjente Jez Coad, med bakgrunn fra London bandet The Surfing brides. Charlie Burchill: "'The first time we cam across him in the '90s he was in a band called the Surfing Brides. He has some great angles and the chemistry of our collaboration works well."

Jez Coad

Mer kjent var naturlig nok Bob Clearmountain som mikset de nye låtene. Han hadde tidligere hjulpet dem på "Once upon a time" albumet. Coad bidro også som låtskriver. Noe også italienerne Patlegato og Tignino som hjalp Simple Minds på "Cry", gjorde. Men først og fremst var dette Burchill og Kerrs plate, der de skrev de fleste av låtene selv. "Automatic Love", "God Save Us From Our Governments", "Dolphins", "Underneath The Ice", "Light Travels",  og "Scorpio" ble alle skrevet av Jim og Charlie hjemme hos Jim på Taormina. Med årene hadde også Charlie Burchill funnet veien til Italia, der han idag bor sammen med sin kone i Roma. Så da falt det naturlig å jobbe med platen fra Italia.

Charlie Burchill er ellers en veldig "privat" mann, som ikke ønsker for mye innsyn i sitt privatliv. Han gir heller ikke intervjuer, og lar heller Jim Kerr ta seg av pressen. Noe den prateglade Kerr ikke har noe imot.

Charlie Burchill

Simple Minds ønsket å skape et vitalt og storslått album, som en videreføring av "Cry". I demoprosessen deltok også Derek Forbes, uten at han var å høre på den ferdige plata. Mel Gaynor, Andy Gillespie og Eddie Duffy deltok som musikere på plata. I tillegg var keyboardisten Mark Taylor igjen med bandet.

Keyboardisten Andy Gillespie følte han hadde mye å bidra med på plata. Særlig på låter som "Kiss The Ground" og "Diferent World".

Planen var å gi ut plata høsten 2004, men pga. turnevirksomheten ble den utsatt til 2005. Siden sist hadde de sagt farvel til Eagle records. Plata ble derfor gitt ut på Sanctuary records. Et selskap bandet skrev kontrakt med i februar 2005. De valgte dette selskapet, da de var imponert av jobben de hadde gjort med Morrissey. Dessuten hadde selskapet en kontaktperson (John Williams) som de følte kjente bransjen.

Man tenkte først å kalle plata "Scorpio", etter en av låtene. Dette ble så endre til "Black and white", som et uttrykk for at låtene skiftet mellom lyse og mørke stemninger. Men de følte fortsatt at dette ikke var en helt bra tittel. Mot slutten av innspillingen ble de spurt om hva de skulle kalle plata. Jim kikket da på datoen og sa "050505", ettersom det var 5. mai 2005. Disse tallene ble senere plassert sammen med "Black and white" tittelen. Coveret med hendene som ser ut som et hjerte kunne minne om "Claddagh" symbolet de hadde brukt på "Live in the city of light". Og Jim hadde jo den gangen foreslått å la noen hender forme hjertet. Når de i 2005 ble spurt om opphavet for motivet, sa Jim at han hadde sett en svensk spray date side, med en slik logo på forsiden.

Albumet "Black and white 050505" med de hjerteformede hendene.

Mange av låtene på plata hadde hatt sitt utspring i ideer fra tidligere innspillinger. "The Jeweller part 2" var som en remix versjon av "Jeweller to the Stars" fra "Our Secrets Are The Same" plata. Uten at det gjorde den noe dårligere av den grunn. Simple Minds og Bob Clearmountain mente de ikke hadde fått den til forrige gang, og bestemte seg for å legge et nytt arrangement på den.

Ofte kunne en låt bli til ved at Charlie kom opp med et riff på sin gitar, eller på pianoet. Som igjen inspirerte Jim til å skrive en passende tekst.

Låta "Different world [Taormina.me]" var en hyllest til Jims hjemby på Sicilia. Et sted Jim trivdes svært godt etter å ha bodd der i 7 år. Jim Kerr: "I'm happy in Sicily, with the language, the culture and, yeah, the weather is a big bonus."

"Black and white 050505" var en naturlig fortsettelse av de seneste albumene, med et syntetisk, organisk lydbilde som kunne minne om Depeche Mode. Med den forskjell at denne var mer rockete enn f.eks. "Cry". Høydepunkt var "Different world", "Home", "Stay visible" og "Jeweller Prt. 2".

Jim og Charlie var svært fornøyd med resultatet. Og denne gang virket det som om de endelig fikk med seg musikkritikerne i den vurderingen. Magasinet Record collector ga den 5 stjerner av 5 mulige.

Plata ble gitt ut i september 2005, men allerede uken før hadde platen vært tilgjengelig for nedlasting via internett. I Storbritannia fikk de sin første topp 40 plassering for et studioalbum (37.plass) siden 1998. Også andre steder i Europa solgte de bra, med 7.plass i Italia, 3.plass i Belgia, og 20.plass i Sveits.

Simple Minds i 2005, med Mel Gaynor, Eddy Duffy, Charlie Burchill og Jim Kerr.

5. september ble vakre "Home" gitt ut som første singel fra plata. Låta som handlet om Jims hjem på Sicilia ble ikke noen hit. Likefullt fikk de sjansen til å opptre på Jonathan Ross' BBC show. Senere ble også "Stranger" og "Different world" gitt ut som singel.

I juli 2005 dro bandet ut på en turne kalt "Intimate tour", med 19 konserter i Europa, og en konsert i Argentina 2. desember 2005, som avslutning på turneen.

I januar 2006 dro Simple Minds ut på en lengre turne kalt "Black and white tour". De gjorde seg bemerket ved å framføre hele albumet "Black and white 050505" under konsertene. Opptredenen de gjorde i Brüssel, Belgia den 16. februar 2006 ble tatt opp, og gjort tilgjengelig via gratis nedlasting fra bandets hjemmeside. På turneen opptrådte de i Australia og New Zealand for første gang på 17 år. Ellers ble, Singapore, Hong Kong, Øst-Europa med Russland besøkt, i tillegg til vest-Europa. For oss nordmenn var det ekstra gledelig at de omsider fant veien til Norge og Oslo igjen. 19. februar 2006 var bandet klar for Rockefeller, der de presenterte det nye materialet for sine norske fans. Billettene ble solgt ut i løpet av en time. Noe som viser at de tross dårlig platesalg i Norge fortsatt er populære.

Konserten på Rockefeller ble en hyggelig affære for de frammøtte. Der klassikerne kom på rekke og rad. Setlista var denne: "Stay Visible", "Home", "East At Easter", "Up On The Catwalk", "Love Song", "See The Lights", "Big Sleep", "All The Things She Said", "Waterfront", "Colours Fly And Catherine Wheel", "Underneath The Ice", "Someone Somewhere (In Summertime)", "Speed Your Love To Me", "Don't You (Forget About Me)", "Dolphins". Ekstranummer: "Different World [TAORMINA.ME]", "Seeing Out The Angel", "New Gold Dream (81,82,83,84)", "Stranger", Glittering Prize", og "Alive And Kicking".

Jim Kerr var i sitt ess denne kvelden. Der han var høyt og lavt i et tempo som kunne ta pusten fra en. Allerede etter et kvarter kastet han jakka. 

En vital Jim Kerr underholdt fansen i Rockefeller, Oslo.

Musikkpressen var bare sånn passe fornøyd, da de mente lydbildet var for tynt. Bla. manglet de kordamer, noe som særlig ble merkbart på "Alive & Kicking". De frammøtte  var likevel fornøyd. Turneen ble avsluttet 28. august i Edinburgh, Skottland.

I august 2006 ble Simple Minds' store hit "Don't You" brukt i en Fiat reklame. I den forbindelse ble det også laget en CD-singel, i et svært begrenset opplag.

Etter turneen tok bandet en pause fram til mars 2007, da de dro tilbake til Australia og New Zealand, for å gjøre en turne sammen med Inxs og Arrested development. Det var Inxs' manager Andrew McManus som kom med forslaget. De to bandene kjente hverandre godt fra før, og hadde allerede i 2002 planlagt å gjøre en turne sammen, i U.S.A. Etter 11 konserter ble turneen avsluttet i Christchurch, New Zealand.

I tiden mellom disse to turneen begynte Minds å jobbe med et nytt studioalbum. Fra innspillingen av "Black and white 050505" hadde de flere låter til overs som de syntes var like bra som de som hadde endt opp på plata. Slik som "Light Travels" og "Fortune Teller". Begge låtene ble spilt inn pånytt, men kun den første endte opp på det neste albumet.

Kerr og co. hadde planer om å gi ut det nye albumet allerede i 2007, men pga turneen til Australia ble den utsatt til 2008. Noe som ville passet bra i forhold til bandets 30 års jubileum i 2008. Dessverre ble den ytterligere forsinket, slik at den ikke ble gitt ut før i 2009. 

25. mai 2007 opptrådte Simple Minds på Celtic Park, Glasgow. Som også er Celtic F.C.s hjemmebane. Anledningen var feiringen av The Lisbon lions, kjælenavnet på Celtic laget som slo A.C.Milan i Lisboa i Serievinnercup finalen i 1967. Som første britiske klubb til å vinne den gjeve cupen. Jim Kerr og Andy Gillespie som begge var store fans av Celtic var svært henrykt over å få lov til å opptre denne dagen. De framførte 4 av sine største hits, i tillegg til en cover av "Dirty old town".

Andy Gillespie som hadde hatt to års pause fra Minds var dermed tilbake i bandet, som en viktig bidragsyter til bandets lydbilde.

Andy Gillespie

I 2008 var Simple Minds igjen ute på turne sammen med "Night of the proms". 18 konserter i Belgia, Nederland og Spania ble gjennomført, med avslutning i Rotterdam 22. november. Allerede 5 dager etter startet de på en ny turne i forbindelse med 30 års jubileet som Simple Minds (opptrådte første gang 17. januar 1978). Inspirert av The Human League som i 2007 framførte hele sin klassiker  "Dare" (1981) på turne, valgte Simple Minds å markere 30 års jubileet ved å framføre sin klassiker "New gold dream (81-82-83-84)". Andre del av konserten ble viet bandets andre plater.

It was 30 years ago today...

Turneen ble startet i Manchester 27. november, og ble avsluttet 7. desember med konsert i Belfast, Nord-Irland. På 1 1/2 halv uke gjorde de 8 konserter, med en halv million mennesker til stede. I tillegg til Burchill og Kerr var Mel Gaynor, Eddie Duffy og Andy Gillespie med som medlemmer av bandet. Som oppvarmingsband hadde de børstet støvet av et annet 80-talls band fra Skottland, nemlig Deacon Blue.

I tillegg til dette opptrådte Simple Minds i Hyde Park, London, den 27. juni. I forbindelse med markeringen av Nelson Mandelas 90-års dag. Inntektene gikk til Mandelas 46664 organisasjon.

Sommeren 2008 kunne mange nettsider fortelle at den originale besetningen av Simple Minds skulle samles igjen. Med Brian McGee, Derek Forbes, Mick McNeil, Jim Kerr og Charlie Burchill. I juni skulle de 5 gå i studio for å spille inn 2 nye låter sammen. Fansen satte stor pris på den overraskende nyheten. Og man håpet at dette kunne bli starten på en ny æra i historien om Simple Minds.

Dessverre ble det hele en liten skuffelse, da verken Jim Kerr eller Charlie Burchill dukket opp. I stedet valgte de tre andre å fortsette samarbeidet, og spille inn noen låter som ifølge dem selv minnet om det de laget i 1982.

Jim og Charlie var på den tiden allerede godt i gang med forberedelsene til et nytt Simple Minds album. Plata ble til mens de to oppholdt seg i Roma, Antwerpen, Glasgow og Sicilia. Ikke ulikt det de tidligere har gjort når de har jobbet med nytt materiale. Og som tidligere hadde de med seg Jez Coad og Bob Clearmountain på produsentsiden. Selve plateinnspillingen foregikk i Rockfield studios i Wales (fra 5. august 2008 og utover), som de ikke hadde brukt siden "New Gold Dream" albumet. Den første låta som ble spilt inn i studioet var "Stars will lead the Way".

Simple Minds bestod på denne tiden av Jim Kerr (vokal), Charlie Burchill (gitar), Mel Gaynor (trommer), og Eddie Duffy (bass). I tillegg hadde de med seg Andy Gillespie (keyboard), Tom Hooper (percussion), Katie Kissoon (koring) og Sonja Jones (koring) på innspillingen.

Charlie Burchill, Eddie Duffy og Mel Gaynor i studio under innspillingen av "Graffiti Soul".

I desember dro Charlie og Jim over til USA for å mikse den nye plata sammen med nevnte Bob Clearmountain.

Jim Kerr var svært entusiastisk over "Graffiti Soul", som plata ble kalt: "Graffiti Soul is a bold and energetic collection of songs, and we could not be happier with the result," says lead singer, Jim Kerr. "Stylistically, this is a truly vibrant rock'n'roll album that's bursting at the seams with quite possibly the most ballsy pop songs we have written in years. It's taken us a while, but over the last couple of years Charlie Burchill and I have put together a great team of individuals to work with, and that, as well as a revitalised and energetic new commitment has triggered an effect that has dramatically overhauled Simple Minds. 'Graffiti Soul' is testament to that."

Albumet "Graffiti Soul".

Ifølge Kerr var det referanser til Joy Division, Magazine og The Stranglers her. Han kunne også fortelle at Simple Minds hadde skrevet så mange låter til det nye albumet at de vurderte å gi ut to plater, i stedet for et. For etter at "Graffiti Soul" var ferdig innspilt satt han igjen med låter som "Automatic Love", "God save us from our Governments", "Shaman", "Stars will lead the Way", "Six Degress of Separation", "Lotus Effect" "Scorpio", og nevnte "Fortune Teller". Og fra tidligere innspillinger hadde han "Precious", "So Precious", og "Easy" som ikke hadde vært ute på plate.

"Scorpio" var tidlig i prosessen tenkt som navn på den nye plata.

Jim Kerr tenkte å gi ut en "Graffiti Soul Part II" i 2010, der disse låtene kunne brukes. Men det ble det aldri noe ut av. Jim Kerr :"We really are flowing with ideas at the moment and as I already mentioned a few weeks ago I do feel that we are possibly writing two albums simultaneously at present. With every passing day I genuinely feel that is becoming a real possibility. That would indeed be a fine occurrence - here in our thirtieth year - just to know that far from feeling jaded through time etc, that the very opposite seems to be occurring and that creatively speaking it may be that 'we have more gas in the tank' currently than we did as obsessive teenagers desperate to make a name for ourselves!"

Likefullt ble "Graffiti Soul" gitt ut som dobbelt-CD, der CD2 inneholdt coverversjoner av kjente rockelåter som "Rockin' in the Free World" (Neil Young), "Get a Grip" (The Stranglers), "Whiskey in the Jar" (Thin Lizzy), og "Sloop John B" (Beach Boys) - låter som Jim og Charlie hadde et nært forhold til. Denne bonus CDen fikk navnet "Searching ForTthe Lost Boys". Ideen om å spille inn en plate med coverversjoner kom etter at Jim hadde lest en artikkel i juli 2008 om at 70/80-talls bandet Magazine skulle ut på turne igjen, etter å ha vært oppløst siden starten på 80-tallet. Han foreslo da at de skulle gjøre en cover av bandets "A Song From Under The Floorboard".

I tillegg til de to platene som ble gitt ut som endel av "Graffiti Soul", og den som de hadde planlagt for utgivelse i 2010, jobbet bandet også med et annet plateprosjekt, kalt "The Devil came down to Moscow". Bakgrunnen for prosjektet var novellen "The Master And The Margarita", skrevet av russeren Mikhail Bulgakov i 1930 (gitt ut i 1960). Novellen var ment som en kritikk av Sovjetunionens politiske styresett. Kerr og co. ønsket å skrive en musikal rundt handlingen i boka. Arbeidet med musikalen startet de med allerede i 2005, men pga turne og planlegging av nytt album ble prosjektet lagt på is.

25. mai 2009 var "Graffiti Soul" ute i butikkene. Plata ble gitt ut på Universal music, ettersom de hadde kjøpt opp Sanctuary records. 

Med denne utgivelsen opplevde Simple Minds sin største suksess på mange år. I Storbritannia ble det en flott 10. plass på albumlisten - det høyeste de hadde vært på 14 år. Også i andre land solgte "Graffiti Soul" bra. I Sveits ble det 8. plass, i Belgia 9. plass, og Italia 11. plass. Med det nådde de en flott 9. plass på den felleseuropeiske albumlisten.

For å promotere den nye plata dro Simple Minds ut på en "Graffiti Soul World tour", med start i Wien, Østerrike, den 3. november 2009. Før det hadde de opptrådt på flere sommerfestivaler, bla. Isle of Wight festival. Setlisten på turneen var gjerne denne: 1. Theme For Great Cities, 2. Stay Visible, 3. Waterfront, 4. Mandela Day, 5. Stars Will Lead The Way, 6. Moscow Underground, 7. See The Lights, 8. Sons And Fascination, 9. Don't You (Forget About Me), 10. In Trance as Mission, 11. Promised You A Miracle, 12. Someone Somewhere in Summertime, 13. Rockets, 14. Once Upon a Time, 15. Glittering Prize, 16. New Gold Dream. Ekstranummer: 17. Sanctify Yourself, 18. This Is It, 19. Alive and Kicking, 20. Ghostdancing.

Med seg på turneen hadde Simple Minds et annet band som opplevde stor suksess på 80-tallet: Orchestral Manouevres in the Dark. Med et såpass stort navn til å opptre sammen med seg var O.M.D. mer å se på som musikalske gjester hos Kerr og co. enn som et tradisjonelt oppvarmingsband. Og når Simple Minds skulle igang med Kraftwerk klassikeren "Neon Lights" var det helt naturlig at Paul Humphreys og Andy McCluskey som musikalsk var influert av Kraftwerk, stod på scenen sammen med Minds.

24. november 2009 opptrådte Simple Minds på Sentrum Scene i Oslo, til glede for sine norske fans. Bladet Puls omtalte konserten slik: "Konserten i Oslo tirsdag var så komplett som det går an å bli for de gode gamle veteranene, og mer spilleglede og gnist er det vanskelig å finne."

I mars 2010 fortsatte Simple Minds turneen i Australia. Etter en liten pause tok de opp tråden med "Festival show tour 2010", med opptredener på festivaler fra 5. juni til 11. september 2010. Og til tross for at det er lenge siden Simple Minds' plater har solgt noe særlig i Norge, tok de pånytt turen hit, da de dukket opp på Stavernfestivalen 9. juli, og Bergenfest dagen etter.

Jim Kerr på Stavernfestivalen 9. juli (foto: Peder Torp Mathisen).

Selv om Jim Kerr var opptatt med turnevirksomhet i 2009 og 2010, fant han likevel tid til å spille inn et soloalbum - det første i en lang karriere, som ble gitt ut 17. mai 2010. Med seg som produsent på albumet hadde han Jez Coad, som hadde produsert "Black & White 050505" og "Graffiti Soul". Bakgrunnen for at Kerr spilte inn et soloalbum, var at han ønsket å blåse liv i en side av seg selv som han hadde forlatt for lenge siden, da han var ung og lidenskapelig.. Plata skulle være et uttrykk for denne personens musikalske smak. 

Jim Kerr: "Somehow I turned into the boy I used to be, the passionate kid that I left behind, and mysterious as that all was, there was no denying how thrilled I was to be reconnecting with the energetic outlook and liberating values at the core of that distantly familar character. Rapidly I then began considering what kind of songs could be created if I immerse myself "now" in engaging fully with that young ghost. LOSTBOY! AKA is the result of that curiosity, and I am exhilarated by it."

Inspirert av lignende plateprosjekt med Paul McCartney (kalte seg Fireman), Paul Heaton (kalte seg Biscuit Boy aka Crakcerman), kom Jim opp med Lostboy! som navn på sitt soloprosjekt. Plata som fikk navnet "Lostboy! AKA Jim Kerr" fikk hederlig omtale, og solgte brukbart i land som Italia, Belgia og Storbritannia.

Fra 18. mai til 13. november 2010 var Kerr ute på turne som Lostboy! i land som Irland, England, Tyskland, Belgia, Spania, Skottland, og Nederland. Også Norge ble besøkt på denne turneen, da Kerr stod på scenen på intime Mono i Oslo, den 22. oktober 2010. Med seg på turneen hadde Kerr Ged Grimes fra det skotske 80-talls bandet Danny Wilson.

I 2011 var Kerr tilbake med sitt 2. soloalbum, kalt "Return Of The Lostboy!".

Jim Kerrs 2. soloalbum "Return Of The Lostboy!"

Selv om Kerr var opptatt med solokarrieren sin i 2010 og 2011, fant han også tid til å turnere sammen med Burchill, Gaynor og Duffy, som endel av Simple Minds. Rett før jul 2010 gjorde de noen konserter i England som endel av "Final shows". I forbindelse med denne turneen valgte Eddie Duffy å forlate Simple Minds, etter et brudd som ble omtalt som 'dramatisk', uten at noen ville si hva som lå i det. Inn som ny bassist i bandet kom Ged Grimes, som hadde spilt med Jim Kerr.

Ged Grimes: "I first met Jim and Charlie when Danny Wilson and Simple Minds were on Virgin in the 80s. But it wasn't until Deacon Blue supported them 18 months ago that we reconnected. This led to me doing Jim's solo Lostboy tour in May this year. Charlie performed with Lostboy on the last night on the tour in Amsterdam and we had a great night. So I was asked to come to London in early September to record some new songs with the full Simple Minds line-up. We spent the first week of September doing this and all went great."

Ged Grimes fra tiden med Danny Wilson.

I oktober 2010 var Kerr, Burchill, Gaynor og Grimes i studio for å spille inn nye låter, med tanke på å bruke dem på en samleplate, og et kommende studioalbum. Blant låtene var "In Every Heaven", som bandet opprinnelig hadde tenkt å bruke på "New Gold Dream" albumet i 1982. De andre låtene var "Stagefright", "Broken Glass Park", og "On the Rooftop".

2. april 2011 opptrådte Simple Minds igjen på "Night of the Proms", denne gang i Frederikshavn, Danmark. Og sommeren 2011 var de ute på en turne, kalt "Greatest Hits Forest Tour", der konsertene ble avholdt i 'de britiske skoger' (eller det som er igjen av de). Turneen ble arrangert i regi av 'Forestry Commission Live Music'. Og overskuddet fra turneen gikk til denne veldedige organisasjonen som ønsker å bevare og utvide skogsområder i Storbritannia. 

16 juni dro Minds ut på en "Greatest Hits + tour" med besøk i land som Belgia, Tyskland, Frankrike, Sveits, Irland, Spania og Serbia.

22. oktober opptrådte de i Australia, på 600 Sounds Festival i Queensland. Etter en vinterpause dro Simple Minds ut på turne igjen, med oppstart i Portugal i februar 2012. Turneen fikk navnet "5X5 live". Årsaken til det litt spesielle navnet var at de på turneen framførte 5 låter fra hvert av albumene de ga ut mellom 1979 til 1982 (fra "Life in a Day" fram til "New Gold Dream"). Disse platene representerte bandets post-punk/new wave periode.

I forbindelse med turneen ble det gitt ut en dobbel liveplate, kalt "5X5", og det ble gitt ut en boks kalt "X5" med Minds' 5 første album - med bonusmateriale - fordelt over 6 CDer.

Liveplata "5X5", og samleboksen "X5"

På turneen besøkte de også Australia og New Zealand. 30. mars 2012 fikk Norge igjen gleden av å ha Simple Minds på besøk, da de opptrådte på Døgnvillfestivalen i Tromsø. "5X5" turneen ble avsluttet i Germersheim, Tyskland, 22. september 2012.

I april 2012 ble det gitt ut en 12" singel med låtene "Theme for Great Cities" og "I Travel". Plata ble trykt opp i et begrenset opplag på 1000 eksemplarer. 100 av disse ble signert av bandet selv, i Sister Ray records i London.

I 2012 ble det gitt ut nok en albumboks, med de 5 albumene "Sons & Fascination", "New Gold Dream", "Sparkle In The Rain", "Once Upon A Time" og "Street Fighting Years". I remastrete utgaver.

5 Album Set

I oktober 2012 gjorde Simple Minds 30 konserter i Storbritannia, som en fortsettelse av deres "Greatest Hits+ tour". I november 2012 var Minds ute på reisefot, til Oceania igjen, da de turnerte sammen det amerikanske 70/80-talls bandet Devo. "Greatest Hits+ tour" fortsatte i land som Nederland, Belgia og Frankrike i 2013.

I 2012 var Jim også engasjert i det musikalske prosjektet The Dark Flowers. Det var Paul Statham (Dido, Peter Murphy) som stod bak det. Og i tillegg til Kerr var også navn som Dot Allison (Massive Attack), Shelly Poole, Peter Murphy, Helicopter Girl, og norske Kate Havnevik med på plata, som fikk navnet "Radioland". Kerr sang på tittellåta og "Blue Eyes Are Cheating".

"Radioland" :  The Dark Flowers, som ble gitt ut i januar 2013.

I 2013 ble det gitt ut nok en samleplate, kalt "Celebrate: The Greatest Hits +", der fansen i tillegg til de kjente låtene også fikk presentert to nye låter i "Broken Glass Park" og "Blood Diamonds". Det ble også gitt ut en 3 CD-versjon, med enda flere låter som ikke hadde vært ute på plate tidligere.

2013 gikk som vanlig med til turnevirksomhet, denne gang under navnet "The Greatest Hits + Live". På 4 av konsertene i november hadde de 80-talls bandet Ultravox som musikalske gjester på scenen.

30. november 2013 stod Minds på scenen på O2 Arena i London - en konsert som fikk mye skryt fra fans som var tilstede. Det ble også gjort opptak av konserten, som ble gjort tilgjengelig på den doble live-CDen "Celebrate - The Greatest Hits+ Tour 2013". Dessverre klarte ikke Concert Live - som ga ut plata - å gjenskape det flotte lydbildet fra konserten på plate, selv om man kunne fornemme energien hos Kerr og co.

"Celebrate - The Greatest Hits+ Tour 2013"

I 2013 kunne Simple Minds fansen også glede seg over 12 tommeren, og CD-singelen "Book Of Brilliant Things". Gitt ut av Loudery, med hjelp fra Mick MacNeil og Derek Forbes. Den gamle Minds' klassikeren ble presentert i to remix-utgaver på singelen, og 6 remixer på CD-singelen.

Like stor var kanskje ikke interessen for samleplata "Icon" som Virgin America valgte å gi ut, til stor irritasjon for Simple Minds. Med tanke på de mer gjennomførte samleplatene de selv nettoppe hadde gitt ut, bla. "Celebrate". "Icon" dekket mye av det samme tidsrommet som "Glittering Prize 1981-1992", gitt ut mange år tidligere. For samlere som må ha alt med Minds var nok denne plata grei nok.

 "Icon"

Om ikke det var nok valgte Universal å gi ut albumene "Sparkle In The Rain", "Once Upon A Time", "Street Fighting Years", "Real Life", og "Good News From The Next World" i en boks de kalte "Classic Album Selection". Hver plate ble presentert på en stilfull måte i boksen, men dessverre var det ikke lagt ved noe bonusmateriale. Coveret på boksen var inspirert av coveret til "Live In The City Of Light" fra 1987. "Classic Album Selection" ble gitt ut 25. november 2013, med tanke på det kommende julesalget der denne boksen kunne være en fin ting å gi til fans av Simple Minds.

"Classic Album Selection" fra 2013

Sammen med samleboksen "X5" og "5 Album Set" fra 2012 dekket "Classic Album Selection" Simple Minds' utgivelser fram til 1995. Man skal ikke se bort ifra at resten av platene blir gitt ut i en glossy boks med en fin booklet, om noen år..

"Greatest Hits Tour +" fortsatte inn i 2014, med fokus på Europa. Og torsdag 30. januar var de tilbake i Norge, da de gjestet Sentrum Scene i Oslo. På konserten gjorde de to sett, som begge varte en time og ti minutt. De framførte også låter fra albumet de jobbet med i studio, med "Blood Diamonds", "Broken Glass Park", og "Let The Day Begin". "De to førstnevnte var kjent blant mange, da de hadde vært framført live en stund, og var å finne på CDen "Celebrate - The Greatest Hits+ Tour 2013"."Broken Glass Park" var også med på "Icon", og hadde blitt framført live siden 2011, både med Simple Minds, og Jim Kerr som Lostboy!.

Som ekstranummer på Oslo-konserten framførte Minds "New Gold Dream", "Sanctify Yourself", "Space" og "Alive And Kicking".

I forbindelse med konserten i Oslo ble Jim Kerr intervjuet av Desibel magasin. Her fortalte han bla. om gleden over det å opptre og å skrive sanger. Jim Kerr : "Det fine er at jeg føler ikke vekten av det jeg har gjort. Det er en blank skjerm, det er hvor du er den dagen. Det jeg liker med å gå på scenen, som når jeg går på scenen i Oslo – og vi har hatt mange gode netter der – så handler det om den natten. Det bør være bedre enn sist. Noen ganger er det det, andre ganger ikke."

13. juni var Simple Minds tilbake i Norge, da de opptrådte på Bergen festival. Det ble bare tid til å framføre det ene settet med låter, samt tre ekstranummer, bla. "Big Music" fra det kommende albumet. Jim Kerr var svært fornøyd med konserten i Bergen, med fullmåne, midnattssol, og et entusiastisk publikum: "We love playing there, audience and venue make it so."

Om ikke det var nok gjorde Simple Minds en tredje konsert i Norge i 2014, da de opptrådte på Parken festivalen i Bodø (når skal de komme til Trondheim?!: Webmaster), 22. august. Igjen var Jim Kerr entusiastisk over sitt møte med Norge og nordmenn: "Really enjoyed being here. Charming town, great venue, above all some very nice people. Thanks for the welcome, we already look forward to the next time."

Simple Minds på Parken festivalen i Bodø.

I juli 2014 ble det gitt ut nok et album i "Celebrate" serien, da konserten Simple Minds gjorde på SSE Hydro Glasgow 27. november 2013 ble gitt ut på trippel-CD (2 CD, 1 DVD).

Selv om fansen visste at et nytt album var på gang, og flere av låtene var blitt presentert live, var det først i mai 2014 at Jim Kerr kunne si noe mer bestemt om navnet på plata ("Big Music"), og når den ville bli gitt ut. På det tidspunktet var innspillingen av plata nettopp avsluttet (selv om noen opptak også ble gjort 27. august).

I september ble artwork fra den nye plata gjort tilgjengelig på nett. Samtidig som en reklamekampanje for utgivelsen startet. Og 31. oktober 2014 var "Big Music" klar for utgivelse. Den ble gitt ut av Caroline Records i Storbritannia og Irland, The Embassy Of Music i Tyskland, og av Sony i resten av Europa.

Sirenehøyttalerne på coveret av "Big Music" ga lytteren et forsvarsel om intensiteten på plata.

Arbeidet med plata hadde startet allerede i 2009, rett etter utgivelsen av "Graffiti Soul". Den ble til i en tid der Kerr og Burchill følte at de bugnet over av gode ideer til låter. Og i likhet med da de spilte inn "Graffiti Soul", følte de at de like gjerne kunne ha gitt ut to plater, i stedet for en. Faktisk hadde de hele 30 ferdig innspilte låter å velge mellom. 5 av dem - bla. coverversjoner av Doors' "Riders On The Storm", og "Dancing Barefoot" med Patti Smith, ble å finne på CD2 på Deluxe utgaven av "Big Music". Stemningen under innspillingen var også god.

Som produsenter på plata hadde Kerr og Burchill i tillegg til seg selv, valgt rutinerte Andy Wright (Eurythmics, KLF, Atomic Kitten, Jeff Beck, Simply Red), og lydteknikeren Gavin Goldberg (Simply Red, Mick Hucknall). Disse bidro til å gi "Big Music" et storslått og tett lydbilde, med en detaljrikdom som gjorde at man måtte høre platen mange ganger for å få 'oversikt'. Det soniske og metalliske lydbildet som hadde preget bandets foregående plater, var også framtredende her. Man fornemmet også entuasiasmen som hadde preget bandet under innspillingen (Webmaster). "Big Music" var absolutt et passende navn på plata.

I innersleevet på CDen sendte bandet en hilsen til sin gamle produsent Steve Hillage, for gode råd under innspillingen. De dediserte plata til Jim Kerrs mor Irene, og til Charlie Burchills far John, som begge døde i den perioden "Big Music" ble spilt inn. Jim Kerr: "It takes us four or five years on and off to make a record and during that period Charlie’s dad, John Burchill, passed away and my mother, Mark’s mother, Irene Kerr passed away. Great people like all our parents of that generation."

24. september 2014 ble "Honest Town" gitt ut som første singel fra "Big Music". Det vil si - både "Broken Glass Park" og "Blood Diamonds" hadde vært ute på singel tidligere, som endel av albumet "Celebrate". "Honest Town" ble første gang presentert på Ken Bruce Show på BBC Radio 2. Låta ble skrevet kort tid etter at Kerrs mor døde, og var ment som en hyllest til henne og byen de vokste opp i.

Både fansen og musikkritikerne var veldig fornøyd med det storslåtte lydbildet og låtene på "Big Music". Musikkbladet NME ga plata 7 av 10, med ordene "Wide-screen synth-driven rock. That's the Simple Minds that we want." Record Collector ga plata 4 av 5 stjerner, og mente at at dette var den første Minds plata på lenge som du ønsket å spille om og om igjen. The Guardian ga "Big Music" 3 av 5 stjerner, mens Allmusic.com ga den respektable 4 av 5 stjerner.

På Amazon fikk plata toppkarakter 5 fra 167 av de 198 som hadde vært inne og vurdert plata (mai 2015), uten at man kanskje skal legge for mye i det.

Salgsmessig gikk det også bra, med en fin 12. plass i Storbritannia, 11. plass i Belgia, 16. plass i Tyskland, 17. plass i Italia, og 20. plass i Sveits. For å nevne noen listeplasseringer.

Simple Minds i 2014: Ged Grimes, Andy Gillespie (foran), Jim Kerr, Charlie Burchill, og Mel Gaynor.

I månedene etter utgivelsen av "Big Music" reiste Minds rundt for å promotere albumet. De lot seg intervjue av magasiner som Q, de deltok på Chris Evans Breakfast Show, og andre TV show rundt om i Europa. De stilte til flere intervjuer i radio, og de deltok på Water Aid, og 2014 Q Inspiration Award.

Etter det fulgte (naturlig nok) en turne, kalt "Big Music Tour 2015", med fokus på Europa. Og som i 2014 valgte Minds å glede oss nordmenn med hele tre konserter. 18. mars stod de på Sentrum Scene, 19. mars opptrådte de på USF Røkeriet i Bergen, og 20. mars opptrådte de i Stavanger konserthus. 

Konsertene var en fin blanding av gammelt og nytt. Og både publikum og bandet selv var fornøyd med de tre konsertene. Jim Kerr: "We enjoyed great audiences in Oslo, Bergen and Stavanger. Thanks to all for showing us such appreciation."

I mai 2015 fulgte Minds og plateselskapene opp de mange samleplatene/boksene som hadde vært gitt ut de seneste årene, med nok en boks. Denne gang en super deluxe edition av "Sparkle In The Rain" fra 1984. Boksen bestod av 4 CDer og 1 DVD, med originalversjoner, remixer, sorround mixer, liveopptak, og B-sider. Samt en booklet om historien bak innspillingen, med bilder. På nettet kostet boksen rundt 500 kroner pluss frakt.

De som kjøpte boksen var ikke like fornøyd, da det hele virket som hastverksarbeid. Stereomiksen var i mono, og sorroundmiksen var feilkodet. Om ikke det var nok manglet det ark i bookleten som fulgte utgivelsen. Fans rapporterte om problemene til Virgin/Universal, så det er håp om at feilene blir rettet.

"Sparkle In The Rain" Super Deluxe Box.

 Jim Kerr: "Suksess gir ubegrensete muligheter i media. Og da har du valget. Du kan stå der i beste sendetid og si Pepsi Cola, eller du kan si Amnesty International. Du får ikke betalt for å si Amnesty, men du får sove om natten."

Simple Minds billedgalleri (45 bilder):

Studioalbum

Singelutgivelser