|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Slutten av 70-tallet/starten av 80-tallet var en urolig tid i England. Med høy arbeidsledighet blant ungdommen, frustrasjon over regjeringen - ledet av forhatte Margaret Thatcher, opptøyer i gatene, og rasisme som rammet de som nylig var ankommet fra Karibien og Asia. The Sex Pistols og pønkbandene som fulgte fra 1976 og utover, uttrykte mye av frustasjonen som ungdommen følte, med en 'gi faen' holdning til samfunnet rundt seg. Mot slutten av tiåret ble pønkband som The Clash, The Jam og Stiff Little Fingers politisk engasjerte, med tekster som omhandlet samfunnsforhold. På samme tid ble også ska og reggae tatt inn som elementer i musikken, noe som gjorde at musikkjournalistene begynte å omtale bandene som post-punk. Også The Specials fra Coventry var et band som ble talerør for ungdommens frustrasjon og daglige utfordringer. De var også et av de første multikulturelle bandene i England, bestående av 5 hvite og 2 sorte musikere. Mens pønken tidligere hadde elementer av rasisme i seg, var The Specials representanter for det motsatte. Musikalsk var The Specials noe helt nytt, der de fusjonerte energien i britisk pønk med ska-rytmene og lydbildene fra Jamaica. Det var også Specials-sjef Jerry Dammers som startet opp 2 Tone, plateselskapet som spesialiserte seg på utgivelser med ska-band og som ga The Selecter, The Beat og Madness sjansen til å gi ut plater. Navnet 2 Tone var avledet av skaens farger; sort og hvitt. Navnet henspilte også på Rude boys svart-hvite kleskode og til solidariteten mellom svarte og hvite.
Jerry Dammers var den som startet opp The Specials, skrev låtene og som var leder av bandet. The Specials hadde et unikt lydbilde og fengende låter med intelligente tekster. Flere av dem ble store hits, slik som nr. 1 låtene "Too Much Too Young" og "Ghost Town", og topp 10 låtene "Gangsters", "A Message To You, Rudy", "Do Nothing", "Rat Race" og "Stereotype". "Ghost Town" var The Specials' fineste øyeblikk, som en av 80-tallets beste og mest respekterte låter. Til tonene av spøkelsesaktig reggae sang Terry Hall og Neville Staple om håpløsheten som rådet i de engelske byene i 1981, med arbeidsledighet, nedlagte nattklubber og vold blant ungdommen. I tillegg til det musikalske hadde The Specials enorm betydning for ungdomskulturen på slutten av 70-tallet/starten av 80-tallet, med stilfulle dresser i beste 60-talls mods-stil, 'tøff i trynet' image (rude boys), og sanger Terry Hall som med sitt utseende prydet forsiden av mange av de største musikkmagasinene i tiden. The Specials er også et band som nyere musikkmagasin som Q Magazine, Uncut, Mojo og Record Collector vender tilbake til gang på gang, som et av de viktigste bandene fra 70- og 80-tallet.
The Specials har holdt det gående helt fram til i dag (2020), med skiftende besetninger. Likefullt er det mange som anser "Ghost Town" fra juni 1981 for å være bandets siste utgivelse. Da Jerry Dammes i 1984 ga ut et album som The Special AKA var det kun han og trommeslager John Bradury igjen fra den originale besetningen. Og gjenforeningene som har vært gjennom årene etter har aldri klart å samle mer enn noen få av de originale 7 medlemmene. I 2019 gikk The Specials helt til topps på den britiske albumlisten, med "Encore". Men heller ikke her var det mer enn 3 av de originale 7 som var med i besetningen.
The Specials Historien om The Specials starter på Lanchester Polytechnic i Coventry, rundt 1977, da kunststudentene Jerry Dammers og Stephen Graham Panter (Horace Panter) møttes. Panter som spilte bassgitar var fra Kettering i Northamptonshire, men hadde flyttet til Coventry i 1972 etter ha fullført college i Northampton.
Horace Panter Jerry Dammers som studerte animasjonsfilm på Polytechnic hadde allerede en lang historie som musikkinteressert og musiker. Han var født i india, men flyttet senere til Bristol, da faren fikk ansvaret for katedralen i byen. På 60-tallet var unge Jerry både mod og hippie. Musikken han hørte på i barndommen var The Beatles, Rolling Stones, The Kinks, The Who, Small Faces. Jerry: " I also loved soul, Otis Redding, Aretha Franklin, Stax and Motown." Han skrev sine første låter allerede som 10-åring i 1965. Rundt 1970 ble han inspirert av reggae, pga. hitlåter som "Israelites" (Desmond Dekker) og "Liquidator" (The Harry J All Stars). På 70-tallet ble han som mange andre jevnaldrende skinhead. En kveld Jerry var på byen på Domino Club i Coventry ble han angrepet av en en voldelig fyr som slo ut flere av tennene i overkjeven. I stedet for å få satt dem inn igjen, valgte Jerry å la det være, noe som med årene ble hans varemerke. Og noe som kom til å passe bra til The Specials 'rude boy' image.
Jerry Dammers etter at han fikk slått ut flere tenner. I 1977 spilte Jerry keyboard i Birmingham-bandet The Cissy Stone Band samtidig som han gikk på Polytechnic. Jerry mistrivdes i bandet, da han ikke klarte å overtale de andre til å framføre låter som han hadde skrevet. Dette var rett før pønken slo gjennom, og det å framføre selvkomponerte låter var noe de færreste hobbybandene gjorde. Jerry Dammers: ". I couldn’t persuade them to do any of my songs, which were quite soulful. Suddenly, punk happened and it turned everything upside down. I was so fed up with only doing covers that I started bashing my elbows on the keyboards." Det endte med at Jerry fikk sparken i Cissy Stone. Og tanken om å starte sitt eget band, som framførte musikk han likte, og låter han selv hadde skrevet, vokste fram. Noe av det første Jerry gjorde var å spille inn en reggae-inspirert låt han hadde skrevet, med Horace Panter på bass. Låta fikk senere navnet "Nite Klub", og endte opp på The Specials debutalbum. I første omgang ble den brukt i en animasjonsfilm som Jerry laget på skolen. Jerry og Horace startet ikke band sammen på det tidspunktet. I stedet ble Jerry med i reggaebandet Hard Top 22 (som senere ble til ska-bandet The Selecter). Deretter fulgte Nite Train, som brakte Jerry og bandet til Tunisia for å opptre for turister der. Da de kom tilbake til England bestemte de seg for å oppløse bandet. Ønsket om å starte opp sitt eget band dukket igjen opp hos Jerry. Han fikk overtalt Horace til å slutte i bandet Breaker - enda dette var et band Horace selv hadde startet opp.
Breaker Horace var intellektuell, korrekt og svært britisk i stilen. Han var langt fra den 'rude boy' som Jerry følte han selv var. Og musikalsk var Horace mest begeistret for amerikansk soft rock mens Jerry var opptatt av reggae og ska fra Jamaica. Det Jerry likte best med Horace var at han var en svært dyktig bassist. Sammen startet de bandet The Automatics - forløperen til The Specials. Jerry var på den tiden inspirert av pønkbandene fra London, og ønsket å starte et, da det ikke fantes slik musikk i Coventry. Jerry: "I wanted to do something really original, so I decided to form a punk-reggae band. I was inspired as much by what wasn’t happening in Coventry, as by what was." Med seg fikk de musikerne Silverton Hutchinson på trommer, kameraten Neol Davies på gitar og Tim Strickland på vokal. Det som først og fremst bidro til at Automatics skapte et originalt lydbilde, med en blanding av pønk og reggae, var at Jerry klarte å overtale Lynval Golding til å slutte i soul-bandet Pharaoh's Kingdom og bli med i Jerrys band. Også Silverton Hutchinson - som i likhet med Lynval var farget - hadde bakgrunn fra Pharaoh's Kingdom. Jerry: "I wanted a more authentic reggae element, so I brought in Lynval." Lynval var født i Saint Catherine på Jamaica i 1951. Og da ska ble den mest populære musikksjangeren på Jamaica på slutten av 50-tallet ble unge Lynval svært interessert i det Prince Buster, Clement Dodd og Duke Reid ga ut av plater. I ungdommen spilte Lynval både gitar, trommer, bass og piano. Lynval: "I got stuck into music early and never got interested in anything else, really. It's always been music in my life." Lynval - eller Limbo som han kalles - vokste opp med en mor på Jamaica og en far som bodde i Coventry. Hans største sorg i livet var da han måtte flytte fra moren og Jamaica i barndommen, for å bli med faren til England, i 1964. Lynval: "I had a weird sort of upbringing. My mother lived in Jamaica and my father lived in Coventry.So I turned to music when I was young." Tiden på Jamaica ble svært viktig for Lynval, med musikalsk inspirasjon fra ska og reggae som var den dominerende musikkformen på øya. Inspirasjon som han tok med seg til England og The Specials/Fun Boy Three. Bob Marley og hans The Wailers var de store favorittene i ungdommen og "One Love" var den første platen han gikk til anskaffelse av. Senere ble han fan av The Sex Pistols og Jimi Hendrix.
Lynval Golding ble svært viktig for The Automatics og The Specials. I England gikk Lynval på skole på Linden Road i Gloucester, i nærheten av Wales. I 1969, da han var 18 år gammel, flyttet han og faren til Coventry. Han fikk sin musikalske debut året etter som medlem av The Interrogators. Lynval og hans fender Telecaster erstattet Neol Davis på gitar. Lynvals karriere i bandet kunne blitt kortvarig, da han etter noen konserter forlot Automatics fordi han ikke likte å spille pønk. Jerry måtte be på sine knær for å få Lynval til å komme tilbake i bandet. Jerry: "Lynval left because he didn’t want anything to do with punk. I had to beg him to come back." Lynval satte raskt sitt preg på bandets musikk. Bl.a. var det han som lærte Horace å spille bassgitar i reggaetakt. Forøvrig var Lynval den første mørkhudede Horace snakket med! Noe som fortalte litt om hvor ulik bakgrunn de hadde. Og litt om hvordan England hadde vært fram til da. På den tiden Lynval ble med i Jerrys band jobbet han som ingeniør på dagtid, og han hadde allerede kone og barn å ta seg av. Lynval hadde en stor platesamling med 45" plater med ska- og reggae-artister fra Jamaica og England, fra 50- og 60-tallet. Og den ble saumfart av Jerry på jakt etter musikalsk inspirasjon, slik "A Message to You Rudy" med Dandy Livingstone, "You’re Wondering Now" med Andy and Joey, " Monkey Man" med Toots and The Maytals, "Birth Control" med Lloydie and The Lowbites. Sistnevnte inspirerte Jerry til å skrive låta "Too Much Too Young". Sin første konsert hadde Automatics i oktober 1977 på Heath hotel, der de var oppvarmingsband for Urban Blight. Senere opptrådte de ofte på Mr George i Coventry. Det ble også gjort andre endringer i besetningen i den første tiden som The Automatics. Sanger Tim Strickland, som var en James Dean kloning, evnet ikke å huske låtas tekster, så han leste de fra et papir når de opptrådte. Jerry fikk overtalt 18 år gamle Terry Hall, som på den tiden var vokalist i det populære Coventry-bandet The Squad, til å overta som vokalist i The Automatics. Hall var kjent for å stå med ryggen til publikum når han opptrådte, eller han stirret på publikum med et vilt blikk - inspirert av Johnny Rotten.
Et sjeldent bilde av Terry Hall sammen med mannen han erstattet, Tim Strickland. Terry var født i 1959, og vokste opp i Coventry, som ligger i Midt-England. Begge foreldrene jobbet i bilindustrien - faren hos Rolls-Royce og moren hos Talbot. Deler av familien var av jødisk opphav. Terry: "I was presented with a star of David when I was a kid and, 10 years on, I found out that my grandfather was a German Jewish watchmaker." Fotball var det store for Terry i ungdommen, og han var så god til å spille at han ble hentet til Coventry City Youth. Selv om han var fra Coventry og spilte for byens beste lag var Manchester United favorittlaget. Den første platen Terry gikk til innkjøp av i barndommen var en samleplate, kalt "Motown Chartbusters", med bl.a. "I Heard It Through The Grapevine" (Marvin Gaye). Som 10-åring ble han skinhead. For ham var det en moteting mer enn et politisk standpunkt og musikalsk interesse for pønk. Terry: "I've always put fashion above music, and fashion led into music." Likefult ble pønkbandene The Clash og The Sex Pistols musikalske favoritter noen år senere. Som 12-åring ble Terry merket for livet, da han ble dratt inn i en pedofili-ring, under en ferietur til Frankrike. Det tok flere dager før han klarte å rømme fra mennene som hadde fanget ham. Hendelsen førte til et liv med depresjon og ustrakt bruk av medikamenter. I første omgang fikk han psykologhjelp. Terry: "I was sort of drugged up then on Valium for about a year and I didn't go to school." Mye pga. hendelsen klarte ikke Terry å konsentrere seg om skolefagene, så han valgte å avslutte skolegang tidlig.Terry: "I left school and went to a different kind of educationional establishment." Som 15-åring fikk han tilbud om å jobbe i stedet for å gå på skole, noe han sa ja til. Jobben bestod av å skrelle poteter og dele dem opp i skiver. Terry likte jobben da han fikk noen pund hver uke, noe som ga ham mulighet til å kjøpe klær og plater. Som 16-åring kjøpte Terry albumet "Young Americans" med David Bowie, og ifølge ham selv var det plata som gjorde at han fikk lyst til å bli sanger. Terry: "Everything Bowie did as this time was dead cool." Som 17-årig begynte han i lære for å bli mynthandler. Men han ble kun satt til forefallende arbeid, og myntene og frimerkene interesserte ham ikke, så han sluttet. Han forsøkte seg også som murer uten at heller det fenget unge Hall. Høsten 1977 ble Terry med som vokalist i pønkbandet The Squad. Det var gjennom deltakelsen i The Squad at gutta i The Automatics ble oppmerksomme på Terry. Og allerede før jul 1977 ble han vokalist i bandet da han overtok for Tim Strickland som ble sparket. Terry: "I said yes to Jerry because I liked their songs."
Terry Hall Sin debut som vokalist for The Automatics fikk Terry i januar 1980, da de var oppvarmingsband for The Sex Pistols. I desember 1977 fikk The Automatics sin første manager, i Pete Waterman. Waterman som på 80-tallet kom til å oppleve suksess som endel av produksjonstrioen Stock, Aitken & Waterman (Dead Or Alive, Bananarama, Kylie Minogue m.m.) var allerede på denne tiden en markant skikkelse i Coventrys musikkmiljø, der han var DJ på byens storstue Locarno, og han drev platebutikken The Soul Hole, som spesialiserte seg på import av ska- og reagge-plater fra Jamaica. Han ble dermed også en viktig inspirasjonskilde for The Specials/Automatics.
Pete Waterman Waterman tok med bandet til London, der de fikk sjansen til å spille inn en demo, med låtene "Dawning of a New Era", "Jaywalking", "Too Much Too Young" og "Little Bitch". Dessverre fikk Waterman sparken like etter, da han ikke betalte bandets regninger, og fordi han forsøkte å få Terry til å danse på scenen - noe Terry absolutt ikke hadde noen planer om. Likefullt ble Waterman en mann som kom til å følge Automatics/The Specials i årene etter. I februar 1978 ble Roddy Radiation tatt inn som 2. gitarist, etter at Jerry hadde klart å overtale også ham til å forlate sitt band (The Wild Boys) for heller å bli med i The Automatics. Roddy hadde i 1975 startet opp The Wild Boys, og litt senere ble de Coventrys første pønkband. Roddy, eller Roderick James Byers som han egentlig heter, var fra gruvebyen Keresley End, like nord for Coventry, der han vokste opp i et tøft miljø omgitt av skinheads. Etter en krangel med faren i ungdommen flyttet han inn til Coventry, der han bodde på sofaen til en kamerat i flere måneder før han og kjæresten fikk råd til å leie sin egen leilighet. På den tiden Roddy ble spurt om å bli med i The Automatics jobbet han som maler og dekoratør for kommunen. I tillegg til å kunne spille 'pønkgitar' hadde Roddy skrevet endel låter som Jerry likte, slik som "1980's Teddy Boy" og "Concrete Jungle". Sistnevnte ble senere å finne på The Specials debutalbum. Roddy, var en lokal gutt fra Coventry. Neville Staple: "Roddy wasn't an obvious addition to a traditional ska band but he brought something different that appealed to Jerry. Roddy - a rocker type who liked a drink - was in." Selv om Roddy og Jerry var kamerater ble ikke ting like enkelt mellom dem som medlemmer av samme band. Roddy drakk en god del og hadde sterke meninger om hvordan ting skulle være - synspunkt som Jerry gjerne ikke var enig i. Det endte ofte i full krangel eller slåsskamp. Neville: "Roddy and Jerry certainly rubbed up against each other the wrong way."
Roddy Radiation I mars 1978 fikk Automatics ny manager, i australske Chris Gilbey. Han hadde tidligere jobbet med australske band som Inxs og AC/DC. Noe av det første han gjorde var å endre bandnavnet til Coventry Automatics, da det var et annet band som hadde brukt Automatics som navn i lang tid, og som truet med søksmål om de ikke kalte seg noe annet. Gilbey forsøkte også å bytte ut Terry Hall med Sex Pistols vokalist Johnny Rotten, som nettopp var blitt ledig på markedet. Men Rotten takket nei til tilbudet, og like etter var han igang med sitt nye band Public Image Ltd. Heller ikke Gilbey var manager lenge for Coventry Automatics, og som manager nr. 3 kom Mike Horsman inn. Selv om det var en urolig tid for det nystartede bandet gikk det bra musikalsk. Publikum likte den spennende miksen av pønk/ska og reggae, og de fikk spilleoppdrag som oppvarmingsband for kjente navn som Ultravox, The Clash, Sham 69, Generation X og XTC. Og de fikk opptre på legendariske Marquee i London. Terry Hall ble lagt merke til for sin 'dystre' væremåte på scenen, der han verken danset, smilte eller sa så mye. Allerede på denne tiden framførte de mange av låtene som året etter kom til å bli å finne på bandets debutalbum, slik som "It's Up to You", "Nite Klub", "(Dawning Of a) New Era", "Blank Expression" og "Concrete Jungle". Etter en konsert i Halifax ble Jerry arrestert for å ha røykt hasj. Jerry og co. fikk æren av å dra på turne med The Clash, på deres "Clash On Parole Tour". Jerry: "We managed to blag our way into one gig supporting The Clash because we knew their roadie, Roadent. The Clash liked us, so we got the whole tour." De fikk så godt betalt for jobben at Terry, Roddy og Horace kunne si opp jobbene sine og konsentrere seg om bandet. Like hyggelig var ikke en hendelse i Bracknell, der flere neo-Nazi skinheads tok seg opp på scenen og banket sangeren i bandet Suicide - det andre oppvarmingsbandet for kvelden. For Jerry ble hendelsen en vekkelse, og noe som ytterligere motiverte ham til å skape et band som slåss for menneskerettigheter og mot rasisme. Jerry: "That was the night the Specials concept was born. I idealistically thought, we have to get through to these people. It was obvious that a mod and skinhead revival was coming, and I was trying to find a way to make sure it didn't go the way of the National Front and the British Movement." Clash-vokalist Joe Strummer var fascinert av reggae-pønken til Coventry Automatics - en sjanger de selv var med å utvikle, gjennom låter som "White Man" (1978). Med The Sex Pistols oppløst, og fallende interesse for den 'agressive' pønken, var det rom for nye artister på den musikalske arenaen. Og der passet Jerrys band perfekt inn. Horace: "Punk was dying. We were in the right place at the right time." Clash-manager Bernie Rhodes tok også over som manager for Coventry Automatics, som deres 4. manager på kort tid.
Bernie Rhodes Heller ikke dette samarbeidet ble uproblematisk. Men Rhodes skapte tanker hos Jerry om at bandet hans måtte ha et image og et sceneshow. Jerry hentet da fram sine 60-talls forbilder i mods-bevegelsen, der ungdom var kledd i stilige dresser og hatter. I likhet med Coventry Automatics var mods-ungdommen på 60-tallet inspirert av ska fra Jamaica. På Jamaica ble folk som likte ska gjerne omtalt som 'rude boy', eller 'gansta' og 'badman', fordi de gjerne var arbeidsledige og havnet i bråk med politiet. Men også fordi de var kjent for å være stilige i klærne, med bruk av dresser. Dette 'slem gutt' imaget ønsket Jerry å inkorporere i bandets image. En som fulgte Coventry Automatics på turne, som roadie, var Neville Staple. Staple var en energibunt av en fyr som i tillegg til godt humør gjerne danset rundt på scenen når bandet opptrådte, eller han snakket (toasting) oppå rytmene i musikken. Jerry: "Neville Staple, who was one of our roadies, jumped on stage and added a lot of energy with his dancing and toasting interjections." Neville: "I can remember hearing this punky ska sound coming from the room next door… I stuck my head in and it was Jerry and that lot. The mix of different sounds drew me in, and I asked if I could hang out."
Neville Staple Neville som i likhet med Lynval var fra Jamaica, var en fyr med en tvilsom bakgrunn. Han hadde sittet i fengsel for å ha gjort innbrudd i flere hus, og for å ha omsatt narkotika. Han hadde også vært i slåsskamp med skinheads, der kniv og jernlenker ble brukt som våpen. Neville: "Stealing was an important part of my teenage life. I stole clothes. I stole food. I stole records. I stole jewellery. I stole stuff for my sound system. And eventually I graduated to burglary." Likefullt hadde han med seg en viktig musikalsk ballast fra Jamaica, der han vokste opp til tonene av ska-helter som Prince Buster, Clement Dodd og Duke Reid. Han hadde også opptrådt litt rundt med sitt sound system, der han spilte ska- og reggae-plater fra Jamaica mens han snakket (toasting/rappet) oppå musikken. Og det var pga. hans kjennskap til lydsystemer at han fikk jobben som roadie for Coventry Automatics, der han rigget opp lydanlegget når de opptrådte. Neville var også begeistret for pønk og sinnet som var i musikken. Neville: "For black kids, the punk attitude was something that infected us and we understood where that anger was coming from. After all, if white kids' lives were shit, ours were doubly shit." Han var særlig begeistret for The Clash.
I likhet med Coventry Automatics var The Clash opptatt av å fusjonere pønkens energi med rytmene fra Jamaica. Og politisk stod de for mye av det samme. Neville kom til England i 1961 da faren fikk seg arbeid her. Pete Waterman bidro til at Neville ble med i bandet som roadie, da de to hadde kjent hverandre i mange år. Gjennom sin felles interesse for ska, og forkjærlighet for danstedet Locarno i Coventry. Jerry lot seg sjarmere av Nevilles musikalske bidrag, og med ham i besetningen fikk Coventry Automatics en enda sterkere link til Jamica og ska, og de fikk sin 'rude boy' som kunne fronte bandet på konserter og bandbilder.
Rude boy Neville og Jerry Bernie Rhodes mislikte Neville, og ønsket ikke å ha ham som medlem av bandet, men Jerry trumfet gjennom viljen sin. Nevilles første opptreden som offisielt medlem av Coventry Automatics var på Camden Music Machine i London. På scenen framstod Neville som en vital type, som hoppet rundt og danset, som en motvekt til den mer statiske Terry Hall. Neville: "While he stood bolt upright at this mic, I bounded around like a mad man." Med låter om rettigheter og sameksistens mellom sorte og hvite passet det bra med en hvit og to sorte sangere: Terry, Neville og Lynval. Neville: "He (Bernie Rhodes) pointed out that if this sound was going to be all about black and white uniting on stage, it made sense to have black and white lead vocalists."
Coventry Automatics: Roddy Radiation, Silverton Hutchinson, Terry Hall, Lynval Golding, Jerry Dammers, Neville Staple og Horace Gentleman (foran). I oktober fikk Coventry Automatics muligheten til å opptre i Paris. Men ting gikk ikke som de hadde håpet. Pga. for liten bandbil måtte flere av medlemmene (Terry, Jerry, Horace og Roddy) haike! for å komme seg fram, og etter kort tid på hotellet de bodde på ble de kastet ut, pga. en regning som bandet The Damned ikke hadde betalt i forveien! Hotellet mente Jerry og co. måtte betale, siden de i likhet med The Damned var et britisk band... Og da de forsøkte å protestere ble politiet kalt inn. Neville: "By this stage, the band's feelings towards Bernie were hardening. If he thought we were going to thank him for this experience, he was very much mistaken." I desember 1978 kom den klassiske besetningen av Coventry Automatics/The Specials på plass da John Bradbury erstattet Silverton Hutchinson på trommer. Silverton mislikte Jerrys ideer om å gå tilbake til 60-tallets ska, så han sluttet. For Silverton som var fra Barbados var ska 'gammeldags' musikk som foreldrene hans brukte å høre på. Jerry hentet da inn den eneste trommeslageren i Coventry som kunne spille reggae - i tillegg til at Jerry delte leilighet med Bradbury. Jerry: "I brought in Brad who was the only other drummer I knew in Coventry who could play reggae, plus I shared a house with him."
John Bradbury ble det 7. og siste medlemmet av det som litt senere ble til The Specials. John Bradbury var en lokal gutt fra Coventry. Foreldrene het Bert og Joan. Skolegang fikk han på Binley Park School og Hull Art College. Han bodde også en stund i Birmingham der han studerte kunst og engelsk. Tilbake i Coventry fikk han seg jobb i musikkbutikken til Pete Waterman, og han ble endel av en gruppe unge kunstnere som også leide hus sammen. Det var slik han ble kjent med Jerry Dammers, som også bodde i huset. Jerry visste ikke at John spilte trommer, men fant det ut ved en tilfeldighet. John kom til å bli et viktig medlem av The Specials for sitt kraftfulle trommespill, som humørspreder, og for låtene han var med og skrev. John fikk raskt kallenavnet Prince Rimshot for sitt raske trommespill. Med ham i bandet økte hastigheten på rytmen. Horace på bass og Lynval på rytmegitar måtte spille raskere for å holde tempoet til John. Neville: John's powerful beat was welcomed." Terry var kun 19 år gammel i 1978, og han følte at John som var 6 år gamlere tok seg av ham da sistnevnte ble med i bandet. Terry: "He was like my older brother. He took me under his wing and looked after me." Bandet bestod nå av 7 medlemmer, der alle var håndplukket av Jerry Dammers, noe som bidro til at The Specials senere ble omtalt som Jerrys band. Jerry: "The Specials, I handpicked everyone in it, I put it together and I had the vision for the whole thing; it didn’t just happen." I desember endret Coventry Automatics navn til The Special A.K.A. AKA står for 'også kjent som', noe som nok var en referanse til de mange navnene bandet hadde hatt fram til da. I en kort periode kalte de seg også The Special AKA The Automatics, men de fant raskt ut at det ble for komplisert bandnavn, så de forkortet det. Bandet følte det nå var på tide å gi ut plate, men uten plateselskap eller penger var det ikke mulig å få til. Vendepunktet kom da den irske forretningsmannen James O'Boyle (Jimbo) valgte å investere 20.000 kroner i The Special A.K.A., slik at de fikk spilt inn en singel. 20.000 var mye penger på den tiden, og etter å ha vært i Horizon Studios i Coventry for å spille inn "Gangsters" hadde de fortsatt penger igjen. Disse ble investert i opprettelsen av et eget plateselskap, kalt 2 Tone. Chrysalis Records likte The Special A.K.A. og "Gangsters" og ønsket å gi ut plata, men de endte i stedet opp med en avtale om at 2 Tone skulle være et underselskap av dem, og distribuere selskapets utgivelser gjennom Chrysalis. Avtalen ble undertegnet over en middag på Oxford Street i London. Chrysalis ble veldig fokusert på 2 Tone og deres utgivelser, og hovedkontoret deres i London ble dekorert med sorte og hvite ruter, mens de ansatte gikk rundt i tonic-dresser. I tillegg til å være leder av bandet, låtskriver og en glimrende keyboardist hadde Jerry også økonomisk sans, og lot seg ikke lure av de store selskapene. Med 2 Tone fikk han og The Special A.K.A. også den kunstneriske kontrollen som mange andre band følte de mistet på veien. Jerry: "When we signed the label to Chrysalis, we retained artistic control. I just wanted to give like-minded bands a break and thought if we worked together instead of competing, we could build a ska movement up to support each other. Chrysalis was the only company who agreed to let us have the facility to release other bands through 2 Tone." 2 Tone hadde kontoradresse i 52, Albany Road, Earlsdon. Som også var der Jerry bodde.
Jerry på kontoret til 2 Tone Mens 2 Tone var inspirert av 60-tallets ska musikalsk, var det klesmoten fra samme tiår, populært kalt two tone, som var inspirasjonen visuelt. Der mods var kledd i to-fargers dresser, gjerne med striper. Terry: "The clothes are almost as important as the music." Jerry og bandet ble med tiden dyktige i å skape logoer og motiv som kunne knyttes opp mot selskapet og deres plateutgivelser, der det meste gikk i sort og hvitt. Det ble en sterk merkevare som fortsatt er populær blant ungdommen.
2 Tone- logoen, og den kule fyren i mods-dress som ble selskapets kjennemerker. Ideen til fyren med dress og sorte briller fikk Jerry etter å ha sett et bilde av Peter Tosh på 60-tallet, da sistnevnte jobbet med Bob Marley. Walt Jabsco var den som fikk jobben med å lage en tegning basert på bildet av Tosh. Jerry, Horace og den grafiske designeren John ‘Teflon’ Sims laget logoen til 2 Tone, og rutene i sort-hvitt.
Et gammelt bilde av Peter Tosh dannet utgangspunkt for 'rude boy' logoen. "Gangsters" ble gitt ut i mai 1979, i et begrenset opplag på 5000 eksemplarer. Det var Jerry som hadde skrevet låta, på gitaren til Joe Strummer fra The Clash, med utgangspunkt i hendelsen i Frankrike der de ble behandlet som gangstere av hotellet de bodde på. Teksten var også et spark til tidligere manager Bernie Rhodes, som pga. hendelsen ble erstattet med Rick Rodgers: " Bernie Rhodes knows don't argue. Why must you record my phone calls? Are you planning a bootleg LP? Said you've been threatened by gangsters. Now it's you, that's threatening me." Musikalsk var den bygd på Prince Busters instrumental "Al Capone" fra 1964 - en av de mer kjente låtene fra tidlig ska på Jamaica. Roddy: "There's a fairly big difference between the two songs. We do it more rock style." Jerry og bandet produserte "Gangsters" selv. Det kostet ikke mer enn 7000 kroner å produsere låta, likefullt var produksjonen proff og låta svært fengende. "Gangsters" introduserte britisk ska for platekjøperne på en glimrende måte, med sine fengende rytmer, og Terry Halls indignerte sang. B-siden av singelen bestod av låta "The Selecter", med ska-bandet The Selecter. Årsaken til at de tok med et annet band på singelen var at innspillingene av "Too Much Too Young" og "Nite Klub" ikke ble så bra som Jerry ønsket, så de henvendte seg til Neol Davies og The Selecter i stedet. Det var mange linker mellom The Special A.K.A. og The Selecter. Og "The Selecter" var skrevet av bl.a. John Bradbury, i 1977, før han ble medlem av The Special A.K.A. Radiolegenden John Peel elsket "Gangsters", og spilte den mye i sine program på BBC. I juli 1977 ble "Gangsters" gitt ut på singel pånytt i et større opplag, og da ble den en stor hit med 6. plass i Storbritannia. Singelen kom også inn på listene i Nederland (11. plass), Irland og New Zealand. Det ble laget en stilfull musikkvideo til "Gangsters", med opptak fra Camden Roundhouse i London.
"Gangsters" fra mai 1979 ble den første utgivelsen på 2 Tone Records, og den første britisk-ska utgivelsen. I tiden før og etter utgivelsen av "Gangsters" var The Specials ute på veien, med mange opptredener i og rundt London og ellers i England. 5. mai opptrådte de på Hope & Anchor i London. Til stede blant pulbikum var medlemmer av London-bandet Madness. I likhet med The Special A.K.A. var de musikalsk inspirert av 60-tallets ska-bevegelse, og musikken og imaget deres var ikke så ulikt Jerry og co. Jerry: "Tone didn’t just happen in Coventry, Madness had completely independently come up with a similar idea of playing ska in London before they ever saw The Specials." Suggs og de andre i Madness ble overrasket over at det fantes et band i Coventry som holdt på med det samme som de, og da "Gangsters" kom ut, og Jerry opprettet selskapet 2 Tone ønsket de å gi ut sin første singel på selskapet. De bombaderte Jerry med demoer og brev for å få ham interessert i Madness. I første omgang var han ikke interessert, men etter hvert ga han etter. Og i august ble Madness' debutsingel "The Prince" (en hyllest til Prince Buster) gitt ut som 2. utgivelse på 2 Tone. Låta ble en stor hit i Storbritannia, med 16. plass. Etter det valgte Madness å gå over til Stiff Records, men de to bandene kom til å følge hverandre i årene som fulgte.
Madness'-singelen "The Prince" som ble 2. utgivelse på 2 Tone. Fra juli og utover ble konsertene presentert som "2 Tone Tour". I august og september var The Special A.K.A. også over kanalen til Belgia og Nederland for å stille opp i show der. Mens de tidligere hadde kalt seg The Special A.K.A. fant Jerry ut at det var på tide å bytte navn igjen, og fjerne A.K.A., og kun kalle seg The Specials. Likefullt dukket A.K.A. navnet opp igjen ved flere anledninger i årene som fulgte. Etter kun en singel ble The Specials avbildet på forsiden av de store musikkmagasinene Melody Maker, NME og Smash Hits, med lange artikler om bandet inni bladene. Det var helt tydelig at de ønsket å lage en hype rundt The Specials - som det neste store etter The Sex Pistols.
Etter kun en hitsingel ble The Specials avbildet på forsiden av populære Smash Hits, NME og Melody Maker, i mai 1979. Med en hitsingel, og stort oppmøte på konsertene, var det på tide for Lynval, Neville, Terry, Jerry, John, Horace og Roddy å komme seg i studio for å spille inn et album. Låtmateriale hadde de mer enn nok av. Som produsenter fikk de svært kyndig hjelp fra meritterte Elvis Costello - som var en stor fan av The Specials, og lydteknikeren Dave Jordan. Neville: "He'd (Costello) come to our gigs and liked what he heard. Elvis was a huge supporter of The Specials throughout our time together." Det var Costello selv som tilbød seg å produsere plata til The Specials. Costello hadde i forkant av dette hatt sin del av æren for at "Gangsters" ble en hit, da han fikk den spilt på BBC Radio 1 på et tidspunkt der få andre hadde hørt singelen. "The Specials" representerte låtene de pleide å framføre live på den tiden på en god måte, og Costello og Jordan klarte å unngå å 'overprodusere' plata slik at energien i bandets musikk kom bedre fram. Neville: "We tried to replicate the energy that we displayed on stage."
Elvis Costello og Neville Staple under innspillingen av "The Specials". Det ble også hentet inn en blåserrekke bestående av Rico Rodriguez og Dick Cuthell. Begge to hadde lang erfaring med å spille ska og reggae, og begge hadde tilbrakt tid på Jamaica, enda de egentlig var fra Cuba og Liverpool. I 1979 var Cuthell 30 år, mens Rodriquez var 45, og dermed en god del eldre enn de andre i The Specials. De to kom til å følge The Specials i årene som fulgte. Jerry: "The importance of Rico's contribution to The Specials can’t be overstated, I regard him as the real heart and soul and best musician in the band." Rico Rodriguez spilte trommbone på "A Message To You, Rudy", noe han også hadde gjort på originalen 15 år tidligere. Dette ga The Specials' versjon en ekstra dimensjon som mange satte pris på.
Rico Rodriguez og Dick Cuthell på scenen sammen med The Specials i 1979. Innspillingen av "The Specials" ble gjort i TW Studios i Fulham, London, og ble gjort unna på 3 uker. Studioet som tilhørte Chrysalis lå under et vaskeri i Fulham Palace Road. Chrysalis sørget for å innkvartere bandet i en leilighet i King's Road mens innspillingen foregikk. Studioet lå også nær Malcolm MacLarens butikk SEX - et sted kjente folk fra pønkmiljøet frekventerte. Disse tok seg også gjerne en tur innom studioet til Specials for å høre hva de holdt på med. Og slik endte Chrissie Hynde fra The Pretenders opp med å kore på "Nite Klub". Det meste stemte på "The Specials". Den framstod som en ren hit-plate, med sterke spor som "A Message To You, Rudy", "Do The Dog", "Nite Klub", "Monkey Man", "(Dawning Of A) New Era", "Too Much Too Young", "Stupid Marriage" og "Concrete Jungle". Som nevnt var sistnevnte låt skrevet av Roddy Radiation, om hans oppvekst i gruvebyen Keresley End. Teksten var fortsatt veldig aktuell, der National Front marsjerte i gatene og skapte frykt: "I have to carry a knife because there's people threatening my life. I can't dress just the way I want. I'm being chased by the national front." Ukjent av hvilken årsak var "Gangsters" utelatt fra track-list på "The Specials". "The Specials" bestod av hele 14 spor, der halvparten av dem var coverversjoner eller ble skrevet med grunnlag i eldre ska- og reggaelåter. Slik som "Too Hot" og "Stupid Marriage" med Prince Buster, "A Message To You, Rudy" med Dandy Livingstone og "Too Much Too Young" med Lloyd Charmers. Sistnevnte låt het som nevnt "Birth Control" i originalversjonen. Jerry: "We aim to please with tribute versions of songs and instrumentals. We're trying to keep alive the true spirit of the mods. Just as the northern soul scene has done." Selv om "The Specials" var en hyllest av 60-talls ska, var det først og fremst en nyskapende plate, med et lydbilde man ikke hadde hørt før. Og med tekster som fanget stemningen i tiden i Storbritannia, der ungdommen var frustrert over det de opplevde hver eneste dag. Med arbeidsledighet, nynazister i gatene, og generelt manglende tro på framtiden. Mange anmeldere framhevet dette aspektet ved "The Specials".
Klassikeralbumet "The Specials" fra oktober 1979. "The Specials" slo an hos både hvit og sort ungdom og ble raskt en storselger da den ble gitt ut 19. oktober 1979. I Storbritannia ble det en sterk 4. plass i november. Albumet kom også inn på listene på New Zealand (5. plass), Canada, Sverige og U.S.A. En 84. plass på Billboard viste at det var mange amerikanske ungdommer som hadde oppdaget The Specials, så kort tid etter at de ga ut sine første plater. Både i samtid og i ettertid har "The Specials" blitt omtalt som en klassiker, der den ofte har vært høyt oppe på listen over tidenes beste plater. Q Magazine hadde plata på 38. plass over tidenes 100 beste album. Pitchford hadde den på 42. plass over de 100 beste albumene fra 70-tallet, mens Rolling Stone Magazine hadde den på 68. plass over de beste albumene fra 80-tallet! Tidsplasseringen skyldtes at plata ble gitt ut i U.S.A. først i 1980. Innflytelsesrike NME (New Musical express) hadde "The Specials" på 9. plass over de beste albumene i 1979, mens "Gangsters" kom på 2. plass over de beste låtene som ble gitt ut i 1979.
Det ble arrangert fotosession i Coventry Canal Basin i forbindelse med utgivelsen av "The Specials" Samtidig som Specials var ute med debutalbumet sitt ga de også ut sin 2. singel, med "A Message To You Rudy". Låta var godt kjent blant de som hadde fulgt The Specials fram til da. Som nevnt var det en cover av "Rudy, A Message To You" med Dandy Livingstone, fra 1967. I The Specials' mer upbeat versjon ble låta en hit i Storbritannia, med 10. plass. Også i Østerrike nådde singelen topp 10. Rudy, var på Jamaica et kallenavn på rude boy, eller kriminell ungdom: "Stop your fooling around. Time you straighten right out. Better think of your future. Else you'll wind up in jail."
"A Message To You Rudy" ble en topp 10 hit for The Specials. The Selecter ga ut sin første ordentlige singel på samme tid, med "On My Radio". Og den nådde en sterk 8. plass i Storbritannia. Pauline Black i bandet hadde gått på skole med Jerry og Horace, mens Neol Davies hadde vært med i en tidlig utgave av Specials/Automatics. På samme tid var Madness ute med sin singel "One Step Beyond", og også den ble en topp 10 hit. Dette førte til at alle tre bandene fikk muligheten til å opptre i svært populære Top Of The Pops på BBC - samme kveld. Neville: "Three ska bands with hit singles could mean only one thing. We were all invited to the same edition og Top Of The Pops." Terry og co. var stilfullt kledd for anledningen med dresser og trilby-hatter.
The Specials på Top Of The Pops med "A Message To You Rudy" I tillegg til å være aktuell med album og nok en hitsingel ble høsten 1979 husket for den berømte "2 Tone Tour". Der de tre mest berømte ska-bandene i tiden, The Specials, Madness og The Selecter dro ut på turne sammen, med 40 konserter i Storbritannia. Rico Rodriguez og Dick Cuthell ble også med på turneen, noe som bidro til å gi konsertene et trøkk de ellers ikke ville hatt. Medlemmene av bandene kjente hverandre relativt godt, og denne turneen ble en slags forbrødring der de sammen opplevde både hyggelige og ikke fullt så hyggelige ting.
Pauline Black (Selecter), Suggs (Madness) og Neville (The Specials) ved 2 Tone bussen. Turneen startet på en dårlig måte, da de tre bandene møttes på en bensinstasjon for å bytte til en større buss som alle tre bandene kunne reise sammen i. Noen på stasjonen hadde tydeligvis gitt beskjed til politiet om en ansamling av sorte og hvite ungdommer, og politiet dukket opp og arresterte Neville Staple og John Bradbury fra The Specials, for noe de ikke hadde gjort. Heldigvis ble alle medlemmene av de tre bandene samlet kort tid etter og 19. oktober 1979 stod de på scenen på Top Rank i Brighton.
Medlemmene av The Specials, The Selecter og Madness samlet på stranda i Brighton. Da de dro ut hadde ikke manager Rick Rodgers eller turnemanager Frank Murray gjort avtaler om hvor bandene skulle opptre. Det ble tatt underveis på turneen, der de to gjorde avtaler med konsertarrangører rundt om i Storbritannia via telefonkiosker som de stoppet ved på veien.
The Specials turnemanager Frank Murray I salen var det både hvite, sorte og asiatiske ungdommer, noe som ikke var vanlig på andre konserter på den tiden. Under en konsert ble en indisk pike mobbet og dyttet på av de som stod rundt henne. Terry Hall så episoden fra scenen, og stoppet konserten for å få dem til å slutte. Etter konserten oppsøkte han jenta og ga henne en plate som alle medlemmene av The Specials hadde signert. Jenta som var vokst opp i England hadde aldri pratet med en hvit engelsk gutt før hun pratet med Terry. Noe hun fortalte om i en dokumentar mange år senere. 27. oktober 1979 dukket nynazister opp blant publikum, under konserten på Hatfield Polytechnic. Det førte til slåssing mellom de og anti-fascister i salen, med påfølgende avisoppslag og erstatningskrav for skader på konsertlokalet. 10 publikummere måtte til sykehus etter konserten.
The Specials og Madness samlet Hyggeligere var det for enkelte medlemmer av de tre bandene at mange kvinnelige fans gjerne ville komme i kontakt med dem etter konsertene. Terry Hall som var som popidol å regne på den tiden, etter flere forsidebilder på britiske musikkblader, var målet for mange av jentene. Men han var mest opptatt av kjæresten Jeanette, mens Horace, som også var populær var mer opptatt av å komme seg til sengs i rett tid. Det var også Lynval. Jerry likte å prate med fansen etter konserten men hadde ikke ønske om noe mer. Neville derimot, tok godt for seg, noe han beskrev detaljert om i biografien sin "Original Rude Boy". Han fikk roadiene og kompisene Trevor og Rex til å blinke ut potensielle erobringer under konsertene, og føre dem til Neville etterpå. Også Roddy Radiation og manager Frank Murray tok del i moroa. Det ble også gjort flere konserter i Skottland på turneen. 14. november valgte Madness å hoppe av turneen, da de skulle videre til U.S.A. De ble da erstattet med Dexy's Midnight Runners på de påfølgende konsertene. Dexy's var ledet! av Kevin Rowland, og gutta i The Specials kunne ikke unngå legge merke til hvilken makt han hadde på de andre medlemmene i bandet. Bl.a. ble de tvunget til å bli med på løpeturer. Neville: "They were a disciplined little battalion."
Bilde i NME fra konserten i Bournemouth, 16. oktober. Rundt juletider gjorde The Specials to konserter på Tiffany's i Coventry. Lokalet hadde tidligere huset legendariske Locarno. Rundt 1979 ble flere av de store bilfabrikkene i området lagt ned, og svært mange ble arbeidsledig. For medlemmene av The Specials ble det en påminnelse om hvordan livene deres kunne vært om de ikke hadde oppnådd suksess som musikere. Turneen ble avsluttet på Hammersmith Odeon, 28. desember, der de deltok på "Concert For The People Of Kampuchea". Andre navn som stod på scenen samme kveld var The Who, Queen, Paul McCartney, The Clash og Elvis Costello. På konserten framførte de bl.a. Prince Busters' "Madness", som Madness nettopp hadde gitt ut, The Pioneers' "Longshot Kick De Bucket" og Symarips' "Skinhead Moonstop". På mange av Specials-konsertene pleide publikum å komme opp på scenen og danse med Neville og de andre, noe de syntes var helt greit. Og Jerry pleide gjerne å gå ned i salen og synge med sammen med publikum. I 1979 opptrådte The Specials også på Colchester Institute. Konserten her ble filmet av BBC og vist på TV 21. januar 1980, som endel av deres serie "Rock Goes To College". I tillegg til plateutgivelser, turne og TV-opptredener fant Jerry Dammers også tid til å signere nok et ska-band. Denne gang Birmingham-bandet The Beat. Han og Lynval hadde sett dem opptre som oppvarmingsband for The Selecter litt tidligere. I desember 1979 ga de ut en ska-versjon av Smokey Robinsons klassiker "Tears Of A Clown" på singel, på 2 Tone. Og dette ble en stor hit i Storbritannia, med 6. plass. I likhet med The Specials hadde også The Beat hentet inn en gammel ska-helt fra Jamaica, med saksofonisten Saxa. Han hadde spilt med Prince Buster rundt 1960. Dessverre valgte The Beat å hoppe av 2 Tone etter kun en singel og heller opprette sitt eget plateselskap. Utover 80-tallet hadde de flere topp 10 hits, og de opplevde suksess i U.S.A.
Ska-bandet The Beat ga ut sin første singel på 2 Tone. "Too Much Too Young" hadde vært endel av The Specials/Automatics' setliste på konserter siden starten i 1977. Den var også å finne på albumet "The Specials". I januar 1980 ble den gitt ut som endel av EPen "Too Much Too Young - The Special A.K.A. Live!". EPen bestod ellers av liveopptak av "Guns Of Navarone", "Long Shot Kick De Bucket", "The Liquidator" og "Skinhead Moonstomp", gjort på bl.a. Tiffanys i Coventry - stedet som tidligere var kjent som Locarno. De fire siste låtene ble ofte framført live men var ikke med på albumet "The Specials". Årsaken til at de hentet tilbake Special A.K.A.-navnet var muligens for å vise at disse låtene ble framført mens de ennå hadde det navnet. Lilefullt stod det kun The Specials på baksiden av singelcoveret. Som nevnt var "Too Much Too Young" basert på Lloyd Charmers "Birth Control" fra 1969. Men både tempoet i låta og teksten var endret i The Specials versjon. Jerry som skrev teksten til The Specials' versjon hadde noen år tidligere hatt en affære med en gift kvinne med et barn. Han funderte på hva som kunne skjedd om hun ikke hadde fått denne ungen i ung alder: "You've done too much, Much too young. Now you're married with a kid, When you could be having fun with me."
EPen "Too Much Too Young - The Special A.K.A. Live!" fra januar 1980 "Too Much Too Young" var new wave/ska av beste kvalitet, og den ble umiddelbart en stor hit i Storbritannia, der den gikk til topps i to uker i februar. I Irland nådde den 3. plass. Det var første gang en EP hadde gått til topps siden 1976, og (mest sannsynlig) har det ikke skjedd senere. Det var også den korteste låta (2.04) til å gå til topps i UK på 80-tallet. "Too Much Too Young" kunne like godt vært historien om livet til unge Neville. I 1979 var han allerede blitt far til flere barn. Og innen 80-tallet var over var han far til hele 8 unger. Og med mange barn ble det også farsbidrag å betale. Dessverre var han for sent ut med å betale det ene bidraget, noe som førte til at politiet kom og hentet ham. I bilen hadde de to politimennene det morsomt med å synge "Too much too young" til Neville som satt i baksetet. En episode han husket på mange år senere. Noen av pengene fra suksessen med The Specials brukte Lynval, Rico og Neville til å oppsøke sine barndomstrakter på Jamaica. Bl.a. fikk Neville hilst på moren som han ikke hadde sett siden han var 5 år gammel. Tidlig i 1980 fortsatte turnevirksomheten, med besøk i Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Selv om Lynval og Neville opplevde rasistiske holdninger i Tyskland var mottagelsen når The Specials opptrådte veldig bra - alle steder. Og i ettertid dukket det opp ska-band som ble startet av folk som hadde vært på konsertene. Madness dro ut på en turne i U.S.A. i 1979, og i januar 1980 valgte The Specials å gjøre det samme, i et forsøk på å skape større interesse for ska der borte. Madness' turne hadde ikke vært noen ubetinget suksess, men The Specials håpet å gjøre det bedre. Med seg på turneen hadde The Specials en reporter fra musikkmagasinet NME.
The Specials på forsiden av NME i forbindelse med turneen i U.S.A. og Canada. 25. januar gjorde The Specials sin første konsert i U.S.A., på Palladium i New York. Terry åpnet konserten med å si: "This is our first ever gig in America.. and we just can't say how pleased you must be to have us here." Deretter fulgte New Orleans, Vancouver (Canada), Hollywood (Whisky A Go Go), San Francisco, Santa Cruz, Salt Lake City, Minneapolis, Chicago, Norman (Oklahoma), Denver, Seattle, Toronto (Canada), New York og Barnum Island. Det var mens de var i Oklahoma at Jerry og co. fikk vite at "Too Much Too Young" hadde gått til topps i Storbritannia. Rick Rogers og Frank Murray sørget da for at det brakt opp champagne på et rom som ble brukt til å feire begivenheten. Legendariske Whisky A Go Go var malt i sort og hvitt i forkant av The Specials' konsert, som en tribute til 2 Tones farger. Men Jerry som ikke ønsket at noe skulle være kommersielt, likte det ikke. Han likte heller ikke at bandet ble fraktet rundt i limousiner før og etter konsertene. Neville: "My heart raced at the sight of a limo, while his (Jerry) heart sank."
Jerry, Roddy, Neville, John, Terry, Horace og Lynval i et kjølig New York På den første delen av turneen var The Specials oppvarmingsband for The Police, noe som bidro til at de nådde ut til et stort publikum. The Police var inspirert av reggae, og Sting var stor fan av The Specials' musikk, noe som bidro til at den delen av turneen ble en hyggelig opplevelse. Plateselskapet Chrysalis hadde også gjort en god promoteringsjobb i forkant av turneen, slik at mange unge amerikanere var klar over at et britisk band med et nytt lydbilde var på besøk. De amerikanske avisene og musikkmagasinene som var tilstede på konsertene var fulle av superlativer, slik som en lokalavis i Vancouver: "Vancouver normally adopt a sound after time is well gone. But with The Specials they listened for five minutes and said 'we'll take it'."
Innen de kom til Seattle hadde slitasjen begynt å slå inn. Grunnet for mye alkohol, marihuana, tett program, lite søvn og gnisninger innad i bandet. I første omgang mellom roadiene Trevor og Rex og bandet. De to førstnevnte følte de ble behandlet som om de var tjenerne til de andre i bandet. Mens bandmedlemmene følte de to tok for mye plass når bandet ikke var på scenen. I turnebussen satt Jerry og Roddy og kranglet om bandets musikalske retning. Jerry ønsket mer jazz mens Roddy ønsket rockabilly. En natt våknet Terry av lukta av brent tre og fant raskt ut at det var senga han lå i som brant! Det var John som hadde tent på for gjøre Terry et pek.. På 2. halvdel av turneen var The Specials hovedbandet, mens jentene i The Go-Go's var oppvarmingsband. Kjemien mellom de to bandene var god. Ikke minst mellom Terry og Jane Wiedlin som hadde en liten affære på turneen. De skrev også det som senere endte opp som låta "Our Lips Are Sealed", som ble en stor hit både for The Go-Go's og Fun Boy Three.
I mars 1980 var The Specials tilbake i England - som et annet band enn det som 1 1/2 mnd tidligere hadde reist over Atlanteren. Horace: "It was very, very destructive. We were a different band when we came back to England." Jerry: "Too much drink in the dressing room, too many drugs." Hjemme i England fikk Jerry den triste beskjeden om at kjæresten og samboeren gjennom flere år gjorde det slutt med ham og flyttet ut. Ifølge Lynval var årsaken til bruddet at hun ikke klarte å forholde seg til at han var blitt popstjerne, mot sin vilje.. Jerry tok tapet av kjæresten tungt. Lynval: "He'd been with that one girl for years. She left because she couldn't stand the strain and pressure." I stedet for å slappe av, og få litt avstand til hverandre, dro The Specials rett over til Paris for å delta på Europe Rock, sammen bl.a. The Cure. Selv om konserten gikk bra, ble gnisningene innad i bandet forsterket på turen. John og Jerry kranglet, Horace var misfornøyd med kvaliteten på det som ble gjort på og utenfor scenen og Roddy var misfornøyd med å ikke få bidra mer musikalsk. I tillegg var Jerry misfornøyd med at ikke alle gjorde slik han befalte.. De første som røk ut var roadiene Trevor og Rex, da førstnevnte ble æreskjelt av Jerry i forbindelse med monteringen av et nytt keyboard. De to startet like etter sitt eget band, kalt 21 Guns, med Neville som produsent på en singelplate de ga ut. Selv om The Specials var opptatt med turnevirksomhet var interessen fra de britiske musikkbladene enorm. Det ble skrevet en lang rekke artikler der som regel Jerry ble intervjuet. Terry som var populær hos ungjentene ble ofte avbildet på forsiden av magasinene.
The Specials og Terry Hall var på forsiden av svært mange musikkmagasin en periode. I april 1980 var The Specials ute med non-album singelen "Rat Race". Låta var skrevet av Roddy Radiation og var en av de beste låteneThe Specials noen gang spilte inn, med et fengende ska-riff og samfunnskritisk tekst. Det britiske skolesystemet ble omtalt som 'rat race', der rike barn ble gitt gode karakterer slik at de fikk seg godt betalte jobber senere i livet. Roddy krevde at låta ble gitt ut som neste singel, noe de andre etter hvert ga etter på. Musikkvideoen til låta ble spilt inn på Lanchester Polytechnic - den gamle skolen til Jerry og Horace, der elevene var opptatt med eksamen. Terry og de andre gikk rundt som eksamensvakter i videoen. For anledningen hadde Jerry kledd seg i dameklær, noe som gjorde at enkelte TV-stasjoner ikke ville vise videoen. Salgsmessig gikk det likevel svært bra, med 5. plass i Storbritannia. B-siden av singelen bestod av ska-rockeren "Rude Boys Outa Jail".
Den morsomme musikkvideoen til "Rat Race", spilt inn på Lanchester Polytechnic i Coventry. 19. april 1980 var The Specials tilbake i U.S.A. for å opptre i TV-programmet Saturday Night Live, med "Gangsters" og "Too Much Too Young". Opptredenen bar preg av at forholdet mellom de 7 ikke var det beste på den tiden.
The Specials på Saturday Night Live Sommeren 1980 dro The Specials ut på en "Seaside" sommerturne, med besøk i Sør-England. Med fokus på badebyer som Margate, Southend, Great Yarmouth, Colwyn Bay (Wales) og Portsmouth. Med seg som oppvarmingsband på turneen hadde de både amerikanske The Go-Go's og det britiske jentebandet The Bodysnatchers. Sistnevnte ga ut to ska-singler på 2 Tones i 1980, der "Let's Do Rock Steady" nådde 22. plass i Storbritannia.
Med to jenteband på turneen ble stemningen lettere innad i The Specials. Likefullt fortsatte Jerry og Roddy å krangle. Det gikk så langt at Roddy forsøkte å dytte Jerry utfor en klippe, og han smadret gitaren sin i Jerrys keyboard. For Neville var turneen hyggeligere, da han ble kjæreste med Stella Barker fra The Bodysnatchers. The Bodysnatchers endret like etter navn til The Belle Stars og fikk hits i mange land, bl.a. "Sign Of The Times" som nådde 3. plass i Storbritannia. På en av konsertene ble det full slåsskamp foran scenen. Fysiske Neville valgte da å ta opp kampen med bråkmakerne der han brukte Roddys gitar som balltre.
The Specials i Southend, en regnfull dag. Etter turneen i England dro The Specials over til Japan for å gjøre flere konserter der. Bandet var iferd med å bli populære i landet, så en turne ville være positivt for å skape enda større interesse for ska og The Specials. Også Rico Rodriguez og Dick Cuthell deltok på turneen. Da de ankom Tokyo ble det holdt en pressekonferanse med lokale aviser og TV-stasjoner til stede. Mens de satt og pratet kom det et jordskjelv som skremte de britiske gjestene, men som journalistene som var tilstede ikke brydde seg om.
Horace, Neville, Lynval og Terry på pressekonferansen i Japan The Specials og managementet fikk problemer med politiet da Terry og co. inviterte ungdommene til å komme opp på scenen og danse med bandet. I Japan var kutymen at alle satt i setene sine under hele konserten. Etter konserten ble den lokale arrangøren og Specials manager Rick Rogers arrestert, men raskt sluppet fri. Turneen ble en suksess, til tross for hendelsene, og i likhet med U.S.A. dukket det opp en rekke lokale ska-band etter at The Specials hadde vært på besøk.
The Specials på scenen i Japan. Under turneen i Japan hadde Jerry framført dramatisk, eksperimentelt keyboardspill, og på fritida spilte han mye John Barry - mannen bak musikken til 11 av James Bond-filmene. Uten at de andre medlemmene av The Specials skjønte det da var det et varsel om en ny musikalsk retning for bandet, bort fra ska-rocken de fram til de hadde spilt. Tilbake i England dro Lynval ut på byen en kveld i London for å se jentebandet Mo-Dettes opptre på Moonlight Club. Utenfor lokalet ble han angrepet av noen nynazister som skadet ham slik at han trengte legehjelp (brukket ribbein). Hendelsen inspirerte Lynval til å skrive den glimrende ska-låta "Why?": Why did you try to hurt me? Dette var dessverre ikke siste gang lille Lynval ble angrepet og skadet av fremmede. Høsten 1980 tilbrakte bandet tiden i Horizon Studio i Coventry for å spille inn oppfølgeralbumet "More Specials". Elvis Costello hadde produsert "The Specials" med hell, men denne gang ønsket Jerry Dammers å gjøre jobben selv, sammen med lydkteknikeren Dave Jordan. Jerry mente ska allerede var utdatert og at det var viktig for Specials og 2 Tone å gå videre, og hente ny musikalsk inspirasjon. Jerry: "Ska was just a launching point. I didn't want us to end up like Bad Manners. I wanted the music to progress, because the first album is all just three chord tricks." Noe han var blitt inspirert av under turneen i Nord-Amerika var den utskjelte muzak-musikken han hadde hørt på kjøpesentrene og i hotellheisene - musikk som var ment å fungere som bakgrunnsmusikk, som man egentlig ikke var ment å lytte aktivt til. Han var også inspirert av latin-amerikansk musikk, jazz og John Barry.
Det litt merkelige bandbildet som fulgte albumet "More Specials". Med et nytt Yamaha-keyboard og bruk av overdubs var Jerry klar for å skape musikk som verden ikke hadde hørt før. Problemet var at de andre medlemmene av Specials ikke var begeistret for hans ideer. De ønsket fortsatt å spille ska, muligens med et større innslag av rockabilly, slik Roddy Radiation ønsket. Bedre ble det ikke da Jerry dukket opp i studio med en trommemaskin, noe som provoserte trommeslager John så mye at han forlot studioet og ikke kom tilbake på en god stund. Neville: "Prince Rimshot was in no mood to be replaced by something that sounded like a biscuit tin being whacked." Heller ikke Roddy likte bruken av trommemaskin på hans komposisjon "Hey, Little Rich Girl". Lynval: "We did 'More Specials', the second album. And oh God, someone left the band every day, the band would fall apart, then the next day they would rejoin again." For å skape et mer kompleks lydbilde hyret Jerry inn flere musikere, slik som Lee Thompson (Madness) og Paul Heskett på saksofon, og Rhoda Dakar (Bodysnatchers) og jentene i The Go-Go's på koring. Også Rico Rodriguez og Dick Cuthell deltok på denne plata med sine blåsere, noe som sammen med to saksofonister skapte et storslagent lydbilde på flere av låtene, slik som på "Enjoy Yourself". Sammen med Lynval Goldings bidrag "Do Nothing" var 40-talls låta "Enjoy Yourself" låtene som minnet mest om materialet på "The Specials", med et nostalgisk lybilde med innslag av ska. Begge låtene var favoritter når The Specials opptrådte live før og etter utgivelsen av "More Specials". Jerry produserte alle låtene på albumet, med unntak av "Sock It to 'em J.B." som var produsert av trommeslager John Bradbury. Det var egentlig meningen at låta skulle gis ut som en solo-singel med John, men i stedet ble den med på albumet. Roddy Radiation fikk imidlertid gitt ut en solosingel på denne tiden, med "Braggin' & Tryin' Not To Lie". Singelen ble gitt ut som gratis-singel sammen med de første utgavene av LPen "More Specials".
"Braggin' & Tryin' Not To Lie" med Roddy Radiation. Jerry hadde som mål om å skape muzak pop, og det klarte han på de snodige låtene "Stereotype", "I Can't Stand It", "Pearl's Cafe", "Man At C & A" og "International Jet Set". "I Can't Stand It" var en duett mellom Terry og Rhoda Dakar fra The Bodysnatchers. " Lydbildet var drømmende med referanser til dub, latino, jazz, westernmusikk, cockney og James Bond. Terrys vokal bidro likevel til at låtene hørtes ut som popmusikk. "International Jet Set" var muligens låta som best uttrykte Jerrys ønsker for en ny type musikk, med sitt 'psykedeliske kjøpesenter' sound. Og selv om den nok var hatet av de andre i bandet, og 'umulig' å framføre live, var det muligens albumets beste spor. Noe Terry i ettertid har uttrykt: ": I quite like stuff from the second album. International Jet Set and Stereotype." "More Specials" bestod av 11 låter, men på senere utgivelser er også "Rat Race" tatt med, slik antallet låter ble 12. Coveret til "More Specials" var i farger, og ikke i sort-hvitt slik mange forventet av en 2 Tone utgivelse.
"More Specials" fra oktober 1980 Musikkpressen var mer positiv til "More Specials" enn bandet selv. Smash Hits, NME, Melody Maker, Record Mirror og Sounds mente alle at det var en modig plate å lage, og at dette var musikk for 80-tallet. NME oppsummerte 80-tallet rundt 1990 og plasserte "More Specials" på 32. plass over de beste albumene fra tiåret. Den er også med i boken "1001 Albums You Must Hear Before You Die". Salgsmessig gikk det likevel ikke like bra som forrige gang, med 5. plass i Storbritannia i oktober 1980. I U.S.A. ble det kun 98. plass og ellers i verden nådde ikke plata opp. I forkant av utgivelsen av "More Special" ble "Stereotype" gitt ut på singel, sammen med "International Jet Set". Med sin blanding av bossanova/brit-pop/western var "Stereotype" i høyeste grad en merkelig låt. Likefullt ble den en hit i UK med 6. plass, mens den ikke nådde opp noe annet sted. "Stereotype" handler om en fordrunken fyr med kjønnsykdom! som krasjer bilen sin i en lyktestolpe, en lørdagskveld.
Singlene "Stereotype" og "Do Nothing" i mer 'riktig' sort-hvitt farge. Like før jul ble også den mer tilgjengelige "Do Nothing" gitt ut på singel, og den gjorde det enda bedre i Storbritannia, med 4. plass. På B-siden hadde de gjort en coverversjon av Bob Dylans "Maggie's Farm". Som i deres versjon var en hilsen til statsminister Margaret Thatcher. Som nevnt var det Lynval som hadde skrevet låta, og utgivelsen av singelen førte til at han fikk omtale i musikkbladene som han nesten ikke hadde fått fram til da. I et intervju med Smash Hits fortalte han om at eks kona krevde mer i barnebidrag fordi hun mente han hadde fått mye bedre råd, nå som han var blitt popstjerne. Han fortalte også om problemene 2 Tone opplevde, med band som forsvant fra selskapet, og at de ikke lenger hadde et definert lydbilde som man kunne kjenne igjen bandene på selskapet på. Slik Motown en gang hadde hatt. The Specials opptrådte på Top Of The Pops med "Do Nothing", der en kul Terry tygget tyggis og virket passe uinteressert, slik han pleide å gjøre når han opptrådte. De som kjente bandet litt mer enn normalt la merke til at Horace Panter ikke var med på bassgitar. I stedet var det David Steele fra The Beat som spilte bass. Man kunne tro at det hadde sammenheng med urolighetene innad i bandet - at Horace ikke ville stille opp. Men det viste seg heldigvis å være utslag av bandets humor. For samme kveld opptrådte The Beat på Top Of The Pops, med Horace på bassgitar.
TIlsynelatende var David Steele blitt den nye bassisten i The Specials. Etter å ha gjort unna arbeidet i studio dro The Specials ut på nok en turne i 1980, med oppstart i St. Austell, helt sørvest i England, i Cornwall. Med seg som oppvarmingsband på turneen hadde de amerikanske Stray Cats. Brian Setzer og co. var ukjente i 1980 men opplevde stor suksess i Storbritannia og U.S.A. utover 80-tallet. Også 2 Tone-bandet Swinging Cats var med på turneen. Paul Heskett som hadde spilt saksofon på "More Specials" var medlem av sistnevnte band. Fram til 16. oktober gjorde The Specials 27 konserter i England og Skottland. 9. oktober opptrådte de i universitetsbyen Cambridge, og her hadde skinheads og nynazister fra områdene rundt samlet seg for å lage bråk. Det startrt med at noen gikk opp på scenen og slo ned et av medlemmene i Swinging Cats. Ting ble verre og Jerry og Terry gjorde sitt beste for å få folk til å roe seg ned, uten at det hjalp. Etter konserten dukket arrangøren og politiet opp bak scenen og arresterte Jerry og Terry! for å ha laget bråk! De fikk 4000 kroner hver i bot, noe som virket helt uforståelig for bandet. Oppblomstring av nazisme var et samfunnsproblem i England, og ikke noe The Specials kunne lastes for - tvert imot. Neville: "I'd never held the police in the highest regard but this was a new low."
Annonse for The Specials' britiske turne høsten 1980. Etter turneen i England gjorde The Specials også noen konserter i Nord-Irland sammen med The Beat, der de opptrådte både for katolikker og protestanter. Pga. slitasjen i bandet valgte Jerry å gi alle fri noen måneder slik at de kunne bruke tiden til noe annet. Roddy Radiaton valgte å slå seg sammen med broren sin i ska/rockabilly-bandet The Tearjerkers. Horace Panter ga ut plater under navnet Barnsley Bill, mens bandleder Jerry og trommeslager John jobbet med et nytt Specials-album. Lynval, Terry og Neville som hadde følt seg som et band i bandet begynte å skrive låter med tanke på å bryte ut av The Specials. De tre var lei av å bli styrt av Jerry, og lei av å ikke få nok kredit for bidraget til bandets låter. Terry: "It was his (Jerry Dammers) group after all." De var lei av ska og muzak-musikken til Jerry, og ønsket i stedet å lage mer rett fram popmusikk, da de trodde det var det ungdommen ønsket nå. Neville: "This new sound was all about trying to have fun instead of challenging what was going on." Det var Terry som hadde ideen til at han, Lynval og Neville skulle slutte i The Specials for å starte sitt eget band. Neville: "It was Terry who planned our next move. Three of The Specials were about to hand in their cards. Terry showed me and Lynval a way forward." Inntil videre holdt de planene sine hemmelig og jobbet med prosjektet i smug. I en tid der det ikke skjedde så mye rundt The Specials, ble konsertfilmen "Dance Craze" vist på kino, fra februar 1981 og utover. Det var amerikaneren Joe Massot som stod bak filmen. I utgangspunktet var den ment å handle om Madness, men Massot endret planene og lot "Dance Craze" handle om hele 2 Tone-bevegelsen. I filmen ble liveopptak fra rundtom i England vist, med band som The Selecter, The Bodysnatchers, The Beat, Bad Manners, The Specials, i tillegg til Madness. I filmen opptrådte The Specials med låta "Nite Klub", i et liveopptak fra 1980. Det ble også gitt ut et soundtrack-album med musikken fra filmen som nådde 5. plass i Storbritannia.
Konsertfilmen "Dance Craze" fra 1981 I april 1981 ble medlemmene av The Specials samlet i Coventry for å spille inn singelen "Ghost Town". Dvs. Innspillingen ble gjort i Woodbine Street Recording Studios i Leamington Spa, sør for Coventry. Studioet lå i huset til en John Rivers, og var billig å leie, så The Specials kunne bruke så mye tid de ville på å få låta slik de ønsket. Rivers fungerte også som lydtekniker på innspillingen. I forkant av innspillingen hadde Jerry hørt reggaelåta "At The Club" med en Victor Romero Evans som han likte svært godt. Han søkte opp produsenten av låta, og fant fram til en ukjent Londoner ved navn John Collins. Jerry ringte ham opp midt på natta og spurte om han ville produsere den neste Specials-singelen. Collins som var overbevist om at han ble lurt av noen valgte likevel å reise opp til Coventry for å møte Jerry og bandet. Han var overrasket at det faktisk var sant at de ønsket ham som produsent. Fram til dette hadde Collins ikke produserte andre plater enn denne ene singelen. Han forble også et ukjent navn i årene etter. Medlemmene av The Specials på sin side var overrasket over at Collins var hvit, ettersom dette var en reggae-låt og Victor Romero Evans var sort. Lynval og Neville (til John): We didn't expect you to be white. We were expecting someone like Lee Perry; a wild rasta smoking ganja."
Ukjente John Collins produserte 80-talls klassikeren "Ghost Town". Collins la raskt merke til at det var gnisninger innad i bandet, og skjønte at årsaken til at han var hentet inn også var for å få bandet til å jobbe sammen, da det kanskje var lettere for en ekstern, enn om Jerry skulle produsert låta. John Collins: "There were clearly tensions in the band, they needed somebody to unite around and they seemed keen to work with me." "Ghost Town" var likefult Jerrys låt - helt og holdent. Han hadde hatt den i tankene et års tid, og nøye planlagt alle detaljene. Noe som gjorde de andre i bandet ytterligere frustrert, da det ikke var rom for innspill. På "More Specials" hadde Jerry brukt en 24-spors opptaker for å skape et kompleks lydbilde. Denne gang valgte han å bruke en 8-spors for å framheve detaljene bedre. John Collins: "He had found a small 8-track studio in Leamington and although it was a step down for The Specials, it was a step up from my 4-track home studio." Collins valgte også å spille inn det meste av låta i mono, da han mente det balanserte de ulike instrumentene bedre.
Jerry Dammers bak miksebordet i Woodbine Street Recording Studios "Ghost Town" var verken ska eller muzak, men i større grad en reggae-låt. Og det var Collins' kunnskap om denne sjangeren Jerry ønsket å nyttiggjøre seg. John Collins: "Jerry liked my homemade approach and reggae credentials." For å skape den rette reggae-rytmen lot Collins de andre få høre den Sly & Robbie-produserte singelen"What a Feeling" med Gregory Isaacs. Collins hadde også greie på synthesizere, noe man kan høre i starten og på slutten med den 'spøkelsesaktige' lyden av vind, skapt på en Transcendent 2000 synthesizer. Vanligvis pleide The Specials å spille inn låtene 'live' i studio, men Collins ønsket å spille inn ett og ett instrument, og heller sette det sammen etterpå. Studioet var dessuten for lite til at det var plass til alle 7 samtidig. "Ghost Town" huskes også for blåserrekken til Rico Rodriquez og Dick Cuthell, og det vakre fløytespillet til Paul Heskett, som ga assosiasjoner til 1001 natt. Til sammen gjorde alt dette "Ghost Town" til en litt 'skummel' låt (webmaster, 12 år i 1981) som ikke lignet på noe som hadde vært gitt ut før. Fløyetspillet som utgjør en viktig del av låta ble lagt på rett på mastertapen, med fare for at en ulyd kunne ødelegge hele innspillingen. Jerry fikk ideen til å ha med fløyta etter at låta egentlig var ferdig innspilt.
Paul Hesketts fløytespill skapte en arabisk og litt mystisk stemning på "Ghost Town". Den klamme, kjølige stemningen i kompet passet veldig bra til teksten om håpløsheten som rådet i de britiske storbyene på den tiden. Ikke minst i Coventry, med arbeidsløshet, nattklubber og butikker som blir lagt ned, og gatekamper mellom ungdommene: This town is coming like a ghost town Jerry fikk inspirasjon til å skrive teksten til låta etter å ha observert tilstanden i de britiske byene The Specials besøkte i 1980. Jerry: "In Liverpool, all the shops were shuttered up, everything was closing down. In Glasgow there were little old ladies on the streets selling their household goods." Midtveis i den dystre låta er det et muntert parti der Terry mimrer tilbake til gode gamle dager: Do you remember the good old days before the ghost town? Det de mimret tilbake til var det storslåtte festlokalet Locarno i Coventry, som både Neville, Jerry og Lynval hadde tilbrakt mye tid i da de var yngre. I dag er lokalet omgjort til et bibliotek. Siste del av innspillingen av "Ghost Town" ble gjort i John Collins' hjemmestudio i Tottenham, London. For jobben fikk Collins 15.000 kroner.. I tillegg til "Ghost Town" ble også de glimrende låtene "Why?", som Lynval Golding skrev etter å ha blitt angrepet av nynazister, og "Friday Night, Saturday Morning" spilt inn. Sistnevnte var skrevet av Terry og handlet om en vanlig kveld på byen i Coventry, på Locarno. Terrys omtale av hverdagslige ting var fornøyelig og beskrivende: "Standing in someone else's spew. Wish I had lipstick on my shirt, Instead of piss stains on my shoes." "Friday Night, Saturday Morning" blir gjerne framhevet når de beste Specials-låtene blir omtalt, og har også vært med på flere samletplater med bandet. På et tidspunkt var det usikkerhet om hvilken av de tre låtene som skulle være side A på singelen, og hvem som skulle være på side B. Da Terry og Lynval skjønte at Jerry igjen trakk det lengste strået ble frustrasjonen de kjente på forsterket. De tre låtene kunne dannet grunnlaget for et glimrende album, som ville vist at The Specials ikke lenger var opphengt i noen sjanger. Slik skulle det dessverre ikke bli. Det ble laget en musikkvideo til "Ghost Town" som fanget stemningen og teksten i låta, der de 7 medlemmene satt tettpakket inne i en Vauxhall Cresta mens de kjørte rundt i Londons gater tidlig en morgen. Bygningene de passerte var kalde og dystre, og det var ikke mennesker å se noe sted, noe som gjorde at man fornemmet 'spøkelsesbyen' Terry, Lynval og Neville sang om. Horace fikk æren av å sitte bak rattet.
Musikkvideoen til "Ghost Town" I likhet med "Ghost Town"-singelen kom også musikkvideoen til å gå inn i klassikernes rekker, som noe av det beste som har vært spilt inn. "Ghost Town" ble gitt ut som singel 12. juni 1981. På samme tid som England ble rammet av de verste raseopptøyene i landets historie, med branner i 35 byer, 280 skadde politifolk og flere hundre ødelagte biler. Arbeidsledigheten i landet var på 12%. "Ghost Town" ble soundtracket til den akopalystiske stemningen som rådet. Musikkritikerne hyllet låta som en klassiker umiddelbart, og ble på slutten av året kåret til årets singel i NME, Sounds og Melody Maker. Salgsmessig gikk det også veldig bra, med 3. uker på 1. plass i Storbritannia, 3. plass i Irland og en fin 7. plass i Norge. I U.S.A. kom den dessverre ikke inn på listene.
Specials-klassikeren "Ghost Town" "Ghost Town" ble The Specials' kunstneriske og kommersielle høydepunkt der de viste at de fortsatt var i stand til å lage fengende låter. For Jerry ble det også en bekreftelse på at det han trodde på var rett. Det er også en av låtene som 80-tallet vil bli husket for. Dessverre ble dette også bandets svanesang - for denne gang, da det ikke ble gitt ut flere plater med den klassiske besetningen bestående av Jerry, Terry, Lynval, Horace, John, Neville og Roddy. Innspillingen hadde vært en påkjenning for alle involverte, og underveis hadde flere av medlemmene av bandet forlatt studioet i sinne. De kranglet så busta føyk, så John Rivers som eide studioet truet med å kaste dem ut om de ikke skjerpet seg. Jerry: "Everyone was getting under pressure and the band was getting tired." I juli 1981 opptrådte The Specials på Top Of The Pops med "Ghost Town". På det tidspunktet visste Terry, Lynval og Neville at de kom til å forlate bandet like etter. Noe som ifølge Terry "was well emotional." Og når de ble intervjuet av magasiner og aviser om singelen var de ikke så veldig entusiastisk. Terry: "We didn't exactly say anything in the interviews, but also we didn't sound over-enthusiastic about being in The Specials."
Opptredenen på Top Of The Pops med "Ghost Town" var noe av det siste The Specials gjorde. Det var Neville som tok mot til seg og fortalte band-leder Jerry Dammers at han, Lynval og Terry tenkte å slutte i The Specials for å starte sitt eget band. Jerry som ikke hadde fattet mistanke ble helt satt ut av beskjeden. Neville: "At first Jerry was totally deflated - it was like I'd hit him in the stomach - bent over with the life pulled out of him. I hated seeing him like that." Jerry: "After it got to no. 1,I’ve proved myself…Then Neville came into the dressing room and announced they were leaving. I was really upset." Jerry prøvde å overtale de tre til å bli i bandet, og fortalte at han hadde mange spennende ideer, men til liten nytte. De hadde bestemt seg. Muligheten for en reunion av The Specials ble skringlagt da Jerry gikk til sak mot Neville fordi han offentlig hevdet at han hadde vært med og skrevet "Ghost Town"
Historien om The Specials tok en foreløpig slutt i 1981. Selv om The Specials gikk mot slutten gjennomførte bandet flere konserter høsten 1981. De stilte opp på en anti-rasisme konsert i Coventry som Jerry arrangerte, de opptrådte i Leeds og Rotherham, og de gjennomførte en mindre turne i U.S.A. og Canada. Etter en konsert i Toronto sammen med navn som The Police, The Go-Go's og Iggy Pop ble ting verre, da Jerry sparket manager Rick Rogers etter en kraftig krangel. Da de kom tilbake skjedde det lite, og samme høst ble nyheten om at Lynval, Terry og Neville hadde sluttet i The Specials for å starte et nytt band, kjent. De valgte å kalle det nye bandet Fun Boy Three. Fun Boy Three fikk umiddelbart stor oppmerksomhet i britisk presse, med forsider på flere musikkmagasin uten at de engang hadde gitt ut en plate. Debuten for Fun Boy Three kom i oktober 1981, med singelen "The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)" (20. plass i Storbritannia). Etter det fulgte to suksessingler sammen med Bananarama som begge nådde topp 5 i Storbritannia, og to album som solgte bra.
Fun Boy Three og Bananarama opplevde suksess sammen. En uke etter at det ble kjent at Neville, Lynval og Terry hadde sluttet i The Specials kunngjorde Roddy Radiation at han gjorde det samme. For de som hadde fulgt bandet tett var ikke dette noen overraskelse. Roddy fortsatte i bandet The Tearjerkers, uten at det ble noen suksess. Senere fulgte The Bonediggers og The Skabilly Rebels, uten at heller de solgte mange platene.
Roddy Radiation (i front) med The Tearjerkers. Ting ble verre for Jerry da også hans selskap 2 Tone fikk økonomiske problemer. Å la band som Madness, The Beat og The Selecter forlate selskapet uten noen form for økonomisk kompensasjon var naivt. Og Horace Panter klarte å rote bort mye av selskapets penger ved å rett og slett gi dem bort til den religiøse kulten Exegesis. Jerry: "Horace joined some nutty cult (Exegesis) and started giving them all his money…It was a nightmare." I mangel av noe bedre å gjøre valgte de gjenværende medlemmene av The Specials, Jerry, Horace og John, å følge Rico Rodriquez på hans turne til Tyskland. Da de kom tilbake bestemte de seg for å ta opp tråden etter The Specials og forsette som band. De kalte seg The Special AKA, slik de hadde gjort forut for The Specials. AKA ble noen gang også skrevet som A.K.A. I januar 1982 ga de ut singelen "The Boiler" som første utgivelse. Den ble presentert som Rhoda Dakar With The Special AKA. Rhoda Dakar som hadde bakgrunn fra Bodysnatchers hadde deltatt på flere av Specials' plater, og denne låta hadde medlemmene av jentebandet skrevet noen år tidligere uten at den ble gitt ut da. "The Boiler" handler om en ekkel fyr som misbruker en jente med dårlig selvtillit. Singelen med det litt eksperimentelle lydbildet ble en mindre hit med 35. plass i Storbritannia.
I "The Boiler" forteller Rhoda Dakar historien om ei jente som blir voldtatt og slått. I mars ga de ut singelen "Jungle Music", som ble presentert under navnet Rico And The Specials. Låta med det latinske preget nådde ikke opp noe sted. I desember 1982 ga The Special AKA ut singelen "War Crimes" under eget navn. Den elegante og vakre låta ble ikke noen hit, noe som delvis skyldtes at den ikke ble spilt på radio da de kritiserte Israel i teksten. Jerry presenterte her en ny line-up som kom til å følge ham de neste årene, med Stan Campbell, Rhoda Dakar og Egidio Newton på vokal, tidligere Swinging Cat medlem John Shipley på gitar, Gary McManus på bass og John Bradbury på trommer. Horace Panter valgte å forlate bandet i forkant av denne utgivelsen, slik at det kun var John og Jerry igjen fra den klassiske besetningen. Horace ble i stedet med i General Public sammen med ska-musikere som Dave Wakeling og Rankin Roger fra The Beat. De opplevde stor suksess i U.S.A. med albumet "All The Rage" og singelen "Tenderness".
The Special AKA, med John Shipley, Gary McManus, John Bradbury, Jerry Dammers (bak) Egidio Newton, Stan Campbell og Rhoda Dakar (foran) I august 1983 tilbrakte bandet tid i Woodine Studios, der "Ghost Town" hadde blitt spilt inn. Like etter ga de ut reggae-singelen "Racist Friend"/"Bright Lights" som ble en mindre hit i UK.
The Special AKA på forsiden av NME i 1983. Parallelt med dette var John Bradbury opptatt med sitt eget prosjekt, kalt JB Allstars. Soul-singelen "One Minute Every Hour" var svært fengende, men nådde ikke listene. Senere ga han og bandet ut flere singler. Rundt juletider var Jerry opptatt med innspillingen av en ny juvel. Og for å få låta slik han ønsket brukte han lang tid i studio, så lang tid at Chrysalis ble bekymret for pengebruken. I et forsøk på å få inn litt penger på 2 Tone ble det gitt ut en samleplate, kalt "This Are Two Tone". Plata inneholdt de fineste låtene som hadde vært gitt ut på selskapet fram til da.
"This Are Two Tone" ble gitt ut på kassett også. I mars 1984 ble "Free Nelson Mandela" gitt ut på singel. Jerry hadde i alle år vært opptatt av de svakes rettigheter, og da særlig utfordringene sorte opplevde i Storbritannia og ellers i verden. Å lage en hyllestlåt til Nelson Mandela og samtidig minne verden om at han fortsatt satt fengslet, var en flott ting å gjøre. Det var etter å ha vært på en anti-apartheid konsert i 1983 at Jerry fikk ideen til låta. "Free Nelson Mandela" hadde et sterkt og sjelfullt refreng som ble sunget om og om igjen gjennom låta, mens Stan Campbell minnet lytteren om at Mandela fortsatt i fangenskap: "Twenty-one years in captivity. His shoes too small to fit his feet. His body abused but his mind is still free. Are you so blind that you cannot see." Dick Cuthells trompet og Elvis Costellos flotte produksjon bidro også til å gjøre dette til en av de fineste og viktigste låtene som kom ut på 80-tallet. I et tiår hvor fellesskapstanken sto svakere enn i tiåret forut. Folk som Rankin Roger, Dave Wakeling, Lynval Golding og jentene i Afrodiziak koret på låta. Til tross for sine opplagte kvaliteter nådde ikke "Free Nelson Mandela" høyere enn 9. plass i Storbritannia. Den gikk til topps på New Zealand men nådde ikke opp ellers i verden. I Sør-Afrika og for alle de som kjempet for å få Nelson Mandela ut av fengsel ble den en anthem-låt som folk fortsatte å spille i alle år etter. Det som muligens hindret "Free Nelson Mandela" fra å bli en enda større hit var at han som sang på låta - temperamentsfulle Stan Campbell - sluttet i The Special AKA rett i forkant av utgivelsen og var lite interessert i å stille opp på TV-opptredener m.m.
I 1984 ga Jerry Dammers og The Special AKA ut 80-talls klassikeren "Free Nelson Mandela" I august 1984, 4 år etter The Specials' siste plate, var albumet "In The Studio" klar for utgivelse. Det hadde tatt hele 2 år å spille den inn og kostet en halv million pund, noe som var mange penger på den tiden. Plata fikk mye skryt i musikkpressen for sine samfunnskritiske tekster og spennende lydbilde, som en tidlig utgave av sophisti-pop. NME hadde plata på 3. plass over de beste utgivelsene i 1984. "In The Studio" var en leken plate, med innslag av jazz, pop, ska, soul og muzak ("Alcohol"). Høydepunktene var låter som "Bright Lights", "Lonely Crowd", "Nelson Mandela" og "Racist Friend". Salgsmessig gikk det likevel dårlig, med kun 34. plass i Storbritannia. Noe som ikke var nok til å dekke kostnadene ved innspillingen.
"In The Studio" fra 1984 ble det første og siste albumet med The Special AKA. Høsten 1984 ble "What I Like Most About You Is Your Girlfriend" gitt ut som siste singel fra plata (51. plass i UK). Og det var den siste plata Special AKA ga ut. Ifølge kontrakten bandet hadde med Chrysalis skulle de gi ut to album til - men måtte selv betale for innspillingen, da pengene som var satt av til de tre albumene ble brukt opp på ett. Jerry hadde ikke råd til å finanisere innspillingene selv, så han valgte å ta en pause og heller bruke tiden sin på veldedighet. I 1986 ble også 2 Tone Records lagt ned - et plateselskap som i ettertid har oppnådd 'legendestatus' innen ska og 70-/80-talls musikk. I 1985 stod han bak utgivelsen av singelen "Starvation", der musikere fra band som Madness, UB40, Afrodiziak og The Specials stilte opp for Etiopia. Som en forlengelse av Band Aid. I 1988 var Jerry med og arrangerte gigantkonserten "Nelson Mandela 70th Birthday Tribute" på Wembley stadium. Konserten som inneholdt navn som Peter Gabriel, Simple Minds, Sting, George Michael, Eurythmics, Wet Wet Wet, Stevie Wonder og Bee Gees ble vist på TV for 600 millioner mennesker verden over. På slutten av konserten var alle artistene samlet på scenen der de sang Jerrys låt sammen. "Free Nelson Mandela" ble gitt ut på singel pånytt i 1988.
Jerry Dammers på scenen under Mandela-konserten på Wembley i 1988. Terry Hall var det mest markante medlemmet av The Specials ved siden av Jerry Dammers. Og i tiden etter Fun Boy Three var han medlem av band som The Colourfield, Terry, Blair & Anouchka og Vegas (med David Stewart fra Eurythmics. Han har også gitt ut to soloalbum som ikke solgte så mye. Det siste, "Laugh", ble gitt ut på samme tid som han ble skilt fra kona Jeanette, etter mange års ekteskap. Etter det gikk livet nedover for Terry. På 80-tallet var de tidligere medlemmene av The Specials opptatt med sine prosjekt, men på 90-tallet og utover virket det som de alle ønsket å blåse liv i bandet. Noe de gjorde, på ulike tidspunkt. Først ute var Horace, Lynval og Neville som slo seg sammen med Ranking Roger fra The Beat, og reiste rundt som Special Beat. De framførte hitlåtene til de to bandene, samt noen egenproduserte låter. Mellom 1992 og 1998 ga de ut 3 livealbum og et coveralbum, i tillegg til at de reiste rundt og opptrådte. Bl.a. turnerte de i U.S.A. og Japan sammen med Sting og Steel Pulse. Som manager fikk de med seg Rick Rogers. I 1993 ble Lynval Golding, Neville Staple, Horace Panter og Roddy Radiation samlet i samme band, da de spilte inn plata "King Og Kings" sammen med ska-legenden Desmond Dekker. På plata kalte de seg Desmond Dekker And The Specials. Låtene ble spilt inn med medlemmene i ulike studioer, så Neville møtte ikke Desmond før etter at plata var ferdig innspilt. De hadde håpet å få med både Terry, Jerry og John på gjenforeningen, men Terry ønsket ikke å ha noe med dem å gjøre mens Jerry ikke ønsket å bli med. John hadde fått seg jobb som IT-spesialist og hadde ikke tid til prosjektet. Jerry forsøkte å stoppe dem fra å bruke Specials-navnet, men siden 4 av 7 medlemmer var med fikk han ikke gjort noe med det.
Desmond Dekker And The Specials I 1994 spilte de 4 eks. medlemmene av The Specials inn julesingelen "X Specials", som var en coverversjon av Slades "Coz I Love You". I 1994 dro de 4 ut på turne i Nord-Amerika under Specials-navnet. I 1996 ga de ut albumet "Today's Specials" som Specials, noe som sikkert irriterte Jerry. At plata var svak, og inneholdt for mye synthlyd og trommemaskiner gjorde ikke ting bedre. Den nådde heller ikke albumlistene noe sted. "Today's Specials" var en coverplate. I 1996, 1997 og 1998 opptrådte de jevnlig i Europa, Nord-Amerika og Japan. Særlig i U.S.A var interessen for ska fortsatt stor med godt oppmøte på konsertene. I 1998 var de også aktuell med et nytt album, kalt "Guilty 'til Proved Innocent!". I tillegg til Horace, Roddy, Neville og Lynval bestod bandet av Mark Adams på keyboard og Adam Birch på trombone. I 1998 ga de også ut albumet "King Of Ska" sammen med Desmond Dekker. I 1999 ble det gitt ut en liveplate, kalt "Blue Plate Specials", med opptak fra to konserter rundt 1980. Den første fra tiden da de fortsatt het Coventry Automatics. Noe som var svært interessant for dedikerte fans av bandet. I 2000 fulgte "Skinhead Girl", som også var et coveralbum av begrenset interesse. I forkant av innspillingen valgte Lynval Golding å gi seg i bandet, og heller flytte til Seattle i U.S.A. for å bo sammen med kjæresten sin. Han ble erstattet med Neol Davies. Som nevnt hadde Davies vært med i den første utgaven av Coventry Automatics. Både "Skinhead Girl", og "Conquering Ruler" fra 2001 var fengende reggae-musikk som man ble i godt humør av. Men den opplevdes som litt uviktig, og ikke av samme standard som de første to Specials-albumene. Dessverre var det få som fattet interesse for platene de ga ut og ingen av dem nådde albumlisten noe sted.
Neville, Horace og Roddys utgave av The Specials ga ut 4 album mellom 1996 og 2001 På denne tiden var ikke bandet ute og opptrådte så ofte, og like etter valgte også Roddy og Horace å gi seg, slik at Neville ble igjen som eneste medlem. Han fortsatte da som The Neville Staple Band. Horace begynte som lærer i stedet, for barn med spesielle behov, på Corley Special School i North Warwickshire. På 2000-tallet var The Specials et band som musikkblader som Q Magazine, Uncut og Mojo jevnlig omtalte, som et av de mest betydningsfulle bandene fra 70-/80-tallet. Og i 2008 fikk de noe å skrive om, da den originale utgaven av The Specials bestemte seg for å komme sammen igjen og gjøre konserter.
The Specials på forsiden av Q Magazine Terry Hall og de andre bestemte seg for å legge gamle stridigheter bak seg og jobbe sammen igjen. Bakgrunnen for den overraskende gjenforeningen var at Terry følte for å skape en endring i livet sitt rundt 2004, etter en tung tid med depresjon, som ble forsøkt løst med alkohol og et selvmordsforsøk! Terry: "I was diagnosed as a manic depressive, which I sorta knew anyway, I just avoided the diagnosis with gin, which isn’t the greatest medication." Terry ønsket å komme i kontakt med sine gamle bandmedlemmer. Og i 2007 fikk han sjansen til å opptre sammen med Lynval på Glastonburyfestivalen, da den populære artisten Lily Allen gjorde en cover av Specials-klassikeren "Gangsters". I et intervju etter konserten fortalte Terry at det å stå på scenen sammen med Lynval igjen var en sterk opplevelse, og noe som ytterligere motiverte ham til å få til en gjenforening. Terry og Lynval opptrådte også sammen med Damon Albarn fra Blur, i Park Stage, på samme tid.
Terr og Lynval opptrådte sammen med Lily Allen på Glastonbury med "Gangsters". De to fant tonen, og ikke lenge etter fikk de samlet de andre medlemmene av den originale besetningen av The Specials med tanke på et comeback. Dessverre ble ikke Jerry Dammers med på denne utgaven av The Specials heller, dessverre. Hva som var årsaken til det avhenger av hvem du spør. Jerry hevdet i et intervju med The Guardian at han ble drevet ut av bandet. Jerry: "I have been driven out every time I attempted to get involved over the last year. I also wonder why this appears in the newspaper when former bandmates have my phone number." Terry og Neville stilte seg uforstående til Jerrys anklager og mente at han kun var ute etter å skape dårlig stemning. Ifølge Neville var det en grunnleggende uenighet mellom Jerry og Terry som gjorde det vanskelig for førstnevnte å være medlem av samme band som ham. Under en konsert Jerry hadde deltatt på sammen med Neville Staple Band hadde han kommet med mishagsytringer mot Terry og hans manager, noe Neville hadde syntes var flaut å være vitne til. I september var alle de 7 opprinnelige medlemmene av The Specials samlet, og allerede her var uenigheten stor. Jerry ønsket at bandet skulle spille låter fra begge Specials-albumene, mens de andre kun ønsket å framføre låter fra det første. Jerry ønsket også at de skulle skrive nye låter - låter med et sosialt engasjement, slik The Special AKA hadde hatt på "Free Nelson Mandela". Det var heller ikke de andre så opptatt av. De ønsket heller ikke å gi Jerry den lederrollen han hadde hatt sist, noe han ble frustrert over. Neville: "Jerry's main problem was that he didn't realise he was dealing with a group of fifty year olds. None of us were young men anymore who would just do as we werre told." Bedre ble det ikke at Jerry anklaget de andre for å ha hemmelige øvinger uten ham. I en pressemelding sa Jerry: "I don't believe the reunion represents what the real Specials stood for, politically, or in terms of creativity, imagination or forwardness of ideas." På den tiden var Jerry opptatt med sitt eget band, kalt The Spatial AKA Orchestra. Og han reiste rundt og tok oppdrag som DJ, der han spilte trip-hop, ska og reagge på nattklubber. Lynval, Terry, John, Roddy, Horace og Neville møttes i 2008. De fikk også med seg John Read og Adam Birch på trompet. Begge de to sistnevnte hadde deltatt på platene som ble gitt ut mellom 1996 og 2001.
The Specials samlet etter mange år, på Bestival i 2008. I første omgang opptrådte de live under navnet Terry Hall & Friends. 5-7. september deltok de på Bestival på Isle of Wight. Fortsatt under navnet Terry Hall & Friends, da det fortsatt var uavklart om de hadde rettighetene til Specials-navnet. Til tross for regnet var opptredenen en suksess, med publikum som høylytt uttrykte sin begeistring. 11. april 2009 opptrådte The Specials på "Later... with Jools Holland" på BBC. I et intervju uttrykte John og Lynval ønske om å gi ut en plate med nytt materiale.
I april 2009 var The Specials tilbake i rampelyset, med opptreden på "Later... with Jools Holland" I april dro bandet også ut på en "30th Anniversary Tour", med oppstart på O2 Academy i Newcastle. Deretter fulgte Sheffield, Birmingham, Glasgow, Manchester og London. På konserten i Sheffield oppdaget Lynval en fyr som stod i salen og gråt og slo neven mot veggen! Han gikk bort og snakket med fyren etter konserten og spurte hva som var galt. Som svar fikk han fra vekdommende at han var 45 år gammel og aldri hadde trodd at han kom til å få oppleve The Specials live igjen. Fram til 12. mai gjorde de hele 5 konserter på O2 Academy i Brixton, London, grunnet den enorme etterspørselen etter billetter til konsertene. Etter det fulgte hjembyen Coventry og Leeds. De opptrådte også på Glastonbury-festivalen , T In The Park og V Festival. På sistnevnte konsert fikk de besøk på scenen av 2000-talls ikonet Amy Winehouse. Sammen sang de "Ghost Town" og "You're Wondering Now". Sistnevnte var hentet fra Specials' debutalbum. Det ble gitt ut en eksklusiv 7" singel med de to låtene med Amy på vokal, med et morsomt cover. I 2008 hadde Amy gitt ut en EP med ska-låter, der flere av Specials' låter var med.
Specials Featuring Amy Winehouse Som erstatning for Jerry Dammers på tangent fikk The Specials hjelp fra danske Nikolaj Torp Larsen. Han hadde vært medlem av jazzbandet Warwick Avenue, og han hadde deltatt som studiomusiker på en lang rekke plater.
Nikolaj Torp Larsen på scenen som medlem av The Specials. I juli og august opptrådte The Specials på konsertarenaer og festivaler i Australia og Japan. I november fortsatte de turnevirksomheten med konserter i England. I oktober mottok de "Inspiration Award" på Q Awards.
Lynval og Terry på forsiden av The Word i 2009. Også i 2010 reiste The Specials rundt og opptrådte, både i Europa og Nord-Amerika, med til sammen 28 konserter. The Specials hadde aldri opptrådt i Norge før, men sommeren 2010 besøkte de Oslo hele to ganger. Først i Middelalderparken, 13. juli, deretter på Øyafestivalen, 13. august. Konsertene fikk fin omtale i avisene, og folk var positiv i omtalen av konsertene på nettforum og på Facebook.
Neville, Terry og Roddy gledet norske fans på Øyafestivalen i 2010. I april 2010 ble Specials-singelen "A Message To You" gitt ut pånytt i forbindelse med jordskjelvet på Haiti. Inntektene fra utgivelsen av singelen gikk til Haiti via UNICEF. Singelen var kun tilgjengelig som download via iTunes. Det var Roddy, Neville og Lynval som var initiativtakere bak utgivelsen.
"A Message To You" fra 2010, der inntektene gikk til UNICEF/Haiti. I årene som fulgte fortsatte Terry og co. å glede ska-fans over hele verden med sine hits. I 2011 opptrådte de rundt om i Storbritannia samt noen konserter ellers i Europa. I 2012 var de tilbake i Australia. I august 2012 opptrådte The Specials også i Hyde Park i London, på en konsert som ble arrangert i forbindelse med OL i London. Også Blur og New Order opptrådte på konserten. Horace: "Wer'e excited to be involved in such a momentous event. We have been keeping it under our pork pie hats for a month or so now." I august 2012 ble det også gitt ut en offisiell liveplate, kalt "More... Or Less - The Specials Live". Plata kom som dobbel-CD og dobbel-LP. Opptakene var gjort under Europa-turneen i 2011, og det var bandmedlemmene selv som valgte ut låtene på plata.
"More... Or Less - The Specials Live" I januar 2013 kunngjorde The Specials at Neville valgte å tre ut av bandet, pga. helseproblemer: "We are very sad Neville cannot join us on the Specials' UK tour in May 2013 or indeed on the future projects we have planned. He has made a huge contribution to the fantastic time and reception we have received since we started and reformed in 2009. However, he missed a number of key shows last year due to ill health, and his health is obviously much more important. We wish him the very best for the future." Selv om Neville valgte å slutte i The Specials fortsatte han å opptre med sitt Neville Staple Band, noe som fikk mange til å lure på om det lå noe mer bak. Neville avdramatiserte det hele ved å si: "I made my mind up some weeks ago to take a back seat. I can’t jump around like I used to but will be performing now and throughout 2013." Neville likte gjenforeningen, men følte samtidig at den hindret ham i å bruke tid på sitt eget band som også gjorde det bra, og der han hadde en mer sentral rolle som frontfigur og sanger. Han ønsket derfor å prioritere Neville Staple Band.
Neville Staple og hans band Uten Neville på scenen turnerte The Specials Storbritannia og Nord-Amerika i 2013. I februar 2014 kunngjorde også Roddy Radiation at han valgte å forlate The Specials. Årsaken han oppga var omtrent den samme som Neville; Han ønsket å konsentrere seg om sin solokarriere, med deltakelse i band som The Skabilly Rebels og The English Beat. Roddy var en temperamentsfull fyr som hadde hatt sine fighter med medlemmer av The Specials, og muligens var det noe av årsaken til at han nok en gang valgte å slutte i The Specials. Horace: "Roddy quit thank goodness, so four of us were left, all facing in the right direction, all in agreement." Steve Cradock fra Ocean Colour Scene ble tatt in som gitarist i bandet da Roddy sluttet. I 2014 gjorde The Specials 23 konserter i Storbritannia, og 6 konserter ellers i Europa. 14. juni fikk de æren av å opptre på Isle Of Wight. På turneen framførte de flere låter fra Specials' 2. album, bl.a. "International Jet Set", "Man At C & A", "Pearl's Cafe" og "Stereotype". I 2015 gjorde The Specials kun 5 konserter, der 3 av dem ble holdt i Mexico og Chile. Samme år mistet bandet nok et medlem da trommeslager John Bradbury døde 28. desember, kun 62 år gammel. Dødsårsaken er ukjent og har ikke blitt oppgitt i media. Noen år senere ble hjerteinfarkt oppgitt som dødsårsak. John etterlot seg kona Emily og sønnen Elliot. De andre medlemmene av Specials - både tidligere og nværende - var i dyp sorg etter tapet av sin kollega og venn. På sin Facebook-side skrev bandet dette: "It is with deep regret that we say goodbye to our great friend, the world's greatest drummer, our beloved Brad. RIP."
John Bradbury og Lynval Golding. Noen måneder tidligere døde også Rico Rodriquez, 80 år gammel. Han hadde deltatt på plater og konserter med The Specials gjennom det meste av bandets karriere. I forkant av Johns død hadde The Specials begynt å jobbe med låter til et nytt Specials-album, et prosjekt John var svært entusiastisk over å være endel av. Hans bortgang gjorde at de andre syntes det ble vanskelig å fortsette, så de valgte å sette utgivelsen på vent. Lynval: "It was a massive setback." Horace: "It took us a year before we could even think about writing more stuff." Med kun 3 av de originale medlemmene av The Specials fortsatt med lignet besetningen mer på Fun Boy Three enn The Specials. Likefullt valgte Lynval, Terry og Horace å fortsette å turnere som The Specials og forberede innspillingen av et nytt album. På trommer fikk de først med seg Gary Powell fra The Libertines. Han ble senere erstattet med Kenrick Rowe fra P.J. Harveys band. I 2016 turnerte The Specials Storbritannia og Nord-Amerika, mens i 2017 reiste de litt rundt omkring i verden, med ca. 28 konserter. Bl.a. Japan.
I 2018 ble det kun gjort noen få konserter. Årsaken var at Terry, Lynval og Horace og de andre musikerne de hadde hyret inn var opptatt i studio med innspillingen av albumet "Encore". Innspillingen foregikk i Eastcote Studios i London. Plata ble produsert av Terry, Lynval, Horace og Nikolaj Torp Larsen. De fikk hjelp fra lydteknikerne George Murphy og Sophie Ellis.
In The Studio "Encore" bestod av 10 låter. Plata startet med en disco-aktig cover av The Equals' "Black Skin Blue Eyed Boys" fra 1973. The Equals var det første multietniske bandet i England, lenge før The Specials startet opp. Terry: "The Equals were the first British multiracial band. A lot of people think it's the Specials, and it's not so this is a tribute to them." "B.L.M." er Lynvals låt, der han til tonene av 70-talls funk/disco forteller (snakker) historien om da faren hans kom til England i 1964, og rasismen han og familien ble møtt med da: "The sign on the window kept saying the same thing; No dogs, no Irish, no blacks. Welcome to England." I likhet med mange av de andre låtene på plata er "B.L.M" slentrende, kul og velprodusert. "Vote For Me" som ble skrevet av Lynval, Terry, Horace og Nikolaj, har et komp som kan minne om "Ghost Town", med latino-inspirert tangentspill. Teksten var inspirert av det paradoksale, at folk velger å stemme på folk som Donald Trump og Theresa May. Terry: "It's about the idea of voting – can you be bothered? And if you are bothered, what are you voting for?"
Lynval, Terry og Horace i 2019. "The Lunatics" er en latino/sigøyneraktig variant av Fun Boy Threes klassiker "The Lunatics Have Taken Over The Asylum." Visstnok var den i sin tid tenkt som oppfølger til "Ghost Town", men fordi Lynval, Terry og Neville sluttet i The Specials like etter ble den i stedet gitt ut av Fun Boy Three. Terry: "Since The Specials reformed, I’ve thought a lot about songs I’ve done over the years, what it would feel like to do them now with the band playing. And 'Lunatics' is the one that stood out." "Breaking Point" ligner veldig på musikken Madness ga ut fra 2009 og utover, slik som på "The Liberty Of Norton Folgate". Man fornemmet også inspirasjon fra 30-tallet og Jacques Brel. "Blam Blam Fever" er den første ska-låta på plata. Den ble opprinnelig gitt ut av The Valentines i 1967, og handler om våpenkulturen som eksisterer. Lynval: "This fits in, especially in America. People's attitudes are – if you don't have a gun how are you going to defend yourself? Something's wrong, you're not normal. Well, wait a minute – I think I'm normal because I don't want to shoot anyone." "The 10 Commandment" var et motsvar til Prince Busters "Ten Commandments of Man" fra 1955, der han ber kvinnen være føyelig for hans ego . Kvinnen som synger i The Specials' låt er 20 år gamle Saffiyah Khan. Det er også hun som skrev teksten til låta: "Thou shall not listen to Prince Buster Or any other man offering kindly advice. In matters of my own conduct you may call me a feminazi or a femoid."
"Embarrassed By You" er en rett fram reggae-poplåt skrevet i samarbeid med Lynvals musikalske kollega Mark Adams. "Life And Times (Of a Man called Depression)" er Terrys selvbiografiske historie om sin sin psykiske lidelse. Terry: "It's me looking back to when I first got properly diagnosed 11 years ago, looking at that person and seeing how I've changed and how it's now mostly under control, whereas all those years ago it wasn't. It's important, if you've got a voice and people may listen to this, maybe they will understand it a bit more, how you feel – how it all feels, really." Tangentspillet på låta er Doors-inspirert, og i likhet med på "B.L.M." snakker Terry på låta i stedet for å synge. "Encore" ble avsluttet med vakre "We Sell Hope" som var ment som en hilsen til avdøde John Bradbury, og en generell oppfordring til folk om å være snill med hverandre. Terry: "If you look at what the lyrics are saying, It's to be good to each other, because on a basic level, that's all you can do. Treat other people with respect and kindness." "Encore" var en velprodusert plate der alle låtene hadde sine kvaliteter. Det plata manglet var kanskje en hitlåt som kunne skape blikkfang på listene, slik "Too Much Too Young" i sin tid hadde vært. Stort sett alle utgivelsene av "Encore", på CD eller LP, ble gitt ut sammen med en liveplate, der de fleste låtene var spilt inn på La Bataclan i Paris i 2014. Liveplata ble avsluttet med en cover av Louis Armstrongs "All The Time In The World", som også var ment som en hilsen til John Bradbury.
Comeback-albumet "Encore" fra 2019. "Encore" ble lagt ut for salg 1. februar 2019, og fikk umiddelbart mye omtale i britisk media. Bl.a. deltok de i det svært populære talkshowet Graham Norton Show. Her framførte de "Embarrassed By You" og de fortalte historien bak gjenforeningen og den nye plata.
Lynval Terry fortalte også om betydningen av å treffe de andre medlemmene i bandet i så ung alder, at de hadde vokst opp sammen og opplevd ting i livet sammen - og ikke havnet i fengsel slik de andre de kjente på den tiden gjorde.. Den kjente skuespilleren Seth Rogen som også var med i programmet fortalte at han var en stor fan av The Specials og at han allerede hadde kjøpt det nye albumet.
Terry, Lynval og Horace på Graham Norton Show "Encore" fikk hyggelig omtale i store musikkaviser som NME, Rolling Stone, Allmusic og Past Magazine, der særlig tekstene engasjerte kritikerne, tekster som virket mer troverdig og viktig enn det meste andre som ble gitt ut på den tiden. Salgsmessig gikk det veldig bra, med 1. plass i Storbritannia - noe The Specials aldri klarte med de første albumene. "Encore" gikk også til topps i Skottland, nådde 10. plass i Irland og 20. plass i Tyskland. Det ble ikke gitt ut noen singler fra albumet, selv om "Vote For Me" ble gitt ut som promo-singel.
Selv med 1. plass for "Encore" slet Lynval og Terry med å få fram det store smilet. For å promotere den nye plata og fordi det var hele 40 år siden The Specials ga ut sin første plate dro Terry og co. ut på en større turne, med oppstart i Køln, Tyskland, i mars. Deretter fulgte konserter i land som Nederland, Frankrike og Irland før de gjorde 33 konserter og festivaler i Storbritannia. I mai dro de over til Nord-Amerika der de gjorde 19 konserter. Tilbake i England gjorde de hele 4 konserter i hjembyen Coventry, i katedralruinene. Etter det fulgte ytterligere 5 konserter i Mellom-Europa.
The Specials er et viktig kapittel i rockens historie, som et av de mest særegne bandene musikalsk og med noen av de beste låtene 80-tallet hadde å by på, i "Ghost Town" og "Free Nelson Mandela". Deres politiske budskap om gjensidig respekt uansett hudfarge var svært viktig i en tid dette var mangelvare, både i England og ellers. At medlemmene av The Specials ikke klarte å utvise denne respekten overfor hverandre er et paradoks. Men dessverre ikke så uvanlig i mange band. Heldigvis har de stort sett klart å glemme gamle stridigheter og komme tilbake, gang på gang. Og muligens klarer Lynval, Terry og Horace å få med Jerry neste gang de skal spille inn plate. Noe som hadde vært veldig interessant.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
