Første gang jeg ble klar over at det fantes et band som het Talking Heads, var da jeg så coveret til "The name of this band is Talking Heads" i butikkvinduet til den "legendariske" platebutikken Playtime i Trondheim. Husker jeg stusset endel over navnet, og utseendet til David Byrne. Men den første låta jeg hørte med dem var den glimrende låta "Burning down the House". Gitarriffene i starten, og Byrne`s kule sang, gjorde inntrykk. Låta ble raskt en favoritt. Jeg hørte den hos en kamerat som var Heads fan. Og da liveplata "Stop making sense" kom, fikk jeg høre den når jeg var på besøk.

Og her var det flere låter som falt i smak. "Psycho Killer", "Once in a Lifetime", "Swamp", og ikke minst "Slippery People". Rytmepartiet midtveis i låta var utrolig tøft. Låta fungerer mye bedre på "Stop making sense" enn på "Speaking in Tongues". Det endte med at jeg kjøpte "Stop making sense", og den ble spilt utrolig mye. den har nok satt en standard for hva jeg liker av Talking Heads musikk i årene som fulgte.

I 1985 kom "Little Creatures", også den ble kjøpt inn og spilt endel. Men her var det særlig "Road to nowhere" og "And she was" som ble spilt mye. Keyboard riffet i førstnevnte, som kan høres ut som trekkspill, var bra.

Da jeg var i militæret i 1988, var det en på naborommet som hadde skaffet seg "Naked". Og hele etasjen hvor jeg holdt til digget "Blind", "Nothing but Flowers", og de andre låtene på plata. det var skikkelig gladmusikk som fikk opp stemningen. At plata ikke var regnet som så bra, brydde ikke vi oss om. 

Etter det roet nok interessen for bandet seg noe ned. Men i cd alderen har jeg skaffet meg en anselig mengde plater med Heads. Både samleplatene "Sand in the Vaseline", "12 * 12 remixes", og "Best of". Og jeg har skaffet med alle albumene deres. Dermed har jeg fått bedre kjennskap til deres tidligste plater, hvor særlig "Fear of Music" imponerer med sine funky låter. Men favoritten er "Speaking in Tongues" med låter som "Slippery People", "Burning down the house", "Girlfriend is Better", og "Swamp". 

Men man kan stadig ta fram Heads plater og oppdage perler som man ikke har lagt så mye merke til tidligere.