Curt Smith: Født 24. juni 1961, Bath, Somerset, England Roland Orazabal (Roland Jaime Orzabal de la Quintana) : Født 22. august 1961, Portsmouth, Hampshire, England Manny Elias: Født 1953 i Calcutta, India Ian Christopher Stanley: Født 28.februar 1957 i High Wycombe, England

Tears for Fears var et av de mest interessante og suksessrike bandene som dukket opp på pophimmelen på 80-tallet. Med store hits som "Shout", "Everybody Wants To Rule The World", "Pale Shelter", "Sowing the seeds of love" og "Mad World" opplevde de å gå til topps i mange av de største platemarkedene i verden. Mens albumene deres gikk til topps i både U.S.A. og Storbritannia. Til sammen har Tears For Fears solgt mer enn 30 millioner album.

Navnet Tears for Fears hadde de hentet fra en av psykologiens sentrale bøker, Arthur Janovs: "The Primal Scream". For å kunne kurere en traume, må man gjenoppleve den, noe som kan være smertefullt.

Bandet bestod først og fremst av Curt Smith og Roland Orzabal.

Roland var sønn av en franskmann fra Paris med spanske/argentinske aner, mens moren hans var engelsk med aner fra baskerland i Spania. De første to ukene av sitt live het han Raoul, som deretter ble endret til Roland. Mange år senere brukte han Raoul navnet på en plata han ga ut og som navn på sønnen sin.

Rolands imponerende etternavn Orzabal de la Quintana, har han etter bestefaren José fra Argentina. Han var i sin tid en av som stod i spissen da Juan Peròn ble kastet fra makten i landet. På den argentinske pampaen fins det et sted kalt José Orzabal de la Quintana, oppkalt etter bestefaren.

Roland vokste opp i en kommunal leilighet i Portsmouth, sør i England, sammen med sine foreldre og brødrene Carlos & Julian. Faren jobbet som ingeniør, og var i tillegg hobbypsykolog som dannet foreningen Portsmouth Philosophical society. Moren var danser, som i tillegg til å danse lærte opp strippere.. Senere sluttet faren å jobbe pga. sykdom.

Foreldrene etablerte også et agentbyrå for musikkartister i huset, noe som gjorde at unge Roland i en periode var omgitt av sangere og gitarister.

Roland Orzabal

Da han var 5-6 år slet Roland med et voldsomt temperament, og det gikk stadig vekk utover broren som fikk rundjuling. En dag Roland hadde et slikt anfall puttet faren en våt svamp i ansiktet hans, slik at han ikke fikk puste. Opplevelsen var forferdelig, men det bidro til at raserianfallene plutselig forsvant. Dvs. i voksen alder har han lært seg å ta ut sinnet verbalt, der han er kjent for sin skarpe tunge. I et intervju med Smash hits i 1986 fortalte Roland at han fortsatt banket opp folk jevnlig, men kun i drømmene..

På skolen var Roland en flink gutt som gjorde leksene sine. Han gjorde også leksene til de andre guttene. Fordelen med det var at de lot ham være i fred og ikke banket ham opp.

Roland: "At school I was a good boy, sat at the front and everyone else copied from my homework."

Allerede som 7-åring skrev han sine første låter, som han sang for foreldrene sine. Men de skjønte ikke at han hadde skrevet dem selv, de trodde det bare var noen han hadde hørt på radio. Som 8-åring ble han betatt av David Bowies "Ziggy Stardust" figur. Han har et bilde av seg selv med en stripe i ansiktet, lik den Bowie hadde på coveret av "Aladdin sane".

Som 7-åring flyttet foreldrene fra hverandre, og moren tok med seg de tre guttene for å bo hos Rolands tante. I forkant av dette hadde faren fått et nervøst sammenbrudd. 

Moren og de tre guttene lå i samme seng de første to årene. Senere fikk moren seg ny kjæreste som var bartender, som hun ble gift med. De flyttet da til Bath der Roland etter hvert traff Curt Smith. Roland har i alle år hatt et anstrengt forhold til sin far, noe britisk presse, anført av avisa The Sun gjorde et nummer av i 1985.

Som 9-åring lærte han seg å spille gitar, og like etter ble han med i et band som hadde heavy metal som sin spesialitet.

Roland traff sin tilkomne kone Caroline allerede som 13-åring. I 1982 ble de gift, og sammen har de barna Raoul og Pascal.

Roland

Curt vokste opp i en nedslitt kommunal leilighet i den historiske feriebyen Bath, sammen med sin mor og sin eldre bror. Curt: "I grew up in Bath, on the most hideous (råtten) council estate you could find."

Moren jobbet på Boots, mens faren som ikke bodde sammen med de var servitør.

Curt ble banket opp ofte i barndommen fordi han var så liten. Noe hjelp fra sin eldre bror fikk han ikke, ettersom heller ikke han var noen kraftkar. Curt: "My older brother was even weaker than me, so he was no use."

I ungdommen var Curt en hippie som lyttet mye til platene til det amerikanske rockebandet Blue Öyster Cult. Curt gir dem æren for at han havnet i musikkbransjen.

Bath som ligger vest for London, er en av de mer ærverdige byene i England.

Byen ble grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad og har navn etter det.

Curt og Roland møttes gjennom felles kamerater i Bath da de var 13 år gamle. Roland hørte Curt synge "Then came the last day of May" med Blue Öyster Cult og ble imponert av stemmen hans. Curt var kommet i stemmeskiftet noe Roland ikke var. Roland spurte Curt om han ville bli med i bandet hans, noe han ville. De hadde samme sans for humor, og begge kom fra hjem med familiemedlemmer som hadde psykiske problemer. Og de hadde begge hatt en trasig oppvekst, noe som kanskje forklarer interessen for psykologi på bandets to første album. Roland hadde lest endel av Arthur Janovs bøker, og var blitt inspirert av de, da han kjente seg igjen i det Janov beskrev. Essensen i boka Roland og Curt først leste med Janov var at du er ulykkelig, og skylden for det har dine foreldre som ga deg en vond oppvekst..

På samme tid begynte de å gå i terapi der de lærte å sette ord på det vonde.

Curt Smith

En gang stjal Curt 3 fioliner på skolen han gikk på, og ga dem til Roland i julegave. Roland syntes det var fælt at de var stjålet og prøvde å lære seg å spille på dem, som for å rettferdiggjøre udåden.

Som 18-åring traff Curt sin tilkomne Lynn Altman, som han giftet seg med i 1983. De to møttes under en Graduate-konsert da hun stod helt foran ved scenekanten og laget grimaser til Curt for å få ham til å smile, noe han gjorde. De traff hverandre etterpå og ble kjærester. Curt: "I remember noticing this girl in front of me pulling her mouth apart with her fingers, making faces in an attempt to make me laugh."

Roland og Curt spilte i flere band sammen i ungdommen. Senere valgte Curt å gå på college for å bli lærer mens Roland dannet en folkduo kalt Busar, som spilte Simon and Garfunkel låter. Deretter ble begge med i bandet Graduate i 1979. De kalte seg Graduate etter et Simon & Garfunkel album, da de likevel ble forbundet med den amerikanske folkduoen. Graduate pleide å starte konsertene med S&Gs "Mrs. Robinson". I mars 1980 ga de ut singelen "Elvis should play ska", som var Rolands kommentar til at Elvis Costello hadde uttalt seg negativt til den populære ska-sjangeren. Costello mente skabandene var one-hit-wonders som kun var ute etter lettjente penger. Roland mente at Costello var irritert på disse bandene fordi singlene deres solgte bedre enn hans. Roland mente at Costello heller burde spille ska musikk selv i stedet for å klage.

Roland og Curt i Graduate med singelen "Elvis should play ska".

"Elvis should play Ska" nådde en oppløftende 106.plass i Storbritannia. Den ble også en hit i Nederland og Spania. Etter denne singelen ble Graduate plassert i ska-sjangeren, enda det andre de spilte inn ikke lignet på ska.

I 1980 ga de også ut albumet  "Acting my Age" hvor alle låtene var skrevet av Roland. I årene etter har denne plata blitt gitt ut pånytt med jevne mellomrom. I 1991 ble det også gitt ut en plate kalt "Graduate", med materiale bandet i sin tid spilte inn.

Curt og Roland ble etter hvert lei av å ikke bli hørt i spørsmål som gjaldt bandets veivalg, enda de var bandets kreative kraft. Så de bestemte seg å slutte i bandet og heller starte sitt eget.

Før de to bestemte seg for å danne Tears for Fears var de en kort tur innom et band som het Neon, sammen med Pete Byrne og Rob Fisher. Det resulterte ikke i noen plateutgivelser. Fisher dannet deretter bandet Naked Eyes, som hadde to store hits i U.S.A. med "Always something there to remind me" (8.plass) og "Promises, Promises" (11.plass). Etter det dannet han Climie Fisher ("Rise to the Occasion", "Love changes everything").

	Plata "Acting my Age".		Graduate

Roland og Curts venn David Lord fikk dem til å interessere seg for synthesizere, og introduserte dem for mureren Ian Stanley - en fyr som på den tiden ikke spilte noe instrument men som hadde et hus med et hjemmestudio hvor Roland kunne få spille inn sin musikk, og få mulighet til å eksperimentere med moderne elektronisk utstyr. Roland: "Without Ian’s eight-track studio, his Roland JP4, his CR78 drum machine and MXR Pitch Transposer, we wouldn’t be where we are now…. He gave us the opportunity to demo, at his home studio."

Ian var fra en rik familie og hadde mye penger tilgjengelig som han brukte på studioutstyr, noe som imponerte Curt og Roland.

 Huset til Ian Stanley på starten av 80-tallet, med studioet som lå over garasjen.

I ettertid er Stanley gjerne regnet som et tidligere medlem av Graduate, men de som spilte i bandet benekter at han var medlem, selv om han var endel av det samme miljøet i Bath.

En annen årsak til at Roland og Curt begynte å interessere seg for synthesizere var at elektronisk popmusikk begynte å gjøre seg gjeldende på singellisten. Bl.a. gikk "Are Friends Electric?" med Tubeway Army til topps i Storbritannia i mai 1979. Roland: "We were acutely (akutt) aware of the new electronic movement. I remember listening to the Radio One chart run down with Curt, and when they announced that Tubeway Army was number one with Are Friends Electric?, we both looked at each other and knew we had to change. That change didn’t really occur until a lot later: once we’d left Graduate and became a duo; the new direction was obvious."

Selv om Roland var gitarist elsket han lydene han kunne skape med synthesizerne, som f.eks. å få dem til å høres ut som trompeter.

I 1981, i en alder av 19 år, dannet Roland og Curt bandet History of Headache sammen med Stanley og Manny Elias. Bandnavnet ble like etter endret til Tears for Fears - inspirert av Janovs bok "Prisoners Of Pain" fra 1980, der Janov omtalte 'tears as a replacement for fears'. Det var Curt som hadde ideen til navnet.

I starten var ikke Stanley og Elias fullverdige medlemmer, men ble det etter hvert.

Støttespillere og assosierte medlemmer på de to første platene: Manny Elias og Ian Stanley.

I studioet til Ian spilte de inn demoer for "Change", "Pale Shelter" og "Mad World" - alle tre låter som senere ble klassikere med Tears For Fears.

I 1981 ga Tears for Fears ut singelen "Suffer the Children" på Phonogram. De fikk mulighet til å gi ut låta på singel etter å ha presentert demoer av denne og "Pale Shelter" for Phonogram. "Suffer the children" var en stemningsfull låt, men den oppnådde liten oppmerksomhet da den kom ut (i 1985 nådde den 52.plass). På låta var det Rolands kone Caroline Orzabal som sang det "barneaktige" refrenget "la la la la".  Caroline deltok som korist på flere andre av Tears for Fears låter, bl.a. "Shout". Hun deltok også i "Sowing the seeds of love" videoen.

Det var kameraten David Lord som produserte denne tidlige versjonen av "Suffer the Children". Lord hadde fram til dette produsert Bristol-bandet The Korgis. Bl.a. deres storhit "Everybody's Got To Learn Sometime". Han hadde også produsert The Graduate - bandet Smith/Orzabal spilte i tidligere. 

Roland: "Davids was the first producer we worked with. He had a home studio in our home town of Bath, and produced hits with local band The Korgis. It was a marriage of convenience.

David Lord

Roland hadde hentet inspirasjon til teksten på "Suffer The Children" fra Primal Scream-teorien. Med fokus på den utryggheten barn føler når de ikke får være den de ønsker å være på dagtid.. Roland: "Dreams are a release for kids. If they're allowed to be what they want in the daytime, they won't have to invent horrible monsters in their dreams at night."

Roland Orzabal og Curt Smith på den tiden "Suffer the Children" ble gitt ut.

I mars ble "Pale Shelter" gitt ut som singel, med kun en 193.plass i Storbritannia som beste plassering. Som produsent ble Mike Howlett (Martha & the Muffins, O.M.D., Thompson Twins) hyret inn, da Lord var opptatt med innspillingen av "Peter Gabriels "IV". Howlett var en dyktig produsent, men samarbeidet med Tears For Fears fungerte dårlig, da Curt og Roland følte at Howlett prøvde å få dem til å høres ut som The Human League, med ustrakt bruk av linn drum( trommemaskin).

Curt: "Mike was far too commercial for us. I don’t think we felt we were learning anything and we’re not good at being pushed in a direction we don’t wish to go."

Et år senere ble "Pale Shelter" gitt ut som singel pånytt, da med en fin 5.plass som resultat. Den ble også gitt ut i 1985, med en 73.plass.

10. september 1982 ble Roland gift med sin kjæreste gjennom mange år, Caroline, som nevnt.

Avtalen med Phonogram gjaldt for to singelutgivelser. Men selv om begge hadde floppet fikk de fornyet tillit hos plateselskapet, mye takket være A&R manager David Bates som fortsatt hadde tro på Tears For Fears. Curt: "Without Dave Bates' passion, the record company would have probably dropped us. Luckily they didn't, and we were allowed to make an album."

I oktober 1982 fikk de gjennombruddet med singelen "Mad World" som nådde en flott 3. plass i Storbritannia. Låta var skrevet av Roland, og handlet om hjemstedet Bath, der travle mennesker hastet rundt uten noe egentlig mål: "Bright and early for their daily races, going nowhere, going nowhere". Roland: "That came when I lived above a pizza restaurant in Bath and I could look out onto the centre of the city. Not that Bath is very mad – I should have called it 'Bourgeois World'." Ifølge Roland var låta et forsøk på lage en hit a' la' "Girls On Film" med Duran Duran, uten at han lyktes med å kopiere soundet deres. Roland: "It was a deliberate attempt to write something in the vein of Duran Duran's "Girls on Film". 

Selv om "Mad World" hadde det som skulle til for å bli en hitsingel var det også noe dystert og melankolsk over låta. Tekstlinjer som "The Dreams In Which I'm dying Are the Best I've ever had" ga assosiasjoner til noe suicidalt og ikke noe som var egnet til å skape god stemning.

Etter noen dårlige forsøk med seg selv på vokal på "Mad World", valgte Roland å la Curt ta over, og: "suddenly it sounded fabulous."

Curt Smith i musikkvideoen til "Mad World".

"Mad World" ble produsert av Chris Hughes. Han hadde på den tiden nettopp hadde avsluttet sitt samarbeid med Adam & The Ants, der han var trommeslager og produsent. Hughes hadde også produsert Dalek I Love You - et av Curt og Rolands favorittband. Roland: "He'd produced Dalek I Love You, so he had our respect."

Roland og Curt visste at Hughes var produsent for Adam & The Ants, men de visste ikke at han også var medlem der, som trommeslager med kunstnernavnet Merrick.

Chris Hughes

Det var egentlig meningen at "Mad World" skulle være B-side på "Pale Shelter", men fordi Phonogram mente at den hadde potensiale til å bli en hit, ble den spart til den kunne gis ut som A-side.

"Mad World" ble i 2003 en nr. 1 hit i Storbritannia i en mye mer naken versjon, tolket av Michael Andrews og Gary Jules.

Den synthdrevne og rytmiske "Change" som kom i februar 1983, nådde en like fin 4. plass. Den fikk fine plasseringer i utlandet også, bl.a. med 1. plass i Israel, og 8. plass i Irland. Roland og Curt var ikke fornøyd med låta, selv om de valgte å gi den ut på singel og den ble en stor hit.

Roland: "It's not really about much. It's just one of those cheap pop lyrics."

Roland: "It's a song we're not particularly happy with. It didn't come out the way we wanted. We wanted it to be a bit more vibrant."

"Change"

Suksessen med "Mad World" og "Change" brakte Roland og Curt opp på scenen på det svært populære TV-programmet Top Of The Pops på BBC. Enten de likte det eller ikke var de fra nå av popstjerner, som millioner av briter visste hvem var og hvordan de så ut. Fram til dette var det få som hadde sett bilder av dem, og de var bevisst på å ikke ha bilder seg av seg selv på platecoverne. Roland: "We never promoted ourselves as people, because we didn't feel confident enough or interesting enough or good looking enough to do it. Until 'Mad World' we weren't really a pop group with an image."

Før de stilte opp i programmet måtte de gå til innkjøp av nye klær, og de fikk gode råd fra folk i plateselskapet. Roland: "I looked at us in the studio at TOTPs, and thought - 'Bloody hell, we're a pop group' - Which was a shock."

 To urutinerte gutter på scenen på Top Of The Pops med "Mad World"

Parallelt med disse singelutgivelsene jobbet Roland og Curt med sitt debutalbum  "The Hurting". Plata ble spilt inn i landlige omgivelser i Chalfont St. Giles, som ligger nord for London. Curt: "We wanted somewhere with no distractions." På den tiden innspillingen startet, hadde de ikke skrevet nok låter til å fylle et helt album.

Selv om omgivelsene var tiltalende, og Curt og Roland hadde med seg dyktige musikere og produsenter, ble innspillingen en utmattende affære, der det gikk med mye tid til å diskutere veivalg. Roland: "The recording process at times was painfully slow, and it seemed to be that all four of would have to like something for it to go on the record. That's a lot of discussion and debate. The recording was almost as painful as my childhood."

7 dagers uke, og arbeid om nettene måtte til for å få ferdig platen. Phonogram ble bekymret over at innspillingen tok så lang tid, så ledelsen kom på besøk for å se og høre hvordan arbeidet gikk.

Selv om "The Hurting" i ettertid regnes som et new wave/synth-album, ble stort sett alle låtene skrevet av Roland på kassegitar. Bruken av synthesizer var noe Roland og Curt syntes var naturlig, da de mente at det var innen elektronisk musikk framtiden lå. Roland: "The future lies with with electronic and digital music."

Som produsent brukte de Chris Hughes, med dyktige Ross Cullum som lydtekniker. Igjen hadde David Lord vært førstevalget, men han var fortsatt opptatt med Peter Gabriel. "Suffer The Children" og "Pale Shelter" ble spilt inn pånytt for albumutgivelsen, med Chris Hughes som produsent.

I forkant av innspillingen hadde Curt og Roland hørt mye på teknisk innovative album som "III" med Peter Gabriel, "Remain In Light" med Talking Heads, og "Scary Monsters" med David Bowie. Album som viste at instrumenter som trommer og cymbals kunne høres helt annerledes ut enn det de hittil hadde vært vant til.

Curt og Roland under innspillingen av "The Hurting".

7. mars 1983 ble "The Hurting" lagt ut for salg. De fleste kritikere hyllet den som en spennende plate fylt med fengende låter. Den fikk også ros for sitt kjølige, 'truende' lydbilde, noe som ga plata mer dybde.

  I ettertid er "The Hurting" regnet som en av de beste platene fra denne perioden av 80-tallet. Også Curt og Roland var fornøyd med det de hadde skapt. 

Curt Smith . "We knew we loved the album, but had no idea how the public would perceive it."

Roland: "It's a very consistent album with it's own distinct personality. There's a strong message running through it, and some of the song titles were taken from Janov's writing."

Noen kritikere og platekjøperne hadde imidlertid problemer med de dypsindige tekstene. Tittellåta "The Hurting" er et eksempel på en slik dypsindig tekst: "Could you understand a child, when he cries in Pain. Could you give him all he needs, or do you feel the same. All along you've been told you're wrong, when you felt it right. And you're left to fight the Hurting."

Roland skrev låta etter å hørt Curt fortelle om en konsert han nettopp hadde vært på, med Bristol-bandet Electric Guitars. Roland forsøkte å lage en låt som lignet på lydbildet til bandet, slik Curt beskrev det.

Roland: "Curt had been to see a band from Bristol called ‘Electric Guitars’ and was describing their sound to me; I had an acoustic guitar in my hand at the time and played him what he was describing: that’s how The Hurting was written, and we knew for a long time it was the right name for our first album."

'The Hurting' var også knyttet sammen med bandnavnet Tears for Fears i Janovs teori.

Tears for Fears på poster i 1982.

Selv prøvde de å ufarliggjøre temaet ved å si at det kun var en teori som handlet om viktigheten av et nært forhold mellom barnet og dens foreldre. Curt: "It isn't anything weird at all, just a theory about the importance of relationships between children and their parents."

Men generelt var ikke Roland og Curt så glad i diskutere primal scream terioen med media, da de hadde vanskelig for å forklare hva de egentlig mente. De oppfordret i stedet folk til å lese Janovs bøker selv, og gjøre seg opp en mening. Roland: "For quite a while we avoided talking about it because we can't state properly what we think."

De ville heller snakke om det å være popstjerne. Noe som ifølge Roland krevde endel av vedkommende. Roland: "You've got to be a politician, a businessman and a personality all rolled into one."

Roland har i ettertid sagt at de laget platen for å få råd til en slik behandling. Men at de aldri fikk tid. Derimot tok de seg råd til å gå til innkjøp av egne boliger. Curt Smith kjøpte seg et gammelt hus i Bath, og innredet det med antikviteter.

Coveret med den triste lille gutten gjorde inntrykk på mange, og har i årene etter blitt framhevet som et av de mest markante platecoverne som er laget. Mange trodde det var sønnen til Roland, noe det ikke var. Gutten het Gebby, og var fra deres hjemby Bath.

 Albumet "The Hurting" med det uttrykksfulle coveret.

Etter kun to uker i salg gikk "The Hurting" til topps i Storbritannia (på bekostning av "Thriller" med Michael Jackson), og ble på albumlisten i hele 65 uker. Det var tydelig at Tears for Fears' melankolske, lett depressive synthpop slo an hos britisk ungdom. I media ble de omtalt som "gloomy" (mørk, dyster), og ble med det plassert i samme bås som Joy Division og The Cure.

Tears for Fears fra deres "Hurting"-turne.

I desember 1983 ble den smått uinteressante singelen "The Way you are" gitt ut i Storbritannia (24. plass). Dette var en låt TFF framførte live på konsertene de gjorde på den tiden. Plateselskapet ga den ut for å holde interessen for bandet oppe i en periode der de ikke figurerte i rampelyset. En kortere turne ble også gjennomført i desember 1983 med besøk i Liverpool, Manchester, Bristol, Hammersmith (London), Margate, Brighton, Gloucester, og Portsmouth. Turneen startet 2. desember og ble avsluttet den 21. desember. De opptrådte også i Mellom-Europa på denne turneen. Litt senere ble videoen "In my mind's eye" gitt ut, med opptak fra turneen.

Turneen ble god læring for Curt og Roland, da de måtte forholde seg til mange mennesker og være mer utadvendt enn de tidligere hadde vært. For selv om Curt hadde opptrådt live i mange år allerede, i forskjellige band, slet han fortsatt med stor nervøsitet før han skulle ut på scenen. Det resulterte i at han kunne oppleves som uinteressert og sur for de som var i nærheten av ham. Curt: "When we played The Lyceum in London recently I was so nervous about the audience reaction I decided the only thing to do was to abuse them!"

Etter suksessen med "The Hurting" gikk Roland og Curt inn i en tilstand der de ikke visste hva de skulle gjøre videre. Roland: "After 'The Hurting' which was like our life's ambition, we didn'know what to do." De hadde vært umotivert under innspillingen av "The way you are", og likte ikke resultatet når den var ferdig innspilt. Roland: "I thought there's something wrong here."

Men da de gikk i gang med innspillingen av sitt neste album, kom motivasjonen snikende. Ikke minst ettersom de klarte å frigjøre seg fra "The Hurting" konseptet, over i noe mer rockete, som etter deres mening viste at de hadde blitt mer moden siden sist. Roland: "The new album is much rougher, far more mature, adult and exciting." Roland og Curt hadde også behov for å komme seg bort fra stempelet som to forvirrede, deprimerte unge menn.

De hadde også et ønske om å lage en mer kommersiell plate. Curt: "The second album was definitely  a growth from the first. To be honest, it was a blatant attempt making a commercial record , even to the extent of using obvious mucical devices like rockist guitar solos. It was quite disgusting but it worked."

I et intervju med Smash Hits magazine ble Curt og Roland spurt om hvem som var deres musikalske inspirasjonskilder, og da nevnte de opp artister som ZZ Top, John Lennon, The Stranglers, Bruce Springsteen, The Beatles, David Bowie, The Rolling Stones og The Blue Nile. Curt Smith var også nær venn av Hugh Cornwell fra The Stranglers, og de tok gjerne en tur på byen sammen.

I samme intervju fortalte Curt og Roland at de som personer var svært ulike. Curt var den rampete som spilte høy musikk om natten og fortalte grove vitser. Roland var den mer ettertenksomme som ikke sa så mye, men som gjerne hadde noen syrlige gullkorn å komme med når han først sa noe. Det var også Roland som var den kreative kraften i bandet. Curt: "He's a lot more serious, a lot more of the artist." Noe også den forrige platen viste, der 9 av 10 låter var skrevet av Roland alene. Men overfor publikum og presse var det Curt som først og fremst tok ansvar, noe som gjorde ham til bandets ansikt utad etter den første platen. Curt: "That's (interviews) something I can handle a lot more easily whereas Roland finds it easier being in the studio night and day."

Etter den voldsomme suksessen med "The Hurting", var forventningene store foran oppfølgeren "Songs From The Big Chair", som kom i februar 1985. Allerede i 1984 hadde de gitt ut "Mother's Talk" og "Shout" på singel, med en 14. og 4. plass i Storbritannia som resultat.

"Mother's talk" var produsert av en Jeremy Green. Men bandet var ikke fornøyd med resultatet, så de valgte å hente inn Chris Hughes igjen. Versjonen av "Mother's talk" som ble å finne på "Songs.. " var produsert av Hughes. Ifølge Roland var "Mother's Talk" hans forsøk på å høres ut som Talking Heads, selv om han måtte innrømme at det ikke høres ut sånn i ettertid. " Mother's Talk" er heller ikke en låt Roland setter pris på.

"Mother's talk" hadde et politisk innhold, som deres kommentar til britenes innførsel av cruise-missiler på denne tiden.

  "Mother's Talk"

Mange trodde at "Shout" hadde referanser til primal scream-teorien, men ifølge Roland var den mer ment som en politisk protest mot den kalde krigen. Roland: "A lot of people think that 'Shout' is just another song about primal scream theory, continuing the themes of the first album. It is actually more concerned with political protest. It came out in 1984 when a lot of people were still worried about the aftermath of The Cold War and it was basically an encouragement to protest."

Roland komponerte en demo av låta hjemme i stuen sin, ved hjelp av en liten synthesizer og en trommemaskin. I utgangspunktet trodde han det kunne bli en grei låt å ha på albumet, men produsent Chris Hughes og keyboardist Ian Stanley var overbevist om at dette kom til å bli en kjempehit. Roland: "I only had the chorus, which was very repetitive, like a mantra. I played it to Ian Stanley, our keyboardist, and Chris Hughes, the producer. I saw it as a good album track, but they were convinced it would be a hit around the world." 

Med så mye skryt ble også Roland overbevist om at han hadde en kjempehit på gang: "I agree, it sounds great, there's something about it. I believe it." I utganspunktet hadde Roland tenkt å legge et enkelt komp på refrenget, ikke ulikt "Give Peace A Chance" med John Lennon, men Ian Stanley og Chris Hughes var uenige. De ønsket å gjøre låta mer grandios, der den gradvis bygde seg opp mot noe større.

Hughes trodde også det skulle ga raskt å spille inn låta med det enkle refrenget. Men etter 14 dager var de fortsatt bare kommet halvveis i jobben. Mitdtveis i låta er det et flott parti med noe som hører ut som en fløyte, som gir assosiasjoner til et forblåst landskap. Lyden ble skapt av Ian Stanley på en fairlight-synthesizer. "Shout" starter opp med noen metalliske lyder der man fornemmet at noe blir slått på. Og det var akkurat det som skjedde. I studioet brukte de noen skrutrekkere som de slo på keyboardstativene med for å få den rette metalliske lyden.

"Shout" var spesiell på den måten at den ikke hadde noen skikkelig intro, men gikk rett på refrenget. Derfra og inn bygget den seg opp med flere og flere elementer til en grand finale. "Shout" skilte seg ut fra bandets tidligere materiale med bruken av el. gitar, som om det var en synth-rock anthem. Mange har sammenlignet Shout" med Beatles' "Hey Jude", som også gikk rett på refrenget og ble mer og mer kompleks mot slutten.

"Shout" endte opp som en av de største hitene på 80-tallet. I Storbritannia ble det 'bare' 4. plass, som nevnt. Mens i land som U.S.A. (3 uker), Australia, Belgia, Canada, Tyskland, Sveits, Nederland og New Zealand gikk singelen helt til topps. I Norge ble det 5. plass på VG-lista.

Etter å ha gått til topps i U.S.A. fikk de gratulasjonstelegram fra Linda & Paul McCartney, Wham! (som de vippet ned fra 1.plassen) og Elton John. På samme tid fikk de også tilbud fra country-pop bandet Fleetwood Mac om å skrive en låt for dem.

Tears for Fears gikk fra å være et band som laget låter med

psykologiske temaer, til å skrive tekster med et politisk innhold.

"Songs From The Big Chair" var ikke en temaplate slik "The Hurting" hadde vært. Først og fremst var det en fengende plate med mange popperler samlet under ett, der mange av dem havnet høyt oppe på listene som singler i 1985/86. Plata hadde også et mer variert lydbilde med innslag av soul. Roland og Curt følte for å bevege seg bort fra lydbildet og stemningen på "The Hurting" over til noe mer lystig.

"Songs From The Big Chair" nådde 'bare' 2. plass på albumlisten i Storbritannia. Men likefullt er det dette albumet som regnes som deres mest suksessrike og betydningsfulle fra 80-tallet. Det skyldtes at "The Hurting" hadde vært en "engelsk affære". Dvs. at den ikke slo an like mye utenfor de britiske grenser. Mens "Songs From The Big Chair" gikk til topps i U.S.A. og ble der i 5 uker. Til sammen solgte albumet i hele 8 millioner eksemplarer, hvor halvparten var solgt i U.S.A. Plata gikk også til topps på albumlisten i store platemarkeder som Canada, Nederland og Tyskland.

Fra innercoveret på "Songs From The Big Chair".

Under innspillingen av albumet ønsket Roland og Curt å droppe "Everybody Wants To Rule The World", da de syntes den var en lettvekter. Men plateselskapet og produsent Chris Hughes overtalte dem til å ta den med. Det var også selskapet som påvirket dem til å bruke et "radiovennlig trommekomp", i et forsøk på å skape en låt som kunne slå an i U.S.A., noe den da også gjorde. Roland: "It was written and recorded in two weeks and was the final track to be added to the Songs From The Big Chair album. The shuffle beat was alien to our normal way of doing things. It was jolly rather than square and rigid in the manner of 'Shout', but it continued the process of becoming more extrovert (utadvendt)."

Det hele hadde startet med at Roland gikk og spilte på to riff på gitaren sin som Chris Hughes bygde et tromme og basskomp rundt. Men fortsatt var det ikke noe ved låta som tilsa at dette skulle bli en hit. Men etter at keyboardist la på noen elektroniske detaljer i starten på låta begynte klassikeren "Everybody Wants To Rule The World" å ta form. Arbeidstittelen på låta var "Everybody Wants To Go To War". Den ble skrevet og spilt inn i løpet av 6 dager. 

I et annet intervju har Roland erkjent at de stjal kompet fra "Waterfront" med Simple Minds. Det var Curt som hadde vokalen på låta. Roland: "Doing 'Everybody... ' was a calculated move. If you go the talent to do it. Why not do it? It turns people onto other songs that they might not otherwise hear. And it's still a classic single."

"Everybody Wants To Rule The World" ble en like stor hit som "Shout", med 1. plass i land som U.S.A., Canada og New Zealand. I Storbritannia, Irland, Australia og Nederland ble det 2. plass.

Fra videoen til "Everybody Wants To Rule The World".

Selv var ikke Roland mer beskjeden enn at han mente Tears for Fears fortjente suksessen de opplevde. Roland: "I think we deserve it. We've succeeded because of good songs, not because we've discovered a new way of wearing clothes or anything."

Mindre positivt var det at den store interessen for bandet gjorde at enkelte fans gikk over streken i sitt forsøk på å få en bit av Curt og Roland. Når de bodde på hotell opplevde de at fans hadde leid seg inn på samme hotell som dem, og flere ganger opplevde Curt å få skjorten sin revet i stykker av overivrige fans.

To karer som gjennom sin musikk ønsket å oppnå verdensherredømme.

"Head over Heels" nådde 12. plass i Storbritannia da den ble gitt ut som singel i juni 1985, mens i U.S.A. ble det en sterk 3. plass. Selv om teksten ikke er direkte var "Head over Heels"ment som en kjærlighetslåt.

Albumtittelen "Songs From The Big Chair" var inspirert av filmen "Sybil", der en forvirret jente med 16 ulike personligheter hadde en stol som hun følte seg trygg i. For Curt og Roland representerte denne stolen en trygg plass de kunne presentere musikken sin uten å være redd for hva andre måtte mene om den. Curt: "We don't care what other people think about it." 

Det var Roland som kom opp med ideen til albumtittel. De andre ønsket at plata skulle hete "The Working Hour". Det var også Roland som bestemte at de skulle bruke et sort-hvitt bilde av ham og Curt på forsiden, da han var svært fornøyd med en foto-session de nettopp hadde hatt der bildet ble tatt.

 "Songs From The Big Chair" fra 1985

Det ble også spilt inn en låt som het "The Big chair", som ikke ble tatt med på albumet, men som ble å finne på B-siden av "Shout".

Mens Roland hadde skrevet de fleste av låtene på "The Hurting", fikk han her i større grad hjelp fra de andre medlemmene av bandet. Særlig keyboardisten Ian Stanley ble en viktig "sparringspartner". De to skrev "Shout", "Everybody Wants To Rule The World", "Listen" og "Mother's talk".

Sammen med trommeslager Manny Elias skrev Stanley introen på "The Working hour", inspirert av Ryuichi Sakamotos musikk til filmen "Merry Christmas, Mr. Lawrence". Verset og det vokale var det Roland som kom opp med. Det var også Roland som foreslo at man skulle sette sammen de to komposisjonene til en, noe Ian først var uenig i.

Elias forlot bandet under innspillingen av plata. Den jødisk-engelske musikeren fortsatte sin karriere som trommeslager for Peter Gabriel, Julian Lennon og Peter Hammill.

"Broken" skrev Roland sammen med den kvinnelige bassisten Cait O'Riordan - kjent fra det britisk/irske folk-punk bandet The Pogues. Låta hadde tidligere vært ute på TFF plate som B-side låt på 12" til "Pale Shelter", da under navnet "We Are Broken", i en litt annerledes versjon.

"Listen" tok utgangspunkt i en komposisjon Ian Stanley hadde laget på noen synthesizere han nettopp hadde gått til innkjøp av. Roland hørte låta og likte det han hørte. Men dessverre klarte ikke Ian å fortelle hvilke synther og innstillinger han hadde brukt på låta, så Roland og Chris Hughes måtte forsøke å gjenskape det så godt de kunne i studio ved hjelp av en fairlight-synthesizer. "Listen" har mye Roxy Music i seg og ville passet godt inn på klassiker-albumet "Avalon".

13. juli 1985 ble 80-tallets store musikalske begivenhet, Live Aid, avholdt. Og Tears for Fears som på denne tiden var et av de største bandene på begge sider av Atlanteren, var blant de som ble spurt om å opptre. Og i utgangspunktet var de innstilt på å stille. Men da dagen kom var ikke bandet å se på Philadelphias veteran stadium, der den amerikanske delen av konserten ble avholdt. Offisielt ble det sagt at bandet ikke kunne stille, da flere av musikerne deres hadde sluttet i turnebandet fordi kontraktene deres hadde opphørt. Den virkelige årsaken var at bandet var forbannet på Bob Geldof for måten han presset dem til å stille opp på konserten. Der han gjorde dem ansvarlig for en halv million menneskers liv i Etiopia om de ikke stilte opp.. Curt: "We both resented the way we were made to feel guilty. Who is Bob Geldof to have the power to instill guilt? I mean telling us that we personally would be held responsible for half a million lives if we didn't play... He also hinted that we would get bad press. In my book that's blackmail". I stedet valgte bandet å gi overskuddet fra en verdensturne til veldedige formål.

Roland og Curt var heller ikke med på innspillingen av "Do they Know It's Christmas?" som ble en verdenshit i 1984/85. Men indirekte var de med likevel, ettersom Midge Ure/Bob Geldof hadde valgte å sample inn åpnings(synth)riffet på TFF låta "The Hurting" som bakgrunnskomp på "Do they know it's Christmas?"- da i et annet tempo enn på originalen.

30. september 1985 ble "I Believe" gitt ut som 5. og siste singel fra "Songs From The Big Chair". Den nakne balladen nådde 23. plass i Storbritannia og 10. plass i Irland. Opprinnelig hadde Roland skrevet låta for sitt musikalske forbilde Robert Wyatt, uten at det ble noe ut av en slik innspilling. "I Believe" var også inspirert av Wyatt og hans klassiker-album "Rock Bottom" fra 1974.

I februar 1986 fikk de de noe å glede seg over, da "Everybody Wants To Rule The World" ble kåret til beste britiske singel under Brit Awards, en utdeling som er å sammenligne med vår egen Spellemannsprisen. I april fikk Roland også prisen som beste låtskriver under Annual Ivor Novello Awards i London.

I mai 1986 ble "Everybody Wants To Rule The World" gitt ut på singel nok en gang, da under navnet "Everybody Wants To Run The World". Den nådde da en 5. plass i Storbritannia. Noen hadde funnet ut at låta skulle brukes til å få engelskmenn til å komme seg opp av sofaen og ut å trene. Mange kjendiser var involvert i prosjektet, så Tears for Fears måtte i studio igjen. Pengene fra innspillingen gikk til trengende i Afrika. Roland og Curt følte med dette at de endelig fikk sjansen til å gjøre det godt igjen, etter å ha takket nei til å være med på Live Aid. Roland: "Geldof gave us so much gip for not turning up at Live Aid. All those millions of people dying, it was our fault. I felt terrible. I tell you, I know how Hitler must have felt."

"Everybody Wants To Run The World" var Tears for Fears' bidrag til trengende i verden.

I 1986 gjorde Roland og Ian Stanley en singel sammen under navnet Mancrab. Singelen "Fish for life" ble brukt i filmen "The Karate Kids part II", med sangeren Eddie Thomas på vokal.

Roland Orzabals sideprosjekt Mancrab.

Etter utgivelsen av "Songs From The Big Chair" dro Tears for Fears ut på en 18 måneders turne kalt "Big Chair Tour", med oppstart 26. mars 1985 i Chippenham. Med seg som oppvarmingsband hadde de Vitamin Z. Etter hele 42 konserter fram til 20. mai dro de over til U.S.A. for å fortsette turneen der med ytterligere 55 konserter. Det ble også gjort konserter i Japan og Australia. Enkelte av dagene gjorde de to konserter, i ulike byer, slik de gjorde i Canada 3. juni.

På den amerikanske delen av turneen leide de en luksuriøs turnebuss som rockebandet Van Halen hadde brukt i forveien. Her kunne de både sove, og slå ihjel tiden ved å se på video. Men de flotte opplevelsene under konsertene og bekvemmeligheten i bussen kunne ikke hindre Curt og Roland fra å være vemodig. Årsaken til det het Lynne og Caroline. Curt: "I miss Lynne a lot. I phone home twice a day." Innholdet i samtalene kunne gjerne dreie seg om hvordan parets 5 katter hadde det.

Etter konserten de gjorde i Kansas City, 29. juni 1985, dro bandet ut på byen en tur. Og på baren Hyatt Regency Restaurant Club hørte de den vakre stemmen til Oleta Adams, som på den tiden kun var et lokalt talent. Roland og Curt ble så imponert at de inviterte henne til å bli med på Tears for Fears' neste album. Roland: "Coming across Oleta was a reminder of the power of music. It was a reminder of what music could do, a reminder that music should basically be about self-expression. It was an emotional experience for me."

Oleta Adams har en fantastisk stemmeprakt som mange wannabies har prøvd å kopiere.

Turneen ble avsluttet med ytterligere 26 konserter i Europa. 18. oktober 1985 besøkte Tears for Fears Norge og Skedsmohallen, noe som ble omtalt i de største norske avisene. Lørdag 19. oktober var de også å se på NRK TV, som gjester hos Turid Øversveen og Rita Westvik i programmet Lørdagssirkuset. Her framførte Roland bandets seneste singel, "I Believe". Curt deltok ikke i programmet, noe som gjorde at balladen kun ble framført med vokal, trommer, saksofon og piano. I frykt for at den manglende deltakelsen fra Curt skulle føre til spekulasjoner om at han hadde sluttet i bandet valgte programleder Rita Westvik å berolige seerne om at han fortsatt var med.

Tears for Fears framførte "I Believe" for milloner av nordmenn da de besøkte Lørdagssirkuset på NRK.

De siste 5 konsertene på turneen ble gjort på Hammersmith Odeon i London.

Etter å ha gjort unna den nesten to år lange turneen, følte Roland og Curt behov for å roe det helt ned, og heller tilbringe tid sammen med familiene sine. Roland i London, og Curt i hjembyen Bath. Slik at det gikk hele 4 år fra de ga ut "Songs From The Big Chair" til den neste platen "The Seeds Of Love" var klar. Roland brukte mye tid på å tenke over karrieren deres så langt, og legge planer for hvordan det neste albumet deres skulle bli.

Under "Big chair" turneen hadde de følt at musikken de spilte ble for steril og forutsigbar. Med ferdiginnspilte bakgrunnskomp var det ikke rom for improvisasjoner, slik at konsertene de gjorde en kveld, ble en kopi av konserten de gjorde kvelden før. Møtet med Oleta Adams ble en påminnelse for hvordan livemusikk burde være. Med improvisasjon og personlige uttrykksformer. Også R&B musikken de hørte på amerikansk radio ble en inspirasjonskilde for bandet.

Dette ble ledetråder for Roland da han gikk igang med innspillingen av den neste plata. På de to forrige platene hadde musikken blitt skapt på en fairlight synthesizer, og deretter kjørt gjennom en sequenzer. Denne gang ønsket de at låtene skulle bli til gjennom jamming i studio. Roland: "We wanted to do something more colourful, something that sounded big and warm. You cannot get that from machines. You only get that with real musicians and real players."

Plateselskapet var ikke like glad for at de ønsket å skifte musikalsk retning. De ønsket "More Songs From The Big Chair", noe Roland og Curt ikke følte for å gjøre.

I januar 1988 vant Curt en rettssak mot avisene The Daily Star, News of the World og The Sun, etter at de hadde diktet opp usanne historier om hans barndom. Erstatningen han fikk ga han til sin mor.

11. juni 1988 opptrådte Curt på Wembley, London, sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70-årsdag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid-politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om, noe som satte den i samme klasse som Live Aid-konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

Både det musikalske og det visuelle var pompøst på "The seeds of Love".

Til glede for mange, og irritasjon for noen.

På "The seeds of love" var det tydelig at TFF ønsket å overgå sine tidligere utgivelser. De tok seg god tid, og brukte noen av de beste musikerne som var å oppdrive. Blant navnene på plata var Phil Collins, Oleta Adams, Simon Philips (Toto, Mike Oldfield, Big Country), Carol Kenyon (Simple Minds, Pet Shop Boys, Heaven 17), Chris Hughes, og kjente produsenter som Ian Stanley, Bob Clearmountain, og Dave Bascombe (Depeche Mode, Erasure, The Human League, ABC, Freeze Frame). Innspillingen kostet 11 millioner kroner (1989), noe som var et enormt beløp den gangen.

Oleta Adams var en av mange dyktige artister som deltok på "The Seeds of Love". Duetten

mellom henne og Roland på "Woman in Chains" er noe av det vakreste som er laget.

Musikken på "The Seeds of Love" var mer pretensiøs og kompleks enn noen gang før. Med tydelig inspirasjon fra jazz, blues og psykedelia. I tillegg til at man kunne høre en sterkt inspirasjon fra Beatles, ikke minst i "Sowing the seeds of love". Kritikerne var negativ til plata, men den solgte svært bra likevel. Med 1. plass i Storbritannia i oktober 1988, 3. plass i Frankrike, 5. plass i Tyskland, 2. plass i Nederland, og 8. plass i U.S.A.

Også flere av låtene gjorde det bra på singel. "Sowing the seeds of love" ble gitt ut som første singel i september 1989, med 5.plass på den britiske singellisten, og en sterk 2.plass i U.S.A. Låta hadde mye Beatles i seg, med "Penny Lane"-inspirerte blåsere, og en storslått avslutning som kunne minne om "Hey Jude". Tekstlinjen "I love a sunflower" hadde Roland fått ideen til etter en graffiti han gikk forbi hver dag. Roland: "I love a sunflower' is a piece of graffiti on a wall near my home. I see it every day."

I ettertid er det nok den vakre duetten Roland og Oleta Adams gjorde på "Woman In Chains" som først og fremst vil bli husket fra plata. På en tander og følsom måte sang Roland og Oleta denne sangen om kvinner som blir holdt nede av mannen. I årene etter har dette vært en gjenganger på radio og på samleplater. Den har også blitt en slags kampsang for kvinner, på linje med "Sisters are doing it for themselves": Eurythmics. Som singel klarte den ikke å markere seg verken i Storbritannia eller U.S.A. Det er først i årene etter at låtas kvaliteter har blitt verdsatt.

Roland og Curt i 1989.

I likhet med Manny Elias hadde også Ian Stanley hadde forlatt TFF i forkant av denne plata (selv om han bidro på produksjonssiden). Stanley hadde som nevnt vært med og skrevet mange av låtene på "Songs From The Big Chair". I årene etter har Stanley markert seg som en av de beste produsentene i Storbritannia, der han har deltatt på plater med Lloyd Cole & the Commotions, A-ha, The Pretenders, Natalie Imbruglia, Propaganda, The Human League og Tori Amos.

Inn i hans sted kom den britiske pianisten Nicky Holland, som hadde vært med bandet på deres "Big chair tour". Hun var i likhet med Oleta Adams et relativt ubeskrevet blad, med bakgrunn fra jentebandet Ravishing Beauties. Hun hadde også deltatt på innspillinger med Fun Boy Three, The Skids og Lloyd Cole and the Commotions. Hun var med og skrev "Badman's song", "Advice for the young at heart", "Year of the Knife", Famous last words" og "Swords and knives". Sistnevnte skrev hun på egen hånd. Nicky Holland: "When it came to writting we would record things very roughly onto a cassette recorder. We would both be singing and playing at the same time, me on a piano and Roland on a guitar."

Nicky spilte også piano og keyboard på "The Seeds Of Love". Roland: "It was vital for me to work with Nicky. On Advice for instance, I had a set of words and then worked with her on the musical ideas. Prior to that, I had been writing on the machines with Chris and Ian, but the songs were not working out very well. Nicky's approach was more fluid." På coveret til "The seeds of love" fikk Nicky en hyggelig hilsen fra Roland: "Thanks to Nicky for her harmonic inversions. Her knowledge of chords is far more developed than mine."

Låtskriveren og pianisten Nicky Holland hadde en viktig rolle på  "The seeds of love".

Opprinnelig hadde Roland tenkt å kalle plata "Raoul and the Kings of Spain", men pga. "Sowing the seeds of love" ble det endret til "The seeds of love". Først senere ga han ut et album med sitt tiltenkte navn i tittelen.

I 1990 ga Virgin book ut et 64 siders hefte kalt "Tears for Fears - The Seeds of Love" som ga et innblikk i prosessen som førte til utgivelsen av albumet, med bilder og intervjuer av de involverte.

"Advice for the young at heart" ble gitt ut som 3. singel fra albumet (36.plass i Storbritannia).

Etter denne plateutgivelsen dro bandet på en større turne kalt "Seeds of love tour". En turne som ble sponset av Philips. Den startet i januar 1990, med konsert på The Point i Dublin, før de fortsatte med konserter i Belfast, Manchester og Sheffield. Backstage på en av disse konsertene traff den kjente britiske sangeren Beverly Craven sin kommende ektemann Colin Campsie.

 "Seeds of love" turnehefte

Den siste konserten Curt og Roland gjorde sammen som Tears for Fears for denne gang, var på Knebworth-festivalen den 30. juni 1990, i pøsende regnvær..

I desember 1989 deltok Curt Smith på veldedighetsplata "Rock Against Repatriation". Det var tidligere Genesis-medlem Steve Hackett som stod bak prosjektet. Sammen med musikere som Steve Rothery (Marillion), Phil Manzanera (Roxy Music), Howard Jones og Brian May (Queen) spilte de inn singelen "Sailing".

I 1990 bidro Roland som produsent og låtskriver på Oleta Adams' debutalbum "Circle of One". Han fikk med seg folk som hadde deltatt på den siste TFF plata, bl.a. Nicky Holland og Dave Bascombe. Godt hjulpet av balladen "Get Here" ble plata en salgsmessig suksess, med 20.plass i U.S.A. "Rhythm of life" som startet "Circle of One" og som senere ble gitt ut som singel, var en låt Holland og Roland hadde skrevet for albumet "The seeds of love", mens som ikke hadde nådd opp da plata skulle settes sammen.

Etter "The seeds of Love" tok det igjen lang tid før Curt og Roland begynte arbeidet med en ny plate. De to ble mer og mer uenig. Curt følte seg satt på sidelinjen, noe han også hadde følt på forgjengeren "The seeds of love", mens Roland drømte om en solokarriere. "Laid so Low" var spunnet rundt ordet "solo". Låta var den eneste nye på samleplata "Tears roll down" som kom i 1992. Albumet nådde 2. plass i Storbritannia.

Curt og Roland hadde jobbet sammen i over 25 år, og nå begynte symptomene på slitasje å gjøre seg gjeldende, slik at en pause fra hverandre nok var det beste. De var også uenig i intensiteten rundt plateutgivelsene. Curt ønsket å roe det ned litt, mens Roland ville tilbringe tiden i studio. Samtidig som Curt ga seg i Tears for Fears ble han også skilt fra sin kone Lynn, noe som heller ikke gjorde ting enklere for ham.

Han flyttet deretter til New York. I 1993 ga han ut albumet "Soul on board", som ble slaktet av kritikerne og som heller ikke solgte noe særlig. I årene etter har han sagt at plata kun ble gitt ut for å fullføre kontrakten han hadde med plateselskapet sitt, og at han mislikte den.

Curt Smith: Soul on Board

Roland Orzabal fortsatte under Tears for Fears-navnet, og ga i 1993 ut plata "Elemental". Platekritikerne likte den soulfylte, og mer direkte popplata. Og salgsmessig gikk det brukbart med en fin 5.plass i Storbritannia, 5.plass i Frankrike, og 45.plass i U.S.A. Samtidig var låtmaterialet svakere enn på tidligere TFF utgivelser, og singlene "Break it down again" (20.plass i Storbritannia, 25.plass i U.S.A.) og "Cold", "Elemental" og "Goodnight song" klarte ikke å markere seg på samme måte som "Shout", "Sowing the seeds of love" m.m. Med seg som produsenter på plata hadde Roland Tim Palmer (Dead or Alive, Robert Plant, Tin Machine) og Alan Griffiths. Begge kom til å bidra på utgivelsene Roland gjorde utover 90-tallet. Griffiths var i tillegg med og skrev de fleste av låtene på "Elemental".

"Elemental fra 1993

På samme tid som "Elemental" ble gitt ut var Curt opptatt med filminnspilling, da han hadde en mindre rolle i "Dead connection". Senere har han også spilt i "Public private".

På 90-tallet var forholdet mellom Curt og Roland alt annet enn hjertelig. De kom stadig vekk med sleivspark mot hverandre, gjennom media eller gjennom platene de ga ut.

I 1995 ga Roland ut den spansk/latin-inspirerte "Raoul and the Kings of Spain" under Tears for Fears-navnet. Raoul var navnet foreldrene til Roland først tenkte å gi ham, i stedet ble det navnet Roland ga til sin sønn, som nevnt. I motsetning til "Elemental" som var en plate som ble spilt inn i løpet av kort tid, var dette en mer forseggjort plate, med sterkere følelsesmessig engasjement. Roland: "On many levels the album is quite personal. I've always written about myself in many ways but all of it's been covered in jargon, whereas these songs are quite clearly love songs. We're getting down to the nitty gritty, and I think they're easier to understand. It's about becoming an old romantic".

På låta "Me and my big mistakes" tok han opp samarbeidet med Oleta Adams. Noe som ga et flott resultat. Salgsmessig gikk det bare sånn passe, med en 31. plass i Storbritannia. 

"Raoul and the Kings of Spain" fra 1995 ble den siste Tears For Fears-plata på en stund.

I juni 1996 ble Curt gift pånytt, med Frances Pennington. Og 14. september 1999 ble de foreldre til en liten jente.

Etter utgivelsen av "Raoul and the Kings of Spain" valgte Roland å legge Tears for Fears-navnet på hylla, og heller gi ut album i sitt eget navn. Det resulterte i "Tomcats Screaming Outside" fra 2001.

Tomcats screaming outside: Roland Orzabal

Mens Roland var opptatt med sine utgivelser dannet Curt bandet Mayfield sammen med en Charlton Pettus. Som en hyllest til Bluesgitaristen Curtis Mayfield. For å spille på navnelikheten presenterte de seg som Curt is Mayfield når de var ute og opptrådte. Curt dannet også sitt eget plateselskap Zerodisc hvor han i 1997 ga ut albumet "Mayfield". I 1998 kom albumet "Aeroplane". Plater som for det meste ble solgt gjennom Smiths egen internettside. 

Curt Smith-albumene "Mayfield" og "Aeroplane" ble gitt ut under navnet Mayfield.

På selskapet sitt ga han også ut album med unge lovende artister. 

Som nevnt opplevde Tears for Fears en uventet suksess i 2003 med låta "Mad world". Den var opprinnelig på debutplata "The Hurting", og nådde 3.plass i Storbritannia i 1982 som singel. I Michael Andrews' nakne versjon  gikk den til topps. 20 år etter den første releasen. Selv hadde aldri TFF nådd 1. plass på singellisten i Storbritannia.

Michael Andrews (høyre) og partneren Gary Jules tok

"Mad World" til toppen av de britiske listene 2003.

Curt og Roland kunne i januar 2004 glede seg over salgsmessig suksess med den gamle samleplata "Tears roll down" som i kjølvannet av Andrews og Jules' suksess ble gitt ut pånytt, med en sterk 6. plass i Storbritannia. Muligens var det nye platekjøpere som var nysgjerrig på opphavsmennene til denne vakre låta.

I årene etter at Roland og Curt skilte lag, gikk det stadig rykter om de skulle fortsette sammen igjen. Og i 2004 kom "Everybody loves a happy ending" ut. Til blandede kritiker, men til stor glede for fansen som hadde ventet i mange år på en ny plate fra de to. "Everybody.. " var veldig Beatles-inspirert, og med sitt lett pompøse lydbilde ble den en naturlig fortsettelse av 1989-albumet "The Seeds of Love". Plata hadde også et symfonisk preg, takket være 18 fiolinister og 8 cellister, i tillegg tillatt til at harpe og fløyte ble brukt på plata. Rolands gamle venn Tim Palmer hjalp de to med produksjonen av plata.

Foranledningen til samarbeidet var at de i 2000 møttes for første gang på mange år, i forbindelse med noen gjøremål relatert til Tears for Fears. De pratet ut om tingene de hadde vært uenig om, og bestemte seg for å legge de bak seg. Med årene hadde de også fått ting mer på avstand, og skjønt at de egentlig likte å arbeide sammen. En stund etter reiste Roland over Atlanteren for å besøke Curt i Los Angeles hvor han nå bodde, og for å skrive låter sammen. Også Curts partner Charlton Pettus bidro i denne prosessen. Og i løpet av seks måneder hadde de skrevet 14 låter, og spilt dem inn. 

Albumutgivelsen ble utsatt flere ganger, noe som kanskje kan forklare den labre interessen plata fikk i media da den endelig kom ut. Ellers hadde rett og slett toget gått for 80-talls heltene Smith og Orzabal. Selv ikke en comeback-plate etter 15 år fra hverandre klarte å få fart på platesalget. I Storbritannia fikk de en liten hit med singelen "Closest Thing to Heaven" som nådde 40. plass. Mens albumet klarte en 45.plass i hjemlandet, og en 46. plass på amerikanske Billboard. 

Høsten 2004 dro de ut på turne sammen. Den første siden "Seeds Of Love tour" i 1989/1990. Den startet i U.S.A. før de i april 2005 fortsatte i Irland, Storbritannia og Frankrike. Den første turneen i U.S.A. var så suksessrik at de valgte å dra tilbake dit i juli 2005.

Konserten de gjorde på Parc des Princes i Paris den 18. juni 2005 ble spilt inn og gitt ut som CDen og DVDen "Secret World", i 2006. Platene inneholdt låtene "Secret world", "Floating down the river" og "What are we fighting for?" som ikke tidligere hadde vært utgitt. 

Utgivelsene ble populære blant fansen rundt om, og de viste at Tears for Fears fortsatt var et godt liveband. 

Liveplata "Secret World" fra 2006.

I oktober og november 2006 holdt bandet konserter i Nederland og Belgia. Det ble også gitt ut en dobbel-CD med utgangspunkt i "Songs From The Big Chair", der man i tillegg til de gamle låtene hadde lagt til 19 andre innspillinger med rariteter og B-sider. Intervju med bandet og bildebok var også ting fansen som kjøpte platene kunne glede seg over.

 I april 2007 var Curt Smith klar med utgivelsen av det tredje Mayfield albumetm kalt "Halfway Pleased". Plata var nesten ferdig innspilt før han slo seg sammen med Roland og ga ut "Everybody..". Fra denne innspillingen ble "Who you are" tatt med på Tears for Fears' siste plate. Den ble også å finne på "Halfway pleased". Mest oppmerksomhet fikk den vakre "Seven on sundays", som var en duett med den franske sangeren So. Til singelen som ble gitt ut ble det laget en smakfull video med So og Curt som kunne gi assoasiasjoner til "Don't give up" med Peter Gabriel/Kate Bush.

Videoen til "Seven on sundays" med Curt Smith og So.

22. desember 2008 opptrådte Tears for Fears sammen under en "Night of the Proms"-konsert i Tyskland. Med stort publikum i salen, og med fullt orkester framførte de bl.a. "Sowing the seeds of Love".

Roland og Curt på "Night of the Proms".

Etter noen rolige år var Roland og Curt sammen på en scene igjen i 2010, da de var oppvarmingsband for Spandau Ballet på deres 7 dagers turne til Australia og New Zealand - et annet 80-talls band som har kommet sammen igjen i retroæraen. Etter dette dro Tears for Fears ut på en mindre turne alene, i Østen.

"Shout" gikk på 80-tallet til topps i svært mange land, bl.a. U.S.A. Men i hjemlandet ble det bare 4. plass. I 2010 kunne Roland og Curt glede seg over at låta omsider gikk til topps i Storbritannia - da i en coverversjon gjort av Dizzee Rascal og komikeren James Corden. Rap-utgaven av "Shout" var også uoffisiell anthem for England under Fotball-VM 2010.

10. og 12. august 2012 var Tears for Fears tilbake i Østen, da de opptrådte i Manila, Filippinene. Inntektene fra konserten ble gitt til Manila Flood Relief. Også norske Per Sørensen opptrådte disse to dagene. Sørensen var tidligere vokalist i norske Fra Lippo Lippi som var og er svært populære på Filippinene.

Høsten 2012 var Tears for Fears også på besøk i land som U.S.A., Sør-Korea, Japan, og Brasil.

Tears for Fears i 2012

I mai 2013 kunngjorde Curt  at han skrev materiale med tanke på et nytt Tears For Fears-album, sammen med Roland og Charlton Pettus. I oktober 2015 var fortsatt platen ikke ferdig. I stedet kunne folk glede seg over at Curt og Roland var ute på turne sammen, bl.a. med en sommerturne i USA. Nyutgivelser av "The Hurting" og "Songs From The Big Chair", i 2 CD og 6 CD Deluxe utgaver, gjorde ventetiden lettere for fansen.

I juli 2016 opptrådte Tears For Fears på Newmarket Nights Festival. Etter det fulgte flere opptredener, bl.a. med besøk i U.S.A. og Canada.

I 2017 fortsatte reisevirksomheten, med konserter i Nord-Amerika, som oppvarmingsband for Hall & Oates. Deretter fulgte besøk i Israel og Brasil. Etter turneen gikk Roland og Curt i gang med innspillingen det nye Tears For Fears-album, med arbeidstittelen "The Tipping Point".

I oktober 2017 gjorde de flere konserter og opptredener på radio. 27. oktober fikk de æren av å opptre i ærverdige Royal Albert Hall, til glede for bandets mange fans som hadde funnet veien til London den kvelden. 

Curt og Roland opptrådte i Royal Albert Hall i oktober 2017.

På samme tid ble "I Love You But I'm Lost" gitt ut som første singel fra det nye albumet. Låta var også å finne på samleplata "Rule The World - The Greatest Hits" fra november 2017.

I 2018 var Tears For Fears ute på en "Rule The World Tour" sammen med 80-talls ikonet Alison Moyet. Igjen ble det bekreftet at et nytt album var på vei. Men i 2019 ble både turnevirksomheten satt på pause og den nye plata utsatt pga. sykdom i bandet. I februar 2020 fortalte Roland at de jobbet med et nytt album, men at de ikke forhastet seg. En av låtene på det nye albumet ville være tittellåta "The Tipping Point" - som de hadde framført live i lengre tid allerede.

I februar 2020 var albumet "Songs From The Big Chair" tema for BBC-serien "Classical Albums". Episoden ble også vist på NRK en fredag kveld i juni samme år. På det tidspunktet hadde albumet passert 20 millioner eksemplarer, som et av de mest solgte albumene noensinne.

Roland og Curt på BBC TV (og NRK) i 2020, der de pratet om albumet "Songs From The Big Chair".

I tillegg til Roland og Curt var det flere musikkjournalister og musikere som pratet om betydningen av plata og hvilke kvaliteter den hadde. Bl.a. den fine blandingen av hitlåter og mer komplekse ting slik som "The Working Hour" og "Broken". Selv om Roland ikke lenger er like glad i alle låtene på albumet, er han veldig stolt av plata som helhet. Og både han og Curt føler at de har gitt et viktig bidrag til musikkhistorien.