Første gang jeg hørte om Simple Minds var da jeg spilte inn sanger fra "Ti i Skuddet" på radio. Jeg husker "Glittering Price" ikke nådde opp da den var en av nykommerne som prøvde å komme inn på lista. Jeg spilte den inn, da det var noe som fenget ved den. Jeg trodde først det var et fransk band, da jeg trodde at Kerr sang på fransk. 

Neste gang jeg hørte om Simple Minds, var på et Europop program på NRK, der de skulle representere Simple Minds sammen med 10CC. Jeg var nysgjerrig, men det førte ikke til noe mer. En kompis av meg hadde "Sons and fascination" på LP, og jeg ble da betatt av "Theme for great cities". Jeg kopierte plata på kassett, men endte opp med kun å spille den ene låta.

Min første Minds plate ble som for så mange andre singelen "Don`t you(forget about me)". En av 80-tallets store svisker. Jeg synes fortsatt at det er noe av det beste som er gitt ut på plate. Og som for så mange andre resulterte interessen for bandet i kjøp av albumet "Once upon a Time". En plate jeg spilte mye, og likte godt. Interessen for plata har nok bleknet med årene. Men på den tiden var jeg betatt av "Alive & Kicking", "Oh! Jungleland", "All the things she said" og "Come a long way". Jeg var rimelig stor fan av både Simple Minds, U2, og Big Country på denne tiden. Tre band som har endel til felles.

Interessen dalte litt etter det. "Street fighting years" kom jo ikke før 4 år senere. Og jeg drøyde med å kjøpe plata da den kom ut. Selv om jeg syntes "Belfast Child" var en flott låt. Fra da av og utover var jeg fortsatt en slags fan av bandet. Uten at engasjementet var så voldsomt. "Real life", og de etterfølgende "Good news from the next world" og "Neapolis" ble kjøpt inn. Men ikke spilt så veldig mye.

Omslaget kom ikke før jeg på slutten av 90-tallet kjøpte de gamle klassikerne "New gold dream" og "Sparkle in the Rain" på CD. Jeg vet ikke hvorfor jeg drøyde så lenge med å kjøpe de. For de ga meg flotte musikkopplevelser da jeg omsider fikk dem i hus. Jeg er ikke i tvil idag om at det er deres to beste plater. Og også blant de beste platene som er laget. Begge er inne på min topp 100 liste over tidenes beste plater. Jeg har også skaffet meg de gamle platene "Life in a day", "Real to real Cacophony", "Sons and fascination" og "Empires and dance", og funnet mye bra der også. Så interessen for bandet har økt betraktelig de senere årene. I en tid da interessen for bandet generelt virket helt død. 

Jeg har heldigvis truffet endel Simple Minds fans gjennom internett. Noe som bidrar til interessen. I tillegg finner jeg glede i både "Neon Lights", "Cry" og "050505 Black & white". Tre album som har kommet i de senere årene. De viser et til tider friskt Simple Minds, med sans for moderne uttrykksformer. Men også jeg håper på en reunion av den gamle besetningen fra starten av 80- tallet, uten at det vel egentlig betyr så mye. For Charlie Burchill og Jim Kerr har jo siden starten vært den kreative kraften i Simple Minds.