Første gang jeg hørte om Tears for Fears, var da jeg leste et engelsk musikkmagasin i 1984. De omtalte innspillingen av videoen til "Shout". Tittelen på reportasjen var "Shout to the Top". Noe som skulle vise seg å stemme bra. Selv om jeg siden starten på 80-tallet hadde vært opptatt av engelsk pop, hadde suksessen Tears for Fears opplevde med "The Hurting" gått meg hus forbi. 

Neste gang jeg la merke til dem, var da "Shout" begynte å gjøre seg gjeldende på listene. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for ikke å like dem. Det kan ha vært noe så banalt som at noen sosser på skolen likte låta godt. Og "Everybody wants to rule the world" syntes jeg var for kommersiell. Men ettervert må låtene ha begynt å fenge meg også. For da jeg var på sydentur til Gran Canaria i 1986, kjøpte jeg plata "Songs from the Big Chair".

Og den ble spilt mye. Særlig "Shout". Den var utrolig fengende med sitt "Shout, shout, let it all out...". Tror også jeg likte den for noe av det samme som jeg liker "In a Big Country" med Big Country. Det er noe "urengelsk" over det. Synthen høres ut som luftpiper, noe som kan gi assosiasjoner til en forblåst plass. Den har også et pent mellomparti hvor det høres ut som de slår på noe metallgreier, før et hammond orgel tar over. Det gjorde inntrykk på meg. "Shout" hadde faktisk en periode hvor jeg anså den for å være favorittlåta mi. Jeg spilte den virkelig mye. 

På bakgrunn av at jeg likte "Songs" så godt, kjøpte jeg meg også "The Hurting". Jeg var fortsatt ikke klar over at den hadde vært en større suksess i England enn "Songs". Noe som gjorde at jeg fikk vurdere de enkelte låtene uten noen slags referanser.

Og selv om den var enklere produsert, dystrere, og manglet en så fengende låt som "Shout", falt den absolutt i smak. Det var flere låter her jeg likte virkelig godt. Slik som "Suffer the Children", "The Hurting", "Change" og "Pale Shelter".

"Mad World" fikk jeg ikke sansen for da.

På slutten av 80-tallet var Tears for Fears en av de bandene jeg likte absolutt best. Og jeg ble heller ikke skuffet da "The Seeds of Love" kom i 1989 - i motsetning til mange andre. Jeg falt umiddelbart for den komplekse låta "Sowing the seeds of love", og spilte den svært mye. Også resten av plata falt i smak. Den var veldig annerledes enn de foregående. Mer voksen på en måte. Låter som "Advice for the young at heart", "Woman in chains", og "Standing on the corner of the third world" var behagelig og vakre. Selv i dag anser jeg den for å være den mest fullkomne og beste plata de laget. Noe jeg tror jeg er ganske alene om å mene.

Stemmen til Roland Orzabal hadde også utviklet seg siden "Songs". Den var blitt mer kraftfull og varm. Noe som høres særlig godt i "Woman in Chains". 

Platene som kom i årene etter ble kjøpt inn, uten det store engasjementet. Verken "Elemental" eller "Raoul and the Kings of Span" var i nærheten av forgjengerne, selv om de inneholdt endel fine ting de og. 

Det som har holdt interessen for TFF oppe har vært de tre første platene deres. Plater som er blitt spilt jevnlig gjennom årene.