Like i forveien hadde jeg fått øynene opp for andre kelt-rock band som U2, Big Country og Simple Minds, så det var ikke vanskelig å bli positiv til The Alarm. Både EPèn "The Alarm" og albumet "Declaration" ble kjøpt inn og spilt hyppig. Man følte seg hensatt til det walisiske bondelandet når man hørte musikken. Og man fornemmet de konflikter og frustrasjoner som rådet.

Deretter mistet jeg nok litt av interessen for bandet. En stund etter at "Strenght" ble gitt ut, fant den veien til platesamlingen min. Også den hadde mange flotte spor. Slik som "Spirit of `76", "Absolute Reality" og "Strength". 

"Eye of the Hurricane" var vel plata som gjorde at The Alarm mistet taket på platekjøperne, men jeg syntes også den var fin. Om ikke i samme klasse som de to første albumene. "Change" og "Raw" ble kjøpt inn en stund etter at de ble gitt ut, uten den store entusiasmen. Likefullt er dette album som jeg stadig vekk har tatt fram og spilt de senere årene. På "Raw" legger man merke til hvor langt unna det opprinnelige lydbildet de var.

The Alarms storhetstid var for kort til at jeg klarer å ha veldig sterke følelser for musikken deres. Men et sympatisk band fra 80-tallet er de. Som viste at det går an å lage fengende musikk med enkle midler.

Å sette på en Alarm plate gi meg fortsatt gode vibrasjoner, og det henter fram mange gode minner fra 80-tallet.