|
David Byrne:
Født 14. mai 1952, Dumbarton, Skottland
Jerry Harrison:
Født 21.
februar 1949, Milwaukee, Winsconsin, U.S.A.
Chris Frantz:
Født 8. mai 1951, Fort Campbell, KY, U.S.A.
Tina Weymouth:
Født 22. november 1950, Coronado, California, U.S.A.
I starten på
karrieren var Talking Heads nervøs energi, ubestemmelige
følelser, og minimalistisk musikk. 12 år senere hadde bandet
spilt alt fra art-funk, til world beat, og enkel gitarpop.
Mellom 1977 og 1988 var de et av de mest kritikerroste
rockebandene i U.S.A. og mange av låtene deres ble store hiter. Slik
som "Burning down the House", "Road to Nowhere",
"Slippery People" og "Psycho Killer".
Gitarist/vokalist
David Byrne møtte trommeslageren
Chris Frantz
på
Rhode Island school of Design på starten av 70-tallet. Byrne
hadde fram til da levd en omflakkende tilværelse fra han ble
født i Dumbarton, Skottland i 1952. Bla. hadde han bodd i
Ontario, Canada før familien havnet i U.S.A. Frantz var fra
Pittsburgh, Pennsylvania. De dannet et rockeband sammen som de
kalte
Artistics.
Senere endret de navn til Talking Heads. Navnet hadde de tatt
fra en TV guide som omtalte kallenavnet på en TV vert som kikker
rett inn i kamera, og er klar for sending.
Frantz' kjæreste på den tiden var
Tina Weymouth,
eller Martina Michèle
Weymouth, som hun egentlig het. Hun spilte bassgitar, inspirert
av bandene Wire
og Pere Ubu.
Etter kort tid ble hun med i bandet.
Chris Frantz og Tina
Weymouth I 1974 bestemte de seg for å dra til New York for å
konsentrere seg om å lage musikk. I 1975 fikk de æren av å
være oppvarmingsband for The Ramones
på New York Punk Club
CBGB. 
Talking
Heads i 1976, før Jerry Harrison var blitt medlem av
bandet.
Fra venstre: Chris Frantz, Tina Weymouth og David
Byrne.
Og i 1976 ble det tidligere Modern Lovers
medlemmet Jerry
Harrison med i bandet. Han skulle egentlig begynne på Harvard
etter at hans forrige band ble oppløst. Men etter å ha sett
Talking Heads live i Boston ba han om å få lov til å bli med
i bandet. Onde tunger ville i ettertid ha det til at Harrison
var den eneste som virkelig kunne spille et instrument (han var
keyboardist). 
Modern
Lovers med Jerry Harrison helt til høyre.
I
1977 fikk bandet kontrakt med Sire Records. Samme år ga de ut
debutalbumet "Talking Heads:
77". Plata fikk
strålende kritiker da den kom. Pga. sitt nedstrippede lydbilde, Byrnes særegne stemme,
og deres intellektuelle
tekster. Plata fikk likevel ingen plasseringer på
listene.
| |
 |
|
 |
|
|
David
Byrne i 1976. |
|
Talking
Heads live i 1977 på CBGB (En klubb i New York), på
deres første opptreden som kvartett. Like før deres Europa turne med The
Ramones. |
I 1977 ble
Chris og Tina gift. I en omflakkende musikktilværelse har de
klart å holde sammen i alle år. Sammen fikk de sønnene
Egan
og Robin.
Tina med sin nyfødte sønn
Robin. Jerry Harrison var på besøk for å gratulere Tina og Chris
med
barnet. Robin kom til å følge
i foreldrenes fotspor. Og er i voksen alder kjent som elektroartisten
Kid Ginseng.
Bedre
gikk det med deres neste plate "More songs about Buildings
and Food".
Den ble produsert av Brian Eno (ex.
Roxy Music),
som også hadde hatt suksess med David
Bowie.
Dette skulle bli starten på et langt og kreativt forhold mellom
Eno og David Byrne. Resultatet ble en velprodusert
kunstpop plate. Elegant eksperimentering med akustiske og
elektroniske instrumenter. Og med innslag av funk. Plata nådde
en sterk 29. plass på Bilboard. Den dro også med seg
debutplata inn på de amerikanske listene. I England nådde den
21. plass på albumlistene.
| |
 |
|
 |
|
Talking
Heads backstage i 1978. |
|
Lydmagikeren
Brian Eno |
Brian Eno
produserte også deres neste plate "Fear of Music".
Her hadde de utviklet en spennende rytmeseksjon som plata bærer
sterkt preg av. Særlig i låter som "I Zimbra",
"Life during Wartime" og
"Cities". De
eksperimenterte også med afrikanske rytmer. Plata solgte
omtrent like mye som forgjengeren. Viktigere var det at den
fungerte som forløper til deres store mesterverk "Remain
lin Light" fra 1980. Her perfeksjonerte de det Afrika
inspirerte lydbildet. Og de skapte bedre låter enn de tidligere
hadde gjort. Selv om ingen av låtene ble gitt ut på singel i
U.S.A. ble en låt som "Once in a Lifetime" bortimot
en klassiker i årene som fulgte. Den huskes bla. for Byrnes
tekst: "And you may find yourself in a beautiful house, with a beautiful wife.
And you may ask yourself, Well ... how did I get here?".
Plata solgte ikke veldig bra. En 19. og 21. plass i U.S.A. og
England var resultatet. 
Videoen
til "Once in a Lifetime". Men plata har
fortsatt å selge bra i årene etter. Mye fordi den stadig dras
fram når man skal kåre tidenes beste album. De fleste slike
kåringer med respekt for seg selv, har "Remain in Light"
med. På linje med "Sgt. Peppers" og "Pet
Sounds". I
1982 kom "The Name of This Band Is Talking Heads". En
dobbel liveplate som viste et sulten band på vei opp. Opptakene
var gjort fra ulike konserter på slutten av 70-tallet, og
starten av 80-tallet. Plata fikk svært god kritikk da den
kom. Og solgte bra på begge sider av Atlanteren. Dessverre ble
den ikke gitt ut på CD før mange år senere. Så for mange
Heads fans var "Stop making Sense" fra 1984 det eneste
alternativet om man ønsket en liveplate med dem. Talking Heads
var i hele sin levetid kjent som et dyktig live band. Med David
Byrne som en underholdende og drivende vokalist. 
Fra
albumet "The Name of this band is Talking Heads".
Mellom
1980 og 1983 konsentrerte medlemmene seg om soloprosjekter.
Frantz og Weymouth slo seg sammen med Steve Scales og Bruce
Martin og dannet
Tom Tom Club. I 1981 hadde de større hits enn
hva Talking Heads hadde opplevd fram til da. Bla. gikk "Wordy
Rappinghood" til en 7. plass i England. Jerry Harrison ga
ut "The Red & the Black", mens Byrne ga ut plata
"Catherine Wheel". Alle til kritikernes store
glede.
|
 |
|
 |
|
Tom
Tom Club |
|
Chris
Frantz og Tina Wemouth har i alle år utgjort kjernen i
Tom Tom Club. |
I 1983 var de
pånytt samlet til å spille inn plate sammen. Men denne gang uten
Brian Eno. Som nå konsentrerte seg om britiske band som
U2. På
"Speaking
in Tongues" var
igjen rytmeseksjonen en viktig del av lydbildet. Samtidig laget de nå mer popète, radio
vennlige låter som "Burning down the house", "Swamp",
"Slippery People" og
"Girlfriend is Better".
Glimrende låter alle sammen. Plata ble den mest populære de ga
ut i
U.S.A. med en 15. plass.
I
1984 kom "Stop Making Sense", som var nok en
liveplate. Det kom også en konsertfilm med samme navn. De
fleste av låtene var fra "Speaking in Tongues".
Opptakene var gjort på deres 1983 turne. Den skulle også bli
deres siste turne. I
1985 kom "Little
Creatures" som var en mer popète
plate enn noe av det de tidligere hadde gjort. Men kritikerne
likte også denne plata. Og "Road to Nowhere" ble
deres første skikkelige hit med en 6. plass i England. Også
"And she was" ble en topp 20 hit
der. Til disse
låtene ble det laget nyskapende videoer med hjelp av
datateknikk. Videoen til "Road to Nowhere" ble kåret
til en av de 100 beste videoene som var laget, i en avstemning
på MTV. 
Videoen
til "And she Was". Året
etter var de tilbake med både film og plate. Byrne fikk prøvd
seg som regissør i filmen "True
Stories"
som tok for
seg Amerika's mange ekstreme mennesker på en morsom måte.
Albumet til filmen var ikke all verden. Likefullt solgte den mye
bedre enn deres foregående plater. Med bla. en 7. plass på de
engelske listene. 
Talking
Heads i 1986. Parallelt
med dette fortsatte medlemmene å gi ut soloplater. Harrison med
"Casual Gods"
fra 1986, mens Byrne ga ut "Music
for the Knee Plays" i 1985. 
I
1988 kom deres siste album "Naked"
ut. Plata skiller
seg veldig ut i forhold til forgjengerne da den har mer world og
latin i seg. De hadde tydeligvis latt seg inspirere av
brasilianske sambarytmer. Kritikerne likte ikke plata. Heller
ikke de som hadde fulgt Talking Heads opp gjennom årene.
Likevel avsluttet Talking Heads samarbeidet med sin desidert
mest populære plate, rent salgsmessig. Den nådde 3. plass i
England, og 19. plass i U.S.A. Også i Norge ble dette deres
mest solgte plate med en 7. plass på VG-lista. Det
jevnt økende salget på platene deres kan tyde på at flere og
flere ble klar over kvalitetene til bandet. At mange av deres
beste utgivelser lå noen år tilbake i tid, hindret ikke de
siste utgivelsene fra å selge bra. Bandet
ble ikke offisielt oppløst. Man sa bare at man skulle ha en
pause for å gjøre andre ting. Byrne ga ut "Rei Momo"
i 1989, Harrison "Walk on Water" i 1990. I 1993 skulle
Harrison oppleve stor suksess som produsent av Crash Test
Dummies storselger "God shuffled his Feet". Og hitèn
"Mmm mmm mmm".
Tom Tom Club ga ut album i
1988 og 1991. 
Først
i 1991 ble det kunngjort at Talking Heads var historie. Men i
1996 kom Weymouth, Frantz og Harrison sammen igjen under navnet
The Heads. De ga ut plata
"No talking, just Head",
uten at det medførte noe større platesalg. 
The
Heads med Chris Frantz, Tina Wymouth og Jerry Harrison.
Bildet er fra 1997. Byrne ble ikke med
da han på den tiden ikke hadde tid til prosjektet. Men i 1999
ble alle fire samlet igjen for å promotere "15th-Anniversary of Stop Making Sense". Noe som viste at de
fortsatt var venner. Men suksessene de har hatt hver for seg
gjør det nok lite sannsynlig at de kommer sammen for å gi ut
flere plater.
|
