Philip Oakey: Født 2. oktober 1955, Hinckley, Leicestershire, England

Ian Burden: Født 24. desember 1957, Sheffield, Yorkshire, England

Jo Callis: Født 2. mai 1955, Glasgow, Skottland

Joanne Catherall: Født 18. september 1962, Sheffield, Yorkshire, England

Susanne Sulley (Susan Ann Sulley): Født 22. mars 1963, Sheffield, Yorkshire, England

Adrian Wright: Født 30. juni 1956, Sheffield, Yorkshire, England

Ian Craig Marsh: Født 11. november 1956, Sheffield, Yorkshire, England

Martyn Ware: Født 16. mai 1956, Sheffield, Yorkshire, England

The Human League var synthpopens første internasjonale stjerner, og en av de mest innovative bandene med sine synthesizere og elektroniske rytmer. Blandingen av fengende melodier og 'state of the art' teknikk gjorde inntrykk på en hel musikkverden rundt 1980, og påvirket mange band i årene som fulgte. Først og fremst vil de bli husket for albumet "Dare!" fra 1981 som ble en storselger over hele verden. Den står som et av de beste og mest nyskapende platene fra 80-tallet. Mange av låtene på plata ble store hits. Ikke minst "Don't You Want Me", som endte opp som en av mest solgte singlene på 80-tallet, med 1. plass i bl.a. U.S.A., Storbritannia og Norge.

Dessverre klarte ikke The Human League å følge opp denne suksessen, verken kunstnerisk eller salgsmessig. Selv om topp 10 låta (UK) "Tell me When" fra 1995 ble en opptur for bandet. Fra å bli hyllet i musikkpressen ble de senere latterliggjort og ignorert. Likefullt har Philip Oakey og hans dansende damer holdt det gående helt fram til i dag (2019). Til glede for bandets mange trofaste fans som fortsatt går og håper på et nytt "Dare!" album.

Forløperen til The Human league ble startet i Sheffield, England i 1977. Men da med andre folk enn de som 4 år senere opplevde det store gjennombruddet med "Dare". I stedet var det de datainteresserte Martyn Ware og Ian Craig Marsh som hadde ønske om starte et band som spilte elektronisk musikk.

De hadde blitt kjent med hverandre som nittenåringer i 1975 da de begge var tilknyttet teatergruppa Meatwhistle. Den musikkinteresserte Martyn la der merke til Ian som stod borte i et hjørne i arbeidsrommet på teateret og spilte på en hjemmelaget keyboard. Martyn: "I remember being quite amazed by all these rows of switches. Only 10% of them ever did anything." Martyn var i 1975 ansatt som kjøttskjærerlærling hos britiske Coop.

Like etter startet de det Alice Cooper inspirerte rockebandet Musical Vomit. De gjorde seg bemerket ved å synge om masturbasjon og nekrofili, og ved å "kaste opp" suppe på publikum når de opptrådte. Også Glenn Gregory som senere kom til å bli med Ware og Marsh i bandet Heaven 17, ble medlem av Musical Vomit. Av de som så dem opptre ble de beskrevet som et av de første pønk-inspirerte bandene i England. Høydepunktet var da de fikk lov til å opptre på den kjente Reading rock festival i 1976.  Parallelt med dette spilte Gregory og Marsh sammen i et annet band kalt Music of Honour. Gregory forsvant til London da han fikk tilbud om å lede teateret ICA som lå der. På den tiden hadde han også en drøm om å bli skuespiller.

Ian Craig Marsh var en foregangsmann innen pønkmiljøet i Sheffield, både som medlem av Musical Vomit, og som den lykkelige eier av Ramones' første plate, som han hadde kjøpt på import, og som de andre ungdommene misunte ham.

Ian ble aldri fortrolig med gitaren, da han syntes det var for mange strenger på gitaren i forhold til fingrer på hendene. Marsh: "six strings, four fingers, one thumb. It makes no sense."

På den tiden hadde han nettopp avsluttet sitt første forsøk på å skape seg et levebrød. Som 17-åring hadde Ian forsøkt å starte opp sin egen virksomhet kalt Aurora Astrological Analysis, der han skulle selge horoskop til godtroende briter. Han tok utgangspunkt i at det fantes 55 millioner briter, og om bare en liten brøkdel av dem kjøpte horoskopene has, kunne han pensjonere seg. Ian: "I’d figured that they were 55 million people in Britain and if they all gave me a quid I could retire. So how could I get everybody to give me a quid? I decided that people would pay a quid for a genuine personalised horoscope but not making them personalised at all, just wording the ad very carefully."

Også andre rockeband sprang ut av teatermiljøet i Meatwhistle. I en trist hverdag i den grå stålbyen Sheffield, med stor arbeidsledighet, var dette et lyspunkt for mange unge. Martyn Ware: "Sheffield engendered a certain desperation to get on with something different and creative, 'cause really there wasn't a lot happening. It was a place of great depression at the time, 'cause of all the factory closures."

Ians far hadde jobbet på en stålfabrikk i 50 år, og han måtte førtidspensjonere seg pga. metallstøvet han hadde inhalert gjennom mange år. I stedet for en pensjon til å leve av fikk han en gullklokke. Ian bestemte seg for at han ikke skulle lide samme skjebne som faren. Og da så han musikken som en mulighet til å velge en annen yrkesvei.

Ian Craig Marsh på 70-tallet.

Han tok en liten pause fra Musical Vomit. Men etter å ha kjøpt seg enda en billig "gjør-det-selv" synthesizer som laget fine motorsykkellyder, ble han med i bandet igjen. Han hadde nettopp fått seg en jobb som gjorde at han hadde litt penger mellom hendene, og i bladet Practical Electronics magazine så han hvor han kunne bestille delene som måtte til for å sette sammen synthen.

Senere har Ian gjort seg 'berømt' med uttalelser om at det var synd at man koblet tangentbord til synthesizerne, da det førte til at folk sluttet å programmere egne lyder, noe som ifølge ham drepte endel av kreativiteten.

I 1977 jobbet Ian hos delemakeren Spear & Jackson, mens Martyn Ware jobbet hos deledistributøren Lucas Service. Begge to som dataoperatører. Også Martyn brukte pengene han fikk til å kjøpe seg en synthesizer. Interesse for instrumenter som lager syntetisk lyd, hadde han fått på 60-tallet da han hørte "Good vibrations" med Beach boys. Martyn: "I'd just started working in a well-paid job and I've got some spare cash for the first time in my life... what shall I spend it on? The first commercial synthesizers - cheap ones - were just coming onto the market, and so I went and bought one." Han vurderte også å kjøre opp til bil. Men det ble droppet, , og det var ikke før i 1983 at han hadde tid og råd til å kjøre opp. Synthen Martyn kjøpte var en Korg 770S som kostet 9000 kroner. Noe som var en enorm sum i 1977. Likefullt var det en mye billigere synth enn mye av det andre som befant seg på markedet.

Martyn Ware

Tidligere på 70-tallet var det å kjøpe en egen synth, slik som de store gutta i Hawkwind, ELP, Kraftwerk, og Barclay James Harvest hadde, bare en fjern drøm for håpefulle musikere. Men rundt midten av tiåret begynte prisene å gå nedover, slik at de ble tilgjengelig for langt flere. I 1977 skapte pønken tro på at man kunne spille i et band, selv om man ikke hadde råd til skikkelige instrumenter, eller helt visste hvordan man skulle spille på dem.

På samme tid som Ware og Marsh gikk til innkjøp av synther var de på fest hjemme hos Richard Kirk (Cabaret Voltaire). Og han presenterte dem for band som spilte synthbasert musikk, slik som Kraftwerk og Tangerine Dream. Martn Ware: "He put on 'Trans-Europe Express' (Kraftwerk)  and I'd never heard anything like it in my life. I was transfixed."

De skjønte da hvor kraftfull elektronisk musikk kunne være.  Sammen med Adi Newton som Martyn og Ian kjente fra teatergruppa Meatwhistle startet de The Dead daughters, i juni 1977. Også Ian kjente godt til Adi, da de like i forveien hadde fått det for seg at de skulle livnære seg som fiskere i Cornwall. Heldigvis kom de seg raskt hjem igjen.

Også andre folk de kjente fra teatermiljøet ble med i The Dead Daughters. Newton eide en Roland system 100 synthesizer, og han drev pønkmagasinet Gunrubber sammen med en Paul Bower.

Adi Newton

Iflølge Martyn Ware var det ikke tilfeldig at det oppstod en elektroscene i stålbyen Sheffield. Da alle som bodde der var omringet av merkelig lyder med et metallisk preg, som kom fra fabrikkene. Om natten hørte de hammerne som traff metallet i bakgrunnen, som om det var den naturligste ting i verden. Ware: "Literally, it was a natural environment for us - they sounded like very natural sounds... not alien at all. The sound of machinery is what we grew up with."

Sin første opptreden hadde de på 21-årsdagen til en kamerat av seg. Blant låtene de framførte var elektroversjoner av "Louie Louie" og temaet fra Sci-fi serien "Doctor Who".

Ian: "We played under the name of The Dead Daughters or something. Very strange. There was a guitar, a drummer, my synthesizer and loads of tape loops, all being put through various effects units. We did things like the Doctor Who theme tune and Louie Louie."

De eksperimenterte også med et dataprogram kalt CARLOS, som konverterte ord (som ble matet inn) til ferdige tekster. Selv om dette i utgangspunktet hørtes merkelig ut, fungerte det iflølge Martyn Ware, svært bra. Martyn: "You come up with some amazing lyrics. It's a very interesting process, a very logical extension of mathematics."

Ware var opptatt av å skape musikk som det var mulig å framføre live. Tangerine Dream var et av hans favorittband, men de hadde vært en stor skuffelse da han så dem opptre live. De ønsket også å bidra til å skape en særegen musikkscene i Sheffield med eksperimentell elektromusikk, i motsetning til punkrocken som ellers preget ungdomskulturen i de engelske byene i 1977. Martyn: "We thought rock was a bit 'old hat'. We had our own thing going in Sheffield and considered ourselves completely separate from London. We were operating at the quirky end of disco, something more futuristic." Kraftwerks "Trans Europe Express" og Giorgio Moroders discohits sammen med Donna Summer ble forbilder for Cabaret Voltaire, Vice Versa, og andre elektroband fra Sheffield.

Ian, Martyn og Adi bestemte seg for å droppe de andre i bandet, og heller fortsette som en trio under navnet The Future (i juni 1977), som de mente beskrev bandets visjoner bedre. De gikk deretter igang med innspillingen av noen demoer som de ønsket å bruke overfor plateselskapene i London, i et forsøk på å få seg platekontrakt. Innspillingen foregikk i et semi-profesjonelt studio som lå i huset til en lokal studiotekniker, da det ikke var andre studioer i området som de hadde råd til. De sendte brev til de største selskapene i London, der de skrøt av hvor lovende de var. Ian Craig Marsh: "We wrote off to record companies in London saying, 'We are going to be huge and you should sign us. We are going to be in London for two days and you can make appointments to see us and out demo tapes'."

Adi Newton fungerte som vokalist i bandet, i tillegg til at han styrte lydtapene han hadde, som ble samplet inn i låtene. Ware og Marsh tok seg av synthesizerne. Det meste av det de laget var instrumental musikk. Blant låtene de spilte inn var "Looking For The Black Haired Girls", "Daz", "Future religion", og den pulserende "Pulse lovers". Disse låtene ble i 2002 gjort tilgjengelig på CDen "The Golden hour of the Future".

Musikken The Future laget i 1977 ble i 2002 tilgjengelig på CDen "The Golden hour of the future".

Parallelt med dette var både Adi, Ian, Martyn, Glenn Gregory,  Richard H Kirk, Stephen Mallinder, Christopher Watson ( Cabaret Voltaire ), og  Hayden Boyes Eston (2.3) med i et band kalt VD K & The Studs. Det vil si, de gjorde kun en konsert sammen, som regnes som legendarisk blant mange i Sheffield. Glenn Gregory: "We played one fateful concert only ever which was at Psalter Lane Art College where our drummer splattered the audience with pigs ears, with him being a butcher and it was just slightly on the punk side."

Responsen fra selskapene i London var laber, både fordi låtene deres manglet de 'obligatoriske' gitarene, og fordi de ikke hadde en skikkelig vokalist som kunne bidra til å gjøre musikken deres mer tilgjengelig. Enkelte av selskapene som hørte musikken deres trodde det hele var en spøk. Marsh: "They all thought we were total crap."

Og det var kanskje ikke så rart. Musikken deres var spilt inn på en annen type båndopptaker enn den plateselskapene hadde, slik at man kunne man høre Elvis Presley og andre artister i bakgrunnen, som Adi Newton hadde spilt inn på baksiden av båndet.

I desember 1977 valgte Adi Newton å slutte i The Future, til fordel for sitt eget band kalt Clock DVA (navnet hentet fra kultfilmen "A clockwork orange"). Newton har oppgitt kunstnerisk uenighet som årsak til at han sluttet i The Future. Han følte at "vedtaket" om å ikke bruke akustiske instrumenter innebar en begrensning mot hans ønske om å utforske de muligheter de ga.

Ware og Marsh har en annen versjon av det som skjedde. De mener at det var de som sparket Newton ut av bandet, da de ønsket en mer konvensjonell sanger. Ifølge dem brukte Newton stemmen sin som et våpen, noe som neppe ville være særlig salgsfremmende om de skulle nå ut til massene. De flyttet ut alt utstyret de hadde i bandets studio i Devonshire Lane, og etterlot en lappe på døra som fortalte at han var sparket.  Senere tok Adi Newton hevn, da han en dag fjernet alle dørene i bandets øvingsstudio, også den døra som Ian var så stolt av. Der det stod "private detective". Philip Adrian Wright som på den tiden var ny i bandet, og ikke kjente til Adi Newton, skjønte ikke hva som foregikk da døra hans plutselig forsvant. Adrian "I thought what’s this prat doing, taking my door away?"

Med seg i Clock DVA fikk Newton Paul Bower, Hayden Boyes og John Clayton. Clock DVA fikk raskt anerkjennelse blant musikkjournalister og andre musikkinteresserte. De ga ut flere kassetter på slutten av 70-tallet. I 1980 ga de ut sin første skikkelig plate med "White souls in black suits". I 1981 toppet de NMEs independents liste med albumet "Thirst". I 1983 var de historie. Adi Newton har fortsatt innen musikkproduksjon helt fram til idag. Han bidro også på Ware/Marsh' prosjekt British electric foundation på 80-tallet.

Som en duo spilte Ware og Marsh inn instrumentalen "Dancevision". Den ble senere å finne på EPen "Holiday '80" fra april 1980. De var også på leting etter et nytt medlem til bandet. Og vedkommende skulle være en vokalist. Både pga. rådene de hadde fått fra plateselskapene, og fordi de ikke hadde råd til enda en synthesizer. Førstevalget var deres gamle venn Glenn Gregory. Men han var nå blitt etablert i London med egen leilighet og jobb, i tillegg til at han var med i bandet 57 Men (forløperen til popsuksessen Wang Chung). Så han var ikke innstilt på å flytte tilbake til Sheffield ennå. Gregory ble likevel en støttespiller for Future/The Human League, da han stilte leiligheten sin til disposisjon når bandet var i London for å prate med plateselskapene, eller når de gjorde konserter i byen.

Glenn Gregory takket nei til å være vokalist i The Future/The Human League.

Valget falt i stedet på Philip Oakey. En karismatisk skikkelse i Sheffields bymiljø, med sine særegne klær og lange hår. Ware tenkte han ville være perfekt som sanger, da han så ut som en popstjerne, og fordi Martyn kjente til han fra skoletiden. Martyn: "I didn't know if he could sing or not."

Oakey som på den tiden jobbet som en portier på Fullwood Annex Hospital  (sykehus) hadde ingen musikalsk erfaring. Han eide en saksofon, men den hadde han ikke lært seg å spille på. Og han hadde aldri stått på en scene før. I et senere intervju har Oakey sagt at han sikkert hadde kommet til å blitt i jobben på sykehuset til han ble gammel, om det ikke hadde vært for Ian og Martyn. Han var helt uten ambisjoner da han fikk tilbudet fra dem. Martyn og Philip hadde gått på skole sammen, på King Edward VII School i Sheffield. Philip Oakey: "I've known Martyn Ware four years and as long as I can remember I've been arguing with him. Ì remember chasing him down the road throwing milk at him."  Ifølge Oakey så de på hverandre som et gammelt ektepar. De hadde også møttes da de begge søkte på en stilling som dataoperatør, en jobb Martyn fikk.

Philip Oakey hadde et utseende man ikke kunne unngå å legge merke til.

Philip hadde hatt en urolig barndom med mye flytting. Faren hadde en ledende stilling innen det britiske postvesenet, og jobben førte familien rundt i England. Som yngstemann i en barneflokk på 4 fikk Philip aldri muligheten til å slå røtter noe sted, før de igjen måtte flytte. Uroen han følte ga seg utslag i et problematisk forhold til skolen. Han ble sett på som en rebell, og avsluttet også skolegangen før han egentlig burde. Philip Oakey: "I made a very bad decision at one stage. I decided to take easy, fun 'A'-levels rather than useful ones. After about two terms, I decided I was completely wasting my time, so I left."

Sitt første møte med skolevesenet fikk Philip på Catherine de Barnes School i Solihull, utenfor Birmingham, i West-Midlands. Som tiåring begynte han på Solihull School. Skolen som kan føres tilbake til 1560, ser mer ut som et slott enn en skole. I 1967 da hippie bevegelsen nådde England, ble Philip influert av ideene fra Amerika. Philip: "I thought 'this is great, no-one's going to have to work that doesn't want to, there'll be no racism, we're finally putting things right'. "

Solihull school i Solihull, hvor Philip tilbrakte 5 år.

På Solihull school gikk han til familien flyttet til Sheffield i 1970, da Philip var 15 år. Selv om han ikke likte seg på skolen hadde han ikke noe imot å bo i Solihull. Philip: "I was here (Solihull school) from the ages of about ten to 15 - I love this part of the country." Det var mens han gikk på skolen at han begynte å la håret vokse langt. Og hårmanken var noe han var stolt av. Philip: "I was famous in school for having the longest hair of anyone. It was way down my back, this was before it became acceptable." Noe av årsaken til at han hadde langt hår, var at han ønsket å se annerledes ut enn de andre. Philip Oakey: "It was a fetish that stemmed from the desire to stand out from the crowd. I always wanted to look a bit different than everyone else. I'm not sure why."

Da han kom til Sheffield begynte han som nevnt på King Edward VII School, hvor han ble skolekamerat med Martyn Ware. På den tiden var det kun gutter på skolen. Men like etterpå lot de også noen jenter få lov til å gå der. Philip ble da kjæreste med en av dem - en jentesom het Deidre. Philip har bare pent å si om alle han hadde gått på skole med. Det var ikke noen som tøffet seg eller mobbet andre. Philip: "I went to schools that didn't have bullying (mobbing)."

I ungdommen var Philip svært opptatt av David Bowie og Roxy Music, slik så mange andre ungdommer på starten av 70-tallet. Philip: "I don't think I could have got through my adolescence (oppvekst) without them. We would have had a miserable time if they had not come along when we were 17, 18. We were desperate to find something that would apply to us." 

Han gir Roxy Music æren for at han på et tidlig tidspunkt bestemte seg for å skille seg ut fra andre. Philip: "I was living a bit of a gloomy existence and then, one day, I saw Roxy Music and a little thing ignited in my head and I thought, 'I can be a little bit different'. So I moved in that direction."  Andre band han likte var King Crimson, The Nice, Genesis og Van der Graaf Generator. Han hadde langt hår fram til 1986, med et lite avbrudd rundt 1977. Ifølge ham selv var det interessen for Lou Reed og hans musikk som gjorde at han valgte å klippe det kort den gangen.

Før Philip fikk jobben på sykehuset arbeidet han to år i en bokhandel på et universitet, da det var den eneste jobben han fikk ettersom han hadde avsluttet skolen uten avsluttende eksamen. Ifølge Philip var lønna så elendig der at man ikke kunne leve av den. Philip Oakey: "I left school a little bit earlier than I should have and went to work in a bookshop for two years. The money was terrible, really terrible. It was so low that if I wanted to have any sort of a life I had to change jobs, so I went to work at the hospital. No one would take me in a laboring job. And I was unqualified to get any useful job. So I was stuck at the hospital."

Det eneste positive med jobben i bokhandelen var at den ga ham mulighet til å lese masse bøker. En interesse han hadde hatt siden han var liten. Faren hadde håpet at Philip en dag skulle bli forfatter. Og Philip som var glad i å skrive prøvde også å komme opp med manus, men han klarte aldri å skrive ferdig ett.

Pengene han tjente på sykehuset brukte han bl.a. på en motorsykkel. En interesse som tok av da han for alvor begynte å tjene penger på 80-tallet. Philip syntes arbeidskollegene på sykehuset var hyggelig, og han var full av beundring for arbeidet til sykepleierne. Han vurderte å utdanne seg til yrket, men avslo tanken da han hørte at man måtte ha høye karakterer for å komme inn på studiet.

Arbeidsdagen på Fulwood begynte med at Philip kastet innpå kull på sykehusets ovner. Deretter tok han seg en dusj, og byttet til hvite klær. Resten av dagen gikk med til å flytte rundt på døde kropper. Verst var det når han måtte stelle døde barn, og de pårørende kom inn, knust av sorg. Philip: "Then I’d prepare the body for when the parents turn up. That was the worst bit – saying, “Hi,” knowing their lives were about to be shattered." Philip jobbet også i avdelingen for plastisk kirurgi, noe som ga ham et par makabre opplevelser.

I 1976 ble Philip Oakey gift men en jente han hadde vært sammen med i 5 år, og som han hadde gått på skole sammen med (mest sannsynlig Deidre). Ekteskapet tok slutt i 1980. Det er lite som er kjent rundt dette forholdet, da Philip sjelden prater om det. Men så lenge de var sammen var det hun som tjente penger, slik at de hadde råd til å bo i et hus med bra standard.

Ian og Philip kjente ikke hverandre fra før. Riktignok hadde de truffet hverandre noen år tidligere, på en nattklubb.  Den kvelden hadde Ian på seg damestrømpebukse, i tillegg til at han hadde en boks med bønner på hodet, og en strømledning rundt halsen, noe Philip hadde kommentert på en litt nedlatende måte.

For å fortelle den 23 år gamle Philip at han var ønsket som sanger i The Future, festet Ian og Martyn en lappe på husdøra hans, og Philip ble både glad og overrasket da han så dette. For han hadde fulgt bandet siden starten, og likte musikken deres. Han var også imponert over at de torde å dra til London for å møte de store plateselskapene der. Philip: "I was very surprised when they asked me because, you know, everyone was trying to be in bands at that stage, and I wasn't."

Et tidlig bilde av The Future, med Philip Oakey, Martyn Ware og Ian Craig Marsh.

De første øvingene sammen i januar 1978, gikk litt trådt, da Philip var uvant med å synge. Vendepunktet kom da han fikk sjansen til å skrive en tekst til en instrumental-låt Ware og Marsh hadde spilt inn. Og teksten han kom opp med ble genierklært både av Ware og Marsh, og av musikkritikere i årene etter. Ikke så mye for det kvasipregede innholdet i teksten, med kritikk av silkefarmere, og omtale av orientalsk religion. Men mer for stilen, og ordsammensettingen :

Listen to the voice of buddha
Saying stop your sericulture
Little people like your offspring
Boiled alive for some god's stocking
Buddha's watching, buddha's waiting

Philip: "It was... er... I'd got some religions mixed up and I thought that, like, Buddhism was the same as Hinduism, and it was sort of a plea for vegetarianism really, against killing the silkworms to make socks or something. I got really confused about it." Og i et annet intervju: "It’s about Buddhism not being about anything. I was very interested until I got an Indian guy to lend me a book about Buddhism. I read it and realised I was actually interested in Hinduism. I didn’t like Buddhism after that. Basically, Buddha would say one thing and people would think, ‘Great!’, then he’d say the complete reverse and people would say ‘Great!’."

I et senere intervju fortalte Martyn Ware at kokingen av slikeormer var en metafor for den måten foreldre behandler ungene sine på. Martyn: "I think he was angry with his parents for some reason at that point."

I første omgang spilte de tre inn en demo av låta på en båndspiller. Philips monotone barytonstemme, kompet med Ware/Marsh' dynamiske elektrokomp, gjorde "Being Boiled" til en oppsiktsvekkende låt på slutten av 70-tallet. Den kom også til å bane vei for dem i den første tiden. Da den ble relansert som singel i 1982 nådde den 6. plass på den britiske singellisten. Den ble også gitt ut på singel i 1980, på EMI, og på EP samme år, som endel av "Holiday '80". I årene etter har mange artister gjort sine coverversjoner av den, slik som Icehouse, Simple minds og metalbandet Morgoth.

Om Martyn og Ian var skeptisk til om Philip var den rette for dem, ble all tvil fjernet etter dette. De følte at bandet hadde fått en ny dimensjon med Oakeys tekster og vokale prestasjoner.

Også Philip fikk troen på at han hadde noe i popbransjen å gjøre. Han følte derfor at han burde endre image slik at han så ut som en ekte popstjerne. Han så derfor på bilder av sine idoler, slik som David Bowie, Rod Stewart, Marc Bolan, The Beatles, og fant at at det de alle hadde til felles, var en hårfrisyre som skilte seg ut fra det som var vanlig. Philip: "What have all big pop stars got that sets them apart?'And the only thing that I could think of that made them all different was a hairstyle."

Og en dag på bussen traff han en jente som het Penny som hadde en spesiell hårklipp der hele den lange luggen var dratt over på en side. Han spurte hvor hun hadde klippet seg, og fikk adressen på frisøren. Like etterpå hadde han samme klipp. Den lange luggen kom till å bli et varemerke for Oakey selv. Og senere når noen skulle harselere med 80-talls motene.

Philip Oakey med sitt varmerke, i form av luggen.

Fast bestemt på å lage popmusikk på en moderne måte, brukte de 20.000 kroner på nytt utstyr, i form av en to-spors kassettopptaker. Og en 100 system synthesizer, med sequenser modul. Martyn: "We love technology, and we love the idea that things are gonna become more involved with machines in the future."

Selv om de brukte mye penger på utstyr som fikk dem til å høres proffe ut, ønsket de ikke å lage musikk som lignet på forbildene i Kraftwerk. Da tyskerne hadde tilgang til helt andre maskiner enn de, og en kopi av deres musikk uansett ville komme i The Futures disfavør. Også Wendy Carlos' filmmusikk til "A Clockwork orange" var en inspirasjonskilde for de tre på denne tiden.

Med en ny besetning på plass følte bandet det var på tide med et nytt navn, for å distansere seg fra det som hadde vært. Først tenkte de på ABCD, som var nesten det samme navnet som et senere Sheffield band (ABC*) hadde suksess med. Men de endte opp med The Human League etter et sci-fi brettspill kalt StarForce. Ifølge Martyn Ware var det i spillet flere scenarier for framtiden. Bl.a. en kamp mellom de to største maktgrupperingene, i 2180. Den ene grupperingen het The Pansantient Hegemony, mens den andre het The Human League. Scenariet het "The Rise Of The Human League". Og i spillet hadde The Human League tilholdssted på jorden. Martyn: "The Human League centred around Earth and the scenario was called The Rise Of The Human League. So we stole it." Og: "That was such a great name for a band."

Brettspillet StarForce, hvor The Human League hentet navnet sitt fra.

Deretter gikk de igang med å spille inn flere demoer, i en nedlagt fabrikk i Devonshire Lane, som ligger i sentrum av Sheffield. Blant disse var "Being Boiled", "Circus of Death" og "Toyota City". De ble spilt inn i mono på bandets nye båndspiller.

I denne første tiden sammen spilte de også inn låter som "Dance like a star", "4JG", "Dominion Advertisement", "Discodisaster", "Interface", "New Pink Floyd" og "Year of the Jet Packs". Låter som alle ble å finne på nevnte "Golden hour of the future" fra 2002.

The Human league var inspirert av Roxy Music. Men ikke på den måten at de ønsket å kopiere det de var, med bruk av synthesizer, gitar og saksofonist, slik Sheffield bandet The Extras gjorde. I stedet ønsket de å fremstå slik Roxy Music ville hørtes ut. Om de hadde startet opp i 1978. Philip: "We wanted to be Roxy Music if they started now, rather than emulate what they did then."

Roxy Music var en viktig inspirasjonskilde for Philip, Ian og Martyn.

Selv om The Human League nå begynte å få spennende låter å by på, var det de færreste som visste hva de holdt på med. I hvert fall blant plateselskapene. Vendepunktet kom da Ware og Marsh' gamle venn fra 2:3, Paul Bower (som nå spilte i Clock DVA) lot plateselskap sjefen Bob Last høre demoen med disse låtene, rundt februar 1978. Han var imponert over det han hørte, og tilbød dem umiddelbart platekontrakt. Last var sjef for Fast product records. Et selskap med base i Edinburgh, Skottland, som på den tiden hadde suksess med band som Gang of four og Mekons. Last ble også deres manager.

Et senere bilde av Bob Last

Selv om The Human League fikk kontrakt med Fast product, traff de ikke Bob Last før 3 måneder senere. I forbindelse med singelutgivelsen av "Being Boiled". Kontraktsinngåelsen foregikk pr. telefon.

"Being Boiled" ble gitt ut som singel i juni 1978, i 17.000 eksemplarer (solgte kun i 2000 eksemplarer). Som en av de første elektropop-låtene som ble gitt ut i England. Basslinjen i låta var inspirert av bassisten Bootsy Collins, som i sin tid spilte sammen med James Brown.

"Being Boiled" ble Human Leagues første singel i juni 1978.

For å markere at dette var elektropop, hadde singelcoveret påskriften 'electronically yours'. I forbindelse med utgivelsen av singelen sendte Fast product ut en pressemelding der de prøvde å forklare hva Human League stod for: "The League would like to positively affect the future by close attention to the present, allying technology with humanity and humour. They have been described as 'Later Twentieth Century Boys' and 'Intelligent, Innovatory and Immodest'."

Fast fokuserte også på at bandet bestod av folk som ikke hadde musikalsk bakgrunn (noe som ikke stemte når det gjaldt Ware og Marsh). Og at de kompenserte sin manglende musikalske erfaring med inspirasjon, flaks, og logikk. Om dette bidro til å promotere bandet på en positiv måte er vel heller tvilsomt.

Musikkbladet NME fikk en kopi av singelen. Og Johnny Rotten (Sex Pistols) som var gjesteanmelder omtalte The Human League som "trendy hippies". Noe de satte pris på. Philip Oakey: "Oh, that’s very nice of him. You know, we were actually glad that John would say anything about us at all; we were after publicity. It wasn’t long until he started to sound like us anyway. PIL were quite inspired by us and they used to ask Ian which synthesizers were worth buying."

Johnny Rotten bidro til å gjøre The Human League kjent.

I en tid der pønken dominerte, ble "Being Boiled" en undergrunnshit. Også David Bowie fikk høre singelen, og han var langt mer positiv til den. Han mente han hadde hørt framtidens musikk. David Bowie: "I have seen the future of rock music, and it's called The Human League.".

Senere dukket Bowie opp på bandets konsert på Nashville pub, i West Kensington, London. Det gikk også rykter om at han ønsket å samarbeide med The Human League.

David Bowie i samtale med Martyn Ware (helt til høyre i bildet).

I senere intervjuer har både Vince Clarke (Depeche Mode, Erasure) og Trent Reznor (Nine Inch Nails) gitt Human League og "Being Boiled" mye av æren for at de bestemte seg for å spille i band. Tidlig Depeche Mode var veldig inspirert av 70-talls League.

I 2003 nådde låta "Being Nobody" med Richard X 3. plass i Storbritannia. Låta var en miks av Chaka Kahns "Ain't nobody" og "Being Boiled".

B-siden på "Being Boiled" bestod av den lett klagende låta "Circus of Death". Den begynte med at Philip fortalte om handlingen i låta: "This is a song called 'The Circus of Death'. It tells the true story of a circus we met. The first two verses concern the actual arrival at Heathrow Airport of Commissioner Steve McGarrett. The third emotionally describes a map showing the range of the circus. The fourth and fifth were extracted from an article in The Guardian of March the 19th, 1962. The last is a short wave radio message from the last man on Earth." Merkelig, men effektfullt. I utgangspunktet hadde arbeidet med "Circus of Death" startet med at de forsøkte å lage en coverversjon av Iggy Pops "Nigthclubbing".

Fra videoen til "Circus of Death".

Etter utgivelsen av singelen begynte de også å jobbe med sceneshowet, da de skjønte at de måtte opptre live om de skulle nå ut til folket. Philip Oakey som hadde snev av sceneskrekk var lunken til dette. I tillegg mislikte han å danse. Philip: "I'm just too embarrassed about dancing. The others describe me looking like a clumsy giraffe if I even make the slightest attempt."

12. juni 1978 opptrådte de på Psalter Lane Art College i Sheffield, et sted der også ABC og andre kjente Sheffield band fikk sin debut. Det var Paul Bower som hadde spilt demoen deres for Bob Last, som arrangerte konserten. Blant låtene de framført denne kvelden var  "Dance like a star", "Path of least resistance", og en coverversjon av "You've lost that loving feeling".

Oakey som aldri hadde stått på en scene før var veldig nervøs før han skulle få sin ilddåp. Philip: "I've probably never been so scared in my life." Underveis glemte han teksten på det han skulle synge, så han bare gjentok den tekstlinja han husket, om og om igjen.

Som 'sceneshow' hadde de to TV-skjermer med seg på scenen. Bildene de viste var uklare, da TVene ikke var ordentlig stilt. At man i stedet for tradisjonelle instrumenter kun hadde kassettspilleren med seg på scenen, gjorde ikke ting bedre. Showet startet med at en av dem gikk bort til spilleren og slo den på.. Sammen med Philips sang var det alt de hadde å by på. Ian Craig Marsh: "The stuff would start without us playing anything... which was pretty provocative at the time." Mottagelsen de fikk fra de frammøtte var da heller ikke positiv. Folk lo av dem, og bandet ble i lang tid sett på som en dårlig spøk. På senere konserter opplevde de at folk kastet øl etter dem på scenen, noe som bekymret dem, da de ikke hadde forsikret det dyre utstyret sitt. Det endte derfor med at de bygde opp en beskyttende vegg med pleksiglass rundt keyboardene og båndspillerne. Philip: "It was Ian who built the plexiglass cage thing to house himself and the synths on tour. He said it was because people were throwing things – but I think it was just because he was a stylish man."

Blant publikum på den første konserten de gjorde i Sheffield, var kunststudenten Philip Adrian Wright, eller 'The floss(dun) -haired git' som Oakey omtalte ham som. Han gikk på Sheffield Art College, hvor han studerte film. Wright bodde i bygningen som Oakey og co. øvde i. Ved siden av skolen var han iskremselger med egen isbil. Han hadde ingen erfaring som musiker, men var en dedisert fan av pønkbandet The Ramones. Når det amerikanske bandet var i England fulgte han dem gjerne på hele turneen, noe som gjorde at han etterhvert ble godt kjent med dem. Så da Philip Oakey noen år senere møtte Joey Ramone, ble han møtt med kommentaren: "Oh, you’re the guy who sings on Adrian’s album.."

Adrians andre store interesse i livet var å samle på leker og ting. Og gjerne figurer med Darlek, Batmobile, Star Wars, Gerry & Sylvia, Captain Scarlett, Joe 90, og Thunderbirds. Han samlet også på tyggegummikort, tegneserieblader og alle mulige slags bøker, noe som gjorde at rommet hans så ut som en leketøysbutikk. Adrian :"If anyone got any books or toys, they don’t want, I’d be glad to take them."

Som person var Adrian lavmælt og vennlig i stemmen. Som en slags motsats til de mer høylydte Ware og Oakey. Og mens de andre gjerne tok seg en fest etter at de hadde opptrådt, valgte Adrian å sitte på hotellrommet for å se på TV.

Adrian likte musikken til Human League, men syntes at sceneshowet deres hadde store mangler.

Philip Adrian Wright. Til høyre på sitt barnerom.

Etter den 3. konserten The Human League gjorde sammen, bestemte de seg for å gjøre endringer, da de innså at "sceneshowet" deres var dørgende kjedelig. Philip Oakey: "We were totally boring on stage. We didn't do anything." Adrian Wright som hadde erfaring med bruk av lysbildeshow, ble derfor tatt med i bandet som sceneansvarlig, eller 'Director of Visuals' som ble hans tittel. Dessuten hadde han førerkort, i motsetning til de andre i bandet. Kameraet han brukte til å ta lysbilder med, hadde han fått lånt av faren sin.

Sin debut som medlem av The Human League fikk Wright på livestedet The Limit i Sheffield. Hans lysbilder som ble prosjektert på bakveggen av scenen ga opptredenen deres en ny dimensjon.

Han brukte opp til 4 lysbildeframvisere i gangen. I starten plukket han ut bilder med sine helter Star Trek, Batman, Captain Scarlet og Doctor Who, som ble vist i tilfeldig rekkefølge. Etter hvert valgte han bilder som hadde referanse til innholdet i låtene de framførte. Mange av bildene var tatt fra TV-skjermen. Senere ble også filmsnutter prosjektert på sceneveggen. Philip Oakey: "As soon as we started doing shows with him, with pictures of people's heads blowing up, or Jesus crying from an early woodcut, the gigs started to go well!"

Lysbildene til Philip Adrian Wright som ble vist på bakveggen når Human League opptrådte live.

8. august 1978 opptrådte The Human League på programmet til den kjente radio DJen John Peel. Her frramførte de "Being Boiled", "Blind Youth", "No time" og "You've lost that loving feeling". Peel hadde stor påvirkning på hva unge musikkinteresserte kjøpte av plater på slutten av 70-tallet. Og Martyn Ware var ikke i tvil om at Peels entusiastiske presentasjon av bandet hadde mye å si for interessen. Martyn: "John Peel is very influential in terms of what he played in terms of the new stuff that came out, and he fell in love with it, played it two or three times a week. And I can honestly say, God rest his soul, our career probably wouldn’t have happened if it wasn’t for John Peel."

Sin første opptreden i London, gjorde de på Machine Head den 17. august 1978. Her var de oppvarmingsband for det skotske new wave bandet The Rezillos. På denne tiden var The Rezillos et av de hotteste navene i britisk rock, med topp 20 låta "Top of the Pops", og topp 20 albumet "Can't stand The Rezillos". I likhet med League var Rezillos ledet av Fast product sjef Bob Last. Gitaristen i bandet het Jo 'luke warm' Callis. 3 år senere ble han medlem av The Human League, da de trengte nye medlemmer.

The Rezillos med Jo Callis nr.2 fra venstre øverst.

I en tid der pønken var det store i London, var Oakey og co. bekymret for mottagelsen de ville få fra publikum. De vurderte en periode å bruke motorsykkelhjelmer for å beskytte seg.

Måneden etter opptrådte igjen på The Limit i Sheffield. På plakaten stod også bandet Graph, med Ian Burden på bassgitar. Også han kom litt senere til å bli medlem av The Human League.

Ian Burden

Samme kveld opptrådte også det ukjente rockebandet Def Leppard. På 80-tallet ble rockerne fra Sheffield et av de mestselgende bandene i verden, med flere 1. plasser i UK og U.S.A. Og 65 millioner solgte plater. I 1978 imponerte de ingen, i hvert fall ikke Martyn Ware: "I remember turning round to Ian and saying, 'This is unbelievable, it's so bad. They've got no f---ing chance of selling anything... ever.' They had just the worst songs imaginable."

Deretter dro The Human League ut på turne med Pere Ubu. Denne ble fulgt av en turne som oppvarmingsband for Siouxsie and the Banshees i desember 1978. På scenen brukte Philip dressen han noen år tidligere hadde giftet seg i. Og den ble tilgriset hver kveld av ting som publikum kastet på ham. Philip: "I used to wear this black suit, the one that I got married in. And it had to be dry-cleaned every day."

For å tilpasse seg det pønkorienterte publikummet droppet de mange av instrumentale låtene til fordel for coverversjoner a kjente låter, bl.a. "Rock'n roll" med Gary Glitter. Avisanmelderne trodde Human Leagues opptreden dreide seg om en form for moderne kunst. Publikum oppførte seg pent, og konsertene ble en suksess. Siouxsie Sioux ga Philip Oakey skryt for stemmen, som hun mente var sterk, med innslag av soul. Hun mente også at den ga bandets låter en melodiøs og emosjonell dybde.

Tidlig versjon av The Human League med Ian Craig Marsh i front.

I februar 1979 dro de ut på turne sammen med med Fast product-bandet The Scars. Med flere konserter i England, og enkeltkonserter i Wien, Amsterdam og Brüssel.

I april skulle de egentlig være oppvarmingsband for Lou Reed i London, men bandets barndomshelt bestemte seg for å opptre uten noen til å varme opp for seg.

I april ga de også ut sin 2. plate i form av EPen "The dignity of Labour". Den bestod av 4 instrumentallåter, hvor den russiske kosmonauten Yuri Gagarins reise i rommet var den røde tråden. Coveret på plata viser et tenkt bilde av Gagarin da han tilbake på jorda mottar sin æresmedalje. Sammen med EPen ble det lagt ved en flexidisc (singel trykket på tynt, bøyelig plaststoff), der bandet og manager Bob Last diskuterte hva som burde vært med på denne flexidisken. Både EPen og flexidisken ble senere å finne på CD utgaven av albumet "Reproduction".

I forkant av denne utgivelsen hadde de solgt en kassettbootleg med de 4 låtene på. Folk som var interessert måtte sende en blank kassett til en bestemt adresse for å få bootlegen.

I motsetning til "Being Boiled" som hadde et opplagt hitpotensiale, var ikke "The dignity of labour" egnet til å skaffe bandet nye fans. Den ble da stort sett ignorert av musikkpressen da den kom ut, med unntak av Sounds' Chris Westwood som hadde den som "single of the week". Han omtalte den som et mindre mesterverk, i tilegg til andre superlativer som: "moody, evocative, provocative."

I ettertid lurte bandet på om det var den rette plata å gi ut på det tidspunktet. Muligens burde de gitt ut noe mer tilgjengelig musikk for å nå ut til flere.

Human League med Ian Craig Marsh, Martyn Ware, Adrian Wright og Philip Oakey

I 1979 hadde musikkbladet NME et oppslag om The Human League og deres elektromusikk. Journalist Paul Morleys innledning på presentasjonen av bandet var: " I HAVE just seen the future of rock and roll. And there’s not a guitar in sight." I hele tatt var musikkpressen svært opptatt av The Human League som det nye store, på et tidspunkt der de færreste hadde hørt musikken deres.

Etter den skuffende mottagelsen av EPen fant de ut at de trengte et større og sterkere selskap til å promotere dem enn lille Fast product. Likefullt ønsket de å beholde Bob Last som manager, noe han sa ja til. Det ble derfor laget en ny demo som skulle brukes overfor de store plateselskapene. For å gjøre den litt mer original og spennende lot de en Jason Taverner introdusere de enkelte låtene på kassetten. Denne Taverner viste seg å være Philip Oakey. Blant låtene de spilte inn var "Toyota city", "Blind Youth", "Interface", "Zero as a Limit" og coverversjonen av "You've lost that loving feeling". Låter som like etterpå ble å finne på debutalbumet deres. Bandet hadde også vurdert å gjøre coverversjoner av 60-talls bandet Walker Brothers' "Make it easy on yourself" og "No regrets", da de likte ballader. Men det ble ingenting ut av det. Martyn Ware: "Basically we love ballads, torch songs."

Kassetten slo an hos mange av de store selskapene, og flere av dem tilbød platekontrakt. Tilslutt stod valget mellom Polydor, og deres underselskap Friction (som nettopp hadde signert The Cure), og Virgin records. De endte opp på sistnevnte selskap, som var eid av Richard Branson. Årsaken var at de her ble lovt full kunstnerisk frihet, og fordi de kjente selskapet etter utgivelsen av EPen "The Dignity of labour", hvor de hadde en finger med i spillet.

Virgins Simon Draper hadde falt for deres tolkning av "You've lost that loving feeling", og var derfor ivrig etter å gi dem kontrakt. Draper: "They were a very original group."

The Human League i hjembyen Sheffield.

Deretter ble de sendt avgårde på en europeisk turne som oppvarmingsband for Iggy Pop, "The Godfather of punk". På en festival de opptrådte på ble de i brosjyren for konserten presentert som 'Europas ledende homseband'. Noe som naturlig nok ga dem kalde føtter. Særlig ettersom ingen av dem var homofil. Oakey skjønte at det kunne ha noe å gjøre med hans image, med langt hår og sminke. Bedre ble det ikke av at den homofile Iggy Pop stadig vekk ga Oakey komplimenter for kroppen, og kysset på ham. Selv om det skjedde merkelige ting under turneen var de godt fornøyd da de kom tilbake til England. Flere erfaringer rikere.

The Human League dro på turne sammen med Iggy Pop.

og her fikk Philip Oakey flere amorøse tilbud fra 'The Godfather of punk'.

Tilbake i Sheffield gikk de igang med innspillingen av en ny singel. Men overraskende nok ble den ikke gitt ut under Human League navnet. I stedet ble "I don't depend on you" gitt ut under navnet The Men, i juli 1979. Årsaken var at folk i Virgin var skeptisk til å gi ut en plate uten tradisjonelle instrumenter, mens The Human League hadde fattet et internt vedtak om at de kun! skulle bruke elektroniske instrumenter på sine plater. Noe Martyn Ware hadde gått ut i media og poengtert i forkant av denne utgivelsen.

Litt senere var Adam Ant inne på tanken om å bruke The Men som et bandnavn, men han ble stoppet av managmentet til Human League. Adam Ant ringte Philip og co. og beklaget det inntrufne. Han sa at han var fan av bandet og ikke ønsket å tråkke dem på tærne.

Ware og co. mistenkte Virgin for å ha en baktanke med å få dem til å gå bort fra synthesizerne, da de mente selskapet var redd for at ungdommen heller ville kjøpe elektronisk musikk, framfor gitarbasert. På slutten av 70-tallet var Virgin tungt inne både i pønkrocken og progrocken, med The Sex Pistols og Mike Oldfield i stallen. Å gi ut en mer regulær discolåt under et annet navn ble dermed et kompromiss for begge parter. Tittelen "I don't depend on you" var muligens en hilsen til Virgin records. I Canada derimot ble singelen gitt ut under Human League navnet.

The Human League singelen "I don't depend on you"

Med seg på innspillingen fikk "The Men" studiomusikere på bass, gitar og trommer. Trommeslageren skal visstnok være Simon Philips (kjent fra Toto, Mike Oldfield og Big Country). Mens kordamene het Katie Kissoon og Lisa Strike. Disse bidro til å gi "I don't depend on you" et lydbilde som minnet om senere Human League, da Joanne og Susanne koret på låtene. En basslinje som var typisk for discolåter på den tiden, fungerte som en rød tråd på "I don't depend on you"

Singelen var produsert av Colin Thurston, som på den tiden hadde vært tekniker på flere av David Bowies plater, og som da nettopp hadde produsert et album med Magazine. Han kom utover 80-tallet til å bli en av de mest markante produsentene i England, med produksjoner for Duran Duran, Talk Talk, og Kajagoogoo. I tillegg til flere av Human Leagues utgivelser.

Produsent Colin Thurston.

Oakey og co. var sikker på at dette kom til å bli deres første hitsingel. De hadde til og med planlagt hvordan de skulle fremstå på BBCs Top of the Pops. Men uten tid til å promotere singelen (pga. innspillingen av debutplaten), ble den heller ikke lagt merke til av musikkritikerne og platekjøperne. Slik at den floppet på listene.

Adrian, Ian, Philip (foran) og Martyn i studio.

Både bandet selv, og mange kritikere hadde trodd at The Human League kom til å gå i bresjen for den elektroniske musikken ved å skape den første britiske synthhiten. I stedet ble det Gary Numan som kunne glede seg over å gå til topps med en synthlåt, da "Are friends electric?" toppet i mai 1979. Også The Buggles gikk til topps med noe som kan kalles en synthlåt, da "Video killed the radio star" toppet i september 1979. På den tiden Human League begynte å gjøre seg gjeldende med sin elektroniske musikk var Gary Numan en mislykket rocker som i flere år hadde prøvd til å finne sin nisje uten å lykkes. Så de følte at det var urettferdig at han skulle lykkes med 'deres musikk', mens de selv kavet langt nede på listene. Philip Oakey: "Gary Numan came along and stole our glory. He used to be a rock act, really, then he seemed to take on our clothing and suddenly became incredibly successful... and we were, I think, quite miffed (irritert) about that."

I oktober 1979 fikk The Human League sin skikkelige debut som band, da albumet "Reproduction" ble gitt ut. Colin Thurston stod som produsent på plata. Den ble spilt inn i Workshop studios i Love street, Sheffield, i løpet av 3 uker. Der maltlukten fra et nærliggende bryggeri, lå tungt i luften. Miksingen ble gjort i Thurstons eget Red Bus studio i London.

"Reproduction" var en plate uten kompromisser, der League hadde droppet alle krav om 'tilgjengelig musikk'. I stedet laget de en kompleks elektroplate fylt med merkelige lyder og dystre lydbilder. Bare her og her fantes det ting som egnet seg i eteren, slik "Circus of death", "You've lost that loving feeling" og den dansbare "Empire state human". "Being Boiled" og "Dingity of Labour" som hadde vært ute på singel, ble droppet fra utgivelsen. Særlig "Being boiled" kunne vært en grei innfallsvinkel for folk som ikke forstod seg på elektromusikk. I ettertid har "Reproduction" blitt en favoritt hos mange League fans. Særlig hos de som liker deres tidligste plater. Selv var imidlertid ikke bandet fornøyd med plata da den var ferdig innspilt. Ian: "Doing it was great. We thought 'Wow, this sounds fantastic, great'. But it was only a few months later when we listened to it on our normal systems that we decided it was lacking in quite a major way in several areas." Senere har Philip omtalt plata i langt mer positive vendinger enn Ian her gjorde.

Albumet "Reproduction".

Heller ikke musikkpressen var imponert av plata. De var mer opptatt av coveret med babyene som ble "tråkket på". Det ble stemplet som forkastelig. En av ungene skal visstnok være barn av Slade vokalist Noddy Holder.

Salgsmessig ble heller ikke "reproduction" noen suksess, da den ikke nådde opp på topp 100 listen i Storbritannia. Noe som var en skuffelse både for bandet og Virgin. 2 år senere kom den imidlertid inn på listen, med en 34. plass.

"Empire state human" ble gitt ut som eneste singel fra plata, i september 1979. Og til tross for at den hadde et visst hitpotensiale, nådde den ikke opp på topp 75 i Storbritannia. Coveret på singelen med en mann som som bretter ut skjorten og viser fram sin "murstein brystkasse", var Ian Craig Marsh' far.

"Empire State Human"

Pga. det skuffende salget av albumet og singelen, ble den påfølgende turneen kortet ned til kun 2 konserter. The Teardrop Explodes som senere kom til å oppleve suksess, var oppvarmingsband. På konsertene ble Adrian Wrights kortfilm "Zero as a Limit" vist på en TV- skjerm.

Martyn Ware og Ian Craig Marsh i videoen til "Empire state Human".

I stedet ble det bestemt at The Human League skulle følge Talking Heads på deres turne i november. Dette var ikke bandet så positiv til. Så for å vri seg unna valgte de å gi ut en pressemelding gjennom sin manager Bob Last, der de fortalte at deres bidrag på turneen ville være en halvtimes film med opptak av The Human League. Og at de muligens kom til å være til stede sammen med publikum i salen for å bivåne 'happeningen'. Ikke lenge etterpå fikk de vite at de var droppet som oppvarmingsband. Dette ga dem kjærkommen tid til heller å jobbe med et nytt studioalbum.

Men først måtte de overbevise Virgin om behovet for et eget studio for bandet i Sheffield, slik at de kunne forberede den neste plata i ro og mak. Virgin ble overraskende nok med på dette, da de mente at det ville være billigere å gi dem sitt eget studio framfor å leie studioer for framtidige innspillinger. Dette viste at Virgin fortsatt hadde tro på dem, til tross for den lunkne mottagelsen hos folk så langt. Studioet som fikk navnet Monumental pictures, ble etablert i sentrum av Sheffield, ikke så langt unna deres gamle øvelseslokale.

Så snart de hadde fått innredet lokalet gikk de igang med innspillingen av det nye albumet, i tillegg til innspilling av EPen "Holiday" som kom ut i april. EPen var produsert av John Leckie, som på den tiden produserte flere plater med XTC og Simple Minds. Plata bestod av instrumentalen "Dancevision" (fra Future tiden), en miks av Iggy Pops "Nightclubbing" og Gary Glitters "Rock'n roll", en ny versjon av "Being Boiled", og den vokale låta "Marianne". Sistnevnte frontet plata, men verken plateselskapet eller platekjøperne lot seg overbevise. I Storbritannia ble det 80. plass. EPen ble derfor kuttet ned til en singel, med "Rock'n roll" som hovedlåt. Og denne gang gikk det bedre på singellisten, med en 56. plass. De fikk også æren av å opptre på Top of the Pops med låta, enda det populære TV-showet i utgangspunktet kun spilte låter som var inne på topp 40 listen. I februar 1982 ble EP-versjonen av "Holiday" gitt ut pånytt, med 46. plass i Storbritannia.

EPen "Holiday" fra 1980

Rundt 1980 fikk The Human League drahjelp fra Londons hippe klubbmiljø, som siden 1978 hadde byttet ut pønken med elektrodominert popmusikk. Bevegelsen ble kalt New romantics, og Visage, Spandau Ballet og Ultravox var de ledende bandene innen sjangeren. Ware og co. hadde lite til overs for bevegelsen og bandene, men Human League ble likevel satt i samme bås som dem av musikkritikerne. Pga. det futurisk kjølige preget i musikken. Og pga. Oakeys androgyne framferd, der det var lett å sammenligne ham med Boy George og Marilyn. Oakey og Ware følte at det å kopiere Bowie og Ferry i antrekket slik new romantic bevegelsen gjorde, var noe de var ferdig med for mange år siden. Philip Oakey: "I was doing all these Steve Strange things a long time ago, years ago when David Bowie first came 'round."

I mai 1980 ble bandets 2. album "Travelogue" gitt ut. Den var produsert av Virgins egen "husprodusent", Richard Mainwaring (produserte O.M.D.s "Architecture & Morality" noen år senere). Plata viste at de hadde blitt mer tilgjengelig siden debutplaten, med mer melodiøse, vokale låter. Slik som "Only after dark", "Life kills",  "Crow and a Baby" og "The Black hit of Space". Sistnevnte handlet om en låt som kom fra verdensrommet, og som tok over hele verden. I 1985 ble "the black hit from space" et navn Simple Minds brukte om sin store hit "Don't you", som tilsynelatende kom fra det store intet (de skrev den ikke selv). Og som tok over hele verden.. "Crow and a Baby" kunne minne om materialet på Human Leagues storselger "Dare!".

Trommekompet på "Marianne" ble senere brukt pånytt, på Heaven 17 låta "We're going to live for a very long time". WXJL" i "WXJL Tonight" var navnet på en fiktiv amerikansk radiostasjon.

Lydbildet på "Travelogue" var preget av analoge synthesizere, hvor man skapte lydbildet fra scratch, da det ikke fantes ferdiglagede lyder.  

Albumet "Travelogue", som av en eller annen grunn hadde en hundeslede på forsiden av coveret.

Kritikerne likte "Travelogue", selv om enkelte stilte spørsmålstegn ved bandets bruk av tradisjonelle instrumenter på plata, stikk i strid med bandets høyt profilerte policy. Og man lurte også på hvorfor man hadde funnet plass til gamle låter som "Being Boiled" og "Toyota City". Riktignok i nye versjoner.

Salgsmessig gikk det brukbart med en 16. plass på den britiske albumlisten, og hele 42 uker på topp 75. The Human League var iferd med å nå ut til det brede lag av platekjøpere. Likefullt var de misfornøyd med plasseringene, da de hadde ønske om å nå høyere. Salget genererte heller ikke mange kronene til medlemmene av bandet.

Ian, Philip, Martyn og Adrian, slik de framstod på coveret av "Travelogue".

Det ble ikke gitt ut noen singel fra plata. "Only After Dark" som var en coverversjon av Mick Ronsons låt fra 1974, var i utgangspunktet tenkt gitt ut som egen singel. Men den ble i stedet lagt med de 15.000 første eksemplarene av en nyutgivelse av singelen "Empire state human", i juni 1980. Denne gang nådde den 62. plass på singellisten. At de igjen valgte å bruke en gammel låt viste at bandet ikke helt hadde troen på sitt nye materiale.

For å promotere "Travelogue" dro The Human League ut på en britisk turne, med start 15. mai på Mayfair i Newcastle. Senere dro de over til Fastlands-Europa, og gjorde flere konserter her. Adrian Wright som fram til dette hadde stått utenfor scenen og styrt lysbildene sine, var denne gang plassert på scenen. Han fikk også prøve seg som keyboardist på enkelte av låtene.

I april 1980 fikk det irske postpunk bandet The Undertones en topp 10 hit i Storbritannia med låta "My perfect cousin". Teksten i låta var et spark til Human Leagues synthmusikk: "His ma's bought him a synthesizer/Got The Human League in to advise her/Now he's making lots of noise/Playing around with the art school boys/Philip's trying to attract his attention/But what a shame - it's in vain - total rejection..." Ware og Philip trodde bakgrunnen for at de ble 'hengt ut' i denne låta var at de i forkant hadde uttalt seg ufordelaktig om rockemusikk, da de mente den var gammeldags og bortimot død.

Martyn, Ian og Philip.

Turneen de gjorde i Europa skulle vise seg å bli den siste de gjorde sammen. For etter det begynte ting å tårne seg opp for bandet. Hovedproblemet var at de var frustrert over å ikke ha fått et gjennombrudd på listene etter to albumutgivelser og en rekke singelutgivelser. De fikk mye skryt, og de ble av andre artister nevnt som inspiratorer. Likefullt hadde de endt opp som 4 fattige musikere. Martyn: "we were mentioned as being influential and everything, but in reality, we were poor. We weren't earning any money out of what we were doing."

Frustrasjonen over pengemangelen ga seg utslag i en generell mistemning i bandet. Martyn og Philip hadde alltid vært litt i tottene på hverandre, noe som allerede høsten 1979 hadde bidratt til å skape rykter om at bandet skulle oppløses. Men nå ble uenigheten mellom de to så uforsonlig at det var vanskelig å finne en vei ut av det. Mye av kranglingen dreide seg om hvorvidt de skulle være et rent synthband, eller om de skulle ta ibruk tradisjonelle instrumenter. Ware ønsket det siste, mens Oakey ønsket å holde fast ved bandets grunnide. De var igang med å skrive låter til et 3. album, og måtte bli enig om hvilken retning de skulle ta.

På denne tiden var stemningen i bandet så dårlig at alle 4 jobbet hver for seg med sine ideer. Og med hver sin båndopptaker. Dvs. Marsh ble så deprimert av den dårlige stemningen at han ikke klarte å gjøre noe som helst. Ian Craig Marsh: "Everyone had separate tapes except me. I just was not composing at all. It just stopped me dead, I mean the atmosphere was so vile that I couldn't compose at all. I didn't even want to go into the studio."

Uroen i bandet ble ikke bedre av at Philip Oakey prøvde å få Martyn Ware fjernet. Bl.a. fordi han syntes Ware var for selvopptatt. Avskjedsmeldingen fra Oakey til Ware var at han var den uestetiske personen i bandet. Okaey: "You’re the unaesthetic part of the band." En kommentar som såret Ware. Samtidig fungerte det som en motivasjonsfaktor for Ware. Samme dag som han ble kastet ut av bandet skrev han hiten "Fascist Groove Thang". Som for å vise overfor Oakey at han kunne lage 'estetisk musikk'.

Mørke skyer preget tilværelsen for Ware og de andre i 1980.

Martyn var i tillegg irritert på at Adrian Wright som ikke var musiker, men som kun hadde en praktisk oppgave med å styre lysbildene på konsertene, ble kreditert som låtskriver på "Travelogue" albumet. På lik linje med ham og Marsh. For den 'stolte og visjonære musikeren' Ware var dette mer enn det som kunne tåles. Martyn: "We must be the only group in the world whose fourth member was a slide projectionist... who then went on to get writing credits! Excuse me? That was the point where I left the group, thank you very much!"

Martyn Ware kobler av med en røyk.

Manager Bob Last foreslo at de burde dele seg i to band, der ingen av dem het The Human League. Og i stedet opprette selskapet Human League records, der de to bandene kunne gi ut platene sine. De 4 likte ideen, med Oakey/Wright på den ene side, og Ware på den andre. Ian Craig Marsh hadde et godt forhold til begge parter, og ønsket egentlig å delta i begge konstellasjonene. Oakey prøvde å få ham til å kun jobbe sammen med ham og Wright, men da Oakey skjønte at det ikke gikk, valgte han å droppe Marsh i frykt for at han kom til å bringe ideene deres over til Ware.

The Human League noen måneder før bruddet. Fra venstre :

Philip Oakey, Adrian Wright, Ian Craig Marsh og Martyn Ware

Mange fans tok nyheten om oppløsningen av bandet svært tungt. Bl.a. Paul Bower som hadde spilt en viktig rolle da bandet fikk platekontrakt, og da de gjorde sin første livekonsert. Paul Bower: "The Human League has split. That's like taking down the City Hall. I can't believe it."

I kulissene hadde også Virgin gjort sitt for å skape splid i bandet. Bl.a. ved å bygge opp under egoet til Philip Oakey, og gi ham troen på at han ville klare seg bra uten de andre. Bob Last var også lei av å mekle mellom Ware og Oakey, så han trodde det ville være bedre om de fortsette sin musikalske karriere hver for seg, i nye band. Bob Last: "Yes, I did engineer a split."

I november 1980 annonserte Ware og Marsh at de hadde opprettet selskapet British Electric Foundation. Dette skulle være et musikkprosjekt på linje med discobandet Chic, og det Public Image Limited opprinnelig var tenkt som. I stedet for å ha en fast sanger og faste musikere, ønsket Ware og Marsh å hente inn folk etter behov. Sin første utgivelse kalt "Music for Stowaways" (1980) ble gitt ut kun på kassett, inspirert av Sonys kassettwalkman som nettopp var kommet på markedet. I 1981 dannet de to popbandet Heaven 17 sammen med Glenn Gregory, som omsider hadde tid til å jobbe sammen med de to.

Heaven 17 med Martyn Ware, Ian Craig Marsh og Glenn Gregory.

Debutalbumet "Penthouse and pavement" kom ut i september 1981 (på samme tid som "Dare!"), og oppnådde en grei 14. plass i Storbritannia. Sin største hitsingel hadde de med soul/poplåta "Temptation", som nådde 2. plass i 1983. Albumet "Luxury Gap" nådde 4. plass samme år. Til sammen har Heaven 17 gitt ut 7 album (2008). Der mange av dem er kritikerrost for sin spennende innfallsvinkel til popmusikk, med innslag av soul. Også deres politiske standpunkt i låter som "(We don't need this) Fascist groove thang", er blitt lagt merke til.

Heaven 17 og de 7 albumene de har gitt ut gjennom årene.

I tillegg til platene under Heaven 17 navnet har de tre gitt ut to plater som British Electric Foundation, i 1982 og 1991. Dette var prosjektet i 1980, der de hentet inn kjente artisnavn til å synge for seg. Slik som Tina Turner, Billy MacKenzie (Associates), Gary Glitter, Paula Yates, Sandie Shaw, Paul Jones (Manfred Mann), Green Gartside (Scritti Politti), Terence Trent DÀrby, og Chaka Kahn. Ware og Marsh har delvis fått æren for at Tina Turners karriere fikk et løft på 80-tallet. Ware bidro som produsent på Turners millionerselger "Private Dancer". Han har senere også produsert plater med Erasure, Marc Almond, og Terence Trent DÀrby. For sistnevnte produserte han millionselgeren "Introducing the hardline according to.." som gikk til topps i Storbritannia, og nådde 4. plass i U.S.A. I tillegg produserte han to singler med sitt favorittlag Sheffield Wednesday. Ian Craig Marsh har ikke markert seg like mye som produsent og musiker utenom arbeidet med Heaven 17/B.E.F.

Bob Last fortsatte også som manager for Ware og Marsh. Bl.a. var han direktør og aksjeeier i B.E.F.

Med Marsh og Ware ute av The Human League , stod bandet uten sine to opprinnelige medlemmer. Musikkpressen kunngjorde at bandets kreative talent nå var borte. Og at de heller ville følge Ware/Marsh i framtiden enn restene av The Human League. Så utsikten for bandet var på denne tiden alt annet enn lys. Heller ikke Ware/Marsh hadde særlig tro på at Oakey ville klare å drive bandet uten dem. Martyn: "We've got the talent. They haven't."

Philip Oakey valgte å beholde Human League navnet, da de like etterpå måtte dra ut på en turne (i Mellom-Europa), som var avtalt på forhånd. Om de hadde stilt opp under et annet navn kunne de fått søksmål mot seg med krav på hele 250.000 kroner, da det var The Human League som etter avtalen skulle opptre.

Oakey og Wright inngikk en avtale med Ware og Marsh om et økonomisk vederlag, bl.a. som kompensasjon for at Oakey fikk beholde bandnavnet. Ware/Marsh skulle ha andel av framtidig salg på platene de hadde gitt ut fram til da, og 1% av salget på den neste League plata, inkludert singelutgivelsene derfra. Noe som skulle vise seg å bli en innbringende avtale. Oakey og Wright måtte også overta gjelden League hadde til Virgin records.

Før Oakey dro ut på turne måtte han i full fart skaffe seg nye musikere som kunne fylle tomrommet etter Ware og Marsh, og han lette etter en kvinnelig korist. En onsdag Oakey var på diskoteket Crazy Daisy disco i hjembyen Sheffield oppdaget han to jenter som stod og danset på gulvet. Dvs. det var Philips kone på den tiden som først ble oppmerksomme på dem: "Look at those two, they're great." Philip la merke til jentenes komplekse dans, iøyefallende make-up, hatter og posebokser, og tenkte at de ville passe bra på scenen som dansere og korister. Han mente også de uttrykte moten på den tiden på en fin måte, som om de var representanter for den nye ungdomsgenerasjonen.

Dette første møtet mellom Philip og jentene har gått inn i pophistorien som en avgjørende hendelse i fortellingen om et av de store 80-talls bandene. I intervjuer i årene etter har de tre måtte fortelle hva som skjedde på Crazy Daisy disco, om og om igjen..

Joanne Catherall og Susanne Sulley foran Crazy Daisy disco, mange år senere.

Jentene het Joanne Catherall og Susanne Sulley og var kun 18 og 17 år gamle på den tiden. De hadde vært bestevenninner siden de var 13 år gamle, der de begge vokste opp i Gleadless Valley utenfor Sheffield. På skolen var de to kjent som eksentrikere som kledde seg i klær inspirert av new romanticen, mens de andre ungdommene heller lot seg inspirere av pønk- og ska-motene. Og mens de andre hørte på Whitesnake, Saxon og Motörhead, ville Joanne og Susanne heller høre på synthartisten Gary Numan.

I utgangspunktet hadde Philip kun tenkt å bruke en kvinnelig sanger i bandet. Men han tenkte at det kunne være praktisk med to, slik at de kunne holde hverandre med selskap når de var ute og turnerte. Den enste erfaringen de to hadde med å synge var fra noen skoleforestillinger.

Oakey som ønsket at Human League skulle fremstå som en ny versjon av Giorgio Moroder/Donna Summer, tenkte at jentene kunne bidra til å gjøre den kjølige elektromusikken mer tilgjengelig for folk. Han var også opptatt av Michael Jacksons discomusikk på den tiden, der høye oktaver gikk igjen i mange av låtene. Han tenkte at jentene kunne synge på samme måten. Philip: "I thought high voices would put the icing on the music, so we were looking for women."

Begge slo til på tilbudet fra Human League, da de var fans av The Human League, og visste godt hvem Philip Oakey var. Foreldrene deres var mer skeptiske. Joannes foreldre trodde The Human League var en religiøs sekt, mens Susannes foreldre var negativ, da de mente popgrupper på turne handlet om 'sex, drugs & rock'n roll'. Men etter at Philip hadde vært på besøk hjemme hos foreldrene, ordnet det seg. Dvs. faren til Joanne som hadde mesterskapspokaler innen pistolskyting, truet med å drepe Oakey om noe skulle tilstøte hans datter.

Både Joanne og Susanne gikk sisteåret på Frecheville Comprehensive school, men de tenkte at det ville være en fin mulighet å få sett Europa om de ble med på turneen. De klarte å overtale skolen til å gi dem fri, da de lovte å besøke museer i byene de kom til, noe som 'selvfølgelig' ikke ble gjort. Joanne hadde planer om å gå på universitet for å studere sosiologi og psykologi, mens Susanne ønsket å studere økonomi. Det ble det aldri noe av, da skjebnen ville det annerledes.

Philip Oakey med sine to dansende damer Joanne Catherall og Susanne Sulley.

Et intervju med Stephen Singleton fra ABC (et annet Sheffield band) mange år senere kan illustrere hvordan mange reagerte på at Joanne og Susanne ble med i bandet. Broren til Singleton var venner med de to 'beibene' Joanne Catherall og Susanne Sulley. En dag kom han hjem og fortalte Stephen at Susanne og Joanne var blitt medlemmer av The Human League. Hvorpå Stephen svarte: ”Don't be stupid! What do you mean they're joining the Human League! How can they join the Human League. Doing what?". Skepsisen i Sheffield og ellers var stor på denne tiden.

Med på denne turneen hadde League også med seg Ian Burden fra Sheffield bandet Graph, som session musiker på keyboard. Årsaken var at de trengte noen til å spille keyboards på scenen, og holde orden på båndspilleren. Slik Ware/Marsh tidligere hadde hatt ansvaret for. Dessuten syntes Philip at Ian Burden tok seg godt ut på scenen. Philip: "I'd seen Ian Burden in his group Graph in Sheffield. I always thought he looked good on-stage."Burden var egentlig bassist, og hadde lite til overs for Leagues musikk. Men han lot seg overtale til å bli med, 4 dager før turneen skulle begynne.

Adrian Wright: "Ian (Burden) was roped in because we had four days before a German tour, and we had nobody to play synthesizer on stage. If we hadn't got him, we'd have had to have gone out with tapes of me and Phil, which we wanted to do at one point, but we chickened out because we thought they might kill us."

Også Adrian Wright måtte trø til på tangentene, i tillegg til at han fortsatt hadde ansvaret for lysbildeshowet. Etter at turneen var over ble Burden fast medlem av The Human League.

Ian Burden hadde fortid som kunstskolelærer i Sheffield. Og var mer poporientert i sin musikkinteresse enn de andre. Forbildene var Robbie Shakespeare og Sly Dunbar. Han likte å spille reggae på sin gitar, mens Adrian og Philip hatet reggae. Burden hadde teft for rytmen og basslinjene i en låt, noe som kom til å bli nyttig når de etter hvert skulle igang med plateinnspilling. Philip Oakey: "We've always needed someone like Ian Burden. I'm good on tunes and words. But we've never had anyone who was really good at rhythms and bass lines." Mange av de syntetiske basslinjene på Human Leagues låter, slik som på "Love Action", startet med at Ian prøvde ut ulike ting på sin bassgitar.

Den langbente Burden framstod som en voksen mann med mye livserfaring. Han hadde også en tørrvittig humor. Oakey kjente Burden gjennom hans kjæreste, som bodde i samme hus som Philip Oakey.

Ian Burden

I Tyskland var fansen skuffet over at Ware og Marsh var blitt erstattet med to dansende jenter, som nå og da sang "ooh ooh". Enkelte steder opplevde Joanne og Susanne å få øl kastet etter seg, noe som gjorde at de to jentene i mange år etterpå hadde et problematisk forhold til tyskere. Opptredenen til bandet bar også preg av nervøsitet og manglende erfaring. Pressen avskrev igjen den nye besetningen. De omtalte den som "Oakey and his dancing girls", noe som ikke var positivt ment. For å glemme hvor elendig han og bandet var slukket han sorgene sine i Bourbon whiskey hver kveld under turneen. Philip: "That tour nearly reduced me to an alcoholic."

Turneen i Tyskland ble fulgt opp med enkeltkonserter i England i november og desember 1980. 12. november opptrådte de på Rotters i Doncaster, en konsert Susanne og Joanne hadde billetter til på det tidspunktet de ble med i bandet. Så istedet for å være i salen stod de på scenen under denne konserten, med familie og venner tilstede som publikum.

Jentene fikk enkelthonorar i forhold til antallet timer de jobbet. I utgangspunktet hadde man ikke avtalt at Susanne og Joanne skulle fortsette engasjementet i bandet, etter at turneen var ferdig. Men kjemien med de tre andre stemte bra, og de var stadig vekk ute på byen sammen, på diskotek eller restaurant. Susanne: "we all got on really well on the tour and when we got back we found ourselves going out together as a group, going for meals and drinks. And we started to do a bit of backing vocals. In the end we did join the band but it just happened really. It wasn't a great dramatic decision."

Da Human League etterhvert gikk igang med å spille inn låter, var Philip på tråden med spørsmål om de hadde lyst til å være med og kore. Og på et eller annet tidspunkt ble de for medlemmer av bandet å regne. Adam Wright: "They've been taken in by the glamour of it."

På denne tiden ble Joanne og Philip kjærester. Philip som fram til da hadde vært gift, flyttet fra kona for å kunne bo sammen med Joanne. Selv om de var sammen klarte de å ha et profesjonelt forhold til hverandre som medlemmer av The Human League. Forholdet varte fram til midten av 90-tallet.

Også Susanne hadde i en kort periode et forhold til Philip. Susanne: "Both Joanne and I have been involved with Phil. She lived with him for ages, but with me it was a brief romance."

I motsetning til andre, ble Virgin sjef Simon Draper mer optimistisk med tanke på bandets framtid etter å ha sett dem opptre live på turneen. Også en tidlig demo av "Open Your Heart", kalt "Letting it show", styrket ham i troen på at de kunne bli store.

I media kunne Martyn Ware fortelle at Oakey og co. dro ut på turneen med en backingtape de hadde laget., og at dette ville bli siste gang de fikk muligheten til det. For Oakey virket denne uttalelsen merkelig, da han og Wright allerede hadde begynt å lage sine egne backingtaper til bruk på scenen. Og gleden over de gjenlagte tapene handlet kun om at de var kjekke å ha til å spille inn ny musikk på. Philip Oakey: "We were using them ourselves to record other things over the tracks, because we needed the tape." Generelt var Oakey møkk lei av å bruke backingtapes på scenen. Philip: "I've always hated backing tapes." Han ønsket å bruke instrumenter når de opptrådte, i stedet for ferdiginnspilt komp.

Human League i 1981: Adrian Wright, Susanne Sulley, Joanne Catherall, Philip Oakey og Ian Burden.

Et år etter bruddet hadde Oakey og Ware kommet på bedre tanker, og begynte å omtale hverandre i mer positive vendinger. De begynte også å prate med hverandre når de treftes. Ware slet lenge med den vonde følelsen av å ha blitt kastet ut av sitt eget band, men han har etter hvert lagt alt det vonde bak seg. Han har også lekt med tanken om å produsere en ny plate sammen med Oakey, noe som ville vært spennende. Martyn Ware: "I just had this idea that we could do what we used to do - me and Ian write some backing tracks and just give it to Phil. I think it would be exciting, wouldn't it?"

Heller ikke manager Bob Last eller Virgin records var overbevist om at Oakey hadde valgt det rette formatet for den nye versjonen av The Human League. Men i lojalitet til Oakey, valgte Last å forsvare ham overfor Virgin.

I stedet for å gjøre flere konserter ønsket bandet å konsentrere seg om å skrive og spille inn nye låter. Som nevnt hadde Human League opparbeidet seg gjeld til Virgin records. Gjeld som Oakey og co. snarest måtte begynne nedbetalingen av. Og den beste måten å gjøre det på, var å produsere hitsingler.

Den første singelen for det nye bandet ble "Boys And Girls" i februar 1981, produsert av John Leckie. Låta var skrevet av Adrian Wright, som dermed fikk vist at han hadde talenter utenom det visuelle også. Den gjorde det bedre enn noen av Leagues tidligere singler, med en 47. plass i Storbritannnia. Stemningsmessig lignet den mest på "Travelogue" tiden. The Human League hadde framført den under turneen i Tyskland. Selv om Susanne og Joanne var avbildet på coveret, deltok de ikke på noen av låtene på singelen.

I mars 1981 toppet Buck's Fizz (to jenter og to gutter) den britiske singellisten med "Making Your mind Up", og endel vittige tunger var raskt ute med å sammenligne den nye besetningen av Human League med de. Selv foretrakk de ABBA, om noen først skulle sammenligne dem med et kommersielt popband. Philip Adrian Wright: "Vi hører aldri på band som spiller avansert musikk. Våre favoritter er artister som ABBA, Blondie og Kim Wilde. Folk som også kan spille inn singelplater."

Likefullt var medlemmene av Buck's Fizz venner av Oakey og co. Philip: "Oh they're very good friends of ours. We go out with them sometimes, they're the only group we do go out with."

"Boys And Girls" singelen.

Etter turneen dro bandet i Monumental studios i Sheffield, hvor Ware og Marshs nye band Heaven 17 drev og spilte inn sin plate "Penthouse And Pavement". Med seg hadde Oakey og co. ideene til det som skulle bli "Sound of the crowd" og "Love action". De prøvde ulike ting på synthesizerne sine for å skape noe som kunne bli bra, men uansett hva de gjorde fikk de det ikke til. Heller ikke Virgins Simon Draper ble imponert da han fikk høre en demo av låtene. Han skjønte at bandet trengte hjelp utenfra, fra en produsent med erfaring fra synthorientert popmusikk. Draper: "You ought to try a producer, you’re not doing this properly." 

Og den første han kom på som kunne passe til jobben var Martin Rushent. Rushent hadde nettopp produsert  "Homosapien" med Pete Shelley (Buzzcocks) - en låt med et syntetisk lydbilde. Og han hadde vært med og produsert synthbandet Visages debutplate "Visage". En innspilling hvor Rushent hadde lært mye av dyktige tangentmenn som Midge Ure, Billy Currie (Ultravox), og Dave Formula, Barry Adamson (Magazine). Midge Ure: "Martin always told me he learned it all from us."

Martin Rushent: "Simon Draper of Virgin heard it and called me to talk about their band The Human League. They'd done demos of 'The Sound Of The Crowd' and 'Love Action' in a Sheffield studio, but Simon didn't think they were getting the punch they needed. He loved the drums on Homosapien and asked me to do a track. So the band turned up at Genetic with their 'The Sound Of The Crowd' multitrack. I think Simon had conned them a bit and told them that I'd mix it! I said 'We're going to start again and do it a lot better. There were a few grumbles but by the time we'd finished they were really pleased."

Martin Rushent var en sentral mann da The Human League fikk sitt gjennombrudd i 1981.

Rushent hadde startet som lydtekniker på starten av 70-tallet på plater med artister som Yes, David Essex, og Gary Glitter. Men det var som produsent på innspillinger med Generation X, XTC, Visage, The Stranglers og The Buzzcocks, at han skapte seg et navn innen britisk musikkliv.

Selv om Rushent på slutten av 70-tallet var kjent som en "pønk produsent", drev han og eksperimenterte med komplekse lyder, skapt av analoge synthesizere i sitt Genetic sound studio i Reading, som det hadde kostet ham 2.6 millioner kroner å sette sammen. Martin Rushent: "I'd done a lot of work with synthesizers when I saw a Roland Micro Composer advertised, and thought 'This looks pretty good, I'll buy one! I bought a Roland Jupiter synth to go with it and started experimenting." Han hadde vært lei av å dra inn til London for å produsere plater, da det kostet tid og krefter. Så han startet likegodt sitt eget hjemmestudio.

Oakey og co. ble raskt imponert av Rushents evner som 'lydmagiker'. Og de følte at han brakte en ny dimensjon til bandets musikk. Philip Oakey: "We had this arrogante attitude, but when it comes to things like the whole basic balance of a record, we don't know how to do it. Martin Rushent does." Adrian Wright: "He’s brilliant at what he does. He’s a master of his equipment."

Rushent viste bandet mulighetene som lå i instrumenter som trommemaskin og synthtrommer. Sistnevnte var relativt uvanlig på den tiden.

Rushent følte at det ikke var bra for bandet å tilbringe tid i samme studio som Ware og Marsh, da det skapte dårlig stemning. Så han valgte å flytte produksjonen av "Dare!" over til sitt studio i Reading. Her var det også bedre utstyr tilgjengelig for den type musikk Human League ønsket å skape. Dessverre medførte flyttingen av innspillingen til Sør-England (Sheffield ligger i Midt-England) at Susanne og Joanne som fortsatt gikk på skole ikke hadde mulighet til å være tilstede. De måtte ta buss ned til Reading hver gang det var bruk for dem. 

Noen har omtalt samarbeidet mellom Rushent og League som 'made in heaven', pga. den geniale utgivelsen "Dare!". Rushent hadde det musikalske øret, og den tekniske kunnskapen som bandet manglet. Og siden all musikken ble laget på maskiner, var dette helt avgjørende. Arbeidet foregikk på den måten at League laget demoer i Sheffield, som de deretter tok med seg til Reading og presenterte for Rushent. En låt som "Do Or Die" ble til ved at Ian Burden kom opp med en basslinje som Oakey og Rushent jobbet videre på. Denne og andre låter ble programmert inn på Rushents maskiner, og gitt et fyldigere og renere lydbilde. Oakey: "Martin would programme them up on the computer, and that would play it all."

I mai 1981 var den nye besetningen klar med en singel, da "Sound Of The Crowd" ble gitt ut. Den var skrevet av Oakey og Burden, og var en flott miks av maskinaktige toner, og en fengende melodi. Philip: "‘The Sound Of The Crowd’ is Ian Burdens song." Også her var det en basslinje fra Burden som dannet utgangspunkt for det som tilslutt endte opp som "Sound of the crowd".

Låta ga assosiasjoner til David Bowie, pga. Oakeys mørke og crooneraktige stemme. Philip: "I've tried for my whole life to imitate David Bowie."

"Sound of the Crowd" var singelen som løftet The Human league opp på listene, og ut til folket.

"Sound of the Crowd" ble bandets første topp 20 hit med en 12. plass i mai 1981. Jo Callis var ennå ikke blitt med i bandet da singelen ble spilt inn. Men han ble med på albumversjonen av "Sound of the Crowd", som ble spilt inn litt senere.

Da Human League skulle opptre på Top of the Pops med låta viste manager Bob Last sin mistillit til Susanne og Joannes som sangere. Han ønsket at bandet skulle bruke noen andre korister i stedet for de på scenen, ettersom de måtte framføre låta live. Men da satte jentene foten ned, for hva ville folk tro når de var ute på turne, og de ikke sang slik de tilsynelatende hadde gjort på Top of the Pops! Susanne: "What would happen when we went on tour? Everyone would be expecting perfect back-up vocals, and then they would get us! And if you use session singers, when are you going to improve (forbedre deg)?" Det endte med at Susanne og Joanne fikk kore på Top of the Pops selv.

Live framføring av "Sound of the Crowd" på Top of the Pops.

Beskjeden om å opptre på Top of the Pops kom på kort varsel, så Philip, Adrian og Ian måtte kaste seg i bilen og kjøre ned til London. Susanne og Joanne satt i klasserommet, og ble hentet av Susannes mor som fikk brakt dem til London. Etter at de hadde vært på BBCs populære TV show, dro Susanne rett på eksamen, som hun bestod. Til tross for tiden i studio og på turne.

Manager Bob Last skapte også flere problemer for bandet, da han hatet "Sound of the Crowd" intenst. Han hadde et hemmelig møte med Virgin records i et forsøk på å hindre utgivelsen av singelen. Virgin og Last ble da enig om å la League kjøre løpet sitt, og så la de ta følgene av det i ettertid. Oakey: "At that stage his comment was, we'll give The Human League a long enough rope and let them hang themselves." Oakey mente at Last ønsket at bandene han var manager for skulle oppløses, ettersom både det gamle Human League, The Rezillos, The Flowers og Shake hadde blitt oppløst mens han var manager for dem. Hvorfor de da ikke bare byttet manager til en annen, kan man jo bare lure på.

I tiden fra 1981 til 1983 hadde The Human League et konsept der singlene deres ble delt inn i to grupper, merket "red" eller "blue". Bandet ga aldri noen fullgod definisjon på hvilke retningslinjer som ble brukt for inndelingen. Men "red" markerte visstnok at låta var egnet for dansegulvet, mens "blue" enten var en ballade, eller en rett fram poplåt. Sussanne Sulley: "Red is for posers, for Spandy (Spandau Ballet) types." Oakey: "Blue is for ABBA fans."

"Sound of the Crowd" var den første singelutgivelsen med en slik "fargekode", og med sitt dansbare komp fikk den koden "red".

Promo plakat for "Sound of the Crowd". Jo Callis var ennå ikke med i bandet.

Oppmuntret av suksessen med "Sound of the Crowd", fortsatte Philip, Adrian, Ian og Jo å skrive låter sammen. Den neste singelen bandet ga ut var "Love Action (I Believe in Love)", i august 1981. Og dette ble bandets første topp 10 hit i Storbritannia med en 3. plass. Kritikerne måtte nå innrømme at bandet hadde noe å fare med, selv uten Ware og Marsh. "Love Action" er delvis selvbiografisk, der Oakey forteller om sine egne erfaringer i kjæresteforhold: "I've had my hard times in the past, I've been a husband and a lover too. I've lain alone and cried at night, over what love made me do. And the loved ones who let me down, and couldn't share my point of view." At dette er Phil Oakeys egne ord skapes det ingen tvil om i teksten: "But this is philomena talking. I want to tell you what i've found to be true."

I et intervju har Philip sagt at "Love Action" var skrevet til sin kjæreste Joanne. Så da Virgin, via deres amerikanske samarbeidspartner A&M solgte låta til bruk i pornofilmen "The Last American Virgin", ble Philip sint, og tok selskapet til retten. Der han vant. Philip: "I was so totally offended I took them to court…and won, I think. As soon as I discovered what had happened, I sent A&M a telex saying, 'How dare you sell our songs like a porn magazine'."

"Love Action" hadde også en link til Lou Reed - en av Oakeys favoritter. "I believe in love" er en gammel Reed låt, og den gamle mannen i "I believe what the old man said", var ifølge Oakey, Lou Reed. Philip: "I Believe In Love" was a song of his I really liked."

"Love Action" singelen hadde fargekoden 'red'. B-siden av singelen bestod av instrumentalen "Hard Times" - en låt som i stil og kvalitet ikke stod tilbake for noe av det som befant seg på "Dare!" albumet. Ikke uventet ble den en favoritt på dansegulvet med sitt nesten hypnotiske lydbilde.

Singelen ble den første med Jo Callis som medlem av bandet. Han hadde som nevnt spilt med det skotske punkbandet The Rezillos, som på 70-tallet hadde 2 topp 40 hits i Storbritannia med "Top Of the Pops" og "Mission accomplished but the beat goes on". Han hadde også vært med i band som Boots For Dancing og Shake. I barndommen hadde han flyttet mye rundt i Storbritannia, da faren hans var ansatt i Royal Air Force. Merkelig nok var også Ian Burdens far ansatt i RAF, slik at også han flyttet mye rundt når han var ung.

Bob Last var manager for både Human League og The Rezillos, og var den som koblet Callis med Oakey og co. da de trengte en musiker som kunne stå på en scene og ikke minst, en som var god på å skrive låter. Last som ønsket å ha med Callis i bandet brukte vennskapet mellom Wright og Callis for det det var verd, for å overtale de andre. Jo Callis: "I guess that the ‘svengali’ Bob Last would have certainly been pulling a few strings and making some subliminal suggestions behind the scenes, and certainly encouraging my association with Adrian."

Jo Callis og Adrian Wright hadde felles interesse for leker og tegneserieblader. Årsaken til at Callis med bakgrunn fra pønk-inspirerte band ønsket å bli med i et synthband var at han ønsket å prøve noe nytt, og følte at synthbasert musikk var mer i tiden. Jo Callis: "Around that time I was also feeling a little jaded with the guitar, particularly as an instrument for composition, and felt that a change was in order. I wasn’t exactly sure what kind of change, but the opportunity of The League, synths and moving with the times certainly appealed."

Callis var en god gitarist, men hadde null erfaring med synthesizerne som The Human League benyttet seg av. Til å lære seg det grunnleggende fikk han opplæring fra Martyn Ware - overraskende nok. Og noe som viste sistnevntes storsinn. Jo Callis: "Heaven 17 was sharing the same studio space as the ‘new’ League, Martyn Ware kindly spent a day running me through all the basics of subtractive synthesis, and also pointing me in the direction of the keyboard playing."

Like etter gikk Callis til innkjøp av en Roland SH09 synth som øvde seg på hjemme i Edinburgh.

 Roland SH09 synthesizer

Oakey ble imponert av energien Callis ustrålte, og evnen til å holde det gående i høyt tempo fra han stod opp, til han la seg 5 om morgenen. Senere omtalte han Callis som den beste keyboardisten i bandet, enda han egentlig ikke var keyboardist. I starten trøblet han med låtene når de var ute og spilte, bl.a. startet han opp feil program på synthen når de skulle framføre "The Things That dreams Are Made Of".

På "Dare!" albumet skrev Callis "Darkness", og han gjorde om melodien på "Open Your Heart" som allerede var skrevet, slik at den ble slik den er kjent som. På "Hysteria" var han med og skrev de fleste av låtene. Han fortsatte å bo i Edinburgh der han kom fra, selv om han ble med i bandet. Og det var de andre glade for, for ellers hadde de ikke fått muligheten til å skrive låter selv. Philip: "We're getting lucky that he lives in Edinburgh, or it would have been a Jo Callis LP."

Jo Callis

På samme tid som "Love Action" hevdet seg, kom deres forrige album "Travelogue" kom tilbake inn på albumlisten, med en 34. plass i august.

 

	Ian Burden ble forsøkt giftet bort til Joanne Catherall i videoen til "Love Action".		Open your Heart"

Med singelen "Open Your Heart" som også nådde topp 10 i Storbritannia (6.plass), ble forventningene til det kommende albumet skrudd i været. Låta handlet om smerten man føler når partneren har vært utro, og forholdet går i stykker. Teknisk sett var dette den mest kompliserte låta på plata, med bruk av mange lydspor oppå hverandre. Også vokalt var det en komplisert låt, noe som har medført at bandet sjelden framfører "Open Your Heart" live. Sulley: "It is one of the most difficult to sing. So we don't do it live very often."

"Open Your Heart" var den første singelen de ga ut med fargekoden "blue". 

 

Susanne Sulley	Philip Oakey	Joanne Catherall	Philip Adrian Wright

I et intervju mange år senere sa Jo Callis at de pleide å høre på Grace Jones og Judas Priest på den tiden de skrev låter til "Dare!".

Albumet "Dare!" kom ut i oktober 1981. For å markere at musikken var ny og moteriktig, var det laget et innovativt cover til plata. Det var bandets kunstneriske ansvarlige, Adrian Wright som stod bak designet på coveret. Sammen med en Ken Ansell.

Ken Ansell var mannen bak et av 80-tallets mest stilfulle albumcover.

I årene etter har close-up bildene av Philip, Joanne og Susanne fungert som en slags bandlogo. Bl.a. på turneen de gjorde i 2007. Årsaken til at kun ansiktene ble avbildet, var at de ønsket at coveret skulle fremstå som tidløst. Hårmoter var ifølge Susanne noe som endret seg hele tiden, så derfor ville de ikke ha det med på bildene. Susanne: "We wanted people to still be able to buy the album in five years, we thought that hair styles would be the first thing to date. We had no idea people would still be buying it 25 years later."

"Dare!". Et av 80-tallets mest framtredende album.

Albumtittelen "Dare!" var inspirert av singelen "Dan Dare!" med The Mekons - et Fast product band Oakey likte. Desuten hadde han sett tittelen på forsiden av et Vogue magasin. Oakey: "It was ripped of from a cover of Vogue about two and a half years ago. They had a whole series of covers which featured just one word like 'success'. 'red' og 'Dare!'. I shouldn't say that, should I?" "The Things That dreams Are Made Of" inneholdt også tekstlinja: "Do all the things you've ever Dared."

Mens League på "Reproduction" og "Travelogue" hadde fremstått som et eksperimentelt band, var de på "Dare" blitt mer poppete og melodiøs, noe som var helt bevisst fra Oakeys side. Oakey (til Smash Hits i oktober 1981): "We wanted an album full of singles, like a Michael Jackson or ABBA LP. We've moved away from textures to tunes. It's tunes every time."

Det alternative LP coveret til "Dare". Slik plata så ut i land som Tyskland, Frankrike,

Canada m.m. Med Susanne, Philip, Adrian og Joanne på forsiden av plata.

"Dare" ble åpnet med "The Things That Dreams Are Made Of", som mange mener er platas beste spor. Den rytmisk kjølige låta med den kjennetegnende 'plystrelyden', hadde en merkelig tekst som mange ikke fant noen mening i. Oakey og Wright hadde skrevet ned ting som de likte, noe som endte opp med linjer som "take a cruise to China", "Take a lift to the top of the empire state", og "New york, ice cream, tv, travel". Merkelig nok ble aldri "The Things That Dreams Are Made Of" gitt ut på singel, selv om den er blant Human Leagus mest kjente låter.

Side 2 på LPen/kassetten ble åpnet av nok et fløytelignende synthriff i "Get Carter". Riffet var laget på en simpel Casio VL-1 keyboard, og lydknappen "fantasy". Plata fortsatte i den nesten truende "I Am The Law", hvor lytteren får assosiasjoner til boken "1984". Oakey utga seg her for å være en foraktet politimann som folk frykter og hater. Men fra hans ståsted gjør han bare jobben sin, der han beskytter folk mot farer: "You're lucky I care, for fools like you". "I Am The Law" var den første låta den nye utgaven av Human League skrev, etter bruddet i 1980.

Albumet fulgte opp de flotte singlene med mer dansevennlig synth musikk. Martin Rushent hadde nok stor betydning for at 6 såpass urutinerte musikere klarte å skape det som i ettertid regnes som en av de beste synthplatene som er laget. Og et forbilde for de tusener av electronica artister som kom i årene etter. "Dare!" har et tungt, sterilt lydbilde, som blir myket opp av de gode melodiene, og Joanne og Susannas stemmer.

"Dare" gikk rett til topps i Storbritannia i oktober 1981 (3.plass i U.S.A. i 1982, 6.plass i Norge, I. plass i Sverige). Og ble fulgt av en enorm oppmerksomhet i media for bandet og plata. Den utløste også en debatt om hvordan framtidens musikk ville, og burde være.  Man fryktet at synthesizere skulle ta plassen for alle tradisjonelle instrumenter. Man kan nok i ettertid si at frykten har vært noe ubegrunnet.

Uansett var det imponerende av to dansere, en punker, en rocker, en visuell designer, og sanger Oakey å skape en synthklassiker på under et år. Det er nesten som om steinaldermennesket skulle ha bygget pyramidene.. Som en kuriositet kan det nevnes at Heaven 17s første studioalbum "Penthouse and Pavement" kom ut på samme tid, med 'kun' en 14. plass i Storbritannia som resultat. Suksessen må ha vært litt av en fjær i hatten for Oakey som valgte å gå videre med bandet på en tid da alt så håpløst ut. I intervjuer klarte ikke Oakey å la være å gi Ware/Marsh noen stikk i siden. Bl.a. ved å si at de stod for kvantitet, mens The Human League stod for kvalitet. På et tidspunkt der Oakey og co. hadde gitt ut et album ("Dare!"), mens Ware/Marsh hadde laget tre.

Men fortsatt hadde bandet flere ess i ermet. Fram til da hadde bandet gitt ut tre singler fra albumet, noe de følte var nok. Virgin mannen Simon Draper derimot, ønsket at de skulle gi ut "Don't You Want Me" som singel, noe Oakey var sterkt imot, da han følte at låta var for svak. Det var derfor den hadde havnet sist på plata. Og om den skulle gis ut på singel, måtte det være med en poster, slik at platekjøperne i hvert fall fikk noe for pengene. Under innspillingen av "Dare!" forårsaket "Don't You Want Me" en større krangel mellom Rushent og Oakey, da Oakey syntes Rushent og Callis hadde gitt låta et for "poppete" lydbilde.

Det var Oakey som hadde ideen til "Don't You Want Me", etter å ha sett filmen "A Star Is Born". Han skrev da en duett om et par, der jenta i forholdet i forholdet er iferd med å skape sin egen karriere, noe mannen har vanskelig for å akseptere. Den første tekstlinja på "Don't You Want Me" har skapt rom for mange spekulasjoner rundt Philips forhold til Joanne og Susanne: "You were working as a waitress in a cocktail bar. When I met you. ". Man har trodd at Joanne som Phlip ble kjæreste med, jobbet som serveringsdame på Crazy Daisy disco. Der det hele startet for de to jentene. Men det stemmer ikke, og det ble heller ikke servert drinker på diskoteket. Men i Sheffield var det populær cocktail bar ved navn Mr Kite som kan ha gitt Philip ideen til tekstlinja.

Susanne Sulley fikk æren av å synge sammen med Philip, da hun hadde den beste stemmen av bandets to damer. Fram til da hadde de kun koret på låtene Human League spilte inn. Det hadde aldri vært meningen at Susanne og Joanne skulle være noe annet enn korjenter. At noen av dem skulle få lov til å synge hovedvokal var nærmest utenkelig for Philip våren 1981, da de ble med i bandet. Evt. var det noe som kanskje kunne skje på den 4 eller 5 utgivelsen. Susanne Sulley: "Joanne and I really came into the band for the glamour aspect and the back-up vocals. Lead vocals were never ever thought of. They were like a distant possibility, something that might happen in a couple of years on the fourth or fifth album. But the song's ("Don't You Want Me") required a girl's voice. I was really shocked."

Ifølge Jo Callis var introriffet på "Don't You Want Me" inspirert av gitarriffet på ABBA låta "Eagle" fra 1977. Jo Callis: "Martin Rushent picked it up and turned it round and made it into the top line of the intro passage… so it’s all his fault."

Resultatet ble uansett 5 uker på toppen av singellista i Storbritannia for "Don't You Want Me", og årets julesingel i 1981 (som den eneste nr. 1 hiten bandet fikk oppleve i hjemlandet.) Låta gikk sammen med Soft Cells "Tainted Love" (også den fra 1981) inn i musikkhistorien som et av de fineste øyeblikkene fra 80-tallet. I dag har "Don't You Want Me" til sammen solgt 1.58 millioner kopier i Storbritannia alene. Noe som gjør den til den 27. mest solgte singelen i britisk historie. Tipper Oakey og co. er glad for at de lyttet til Mr. Draper.

Selv om Oakey hadde vært imot at "Don't You Want Me" ble gitt ut på singel, mente han likefullt at det var den beste låta han hadde skrevet.. I oktober 1981, to måneder før den gikk til topps, uttalte han dette til engelske Smash Hits: "It's the best song I've ever written. It's a proper song like the kind that Earth, wind & Fire, or ABBA would write."

På baksiden av "Don't You Want Me" kunne platekjøperne glede seg over "Seconds", som var et av mange høydepunkt på "Dare!". Låta handlet om mordet på John F. Kennedy i 1963. Den kjølige stemningen i låta og Oakeys dystre stemme, passet bra med refrenget: "It took seconds of your time to take his life. It took seconds." Når bandet framførte "Seconds" live brukte man å ha et bilde av Kennedy på lerretet bak scenen, som endel av lysbildeshowet.
 

"Don't You Want Me" video og singel.

Videoen til "Don't You Want Me" ble spilt inn i Slough i Storbritannia i november 1981. Produsent var iren Steve Barron, det store navnet innen musikkvideoproduksjon på 80-tallet. På denne tiden laget han videoer til låtene "Billie Jean": Michael Jackson, "Do you really want to hurt me: Culture Club, "Money for nothing": Dire Straits, og "Burning up": Madonna. Virgin skjønte at videoen til "Open Your Heart" hadde virket 'billig' og litt småteit, og ville derfor lage noe med et større kunstnerisk tilsnitt.

MTV åpnet 1. august 1981, og med det fikk musikkvideoer en helt annen betydning enn tidligere når man skulle promotere et band og en singel. I hvert fall i U.S.A. Philip: "If MTV had not happened along then, we would have had a very much smaller hit. It was perfect for us." Sammen med britiske band som Culture Club, ABC, Duran Duran og Spandau Ballet framstod The Human League som fargerike og spennende i videoene. I motsetning til de amerikanske rockebandene.

Barron kom senere til å lage mange av Human Leagues videoer, slik som til "Fascination", "Mirror Man", og "Louise". Likefullt er han nok mest kjent for a-has "Take on me" video. I hvert fall her i Norge.

Steve Barron

I november 1981 dro The Human League ut på en intensiv turne i Storbritannia kalt "Dare! tour". Med 19 konserter på 22 dager. De startet på Apollo i Glasgow den 20. november og avsluttet 12. desember på Assembly rooms i Derby. Som 3. keyboardist på turneen fikk de med seg Mike Douglas, som fram til da hadde vært tilknyttet O.M.D. Adrian Wrights lysbildeshow hadde nå økt til 17 projektorer, med 1400 lysbilder som ble vist i løpet av konsertene de holdt.

Konsertprogram fra Human Leagues "Dare tour".

I 1981 hadde Virgin records planer om å gi ut låtene til The Future (pre. Human League) på en plate kalt "The Future tapes". Men pga. uenighet om rettighetene til låtene mellom Ware/Marsh, og Oakey, ble det aldri noe ut av utgivelsen. Istedet endte låtene opp på ulike bootlegs, før ting ble mer formalisert i 2002 med utgivelsen av "The Golden Hour Of The Future".

I 1982 gikk "Don't You Want Me" til topps på singellistene i U.S.A.  i 3 uker. Med nok en million solgte kopier. Den endte opp som den 6. mest solgte singelen i U.S.A. i 1982. Noe mange mener ble starten på den britiske bølgen, der britiske band slo gjennom på de amerikanske listene som fram til da hadde vært dominert av amerikanske rockeband og disco artister. I Norge gikk "Don't You Want Me" til topps på VG-lista i begynnelsen av april. Muligens godt hjulpet av at musikkvideoen til låta ble vist i beste sendetid i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 2. mars 1982.

Musikkvideoen til "Don't You Want Me" ble vist i Zakk Zakk på NRK.

Suksessen i U.S.A. kom overraskende på bandet. Da de to uker tidligere hadde vært over for å promotere singelen, gikk ting skeis. De skulle opptre på TV programmet Solid Gold med "Don't You Want Me", men ble så uenig med produsenten om bruk av eksterne dansere at de valgte å si nei til å delta. Avskjedskommentaren de fikk fra ham var "Nobody will ever hear your music in this country again." Heldigvis fikk han ikke rett.

I januar 1982 ble "Dare!" kåret til beste album i 1981 av leserne i det populære musikkmagasinet Smash Hits. Oakey var naturlig godt fornøyd med prisen, og det utrolige året som 1981 hadde vært for dem. Oakey: "It's pretty wonderful. I'm still owndering if I'm dreaming. It's very complimentary when other people think we've succeeded just as we thought we had when we finished 'Dare!'."

Ikke alle var like fornøyd med suksessen Human League og andre synthband opplevde på den tiden. Rock establishmentet fryktet at gitarer ville bli overflødig framtiden. Og at session musikere ville bli arbeidsledige. Musikernes fagforening gikk ut med med en kampanje kalt "Keep it live", som et uttrykk for sin skepsis mot de nye instrumentene. Nå skulle det i ettertid vise seg at bekymringen deres var ubegrunnet.

På nyåret 1982 fikk Oakey en motorsykkel (BMW RS100) av Virgin sjef Richard Branson fordi League hadde gitt selskapet deres første nr.1 singel i Storbritannia. Noe den motorsykkelinteresserte Oakey satte stor pris på. Branson hevdet også at Human League reddet Virgin fra konkurs, da selskapet ikke hadde hatt noen større salgssuksesser siden Mike Oldfields "Tubular Bells" i 1973. I sin biografi som kom mange år senere gjentok Branson påstanden om at Human League reddet ham og hans selskap. Susanne Sulley: "Richard Branson said that we saved Virgin Records from bankrupcy…"

Suksessen til The Human League reddet Richard Bransons selskap Virgin. Ifølge ham selv.

"Travelogue" ble som nevnt gitt ut pånytt etter denne suksessen. Det ble også "Being Boiled" (på EMI), og til tross for at den hadde et helt annet lydbilde enn "Dare!" låtene, nådde den 6. plass på den britiske singellisten. 

På Brit Awards ble bandet kåret til beste nykommer. Litt spesielt ettersom bandet egentlig ble dannet i 1978. I U.S.A. ble de også nominert til en Grammy award, som beste internasjonale artist.

I mars 1982 gjorde de konserter rundt om i Europa, som endel av "Dare! tour". Bl.a. besøkte de Oslo og Chateau Neuf denne måneden. De gjorde også to konserter på Island. Philip: "Iceland? We're doing it as our good turn for the year, because they made us No 1."

I april 1982 fortsatte de turneen med besøk i Japan, Australia og U.S.A. 

 

	Joanne Catherall live på scenen.		Mens Philip Oakey forbereder seg til møtet med publikum.

Imens bandet var på turne jobbet Martin Rushent med et remix album kalt "Love and Dancing", med låtene fra "Dare!". Plata kan ses på som en samling maxi singler, da den inneholdt lange remixer av de kjente låtene. I tillegg til låter fra "Dare!", var også "Hard times" tatt med. På plata kalte de seg The League Unlimited orchestra, som en slags hyllest til Barry Whites Unlimited orchestra. En slik remix plate hadde ikke vært gitt ut før. "Love and dancing" hadde også vært den opprinnelige tittelen på "Do or die" fra "Dare!" albumet. Eller "the latiny one" som noen omtalte den som pga. de conga lignende rytmene.

I juni 1982 gjorde det norske ungdomsmagasinet Det Nye et større intervju med The Human League. Noe som ble en frustrerende opplevelse for journalisten: "Å intervjue The Human League er en merkelig oppgave. Tenk dere, i et lite rom befinner det seg seks personer i alderen 17 til 25 år som prater i munnen på hverandre, dra hverandre i håret, kaster ting og fleiper. Slik er Human League."

Etter at sommerturneen var ferdig i september dro bandet tilbake til Rushents studio for å lage nye låter. I forkant av dette hadde bandet satt ut rykter om at de planla å jobbe med Quincy Jones (Michael Jackson) i stedet. Men det ble kun gjort for å skremme Rushent, slik at han gikk ned på salæret som han krevde, da de mente det var alt for høyt. Philip: "It was just to worry Martin, so he might reduce his rates, but it all worked out in the end anyway."

"Mirror Man" ble gitt ut på singel i november, og nådde 2. plass i Storbritannia. Låta var synth-basert, men også påvirket av Motown soundet. I U.S.A. hvor de hadde hatt problemer med å følge opp suksessen til nr.1 hiten "Don't You Want Me", ble ikke "Mirror Man" gitt ut. Årsaken var at A&M som hadde rettighetene til bandets utgivelser der borte, mente det ikke var noen vits å promotere singelen om det ikke fulgte et album like etterpå.

Da Human League i 1988 ga ut en samleplate fortalte Philip Oakey at "Mirror Man" handlet om Adam Ant og den store medieoppmerksomheten han fikk, som neppe var bra for ham (uten at man kan tolke det ut av teksten). Philip: "We’ve kept this quiet for years but it’s actually about Adam Ant. It’s not anti Adam Ant and we didn’t want to offend him, but he was having to respond to his public more than was good for him." Oakey hadde også et ønske om at avisen The Mirror skulle bruke låta i en reklame, noe som ville gitt ham og bandet ekstra inntekter, men det skjedde aldri.

I desember 1982 var Philip Oakey og Ian Burden opptatt med å lage musikk for en reklamefilm for en norsk avis! Produsent av selve filmen var Steve Barron som på den tiden stod bak videoen til "Don't You Want Me", og en lang rekke andre kjente videoer (som nevnt). Det de trodde skulle ta noen dager, endte opp som to uker med arbeid. For dette fikk de 10.000 kroner. I tillegg hadde de fått verdifull erfaring med det å lage reklamemusikk. Philip: "For the last week and a half Ian Burden and myself have been recording 45 seconds of music for an advertisement for a Norwegian newspaper. Steve Barron from Limelight, who does our videos, rang up one day and asked us to do it and we thought "Great, it'll take a couple of days to cobble that together."

At en norsk avis fikk et av verdens mest populære band, og muligens den mest anerkjente musikkvideoprodusenten til å lage en reklamefilm for seg til en overkommelig pris, må sies å være litt av et scoop. (Er det noen som vet hvilken avis det gjaldt?: webmaster).

På denne tiden bodde Philip og Joanne i et hus de lånte av noen som hadde dratt til U.S.A. Her bodde de sammen med sin hamster Geoff, og katten Dribble. Samtidig var de på utkikk etter et passende hus som de kunne kjøpe.

Neste Human League singel kom ikke før i april 1983 med "Fascination". Med sitt kraftfulle synthriff og rytme var den godt egnet for dansegulvet. Noe Philip Oakey ironiserte over: "Nå har vi endelig laget en glad plate. Vi kan glise mot kameraet og vrikke rundt. På videoen ler Adrian, han til og med danser!" "Fascination" fikk ikke uventet fargekoden "red" (dansbar).

Tidligere hadde Human League framstått som et alvorstungt band, uten for mye latter eller smil. Dette ønsket de å gå bort fra på denne utgivelsen. I studio hadde de ifølge Susanne og Joanne også vært lettere arrogant under innspillingen av "Dare!". Men at ting hadde blitt bedre med årene. Joanne: "They were all arrogant. Not in a nasty way. But they felt just a little better than everyone else in popgroups."

Susanne og Joannes bidrag til innspillingen var at de bedre enn de andre i bandet visste hva som var hipt i tiden, og hvilken type musikk som ble spilt på nattklubbene. På den tiden var Duran Duran og Japan deres store favoritter. Jo Callis: "Joanne and Susanne contributed to the quality control, they were very down with what was happening in the clubs and what the kids were digging at the time, so if they liked what they heard, then it was definitely worth persevering with."

Arbeidet med "Fascination" hadde startet før man spilte inn "Mirror Man", og hadde vært mikset i 10 ulike versjoner før man fikk den slik man ville. Et arbeid som ifølge Oakey tok hele 8 måneder, og som kostet mange tårer. Oakey: "People were actually leaving the room in tears."

Også "Fascination" nådde 2. plass i Storbritannia. I tillegg klarte den en sterk 8. plass i U.S.A. 

Alt var ikke lystig under innspillingen av EPen "Fascination" som dette bildet kunne tyde på.

Videoen til "Fascination" var igjen laget av Steve Barron. Opptakene ble gjort i et kaie-område i London som skulle rives. Og siden husene her likevel skulle jevnes med jorda, fikk de lov til å male et av husene rødt. En farge som stemte med bandets inndeling av låta, som dansbar.

Philip: "The aim of the video is to show that we're a group who play music together. This should also help us in America where they believe we are a manufactured item mainly because we've never been live on TV there."

Til videoen "Fascination" ble et hus malt i en kledelig rødfarge.

I 1983 kunne Human League se seg tilbake og glede seg over suksessen de hadde opplevd fram til da. Og den store påvirkningen de hadde hatt på andre artister. Oakey: Look through magazines. And so many people who want to be The Human League. It's really odd. Some of them so much, it's painful. Like The Thompson Twins. It stares out every time they go on TV. From their electro disco to the funny haircuts, funny clothes, bit of make-up. There's not many bands who want to be like Duran Duran. Only Kajagoogoo." Andre band som kan mistenkes for å ha prøvd å etterligne Human League, var Berlin, Animotion, Real Life, Information society, Men without Hats og Trans-X.

Selv om bandet hadde vært i studio siden september 1982, og hadde hatt tid til å skrive nye låter siden oktober 1981, da "Dare!" ble gitt ut, hadde arbeidet gått i stampe for bandet, med unntak av de to singlene som var gitt ut. Oakey i mars 1983: "We're supposed to be going into the studio next week, having had all the time from 'Dare!'-apart from 'Mirror Man' last november-to write songs in. But we can't go into the studio because we haven't got the songs finished, and that's really ridiculous."

Tanken var å spille inn et helt album med Rushent i Air Studios/Genetic studio. Men ting gikk ikke som de skulle. Rushent mislikte de nye låtene bandet hadde skrevet, og han irriterte seg over at medlemmene var mer opptatt av å bruke penger enn å sette seg ned og skrive låter. Philip: "We kept writing songs, and Martin kept saying they weren’t good enough. We didn’t agree with him."

Rushent merket seg også frustrasjonen innad i bandet. Med Callis som ville ha med gitarer på de nye låtene, og Joanne/Susanne som ønsket å ha større innflytelse. Det hele toppet seg en dag da han ble så kraftig fornærmet av Susanne at han valgte å forlate studioet. Et studio han selv eide. I løpet av sine 18 år i bransjen hadde han aldri opplevd å bli så fornærmet. Rushent fant da ut at det var på tide med en pause.

Denne pausen skulle vise seg å bli lengre enn han hadde tenkt. For i tillegg til slitasjen han følte i forhold til jobben som produsent, fikk han også problemer med depresjon. Han ble nesten apatisk, ute av stand til å gjøre noe som helst. I en periode prøvde han seg i en konsultent stilling i Virgin records. Men all reisingen vanskeliggjorde pliktene han hadde hjemme, som alenefar for tre unger. Så han sa opp jobben. For å skaffe penger solgte han sitt Genetic studio, som på den tiden var et av de mest moderne i verden. Men dette var ikke nok, for like etter måtte han også selge huset de bodde i. Martin Rushent: "I ended up a virtually bankrupt single dad with three kids, and had to sell my home and studio to pay off my bills," he recalls. "I didn't know what clinical depression was, but that's what I had. I could barely make a cup of tea and for a year I drifted like a soul lost." Han forlot platebransjen, og har i årene etter "Dare!" kun sporadisk produsert plater. Slik som for Do Re Mi, The Associates og Hazel O'Connor.

The Human League var svært takknemlig for alt Rushent hadde lært dem om synthesizere og studioteknikk. Philip: "The only trouble was Martin didn’t feel altogether confident with some of the new material we were coming up with and eventually he resigned, though I must stress there was no animosity between us. He taught us an awful lot about recording synthesisers, how to use microcomposers and that sort of thing, for which we’re obviously very grateful."

The Human League bestemte seg da for å droppe materialet de hadde laget sammen med Rushent, og heller begynne pånytt. Men siden et nytt album nå var helt i det blå, valgte Virgin å gi ut en EP de kalte "Fascination", som inneholdt de to singlene, samt noe annet materiale. Slik som "Hard Times", som opprinnelig hadde vært B-side på "Love action". 

EPen "Fascination"

I utgangspunkter var EPen kun ment for U.S.A. da Martin Rushent ikke var fornøyd med resultatet så langt. Bandet selv var imidlertid godt fornøyd med plata. Bl.a. var Adrian Wright fornøyd med låta "I Love You Too Much" som han selv hadde skrevet. Inspirert av et av sine forbilder, Gary Glitter.

The Human League på forsiden av Smash hits i mars 1983.

Chris Thomas ble brakt inn for å fortsette der Rushent slapp. Men pga. sykdom i familien (svigermoren hans i Japan døde under innspillingen), og uenighet med League, valgte også han å trekke seg. I tillegg var ikke Thomas produsenten bandet selv hadde ønske om å samarbeide med, selv om de hadde sans for hans evner til å få fram vokalen i en plateproduksjon. De irriterte seg også over at han parallelt med deres plate også spilte inn plate med The Pretenders.

De hadde prøvd å overtale kjente navn som Trevor Horn (ABC, Buggles), Alex Sadkin (Duran Duran, Thompson Twins), Andy Hill (Buck's Fizz) og Swain & Jolley (Spandau Ballet). Uten å lykkes med det. Særlig hadde Philip kunne tenkt seg å jobbe sammen med lydmagikeren Trevor Horn. Philip: "So far Trevor Horn has created a brilliant production on records that haven't had very strong songs behind them, and I thought it could be interesting to have that production on a song of the calibre that Jo can write."

Bandet følte også forventningspresset etter den formidable suksessen med "Dare!", da folk forventet at de skulle lage "Dare II".

De kunne bruke 2 måneder på å bli enig om hvordan trommelyden på "Life On Your Own" skulle være. Dessuten slet de med å programmere en synclavier synthesizer, for å få den til å fungere slik de ønsket. Air studios var blant de dyreste studioene å leie, noe som ga Virgin sjefene søvnløse netter. Manager Bob Last prøvde å skremme Oakey og co. ved å fortelle dem at de var konkurs om ikke plata ble ferdig snart. Nick Heyward (ex. Haircut 100) ironiserte over dette ved å si at han brukte like lang tid på å produsere hele plata si, som det tok League å programmere en trommemaskin.

Philip Oakey: "I got very caught up in machines. I was spending all my time on our sequencers, and driving everyone else in the group mad by sitting tapping away at a computer for hours and hours end."

Jo Callis: "Things was all taking far too long and frustration was setting in. We had to try and follow the unexpected success of ‘Dare’ and I think a fear of failure began to loom."

Bedre ble det ikke av at de svidde av 70.000 kroner på en fotosession, med tanker på å få tatt bilder til albumcoveret. Bildene ble droppet til fordel for bandnavnet skrevet med grelle bokstaver på et utbrettbart cover.

For å få ting på avstand valgte de å ta en pause fra innspillingen i desember 1983, for heller å gjøre andre ting. Adrian Wright dro på ferie til Mexico, der han hadde en ubehagelig opplevelse med en fisk som han trodde var en hai. Jo Callis dro til Australia for å gifte seg med sin kjæreste gjennom mange år. Det var meningen at han kun skulle være borte i to uker. Men han kom ikke tilbake før i mars! Philip: "We thought he might not come back at all."

De andre brukte tiden til å innrede sine nye hus og leiligheter i Sheffield. Alle var de bekymret for den nye plata. Det gikk så langt at Philip ikke klarte å sove om natten. Philip: "We knew something was badly wrong. I had three days when I couldn’t sleep I was so worried."

I 1983 fant Philip, Ian og Jo tid til å produsere Nick Furys singel "Amor Secreto". Philip spilte synth, Ian spilte bass, mens Jo spilte gitar på låta.

Nick Furys singel "Amor Secreto".

I januar 1984 ble de koblet sammen med produsent Hugh Padgham (Genesis, The Call, Kate Bush, Phil Collins), som nettopp var ferdig med å produsere "Synchronicity" for The Police . Produksjonen ble også flyttet fra Air studios til The Townhouse i London. Med Padgham bak spakene gikk ting relativt raskt, og i mai 1984 kunne de avslutte innspillingen.

Først 5. mai 1984 kom den første singelen fra det nye albumet ut. Og det var den gitarbaserte "The Lebanon". Noe som overrasket alle som hadde ventet seg nok en synthlåt fra The Human Leauge. Oakey har i ettertid sagt at det var en tabbe å bruke den som 1. singel. "The Lebanon" nådde heller ikke topp 10 i Storbritannia (11. plass i UK, 64. plass i U.S.A.).

Fra videoen til "The Lebanon".

Kritikerne mente både det gitarpregede lydbildet, og den politiske teksten kledde bandet dårlig, da de på begge områder var å anse som lettvektere. Likefullt var det en låt bandet følte for å gjøre, da de ønsket å ytre sin mening om situasjonen i Libanon. Og Callis og Burden som begge hadde bakgrunn fra rockeband hadde behov for å vise en annen side av seg selv. 

Jo Callis: "love a bit of contention, it was pretty much guitar driven, which is down to me again, but I think it sat okay in The League repertoire and Phil was actually quite enthusiastic about the style and direction it took. It went down well with the Big Country/Simple Minds/U2 crowd of the time, almost a bit of a crossover track."

Philip: "The single I'm most proud of would be 'The Lebanon' because it was such a change of direction. So many people advised us not to do it at that stage because it would ruin our careers, but we released it anyway and it ruined our careers." Oakey skrev teksten til låta etter å ha sett en TV reportasje som fortalte om hvordan militære styrker hadde gått inn i en palestinsk flyktningeleir og drept kvinner og barn, etter først å ha drept mennene deres. Philip: "It was the worst thing I’d ever seen."

Jo Callis som skrev "The Lebanon" sammen med Oakey har en litt annen historie om hvordan teksten på låta ble til. Ifølge Callis var Libanon bare et navn han kom på da han skulle gi et utkast til en låt et navn. Det var tydelig at arbeidstittelen ga Oakey en ide da han senere skulle skrive tekst til låta.

For å promotere singelen gjorde bandet flere opptredener på TV rundt om. Det var meningen at de skulle opptre på tysk med "The Lebanon", men de trakk seg da de fikk se scenen de skulle stå på. Her hadde produsentene  "rekonstruert" Beirut, med brennende biler, ruiner og piggtråd. Joanne. "It looked like a reconstruction of a Lebanon street with all the barbed wire and the houses with the fronts blown out and the furniture still in."

"Hysteria"

I mai 1984 kom også albumet "Hysteria". Navnet skulle illustrere den frustrerende tiden i studio. Joanne: "That was the frame of mind we were in when we finished." Philip: "I wanted ‘King Kong’, but Ian was the only one who liked it."

Plata fikk en litt lunken mottagelse i musikkpressen, der de fleste vendte tommelen ned for "Hysteria". Problemet med "Hysteria" var at den stod fram som en rett fram popplate uten den stilfulle minimalismen som preget "Dare!". Låtene var ikke av samme kvalitet, med unntak som "I'm coming back", "Life on your own", "Louise" og "Betrayed". Verst var det muligens at de brøt postulatet sitt om å ikke å bruke gitarer, slik som på "The Lebanon" og "Rock me (again..)". "Don't you know I want you" var skrevet på samme tid som materialet fra "Dare", og hadde vært framført live på "Dare" turneen. Mens "I love you too much" var den eneste låta fra inspillingene med Rushent, som ble med på "Hysteria" albumet.

Salgsmessig gikk det bare sånn passe, med 3. plass i Storbritannia i mai 1984.  I U.S.A. hvor "Dare!" hadde nådd 3. plass, ble det kun 62. plass, mens i Norge nådde den ikke opp på VG-lista.

Bandet gjorde lite for å promotere plata, noe som gjorde at den snart falt ut av listene rundt om. De mange platebutikkene rundt om som så for seg en ny storselger, slik "Dare" hadde vært, ble skuffet. I tillegg ble lagrene fylt opp med "Hysteria" plater som ingen ville ha. Den ble raskt å finne i 'nice price' hyllene.

Selv var Human League godt fornøyd med plata, til tross for de skuffende salgstallene. Oakey mente også at den en dag ville få den anerkjennelsen den fortjente. Philip: "It's a really great album. And one day the public will recognise that." Og i et annet intervju: "Now here is a record that is better than Dare. I know that the songs are better."

I juni 1984 ble "Life on your own" gitt ut som 2. singel fra "Hysteria!". Og heller ikke den fengende popplåta klarte å nå opp i Storbritannia, med en litt skuffende 16. plass. Human League ønsket å gi ut en av de mer rockete låtene på plata som singel, men Virgin holdt hardt på at dette var det rette valgte, og "lovte" bandet at den ville nå topp 3. Philip: "They said this would go top three, so what could you do except watch it go to 16?"

I videoen til låta ble Philip Oakey plassert i rollen til Charles Heston, fra post-Holocaust filmen "The Omega man".

The Human League medlemmene framstod som utstillingsdukker i "Life on your own".

"Life on your own" ble også gitt ut som 12" singel. Og på B siden her kunne man høre låta "The world tonight", som mange mente burde vært å finne på "Hysteria" albumet. Den var også å finne som B side på bandets neste singel.

I juli 1984 opptrådte The Human League på BBCs Oxford Roadshow, for å promotere albumet "Hysteria". Her framførte de låtene "I'm coming back" og "Rock me again".

I stedet for å gi ut nok en singel fra albumet, valgte Virgin å gi ut "Together in electric dreams" som var en slags duett mellom bandet og Giorgio Moroder. Låta var laget til filmen "Electric Dreams", hvor også flere andre kjente artister bidro. Bl.a. Culture Club, Jeff Lynne og Heaven 17. 

Bakgrunnen for samarbeidet mellom Human League og Giorgio Moroder - en mann som før dette hadde skrevet "Flashdance (What A Feeling)" med Irene Cara, "NeverEnding Story" med Limahl, "Call Me" med Blondie, og "I Feel Love" med Donna Summer - var at filmprodusent Steve Barron hadde anbefalt League overfor Moroder som skulle skrive musikken til "Electric Dreams". Oakey og co. hadde hatt Moroder som ledesnor og forbilde på slutten av 70-tallet for sitt bidrag til elektronisk musikk.

Moroder hadde skrevet et utkast til en låt han mente ville passe til filmen. Men det Barron fikk presentert var en intetsigende låt med en middelmådig tekst sunget av noen som hørtes ut som Neil Diamond, med aksent. Barron foreslo da at han heller burde bruke Philip Oakey til å synge låta, og til å hjelpe til med teksten - et forslag Giorgio først var skeptisk til, men som han så fulgte opp.

Oakey tok forespørselen på sparket, og skrev teksten på baksiden av en sigaretteske på vei til studio. Da han kom fram sang han låta med teksten han hadde skrevet en gang slik at Giorgio skulle få høre den og vurdere om den var god nok. Og Giorgio var så fornøyd både med teksten og måten Philip sang den på at han ikke ønsket å gjøre flere opptak. Men for å 'glede' Oakey ble det gjort et opptak til, men det var det første som ble brukt på plata. Det var Boy George, som også deltok på  soundtracket, som foreslo at han burde kalle låta "Together In Eletric Dreams".

Like etter var den svært fengende "Together In Electric Dreams" klar for utgivelse. Låta ble en stor suksess i Storbritannia med en 3. plass i september 1984, og en hit ellers i Europa også.

Philips stilistiske lugg ble i 1984 ''byttet ut' med puddellignende hår, og to dagers skjegg.

Her fra videoen til "Together in Electric dreams".

Ifølge Philip Oakey fikk Human League tilbud om å lage musikken til "1984" før Eurythmics fikk tilbudet, men produsentene ombestemte seg da de ikke ønsket synthmusikk i filmen. Philip: "We would have done it better than The Eurythmics." Nå ble som kjent også Eurythmics soundtrack droppet fra filmen, noe som skapte prolemer for dem.

I oktober 1984 ble "Louise" gitt ut som 3. singel fra albumet. Og den gjorde det litt bedre enn forgjengeren, med en 13. plass i Storbritannia. "Louise" var en slags fortsettelse av historien i "Don't You Want Me", der jeg personen treffer igjen sin kjæreste fra den tiden, 4 år etter. Og fortsatt har han et  følelsesmessig problematisk forhold til henne. Han håper at hun igjen skal forelske seg i ham, noe som ikke skjer. Låta har samtidig et filmatisk innhold, som om det var handlingen i en eller annen film. Philip: "'Louise' must have come from a film, but I don’t know which one. I can see the bus station. It’s in America with Greyhound busses pulling in and out. The guys in a coffee shop."

"Louise"

The Human League deltok verken på Band Aid i desember 1984, eller Live Aid sommeren etter. Da Oakey mente artister som opptrådte her var hyklerske, og kun ute etter å framstå som større enn det de egentlig var. Det hører med til historien at Oakey fikk telefon fra en av de involverte i Band Aid prosjektet, med spørsmål om han ville være med å synge på en veldedighetslåt skrevet av Bob Geldof og Midge Ure, der også David Bowie ville stille opp. Oakey avslo tilbudet, da han ikke hadde lyst å synge på en av Geldofs låter. Philip: "When someone rang up and said 'You've got an opportunity to go on a song written by Bob Geldof and Midge Ure, and David Bowie's doing it,'I was like: 'Are you serious? So now you want me to go and sing on a Bob Geldof record, do you?' So we said no!" I ettertid måtte Philip innrømmet at det ikke var blant de smarteste valgene han hade gjort i livet. Philip: "It just happened to be the wrong decision."

Til hans forsvar skal det sies at bandet på den tiden fikk en lang rekke seriøse og useriøse forespørsler om å delta på ulike veldedighetsarrangement, og at Philip (feilaktig) trodde at deltakelsen kun gjaldt for ham, og ikke de andre i bandet, noe han mente ville bli feil.

The Human League burde vært på dette bildet, sammen

med de andre popstjernene som stilte opp for Band Aid.

I stedet deltok Human League på en veldedighetskonsert for Etiopia i desember 1984, i Sheffield City Hall. Med seg på scenen hadde de Jim Russell (ex. Associates, Pete Shelley) som senere kom til å bli medlem av bandet. Russell fikk med seg sine venner Andy Peake og Stephen Fellowes fra Sheffield bandet Comsat Angels til å hjelpe Human League på scenen.

Dette ble den eneste konserten Human League gjorde i etterkant av utgivelsen av "Hysteria" albumet. De fleste i bandet var negativ til å dra ut på turne igjen, da de heller ønsket å tilbringe tiden i studio. Joanne og Susanne derimot ville gjerne ut på turne igjen.

På slutten av 1984 så bandet framover mot et nytt album, med Colin Thurston som produsent. Men i januar 1985 valgte Jo Callis å gi seg i bandet, desillusjonert av den musikalske retningen bandet hadde tatt. Han ville også tilbringe mer tid med sin kone, som han nettopp hadde giftet seg med. Og han ville tilbringe mer tid i hjembyen Edinburgh. Philip Oakey: "I think that what he wanted to do was stop at home in Edinburgh with his wife, which I can't really complain about."

Som låtskriver spilte Jo Callis en viktig rolle i The Human League.

De andre i bandet tok dette tungt, da Callis var av stor betydning for The Human League, ikke minst som låtskriver. På "Hysteria" albumet hadde han vært med og skrevet 6 av de 10 låtene. Bl.a. "Louise", "Life On Your Own" og "The Lebanon". Avgangen hans skapte usikkerhet om bandets framtid. Joanne: "when Jo left... he was such an important member... we were all a bit shakey." Valget om å ikke gjennomføre noen "Hysteria tour" hadde også sammenheng med at Callis ga seg i bandet.

I første omgang valgte Callis å jobbe sammen med Feargal Sharkey, der han bl.a. skrev låta "Loving You". Trommeslageren Jim Russell ble brakt inn som studiomusiker. Med en trommeslager i bandet tok Human League det første steget mot et mer konvensjonelt musikalske uttrykk. Tidligere hadde de kun brukt trommemaskiner og synth trommer.

Trommeslageren Jim Russell ble etter hvert medlem av The Human League.

I januar 1985 ble bandet samlet hjemme hos Philip for å lage demoer i hans 24 spors hjemmestudio. Jim Russell bodde i studioet, for å spare hotellutgifter. Også produsent Chris Thurston var tilstede.

Arbeidet med et nytt album ble satt på vent, da Virgin ønsket å følge opp suksessen med "Together in electric dreams", og lage et helt album med Oakey og Moroder. Oakey dro til München i mars. I forkant av turen hadde Moroder sendt Philip en tape med låtene han hadde laget for plata. Til disse skrev Philip tekster som han så sendte tilbake igjen. Da han ankom München var plata så godt som ferdig innspilt, noe som ble en liten nedtur for Oakey. Ifølge Oakey ble hele albumet spilt inn i løpet av 5 dager. Moroder var svært godt fornøyd med Oakeys vokal, mens Oakey følte at innspillingen ikke ble det den kunne ha blitt. Likefult var han full av beundring for Moroder, og han følte han hadde lært endel under oppholdet. Philip: "I think I learnt a lot from working with Giorgio. It has changed my way of thinking about recording because I realised it doesn't pay to spend so much time on the tiny details." Oakey hadde gjerne sett den jordnære og hyggelige Moroder som produsent på et framtidig Human League album.

Salgsmessig ble ikke albumet "Philip Oakey & Giorgio Moroder" noen suksess (52. plass i Storbritannia). Enda den inneholdt fengende synthlåter som "Good-bye bad times" (44. plass i UK) og "Be my lover now" (74. plass).

Albumet "Philip Oakey & Giorgio Moroder"

Tilbake i Sheffield fortsatte arbeidet med den nye plata. Men som på "Hysteria" slet de med å skrive låter, og finne en retning for plata. Philip ønsket å lage en discoplate, noe ikke alle i bandet var enig i. Bedre ble det ikke av at Chris Thurston trakk seg fra samarbeidet med bandet. Muligens fordi han og bandet ikke klarte å lage den discoplata Oakey hadde ønsket seg. Philip: "We worked with him for nine months, and then we realized it just wasn't turning into a really good dance record. So we split with Colin."  Etter det gikk det meste i stå. I media begynte ryktene å gå om at The Human League var oppløst. Noe det gjerne gjør når et band i en periode ikke gir ut plater, eller prater med pressen. For å slippe kommentarer fra folk, holdt de seg mest innendørs. Philip Oakey brukte kveldene til å se på TV, og ta opp program på sine 4 videospillere.. Philip: "I was sitting videoing every programme on TV with four video recorders - one for each channel. I was even videoing programmes that I didn't even want to watch." Han utviklet også en paranoia, om at noen var ute etter å skade ham og damene. Så han gikk til innkjøp av en rekke kniver, som han oppbevarte i leiligheten. Philip: "I just had this vision one day I'd be walking down an alley with Joanne or Susan or both, And suddenly there'd be a gang of skinheads at the other end. And just before they killed me I'd be able to remove this tiny knife from my boot and go 'Go away' and it'd work."

I august 1985 valgte bandets manager gjennom mange år, Bob Last, å avslutte samarbeidet med The Human League. Han skyldte på samarbeidsproblemer, og da særlig Philip Oakey, som Last mente burde revurdere måten han håndterte ting på. Bob Last: "Philip is a notoriously difficult person to work with. He has a very strong vision but he's not the most articulate person when it comes to conveying that vision." Last valgte heller å bruke tiden på eks. Altered Images sanger Clare Grogan, i et forsøk på å få igang karrieren hennes igjen.

I et intervju med BBC Radio 1 sa Joanne Catherall at de muligens kom til å gi ut en remix plate med låtene fra "Hysteria", etter mønster fra "Love & Dancing". Men det ble det aldri noe ut av.

Simon Draper og Virgin fant ut at de måtte trå til om det skulle bli noen ny plate. De kontaktet derfor de amerikanske suksessprodusentene Jimmy Jam og Terry Lewis som på den tiden drev og spilte inn "Control" med Janet Jackson, en plate som ble gitt ut på Virgin records. Draper mente lydbildet de hadde skapt for Janet Jackson kunne passe for Human League også. Jam og Lewis var positive til å produsere Human League, da de var fan av bandet. Særlig likte de "Fascination".

Også Oakey syntes dette hørtes bra ut, da han likte lydbildet på platene de to hadde produsert. Philip: "We wanted to sound like Jimmy and Terry." Adrian Wright var ikke like positiv til ideen om å jobbe sammen med amerikanerne.

Stjerneprodusentene Jimmy Jam og Terry Lewis.

The Human League dro så over til Minneapolis i april 1986 med låtene de hadde laget sammen med Colin Thurston. Men de ble vraket av Jam/Lewis, da de mente materialet ikke var sterkt nok. Heller ikke Oakey og co. var helt fornøyd med det de hadde fått til fram til da. Istedet kom den amerikanske duoen opp med egne låter. Bl.a. "Human".

Verre var det at det meste av instrumentene på plata ble spilt av amerikanske session musikere, da de i større grad var fortrolig med den funky stilen produsentene ønsket på det nye albumet. Også som korister ble det i stor grad brukt andre sangere enn Joanne og Susanne. Bare 6 av låtene var skrevet av Human Leagues medlemmer, og ingen av dem endte opp på singel. Dette var problematisk, da det i neste omgang gikk utover royalties inntektene til bandet. Jam/Lewis var kjent for sin "diktatoriske" framferd i studio, og det var ikke det samarbeidsklimaet Human League ønsket.

Adrian Wright mistrivdes i studioet til amerikanerne, da han ikke fikset måten å spille keyboard på som de ønsket. Det endte med at han ga opp, og heller brukte resten av tiden i studio til å spille bordtennis. Han hadde også i lengre tid følt at forholdet mellom han og Philip ikke var slik det burde være. Ikke lenge etter trakk han seg fra bandet, for å heller å lage filmer og musikkvideoer i London. Dermed var Human League redusert til en kvartett.

Adrian Wright ga seg i The Human League i 1986.

I ettertid har ikke Human League beklaget Adrian Wrights avgang, selv om han hadde vært med i bandet siden 70-tallet, og skrevet mange av bandets mest kjente låter. Slik som "The Things That dreams Are Made Of" På slutten hadde hans betydning i bandet blitt mer perifer. Lysbildeshowene som hadde vært hans ansvarsområde, ble kuttet ut fra konsertene de gjorde i forkant av dette, da musikken de laget ikke egnet seg sammen med lysbildene hans. Det var Wright selv som hadde funnet ut at de hadde gjort sitt, og valgte å kutte dem ut. Joanne: "Adrian didn't really have a part in the group anymore."

Et senere bilde av Adrian Wright.

Også Joanne og Susanne kjedet seg i studioet, så de slo ihjel tiden ved å gå på barene i Minneapolis. Her tok de gjerne en krangel med de lokale bargjestene, da de beskyldte amerikanerne for å være pinglete i drikkingen.

Philip, Ian og jentene likte Jam og Lewis. Philip: "They are the most friendly people I've ever met." Og de likte det disco orienterte lydbildet duoen skapte, da det var sånn de ønsket å fremstå. Philip: "We've always basically been a get-down-and-kick disco band." Oakey likte også det faktum at ingen kjente ham igjen i Minneapolis, slik at han kunne gå ut på byen uten å få en øl i hodet. Slik han så alt for ofte hadde opplevd i hjembyen Sheffield. Philip: "It's pretty regular (vanlig)." Det var faktisk så ille at han droppet å dra på byen i Sheffield i en 10 års periode. Det var ikke før i 1995 at han igjen våget seg ut der.

Innspillingen tok hele 4 måneder. Noe som førte til en kraftig hjemlengsel hos Philip og de andre. Særlig savnet de den engelske teen. Det gikk så langt at Virgin valgte å sende over et parti, uten at det hjalp på hjemlengselen. Bandet dro hjem før plata var ferdig mikset, da de havnet i en kraftig krangel med produsentene om hvem som skulle ha det avgjørende ordet. Og Oakey måtte innse at det ikke var ham. Philip: "We like to be in control in the studio. We don't like giving that up to a producer. That's why we had a big, final argument, and we just decided to go home and leave them to finish it off. It just got to the point of who had the power, and in that instance..."They were the men behind the mixing console, so they had ultimate control."

Susanne: "What's the point of us staying? they're gonna do what they wanna do anyway. It wasn't nasty or anything but we ended up going back to Sheffield."

De inngikk en slags avtale om at låtene Oakey og co. hadde skrevet, skulle mixes slik de ønsket dem. Mens låtene Jam/Lewis hadde skrevet, skulle mixes på deres måte.

Men som sagt, de hadde også mye positivt å si om produsentene, og i tiden i studioet deres. Selv om ting ble turbulent.

"Human" ble valgt ut til å være første singel fra "Crash" i august 1986. Nesten to år etter deres forrige singel. Selv om den ikke lignet på noe av det League hadde gitt ut før, hadde låta opplagte kvaliteter både i produksjon og melodi. Visstnok var det mange amerikanske artister som hadde ønsket å spille inn "Human". At Jam/Lewis lot Human League få låta tok bandet som en ære.

En 8. plass i Storbritannia ble fulgt opp med en oppsiktsvekkende førsteplass i U.S.A. i november, der de avløste Bostons "Amanda" på toppen av listen. Dermed hadde Human League hatt to førsteplasser i U.S.A. Noe få britiske band har klart.

Bandet ble svært overasket da de fikk høre at de igjen hadde klart 1. plass i U.S.A. Joanne: "We weren’t even in America at the time. Somebody phoned us up and told us that it was top of the charts over there and we all kind of looked at each other and went ‘Oh, here we go again’."

En stilfull video til en stilfull låt. Her fra "Human".

Albumet "Crash" ble lagt ut for salg i september 1986. Tittelen ble valgt fordi de likte ordets dobbelbetydning. Enten som et uttrykk for fiasko, eller som en type cymbal (crash cymbal, et slagverkinstrument). Philip: "It’s from crash cymbal, because it’s a Disco album again with lots of cymbals. One day somebody said “what sort of cymbals do you want, a ride or a crash?”, and we thought “what a great title!"

Som med "Hysteria" fikk plata en dårlig mottagelse hos kritikerne. De følte at Human League hadde mistet særegenheten sin til fordel for Janet Jackson lignende R&B. Melody Maker: "Is this really a Human League album at all.." De kritiske anmeldelsene av plata fikk Philip Oakey til å "gå i skyttergraven", der han ble irritert på de som stilte kritiske spørsmål om platas kvaliteter. Slik som melody Maker og NME gjorde.

Verre var det at heller ikke fansen likte plata. I Storbritannia ble det 7. plass, mens i U.S.A. ble det 35. plass.

Coveret til plata ble tatt i full fart av Gavin Cochrane, en fotograf uten de store meritter. Det var egentlig meningen at den mer anerkjente motefotografen Guy Bourdin skulle ta bilder til plata, for å skape den Vogue stilen bandet ønsket å bli forbundet med. Bandet reiste da også over til Paris for en fotosession. Men denne ble avbrutt brått da Bourdin krevde at Susanne Sulley skulle stå på hodet langs veggen, ikledd miniskjørt! Noe hun selvfølgelig nektet å gjøre. Philip: "We spent two days there, it took nine hours to set up one photograph and I daren't tell you how much money we spent."

Albumet "Crash" med det blurete coveret.

Som 2. singel fra "Crash" hadde bandet håpet at "Money", "Jam", "Party", eller en annen av deres selvskrevne låter skulle velges. I stedet ble det den R&B pregede "I Need Your Loving". En låt bandet følte var det svakeste sporet på plata. I Storbritannia ble det en forferdelig 72. plass i november 1986, mens i U.S.A. ble det 44. plass.

Av en eller annen grunn ble ikke 3. singelen "Love Is All That Matters" gitt ut før i september 1988. Nesten to år etter den forrige. I U.S.A. nådde den ikke Billboard top 100, mens i Storbritannia ble det 41. plass. Den ble gitt ut som CD-singel (i tillegg til 7" vinylsingel). Som første Human League låt.

Rundt 1986 valgte Susanne Sulley å kalle seg Susan istedet for Susanne. Da hun i 2000 giftet seg, tok hun etternavnet Gayle, og endret fornavn til Susan Ann (som også var hennes dåpsnavn). Noe som gjorde at mange trodde en ny dame hadde tatt hennes plass  i bandet. I 2007 tok hun tilbake Sulley navnet (hun ble skilt i 2001), og het dermed Susan Ann Sulley..

I 1986 kjøpte Philip seg et hus i sentrum av Sheffield som han har bodd i siden (2008). Philip: "We've never really made quite enough money to move away! Maybe if we had made tons and tons of money we would have moved to LA. But we never had two million in the bank." Han hadde flere ganger vurdert å flytte til London, eller til U.S.A. Men hver gang fant han ut at han passet best i hjembyen.

Journalister som intervjuet bandet kunne ikke unngå å legge merke til medlemmenes sære glede av å krangle og diskutere ting. Og slik hadde det også vært i den første besetningen på 70-tallet, med Marsh og Ware som medlemmer av The Human League. Noe man ikke kan unngå å legge merke til på CD utgaven av "Reproduction". På den tiden var det også en episode der tre av dem hadde kjøpt hvert sitt "Empire strikes back" (Star wars) blad, og i et av bladene manglet klistremerkene som skulle være med. Men i stedet for å gå sammen om å kjøpe et nytt eksemplar av bladet, kranglet de høylydt  i 5 minutt om hvem som måtte ta til takke med det ufullstendige bladet..

Smash hits: "They seem to spend most of their time teasing, laughing, and most of, all arguing with each other. And, as well as thinking up new things to argue about."

Susanne var enig i denne vurderingen. Susan: "This is why we take so long to do an album. We argue about everything." De diskuterte bl.a. hva som var bra musikk. Susanne likte Peter Gabriels "So", og "Hunting high and low" med a-ha. Susanne: "That album was really good". Philip som likte svart musikk, og Pink Floyd, var ikke enig i hennes vurdering av a-ha. Oakey: "They're so mindless."

De diskuterte også stemmen og utseendet til Mick Hucknall fra Simply Red og Morten Harket :

Phil: Simply Red er elendig!
Joanne: Enig! Han rødhårete kisen kan jo ikke synge
Phil: Han breker. Men a-ha er verre.
Joanne: De er definivt de verste. En gjeng posører. Men vokalisten kan i det minste synge.
Phil: Kaller du der synging? Jeg kaller det uforståelig gurgling!!
Joanne: Og det at han er så kjekk..
Phil: Sa du kjekk???

Både musikalsk og imagemessig var The Human League et annet band i 1986 enn i 1981.

18. november 1986 startet The Human League på en "Crash Tour" som varte fram til sommeren 1987. Første stoppested var på The Limit i hjembyen Sheffield, der de gjorde 4 konserter. Etter 22 konserter dro de over til U.S.A. der de fortsatte turneen, i januar 1987. Forrige gang de hadde vært nr.1 i U.S.A. hadde ikke de klart å følge opp suksessen med promoteringsturer eller konserter i U.S.A. Noe som bidro til at amerikanerne mistet litt av interessen for dem. Dette håpet de å unngå denne gangen, ved å gjennomføre flere konserter i landet kort tid etter at de var nr.1 der. De vurderte også å flytte til Los Angeles, for bedre å kunne følge opp det amerikanske markedet. Joanne og Susanne hadde lyst, mens Philip vill være tro mot Sheffield.

Turneen ble avsluttet i Europa. 25. mars 1987 fikk også bandets norske fans gleden av å se bandet opptre, da de gjestet Oslo konserthus.

Med sine mest kjente låter på programmet fungerte den som en "best of" turne. Likefullt hadde de funnet plass til Gary Glitters' "Rock'n roll", som de pleide å framføre live på 70-tallet.

Turneen fikk en uheldig start, da de opptrådte på TV showet "The Tube" på Channel 4 i forkant, for å promotere turneen. Man hadde problemer både med det tekniske og den praktiske gjennomføringen av showet. Og bandet ble svært uenig med produsentene av programmet da de ikke fikk avslutte programmet som siste band, slik de hadde avtalt på forhånd. Den gleden fikk istedet Alison Moyet. Heldigvis ble turneen en suksess, med godt oppmøte, og gode kritikker. Med seg på scenen hadde Russell Dennett, Neil Sutton, og David Beevers, som alle kom til å prege The Human League utover 90-tallet.

Neil Sutton og Russell Dennett

Da turneen var ferdig dro de hjem til Sheffield, uten noe spesielt på programmet for de neste månedene. Uten at de egentlig ønsket det tok de derfor en pause fra hverandre. Ian Burden benyttet anledningen til å takke for samarbeidet, og slutte i bandet, etter å ha vært medlem siden 1981. Hva han foretok seg etterpå, er litt uvisst. Ryktene vil ha det til at han flyttet til Romania for å spille synthesizer i et sirkusorkester! Uansett var han i 1990 tilbake med sitt første soloalbum kalt "Loot". Neste gang man hørt fra ham, var da han i 2006 bidro med sitt basspill på debutalbumet til det Melbourne baserte bandet The Tenth stage.

Ian Burden (til venstre på bildet) ga seg i The Human League i 1988.

Ettersom det ikke skjedde så mye rundt bandet valgte Virgin å gi ut en samleplate med The Human League i november 1988. I passende tid før julesalget. Selskapet sørget for at "Greatest hits" ble hyppig reklamert for på TV, noe som bidro til å løfte den opp på en 3. plass på de britiske listene. Med 300.000 solgte eksemplarer. Anmelderne brukte anledningen til å skryte av bandet som innovatører, men at samleplata muligens markerte at en epoke nå var over. Det ble også gitt ut en VHS med de mest kjente musikkvideoene.

Skremt av de vanvittig høye kostnadene på de to siste plateproduksjonene ønsket Philip Oakey å bygge opp et eget platestudio for bandet i Sheffield, inspirert av Jam & Lewis' studio i Minneapolis. De søkte derfor Sheffield "kommune" om et større lån slik at de kunne få realisert drømmen. Myndighetene var positiv til søknaden, og like etterpå var byggingen av "The Human League studio" igang. Bandet investerte også egne penger i prosjektet. De mente det nå var realistisk å tro at man kunne gi ut et nytt album hvert år.

I 1989 ble "Reproduction" og "Travelogue" gitt ut på CD for første gang, med ekstramateriale. Med årene har disse solgt jevnt og trutt. Kvaliteten på opptakene har også blitt oppjustert underveis.

I 1990 gikk Oakey i gang med innspillingen av albumet "Romantic?". Han fikk uventet hjelp fra Jo Callis og Martin Rushent, som ønsket å bidra til å gjenskape det gamle soundet fra "Dare!". I tillegg ble Neil Sutton og Russel Dennett tatt inn som fullverdige medlemmer av bandet. Begge hadde som nevnt vært med på "Crash" turneen. De to kom til å bidra som låtskrivere på 7 av platas 10 spor. De ble også avbildet på coveret av "Romantic?", men i alle andre sammenhenger var det "Philip and the girls" som telte, med de andre mannfolkene i bandet i bakgrunnen.

Den nye utgaven av The Human League. Fra venstre bak: Russell Dennett,

Philip Oakey og Neil Sutton. Foran: Sussane Sulley & Joanne Catherall.

Plata ble spilt inn i Rushents Genetic studios i Reading, og Human Leagues nye studio. Rushent bidro først og fremst på låta "Heart like a Wheel". I tillegg til Rushent, hadde de med seg Bob Kraushaar (Propaganda, Marc Almond, Johny hates Jazz), Tim Baldwinn, Mark Brydon og Robert Gordon som produsenter på plata. I forkant av plateinnspillingen hadde de vært i kontakt med både Stock, Aitken & Waterman, og KLF som mulige produsenter, da Philip igjen ønsket å lage en mer danceorientert plate. Førstnevnte synes som et merkelig valg, da Philip i media flere ganger hadde uttalt seg negativt om SAWs fabrikkerte produksjoner for Kylie Minogue, Rick Astley m.fl.

Som "vanlig" var bandet fornøyd med det de hadde fått til. Joanne: "We don't know who's going to listen to the new album, but we do know that we feel great about it."

I forkant av utgivelsen av plata var de på besøk i Wogan Show (BBC), der de framførte "Heart like a Wheel".

"Heart like a Wheel" ble gitt ut som en forsmak på den nye plata i august 1990. Dette var låta som skulle danne en link til "Dare!" perioden, da den var skrevet av Jo Callis (og en Eugene Reynolds), og produsert av Martin Rushent. Jo Callis var bare glad for å kunne hjelpe sine tidligere kolleger. Jo Callis: "I'd always left things open ended, and had said I'd always be happy to contribute to writing at any time."

"Heart Like a Wheel" var låta de fleste mente var platas beste spor. Tekstmessig kunne den minne om "The Lebanon" med sin politiske kommentar til amerikanernes imperialisme. Den omhandlet også jihad: "sell your soul to a holy war" - på et tidspunkt der begrepet var ukjent i Vesten. Callis var også med og skrev "Get It Right This Time".

Salgsmessig ble singelen en liten flopp, med 29. plass i Storbritannia. I U.S.A. ble det en overraskende 32. plass. De fikk heller ikke noe drahjelp fra videoen som ble laget til singelen. Mens de tidligere fikk bruke de dyreste produsentene, og mest hippe innspillingsteknikkene, framstod denne videoen som billig og uengasjerende. Også Susanne og Joanne framstod som litt "billig" i sitt nye image. Borte var "girl next door" stilen fra tidlig 80-tall. Istedet så det ut som de prøvde å kopiere amerikanske forbilder som Susannah Hoffs og Stevie Nicks. Motsatt vei gikk Philip Oakey som hadde blitt "tvunget" til å klippe håret kort i forbindelse med "Crash" innspillingen. I denne videoen stod han fram med lang lugg, slik han hadde rundt 1980.

Jentene i The Human League framstod i en mer vampete stil i videoen til "Heart like a Wheel".

"Romantic?" ble gitt ut i september 1990, uten at Virgin gjorde så mye for å promotere plata. Og enten ble plata ignorert av musikkpressen, eller den ble brukt som et godt påskudd til å gjøre narr av bandet. Man spøkte med navnet deres og omtalte dem som "Beazer Homes League" (den nederste ligaen i Storbritannia). I en tid der Brit pop og Madchester scenen var det store i England, passet ikke synthpopperne fra tidlig 80-tall inn. En skjebne de delte med mange andre band fra den tiden, slik som Spandau Ballet, Duran Duran, ABC m.fl. Likefullt ble Human League nevnt som forbilder av to av de store navnene på denne tiden, Pet Shop boys og S'Express.

"Romantic?" inneholdt litt av hvert rent stilmessig, og var som de fleste påpekte av variabel kvalitet. Fra fengende pop i låter som "Soundtrack to a Generation", "Rebound", "Mister Moon and Mister Sun" og "Heart like a Wheel". Til det mer begredelige i en låt som "Men are dreamers", der Susanne og Joanne viste sine begrensinger, rent vokalt. "Kiss the Future" var en fortsettelse av det funk/R&B inspirerte lydbildet på "Crash".

I oktober 1990 ble "Soundtrack to a Generation" gitt ut på singel i et forsøk på å skape interesse for albumet. Tittelen på låta definerte det Human League var for mange unge på tidlig 80-tall. "Soundtrack to a Generation, and that’s exactly what they were." (Brian McNair, Scotland on Sunday)

Singelen ble remixet av stjerneprodusent William Orbit (Madonna, U2). Den ble merket "red" (slik de gjorde med singelutgivelsene i "Dare!" tiden), noe som betydde at den var beregnet for dansegulvet. Men med 77. plass på de britiske listene ble det nok en nedtur for bandet og Virgin.

I Storbritannia nådde "Romantic?" 24. plass. For Virgin som allerede i forkant av denne utgivelsen var iferd med å miste troen på Human League, ble dette bekreftelsen på at bandet var passè. Også Philip Oakey begynte å miste troen på at det var plass for elektropopen deres. Philip: "I couldn't see a place for us at all. We're pro-synthesiser and we're pop."

I desember 1990 bidro Philip med sin stemme på Sheffield bandet Respects singel "What comes after goodbye".

I 1991 tilbrakte Philip mye tid i bandets studio, der han skrev og spilte inn nye låter. Han var fortsatt overbevist om at elektronisk musikk var veien å gå, og at de burde holde seg til det lydbildet de var blitt kjent gjennom. Å prøve noe helt annet slik de hadde gjort på "Crash", var utelukket. Selv om det var det var det Virgin håpet at de skulle gjøre.

Gjennom hele 80-tallet hadde Simon Draper og Virgin vært gode støttespillere for The Human League. Men på starten av 90-tallet var selskapet under en omorganisering. Mange av de folkene som hadde støttet bandet var nå plassert i andre stillinger, eller de hadde sluttet i selskapet. Simon Draper var sendt til mellom-Europa for å følge opp Virgins interesser der.

Som et resultat av synkende markedsandeler valgte Virgin å droppe halvparten av artistene de hadde i stallen. Blant dem var The Human League og Heaven 17. Dette gikk hardt inn på Simon Draper som hadde et nært forhold til begge bandene.

Simon Draper fulgte The Human League gjennom oppturer og nedturer.

Dermed var en æra i britisk pophistorie over. Philip og Susanne tok det svært hardt, og har i et senere intervju erkjent at de måtte ha profesjonell hjelp for å få tilbake selvtilliten etter dette. Å håndtere suksess på et tidspunkt da hun (Susanne) var ung og ukjent var vanskelig, men enda verre var det å håndtere å ikke være etterspurt lengre.. Joanne så mer positivt på tilværelsen.

På denne tiden holdt de hodet over vannet ved hjelp av inntektene fra salget av tidligere plater, og radiospilling. I 1992 fikk The Farm en topp 20 hit med en coverversjon av "Don't You Want Me" (UK). Mens i 1993 fikk Oakey og co. uventete royalties inntekter fra topp 10 hiten "Belive in Me" med Utah Saints. Der de hadde samplet Oakeys stemme fra "Love action" inn i en fengende dance hit. Philip: "It was really nice and very encouraging." Dermed gikk det en rød tråd, fra 70-talls Lou Reed til 90-tallets Utah Saints, gjennom låta "love action".

Generelt var det på midten av 90-tallet mye av den elektroniske musikken som man kunne høre hadde hentet inspirasjon fra tidlig League. Enten det var industriell synthrock, dance, eller rett fram synthpop.

I 1992 produserte Philip Oakey låta "Black Night" (cover av Deep Purples låt) for komikeren Vic Reeves. Susanne og Joanne var med og koret på låta. "Black Night" ble senere å finne på Vic Reeves album "I will cure you". Philip deltok også sammen med Reeves i TV komedien "The Weekenders" på Channel 4. Her spilte Philip en kjøttselger.

Etter at de ble droppet fra Virgin, var Human League nære ved å få kontrakt med Trevor Horns selskap ZTT i stedet. De hadde også et møte med ham som det ikke kom noe ut av.

I 1993 samarbeidet Philip, Susanne og Joanne med det kjente japanske bandet Yellow magic Orchestra, i noe som endte opp på EPen "YMO vs The Human League". En av låtene på EPen var YMOs "Behind The Mask" (opprinnelig på albumet "Solid State Survivor" fra 1979). EPen og deres felles versjon av "Behind The Mask" ble ikke noen hit, men det ble låta i stedet i Michael Jacksons versjon i 2010. The Human League kom til å framføre "Behind The Mask" live på mange av deres konserter, slik som i Oslo 10. november 2018.

"YMO vs The Human League"

I 1994 fikk de ny manager Simon Watson fra det London baserte selskapet Sidewinder Management. Siden Bob Last ga seg som manager på midten av 80-tallet hadde Oakey og co. styrt businessen selv. Watson har holdt det gående som manager for The Human League i en årrekke (2008).

Manager Simon Watson

Selv om de var droppet fra Virgin, jobbet bandet videre med nytt materiale. De laget også demoer som ble sendt rundt til de store plateselskapene. De fikk avslag av alle, med unntak av et nytt selskap kalt East West. De var eid av Time Warner Company, og hadde på midten av 90-tallet spesialisert seg på å signere populære 80-talls artister som ikke var like hipp på 90-tallet. Slik som Simply Red og Chris Rea. East West var i utgangspunktet skeptisk til The Human League, da navnet etter deres mening ga folk negative assosiasjoner. De var nærmest for en dinosaur å regne. Men pga. det flotte låtmaterialet de presenterte, kunne de ikke la være å gi dem en sjanse til. Blant låtene var "Tell me When". Virgin fikk høre låta allerede i 1991, men valgte likevel å droppe bandet fra selskapet like etter. Den var skrevet av Philip Oakey i samarbeid med en Paul Beckett.

En av A&R personene i selskapet het Ian Stanley . Han hadde tidligere hadde vært med å skrevet "Shout" og "Everybody wants to rule the world" for Tears for Fears. Stanley hadde fortsatt tro på sine gamle venner i Human League, noe bandet satte stor pris på, også mange år senere. Joanne: "I would credit Ian with turning our career around. He gave us a chance when nobody else would. At the time he was working with East West Records and came to Sheffield to see us. He had faith in us at a time when I don’t think even we had faith in ourselves."

Stanley fikk jobben med å produsere plata, som ble spilt inn i bandets Human League studios i Sheffield mellom august og september 1994. Han fikk med seg sine gamle venn fra Tears for Fears, Chris Hughes (Adam & the Ants, Red Box, Peter Gabriel, Wang Chung, Paul McCartney), til å hjelpe ham med det tekniske på plata. Human League hadde skrevet 20 låter, som Stanley raskt kuttet ned til 6.

"Octopus" som plata  ble hetende, ble spilt inn med analoge synthesizere, noe som var svært uvanlig på 90-tallet. Selv hadde Oakey mistet litt troen på at analoge synthesizere fortsatt kunne være tingen. Men en Paul Beckett som jobbet hos On-U-sound overbeviste ham at de igjen var blitt tidsriktig. Som på forrige album, gjorde Jo Callis en gjesteopptreden, både som låtskriver på "Never again", og som programmerer. De andre låtene var stort sett skrevet av Oakey sammen med produsent Ian Stanley.

Callis var på den tiden opptatt med sitt eget band Finger Halo.

Plateselskapet East West, og produsent Ian Stanley.

David Beevers hadde vært tilknyttet Human League siden slutten på 80-tallet. "Octopus" ble det første albumet han deltok på, som lydtekniker.  Og på turneene bandet gjorde utover 90-tallet hadde han en viktig rolle, først og fremst med sin kunnskap om  Apple MacIntosh datamaskinen. Beevers var blant de som stod på scenen sammen med Philip og co. da Human League besøkte Norge i desember 2007. Han har også gjort seg bemerket som vokalist når de har opptrådt, der han flere ganger har hatt hovedvokalen på "One man in my heart", som et muntert innslag. Beevers er også kontaktperson overfor fansen, og han er daglig leder av Human Leagues studio.

Altmuligmannen David Beevers.

East West lovte å gjøre sitt for å promotere den kommende plata. Og i desember rullet selskapet ut en kampanje for å promotere bandet, på TV og i musikkblader. For å gjøre det kjent blant folk at Human League var tilbake. 5 år etter forrige plate. 31. desember 1994 ble "Tell me When" gitt ut som singel. Og de mange som hadde avskrevet bandet ble overrasket da de presenterte denne fengende poplåta i god Human League tradisjon. Den kunne like godt ha blitt gitt ut i 1983, da den minnet om materialet fra "Facination" EPen og "Hysteria" albumet. Radio One (BBC) var blant de som var negativ til å spille Human League, men tilslutt måtte de gi etter og flytte "Tell me When" fra C lista til A lista når det gjaldt spilling.

Salgsmessig fikk de sin høyeste plassering på singellisten i Storbritannia siden 1986, da den nådde 6. plass (i 3 uker) i januar 1995. Dette brakte Philip og damene tilbake på Top of the Pops, for første gang siden 1990. Også i U.S.A. ble det en gjensyn med League på Billboard der singelen nådde 31. plass.

Etter mange år borte fra listene fikk Oakey og damene endelig sjansen til å

opptre igjen på prestisjefylte Top of the Pops i Storbritannia med "Tell me When".

På singelen var det også en remix av låta fra Utah Saints, som en takk for 'lånet' av "Love action".

Både Joanne og Philip har i senere intervjuer sagt at "Tell me when" er deres (HL) favorittlåt. Noe som har sammenheng med at dette var låta som brakte dem tilbake på listene.

Videoen til "Tell me When" ble tatt opp i Praha, Tsjekkia.

I kjølvannet av singelsuksessen ble The Human League et populært intervjuobjekt i media. Og 'alle' trodde de hadde vært oppløst og kommet sammen igjen, noe de måtte avkrefte gang på gang. Joanne: "Most people think that we've split up, and we've got back together." Både NME, The Mirror, Select magazine og Vox magazine hadde oppslag om bandet. De ble også invitert til BBCs TV show "Live And Kicking" og "O-Zone". I sistnevnte program lovte Philip at de nå skulle gi ut plate minst annet hvert år.

I intervjuer, på TV show, musikkvideoen til "Tell me When", og på coveret av singelen framstod The Human League som en trio bestående av Philip, Susanne og Joanne. At bandet hadde ytterligere tre medlemmer var de færreste som fikk med seg/fikk vite om.

Gjennom årene hadde Philip lært seg å sette stor pris på Joanne og Susanne, både som sangere og som arbeidskolleger. Philip: "They've been extremely loyal to me. They've never said a word against me. Or made a move against me."What we do is 10 per cent music and 90 per cent business and Joanne and Susan are the best business partners I could possibly have." Også Susanne har tegnet et bilde av et harmonisk band hvor man har klart å beholde det gode vennskapet etter så mange år: "I honestly don't remember the last time we had an argument. We all get on collectively and that's got to have something to do with why we're still here. My best friend is in the band and what could be better than that?"

Mens Philip har det musikalske ansvaret av de tre, har Joanne et overoppsyn med det finansielle, mens Susanne inngår avtaler på vegne av bandet, og stiller opp til intervjuer.

Utad framstod The Human League som en trio bestående av

Joanne Catherall, Susanne Sulley, og Philip Oakey.

Også albumet "Octopus" ble en suksess da det be lagt ut for salg 27. januar 1995, med en 6. plass i Storbritannia. Både NME og Melody Maker ga plata fin kritikk, og kalte "Octopus" det første albumet fra League som kunne måle seg med "Dare!".

Platas høydepunkt var i tillegg til "Tell me When", "Housefull of nothing", "One man in my heart", "Filling up with heaven" og "Never again". "Housefull of Northing" hadde et synthsound som kunne minne om det bandet laget på 70-tallet, mens "John Cleese, is he funny?" var en synth instrumental, med et visst funk preg. Oakey skrev den på et tidspunkt da han var inspirert av italo disco.

Flere av tekstene handlet om bruddet mellom Philip og Joanne, som skjedde på den tiden låtene ble skrevet. Her og der hadde også låtene et politisk budskap, der Philip påpekte det manglende sosiale engasjementet hos de britiske politikerne.

Ikke bare var "Octopus" et bedre album enn de to foregående rent musikalsk. Også kunstnerisk framstod det som mer delikat og vakkert. De mørke ansiktsprofilene til Philip, Joanne og Susanne skapte et visuelt blikkfang som ikke stod tilbake for det glimrende coveret til "Dare!". Det var selskapet Farrow som sammen med bandet hadde ideen til det.

"Octopus" albumet fra 1995. Med det stilfulle coveret.

(Webmaster har brukt det stilfulle bildet av de tre som logo på forsiden av jonarne.net siden starten i 2003).

12. mars 1995 ble "One man in my heart" gitt ut som 2. singel fra "Octopus". Og for første gang i Human Leagues historie var det ikke Philip Oakey som hadde hovedvokalen. Istedet var det Susanne Sulley som fikk æren av å synge på denne sukkersøte synthballaden. Låta var skrevet av Philip og Neil Sutton for Susanne, med tanke på å utvide repertoaret hennes. De hadde ingen tanke om at "One man in my heart" skulle gis ut på singel da de skrev den. Det var East West som plukket ut låta da de ønsket en kommersiell låt til å følge opp suksessen med "Tell me When". Sulley var ikke like positiv, da hun var redd for at kritikerne (igjen) kom til å slakte stemmen hennes. Og om singelen floppet ville kritikerne gi henne skylda for at bandet ikke klarte å følge opp suksessen med "Tell me when". Istedet ble "One man in my heart" godt mottatt av pressen, og salgsmessig gikk det bra med en 13. plass i Storbritannia. For Susanne ble dette en personlig seier, og et høydepunkt i hennes karriere så langt.

I 2001 nevnte avisen The Guardian "One man in my heart" som en av de fineste balladene fra 90-tallet. CD singelen bestod av 4 remixer av låta, som ble gjort av Joachim Björklund & Sören Elonsson fra svenske Ace of Base.

I "One man in my heart" ble Philip Oakey plassert i bakgrunnen. Både i selve låta, og i musikkvideoen.

Bandet framstod på en mer stilfulle måte imagemessig enn det de hadde gjort på slutten av 80-tallet.

11. juni ble den litt mer pregløse "Filling up with heaven" gitt ut som 3. singel fra "Octopus". Og uten et umiddelbart refreng ble den ikke noen større hit i Storbritannia (36. plass).

På midten av 90-tallet hadde bandet hele 50 synthesizere stasjonert i sitt studio. Noe bl.a. musikkmagasinet Sounds viste interesse for. David Beevers var mannen som hadde kontroll på utstyret, sammen med Philip. i studioet har de også mastertapene til de første Human League låtene, slik som "Being Boiled", "Crow and a Baby" og "Empire State Human". Noe som gjør stedet ekstra interessant for nostalgikere.

Sommeren 1995 dro The Human League ut på sine første turneer siden 1987. Etter å ha vært borte fra konsertscenen i så mange år, var det et nervøst band som entret podiet. Susanne: "We haven't toured for years and everyone is really scared. I'm absolutely petrified."

De dro først på en sommerturne i U.S.A. sammen med artister som Duran Duran og The Real MacCoy. Denne ble ikke så vellykket som de hadde håpet på, da det virket som om publikum hadde glemt hvem de var. Philip: "We learned that we are completely insignificant (ubetydelig) in America. We had a few hits there, but we didn't mean anything; they never loved us."

I oktober dro de ut på en ny turne som hovedband, med konserter i England og Skottland. Turneen ble kalt "Greatest hits tour", og som navnet tilsa ble bandets mest kjente låter fra en lang karriere presentert. Fra "Being boiled" og "Blind youth", til "Tell me When" og "One man in my heart".

Muligens for å følge opp Greatest Hits turneen, eller bare for å tjene mest mulig penger, ble samleplata "Greatest hits" fra 1988 gitt ut på nytt den 23. november 1995. I passe tid før julesalget. I forhold til 1988 utgaven var det lagt til tre låter: "Tell me when", den nye låta "Stay with me tonight" og en remix av "Don't You Want Me" gjort av dance bandet Snap. Ingen av låtene fra "Romantic?" ble funnet god nok for samleplata. I Storbritannia ble det 28. plass. Snap versjonen av "Don't You Want Me" hadde vært ute på singel i oktober 1995, med en grei 16. plass som resultat.

 

	"Greatest hits" fra 1988		"Greatest Hits" fra 1995

I november fikk de også æren av å opptre live hos Jools Holland på BBC TV, med låtene "These are the days" og "The stars are going out".

1995 ble avsluttet like flott som det hadde startet, da de gjorde 2 konserter i ærverdige Royal Albert Hall, i fullsatt sal.

I 1995 ble Joanne gift med sin Peter, som hun hadde vært sammen med siden 1989. Han jobbet som data operatør, og var den som laget den første offisielle Sex Pistols siden. På den tiden to møttes spilte han i et band. De to har holdt sammen i en årrekke (2008).

14. januar 1996 ble nevnte "Stay with me tonight" gitt ut som singel. Men selv om Stanley og Oakey her hadde fulgt det samme formularet som på "Tell me when", med en fengende melodi og synthkomp, ble den ikke noen suksess. I Storbritannia ble det 40. plass. I ettertid skulle det vise seg at dette kom til å bli bandets siste topp 40 singel i hjemlandet.

"Stay with me Tonight", som ble den siste topp 40 singelen for The Human League.

Med suksessen de nettopp hadde opplevd, og flere gode låter på lager, gikk Oakey og co. framtiden lyst i møte. De dro hjem til Sheffield og studioet sitt, for å gå igang med innspillingen av den neste plata. De tok det for gitt at Ian Stanley skulle produsere de nye låtene. Men han ble opptatt med andre prosjekt som gjorde at han måtte melde avbud. I hans sted ble Robin Hancock, Ross Cullum, Jamie Cullum og Peter Davis hentet inn. Bl.a. spilte de inn en fengende coverversjon av Madonnas "Into the Groove". Også en cover av Gary Clails 1991 hit "Human Nature" ble spilt inn. Materialet fra denne perioden ble senere vraket, da Philip følte at det ikke holdt mål. Underveis i innspillingen valgte Russell Dennett å forlate bandet, med den begrunnelsen at han var lei av klimaet i Sheffield. Han flyttet like etterpå til Spania.

Det nye albumet var ventet i 1997, men året gikk og ingenting skjedde. Også i forhold til konserter var det lite som skjedde. Noen opptredener i forbindelse med Homsefestivalen i London, var det eneste de gjorde i 1997.

I 1997 ble Joanne Catherall mor for første gang, til en liten gutt kalt Elliot. Som førstemann av trioen Sulley, Oakey og Catherall.

I 1997 spilte den kjente britiske skuespilleren Gary Oldman (Air force one, Harry Potter, Dracula) rollen som Zorg i sci-fi filmen "Det 5. element". Forbildet for for Oldmans karakter var Philip Oakey, slik han framstod på starten av 80-tallet. Oakey ble ikke fornærmet, men syntes det hele var en stor ære.

Jean-Baptiste Emanuel "Philip Oakey" Zorg

I 1998 skjedde det samme med East west records, som hadde skjedd med Virgin i 1992. Da flere av Leagues kontaktpersoner i selskapet enten ble sagt opp, eller flyttet. Bandet visste ikke hva framtiden ville bringe, men fortsatte arbeidet med plata i mangel av noe bedre å gjøre.

På midten av 90-tallet opplevde Human League at kontoen var tom, slik at de ikke hadde penger å betale musikerne som var med på en juleturne. At folkene rundt ham ikke fikk pengene sine til jul, syntes Philip var svært trist. Philip: "The money had run out in November and we had to tell these guys they weren't getting paid at Christmas. That is a horrible thing, really hard."

I en ellers dyster tid var det hyggelig å bli spurt om å være med på en retroturne kalt "Big Rewind tour" sammen med Culture Club og Howard Jones. Selv om de egentlig ikke hadde lyst til å gjøre det av kunstneriske årsaker, var de likevel glad for at muligheten dukket opp. Philip: "If we hadn't done that tour, we'd be signing on the dole (arbeidsledighetstrygd) now."

Det var Boy George som ringte Philip og spurte om han og bandet ville være med, noe Philip skal være takknemlig for, da han gjennom årene hadde sagt mye negativt om Boy George. Som at Culture Club ødela troverdigheten til popmusikk på 80-tallet. Turneen var en av de første i sitt slag. Senere kom "Here & Now" turneene som brakte mange 80-talls band ut på veien igjen. Kravet for å få være med på Rewind turneen var at det utelukkende var hits som ble framført. Og Human League som til tross for suksessen med "Octopus" fortsatt hadde stor gjeld, ble dette en kjærkommen mulighet.

"Big Rewind tour" startet med 19 konserter i U.S.A. sommeren 1998, deretter med 15 konserter i Storbritannia i desember. På sistnevnte turne var Howard Jones byttet ut med ABC, et annet Sheffield band. I mellom disse to turneene fikk de vite at East West hadde droppet dem sammen med The Beloved og Simply Red. Sistnevnte toppet albumlistene i mai 1998, noe som viser at gode salgstall ikke er ensbetydende med fortsatt platekontrakt.

Turneboka fra 1. del av Rewind tour 1998. Med reiseplaner, line-ups og hotellene bandene bodde på.

Rewind turneene ble en suksess økonomisk, i tillegg til at den ga bandene som opptrådte oppmerksomhet i media. På turneen kunne folk se at Philips stolte hårmanke nå var borte, av naturlige årsaker. Noe som også ble kommentert av Lorraine Kelly, da Philip ble intervjuet i hennes TV program på GMTV. Philip: I didn't have much choice. I looked in the mirror recently and realised my hair was thinning and falling out a bit. So I went to my hairdresser and he said, “Phil, cut it all off.” It gave me a whole new lease of life." Selv var Philip litt lei seg for at alderen hadde innhentet ham på denne måten. Da han syntes det lange håret skapte et glamorøs image som han kunne like. Å bruke parykk ville liksom ikke bli det samme. Philip: "Because my hair fell out, I couldn't really do the glam thing any more, unless I went completely over the top and started wearing a wig (praykk), so the image started fading off. I think people probably take me a little bit more seriously these days! But I've got to say, I miss it. I loved glam . . . it was my thing."

Philip Oakey med parykk ville nok neppe blitt særlig glamorøst..

I 1999 ble Philip intervjuet i BBCs program "Young Guns" sammen med Ian Craig Marsh og Martyn Ware, Jo Callis og Adrian Wright. For første gang siden 1980.

Ian, Philip og Martyn sammen for første gang siden 1980, med sin gamle kassettopptaker

foran Psalter Lane Art College. Stedet der de fikk sin debut, den 12. juni 1978.

Programmet tok for seg musikkmiljøet i Sheffield rundt 1980, og historien om The Human League. Programleder var Marc Almond, som var en stor fan av Human League, og som på starten av 80-tallet hadde stor suksess med synthbandet Soft Cell.

Susanne, Philip, Joanne og Jo Callis tilbake på gamle trakter i 1999.

I 1999 fikk Philip sjansen til å opptre på Top of the Pops igjen. Men ikke med Human League. Istedet var det et samarbeid med Sheffield bandet All Seeing I som resulterte i topp 30 hiten "1st man in Space". Låta var skrevet av en annen Sheffield musiker: Jarvis Cocker fra Pulp. Joanne og Susanne koret på låta.

Philip opptrådte også på Reading festivalen sammen med All Seeing I, der de framførte "1st man in Space". Oakey spilte også inn noen coverversjoner av kjente låter med bruk av synthesizer, som var tilgjengelig på All Seeing Is hjemmeside.

Philip Oakey på Top of the Pops sammen med All Seeing I.

Det ble ikke gjennomført noen turne i 1999. I stedet opptrådte de på ulike festivaler. Slik som homsefestivalene Mardi Gras festival og G.A.Y. festival (begge London). Og Privilege i Ibiza. De var også gjester i flere TV program.

15. januar 2000 opptrådte Human League på G.A.Y. Astoria i London. Og det var bortimot det eneste de gjorde seg bemerket for i det første året av det nye årtusenet. Samme år fikk de platekontrakt med det lille plateselskapet Papillon records. Papillon var et underselskap av Chrysalis. Noe som gjorde at Philip og co. kunne intensivere arbeidet med den nye plata.

I mai 2000 traff Susanne en Mark Gayle på nattklubb i Sheffield. Og som den impulsive personen hun er, valgte hun å gifte seg med ham to måneder senere, hos Byfogden. Den eneste som fikk vite om det var Joanne. Ikke engang foreldrene hennes visste om det. Susanne: "I married my husband, Mark, just two months after meeting him in a Sheffield nightclub. We didn't even tell our parents, and went off to a registry office to get married in secret in July 2000. The only person I told was Joanne Catherall. I rang her the night before and she just said, "I always knew you would do something like this. My mum and dad went absolutely ballistic"

Susanne tok som nevnt Gayle som etternavn, samtidig som hun  tok i bruk dåpsnavnet Susan Ann. Dessverre varte ekteskapet kun i 10 måneder, noe hun tok tungt. Og i 2007 tok hun tilbake Sulley navnet. Susanne bor idag i en treroms leilighet i en blokk i Sheffield.

Tiden mellom april 2000 og april 2001 brukte Human League i sitt eget studio, der de spilte inn låter til sitt neste album, kalt "Secrets". Også Temple of Stress studio ble brukt. Som produsent hadde de fått med seg Joy aka Dave Clayton (og Kerry Q). Som tidligere hadde vært med på album med kjente artister som Depeche Mode, Pet Shop Boys, Kraftwerk, Massive Attack, Bomb the Bass, David Bowie, Simply Red, ABC, U2 og Paul McCartney. Også den kjente produsenten Dave Bascombe (Depeche Mode: "Music for the Masses")bidro på plata.

Neil Sutton og David Beevers var med innspillingen, men de ble ikke kreditert som medlemmer av The Human League i innercoveret.

"Secrets".

Alle låtene på "Secrets" var skrevet av Philip og Neil Sutton. Enten sammen, eller hver for seg. Av de 16 sporene var hele 7 av dem instrumentaler, noe som bidro til å gi plata et kjølig, industrielt lydbilde. Ikke ulikt Depeche Modes "Ultra", som Dave Clayton hadde vært med og laget. Instrumentalene var merket i svart, mens de vokale låtene var merket i blått, på baksiden av CD coveret. Høydepunkt på plata var "All I Ever Wanted" "Love Me Madly?" "Never Give Your Heart" "Liar" og "Reflections".

På denne tiden hadde også Philip tilbrakt endel på Gatechrasher 1 i Sheffield, der trancemusikk ble spilt i en nedlagt fabrikk for danseglad ungdom, noe som inspirerte ham. Philip: "“They don’t even remember who they came with. In the toilets they can’t recognise themselves when they look in the mirrors. It really is a place where you can get lost."

"Secrets" var også ment å gjenspeile bandets 25 årige karriere. Med inspirasjon fra album som "Travelogue", "Dare" og "Octopus".

I juni 2001 ble den "Dare" inspirerte "All I ever wanted" gitt ut som førstesingel fra "Secrets". Og til tross for at det var en fengende låt, nådde den ikke høyere enn 47. plass i Storbritannia. Noe av årsaken til det var at Papillon records på den tiden var iferd med gå konkurs, og ikke hadde midler til å promotere singelen skikkelig. Likefullt satte selskapet inn en annonse i avisen The Sun, med overskriften Don't you want them?". Som svar på radiostasjonenes manglende vilje til å spille den nye singelen. Også problemer med distribueringen gjorde at mange av de som ønsket å kjøpe singelen, ikke fikk tak i den.

Positivt var det at de fikk muligheten til å promotere singelen gjennom en opptreden på Top of the Pops 2 på BBC.

 

"All I ever Wanted"	Don't you want them?

6. august 2001 ble "Secrets" lagt ut for salg.  I en tid da elektromusikk pånytt var i skuddet. Med franske band som Air, Deep forest og Daft Punk. Philip: "I think young people who listen to bands like Daft Punk can relate to our music. The electronic sound has developed in many ways, but I think part of what you hear today began with what we were doing when we first started out."

Albumet fikk god kritikk i The Gurdian: "Simply brilliant", The Sunday Times, Q Magazine, Uncut og Dotmusic.com for sitt elektroniske lydbilde, som minnet mye om The Human League fra rundt 1980. Plata kom også i en pen innpakning, med et stilfullt bilde av Oakey og jentene.

"Secrets" nådde ikke høyere enn 42. plass i Storbritannia. Noe som var en stor nedtur for bandet. Ikke minst ettersom de selv følte at de hadde laget en god plate. Oakey: "I like the album. It represents our best working experience so far." Litt av problemet var at de britiske radiostasjonene ikke ønsket å spille låter fra plata. Susanne: "Radio 1 won't play it and Radio 2 thinks we're too avant-garde."

I et intervju med Susanne i 2003 fortalte hun at det dårlige salget av plata bidro til at de tre vurderte å oppløse The Human League.

Like etterpå ble Papillon records lagt ned. Chrysalis hadde da mulighet til å ta over avtalen med Human League. Istedet fikk de beskjeden de etterhvert var vant med å få.. 

Mens plateselskapene ikke ville ha dem, var det nok av elektroband der ute som elsket The Human League. I 2001 ble det derfor gitt ut en tributeplate til bandet, kalt "Reproductions" hvor bandets karriere på plate var representert, fra "Being Boiled" (Garlands) til "Stay with me tonight" (Stars). Høydepunktet var Ladytrons versjon av "Open your heart".

Sommeren 2001 opptrådte Human League på festivaler i London, Bristol, Wien, Køln, Ratzersdorf, München, Hamburg og Amsterdam. 25. november dro de ut på en "Secrets tour" med start i Basingstoke, England. Før jul rakk de å gjøre 14 konserter i Storbritannia. Turneen ble en suksess, med unntak av konserten på Ardwick apollo i Manchester den 3. desember, da strømmen gikk. Og som synthband var det ikke mye de hadde å stille opp med uten strøm. "Unplugged" har aldri vært Human Leagues greie. Panikken grep Philip som ikke visste hva han skulle gjøre. Han ble reddet av gitaristen og hobby komikeren Russell Dennett, som tok mikrofonen og begynte å synge julesanger. Og ikke lenge etter sang hele salen med.

Nye medlemmer på scenen var trommeslageren Errol Rollins og gitaristen Nick Burke. Sistnevnte var bare 21 år gammel, noe som dro ned snittalderen i bandet drastisk. I god Human League ånd ble han omskolert fra gitar til synth. Oakey hadde oppdaget ham da han så ham opptre i hjembyen Sheffield. The Human League var med dette utvidet til et band bestående av 7 medlemmer, noe som gjorde at de skapte et langt fyldigere lydbilde på scenen.

Nick Burke

De neste årene valgte Philip og co. å fokusere på turnevirksomhet i stedet for plateinnspillinger. Årsaken var den lunkne interessen til bandet hos plateselskapene, og det faktum at liveopptredener ga høyere inntekter enn platesalget. Philip: "We make a lot more money from operating live."

Nyttårsaften 2001 opptrådte de på "New years eve Bubble Party" på Phoenix hotel i San Francisco, U.S.A. Våren og sommeren 2002 gjorde de flere enkeltkonserter i England og mellom-Europa. 

I desember 2002 gjorde de 9 konserter i England som en del av retroturneen "Here & Now". Her blåste de støvet av "Toyota city" fra 1978. Andre band som deltok på turneen var Kim Wilde, Five Star, Altered Images, Dollar, The Belle Stars og Visage.

Sommeren 2003 opptråde Human League på flere festivaler. Bl.a. Midtfyn festivalen i Danmark. I august dro de ut på en "Axis of pop tour" i U.S.A. med 18 konserter. Med start i Washington DC.

I 2003 ble Philip kjæreste med 31år gamle Mia som jobbet innen data for British Telecom. Hun delte hans interesse for arkeologi og snorkling. Oakey har tilbrakt flere av sine ferier i Egypt. Oakey hevdet at hun brakte en moralsk dimensjon inn i hans liv, hva han nå mente med det. Første gang de to møttes var hun ikke veldig imponert over at han var sanger i det store 80-talls bandet The Human League: "Are you the bloke out of that group?" Hvorpå hun begynte å le.

I mars 2003 fikk som nevnt Richard X en topp 3 hit i Storbritannia med "Being Nobody" (hvor "Being Boiled" var samplet). I august 2003 fikk han nok en topp 10 hit med "Finest dreams", som inneholdt samplinger fra "The Things That dreams Are Made Of". Richard Philips, som han egentlig heter, er en venn av Philip Oakey, og var med utarbeidelsen av albumet "The Golden hour of the future". Det var også på hans selskap Black Melody label at den plata ble gitt ut. Philip har bare positivt ting å si om sin venn: "I do I listen to his stuff and I really enjoy it. He’s an artist who’s making the most of the technology of today. Then again, I’m not likely to judge him harshly because I know him and he’s also a really nice person."

Richard X bidro til å skape blest om The Human League på 2000-tallet.

I september ble den doble samleplaten "The Very best of Human League " gitt ut. CD 1 bestod av 17 låter, der de bl.a. hadde funnet plass til "Empire state human". Mens CD 2 bestod av ulike remixer. Det var Virgin records som stod bak utgivelsen. I Storbritannia ble det  24. plass, noe som viste at det fortsatt var interesse for bandet. Det ble også gitt ut en DVD kalt  "The Very best of Human League ". Med årene har det blitt gitt ut en lang rekke samleplater med Human League.

Samleplata ble fulgt opp med en "Very best of tour" med 15 konserter i England. Før det hadde vært ute på en "Here & Now tour" i Australia, sammen med Kim Wilde, Paul Young, Belinda Carlisle, Go West, Mondo Rock og 1927. I forkant av turneen i Australia hadde Philip bestemt seg for å være hyggelig til de andre artistene. Noe han ifølge ham selv ikke var på 80-tallet, da bandene i større grad var rivaler. Men det endte med at han nesten ikke så de andre, da han og jentene var alt for opptatt med på legge på sminke på rommet før konsertene, til at de hadde tid til å treffe Paul Young og co. Philip: "We were horrendously competitive in the old days. So the last Here & Now I was determined to be very nice. But we really didn't coincide because we are at the hotel putting our make-up on and then we rush over and rush on stage, so we hardly ever see the other acts."

Siste konsert på "Very best of tour" ble gjort 19. desember 2003, i The Dome, Brighton. Konserten ble filmet, og gitt ut som DVD i november 2004, kalt "Live at the Dome". DVDen inneholdt også intervjuer med Philip, Susanne og Joanne i deres eget Human League studio. Selskapet Snapper Music kjøpte rettighetene til CD utgivelsen av konserten, som ble gitt ut som dobbel CD i juli 2005.

Under konserten i Brighton opplevde Philip å skli på det glatte scenegulvet og falle i bakken. Noe han aldri hadde gjort i løpet av sine år som artist. Han følte hvordan publikum lurte på om han i det hele tatt ville klare å komme seg på bena igjen: "I skidded and sprawled on the floor. I was pretty thin at the time and when I looked up I could see the audience thinking, 'Oh, that poor old man, I hope he's not hurt himself, I hope he can get up'."

Human Leagues live DVD "Live at the Dome".

Først i desember 2003 ble den 2. singelen fra "Secrets" albumet gitt ut, med "Love med madly?". Singelen ble gitt ut på det nederlandske selskapet Nukove records, og hovedsaklig gitt ut i mellom-Europa. Foranledningen til den litt merkelige singelutgivelsen, var at Philip Oakey hadde møtt den nederlandske forretningsmannen og platestudio eieren Michiel van Bokhorst i 2001. Oakey hadde da beklaget seg over at "Love med madly?" ikke ble gitt ut som singel, noe han mente den burde blitt. I 2001 og 2002 ble det laget flere remixer av Human Leagues låter i Van Bokhorst studio som slo an i Nederland, så da syntes han det var på sin plass å etterkomme Oakeys ønske, og få plata gitt ut. Van Bokhorst: "It was released for the satisfaction of working with the Human League and releasing a great record."

I 2004 fikk The Human League tildelt prisen Q award for sin innovasjon innen lyd. Det var den store musikkavisen Q magazine som stod bak utdelingen.

Andy Fletcher fra Depeche Mode skrev i et turneprogram at de tre første platene til League betydde mye for Depeche Modes lydbilde. De var forbildene deres. Kjente navn som Madonna og Moby har begge nevnt Human League som musikalske inspiratorer, i sin ungdom. Philip: "Madonna said we inspired her music, which is a big compliment." Moby har gått så langt som å si at bandet forandret hans liv. Synthbandet Ladytron har i flere intervjuer poengert at "Reproduction", "Travelogue" og "Dare" er blant de viktigste popalbumene som er laget.

Det er ikke all bruk av låtene deres i kommersiell sammenheng som har gitt dem royalties inntekter. I 2004 ble de spurt om lov til å bruke "Don't You Want Me" i en reklame for Fiat biler. De sa nei til tilbudet, da de ikke likte at musikken deres ble brukt på den måten. Men det endte bare med at Fiat fikk noen andre til å spille de kjente synthriffene fra låta. Også deler av teksten i "Don't You Want Me" ble brukt i reklamen. Uten at Human League fikk en krone som kompensasjon. Det ble rettssak ut av det, som kostet bandet over 100.000 kroner. Dessverre hadde ikke retten forståelse for deres syn, noe som ble en nedtur.  Susanne: "It nearly bankrupted us at one stage. We went through litigation to try and stop them using it, but in reality we were throwing tens of thousands of pounds down the drain. There was nothing we could do. Now even if we wanted we can't ever use the song again for advertising purposes because it is identified with one particular brand."

2004 var ellers et rolig år, der bandet fikk mest oppmerksomhet for Philips uttalelse om at han hade piercet penisen sin. Philip: "Yes, I have a Prince Albert ring. I had it done about six years ago. It didn’t hurt too much . . . when I pierced my ear it hurt more. I sometimes stand next to people in pubs covered in piercings and think, 'Yeah, you’ve got hundreds, but I’ve got the good one'."

Sommeren 2004 opptrådte Human League (som vanlig) på festivaler rundt om. I mai fikk sør-amerikanerne sjansen til å se Human League opptre live for første gang, da de besøkte Santiago, Chile og Buenos Aires, Argentina. Også i Sør-Afrika gjorde de to konserter.

I et intervju med BBC i 2004 fortalte Susanne at jentene trente på treningsstudio 5 ganger i uken. Og når de var ute på turne sørget manager Simon Watson for at de bodde på hotell med treningsrom eller svømmehall. Noe hun mente var helt nødvendig nå som de begge hadde passert 40, og fortsatt skulle se attraktiv ut på scenen. Susanne: "yeah I do work hard at it and I think as you get older you have to look after yourself."

To bilder av Susanne Sulley tatt i 2007.

I november og desember gjorde de 20 konserter i England, som endel av deres "Winter tour". I 2005 gjorde de enkeltkonserter i bl.a. Istanbul, Brüssel, Leipzig, Barcelona, Beograd, London, Dubai, Bahrain og Sao Paolo. 4. september opptrådte de på elektrofestivalen i Stradbally Hall, i Irland. Her var også tyske Kraftwerk blant artistene som opptrådte. Noe Philip og jentene satte pris på: "It was great to be part of a festival that Kraftwerk were playing."

I desember gjorde de en mindre turne i England, kalt "Synth tour".

Konsertvirksomheten fortsatte inn i 2006, med enkeltkonserter i England og Danmark. I september gjorde de 10 konserter i U.S.A. Der 3 av dem var på Red devil lounge i San Francisco. Høydepunktet på turneen var da de opptrådte foran hele 18.000 mennesker på Hollywood bowl i Los Angeles. 22. september var de gjester hos Jimmy Kimmel live på TV stasjonen ABC.

I oktober 2006 ga Englands største popstjerne på 2000-tallet, Robbie Williams, ut sitt nye album "Rudebox". Og her hadde han funnet plass til en coverversjon av Human Leagues 1984 hit "Louise". Philip: "I'm so touched he would do such a nice thing as cover one of our more obscure songs."

I hjemlandet England fikk League mye oppmerksomhet i pressen i forbindelse med sin britiske turne i november og desember 2006. Den starter i Margate Winter gardens den 27. november. For å publisere at de var ute på veien satte de inn annonser i Q Magazine og Uncut. To av de største britiske musikkmagasinene. Blant låtene de spilte på turneen, var "Empire state human" fra 1979. For å skape den rette stemningen hadde Philip funnet fram til en analog moog synthesizer.

I et intervju med den engelske avisen Metro i desember 2006 fortalte Oakey at de jobbet med en ny plate, men at noen dato for utgivelse ikke var satt.

I 2007 opptrådte The Human League på flere festivaler i Europa, slik som Godiva festival i Coventry, Festival Des Oceanos i Lisboa, og  Genk on stage festival i Genk, Belgia.

1. september 2007 opptrådte på de Retrofest på Culzean castle i Carrick, Skottland. Sammen med andre 80-talls artister som Howard Jones, Kajagoogoo, Go West, Imagination, The Beat, Jimmy Somerville, Curiosity Killed the Cat, Hazel O'Connor, The Silencers, Kid Creole and the Coconuts, Nick Heyward, Hue and Cry, Tony Hadley, The Blockheads, og Four Good Men.

I juni 2007 fikk Joanne og Susanne æren av å presenterer hjembyen Sheffield på VH1s program "The nations music cities". Her fortalte de to om Sheffields mange kjente artister, slik som Pulp, Def Leppard, ABC, All seeings I, Joe Cocker, Bruce Dickinson (Iron Maiden) og Arctic Monkeys. I tillegg til å vise fram byens konsertsteder.

I desember 2007 tørket Human League støvet av sin store klassiker "Dare!" og dro ut på en mindre turne der plata ble spilt i sin helhet, til glede for fansen som har fulgt dem siden starten på 80-tallet. Og ekstra gledelig var det at de denne gangen fant veien til Norge. Onsdag 19. desember 2007 opptrådte de på Rockefeller i Oslo. Konserten som var endel av deres "Dare! tour" markerte også at det i 2007 var 30 år siden bandet ble dannet i Sheffield (1977).

Mange var skeptisk til om Human League anno 2007 evnet å framføre materialet fra "Dare!" på en troverdig måte. Men selv om Philip Oakey hadde rukket å bli 52 år, var det ingenting å si på stemmen og engasjementet på scenen. Han sang klassikere som "Do or die" og "Don't You Want Me" like selvsikkert og bra som han gjorde det i 1981. Og med dyktige musikere som Neil Sutton, Nic Burke og David Beevers ble også kompet slik fansen husket det fra "Dare!" albumet. Rob Barton hadde kommet inn som trommeslager ettersom Erroll Rollins hadde sluttet i bandet. På 2000-tallet valgte bandet å framføre alle låtene live uten ferdiginnspilt komp.

Susanne Sulley og Joanne Catherall hadde heller ikke glemt dansestegene fra 80-tallet, selv om det var noe naivt og keitete over det. Med sine lysbilder ga Philip Adrian Wright sceneshowet til Human League en ny dimensjon da han ble med i bandet i 1978. Og dette elementet ble også flittig brukt under konserten på Rockefeller.

Philip Oakey og Susanne Sulley under konserten i Oslo. Bak Susanne kan man se at lysbildene

bandet engang gjorde seg bemerket med, igjen var tilbake (Foto og copyright: Marcus Ramberg).

Som ventet ble "Dare!" framført i sin helhet først, før de gikk over i en Greatest hits del, med låter som "Mirror Man" og "Being Boiled". Konserten ble avrundet med storhiten "Together in electric dreams".

Med seg på scenen hadde Human League Nick Burke, Neil Sutton

og David Beevers (Foto og copyright: Marcus Ramberg).

Før Human League gikk på scenen hadde Paul Humphreys og Claudia Brücken i OneTwo underholdt de frammøtte med sin stilfulle synthpop. De som var interessert i synthmusikk på 80-tallet ville nok huske dem som medlemmer av henholdsvis Propaganda og Orchestral manoeuvres in the dark.

The Human League framstod som vitalt og spennende i 2007, noe som skapte ekstra forventinger til en ny plate som bandet håper å få gitt ut. Philip: "I've started doing some new stuff but I don't really know what I'm going to do with it."

Men om det ikke blir noen plateutgivelse med det første, er det ikke sikkert at Philip blir så lei seg for det. For som tidligere nevnt er det ikke der pengene ligger likevel. I et intervju med Newcastle evening Chronicle utdypet han det. Philip: "Kate Bush has just released her first album in more than a decade. I hope she realises she won't make money from CDs and records now - those days are gone. The real way to make money these days is by having your music in adverts, in films. Look at the likes of Fat Boy Slim and Moby." I et annet intervju viste han med all tydelighet at han satte mer pris på å bruke tiden på å opptre live, enn å spille inn plater. Philip: "I have always had respect for our fans. At the very top of my list of favourite people are those who buy tickets that say Human League on it, and second are those who buy our records.. "

I janunar 2008 ble "The Things That dreams Are Made Of", gitt ut på singel i en remix versjon. Låta som ikke ble gitt ut på singel på 80-tallet, men som de fleste mener er noe av det beste Human League noensinne ga ut. Det var Martin Rushents selskap Genetic recordings som ga ut singelen. Rushent stod også bak remix versjonen av låta. Bandet selv var ikke involvert i utgivelsen, men likefullt er den regnet som en offisiell Human League singel. Den var først og fremst beregnet på dansegulvene, og i februar 2008 nådde den 2.plass på de britiske dance listene. Også bandet selv har gjennom årene omarbeidet den opprinnelige versjonen, mye takket være innspill fra bandets nyere medlemmer David Beevers, Neil Sutton og Nic Burke.

"The Things That dreams Are Made Of" ble omsider gitt ut på singel i 2008, i en mer tidsriktig versjon.

I juli 2008 opptrådte Human League på Perfect day festival i Wiltshire, Lovebox festival i London, og Bestival på Isle of Wight. I august 2008 var det igjen tid for en retroturne, da Human League sammen med artister som ABC, Naked Eyes, A Flock of seagulls, og Belinda Carlisle gjorde 20 konserter i U.S.A.

Den vellykkede "Dare" turneen fra 2007 fikk en oppfølger i 2008, da Human League og Sheffield bandene ABC, Heaven 17, gjorde 10 konserter i Storbritannia. Turneen som fikk det passende navnet "Steel city tour", startet 30. november i Glasgow, Skottland. Dette var den 6. britiske juleturneen på rad for Human League.

Heaven 17 stilte uten Ian Craig Marsh, da Martyn Ware ikke har hørt fra ham siden 2005. Noe som igjen førte til folk begynte å prate om muligheten for et samarbeid mellom Philip Oakey og Martyn Ware. Noe sistnevnte ikke har stilt seg negativ til.

Martin Fry (ABC) sammen med Joanne Catherall, Philip Oakey, Susanne Sulley

(Human League) og Martyn Ware, Glenn Gregory (Heaven 17).

I mai 2090 opptrådte The Human League på Newcastle/Gateshead Evolution festival. Og i november opptrådte de på araberstaten Dubais første musikkfestival, kalt Dubai Sound City.

Sommeren 2008 kunne flere nettsteder forteller at Human League var i studio for å spille inn et nytt album. 6 låter var allerede spilt inn, og den var muligens ute i butikkene høsten 2008. I et intervju i oktober kunne Oakey og Joanne Catherall fortelle at plata bortimot var klar, men at de manglet et plateselskap å gi ut plata på. Joanne Catherall: "Vi er alle veldig klare for å få ut den nye musikken vår, men vårt eneste problem er at den tradisjonelle metoden for å gi ut musikk ikke lenger er mulig for oss."

I juni 2010 var plata fortsatt ikke gitt ut, men bandet var fortsatt positiv til at snart ville skje. I desember 2009 hadde skrevet kontrakt med plateselskapet Wall of Sound. Samtidig annonserte de at kom til å dra ut på en britisk turne i november og desember 2010, med 16 konserter. Og for første gang på 10 år kom de til å presentere nytt materiale i løpet av turneen.

På denne tiden var de representert av Sidewinder Management Ltd.

I mars 2010 stilte Philip Oakey opp i et TV program sammen med Martyn Ware og Glenn Gregory, der de snakket ut om tiden rundt bruddet i 1980, da The Human League ble splittet i to band. 

Martyn Ware og Philip Oakey i 2010

 I mars 2011 overrasket The Human League fansen og andre med å lansere et nytt studioalbum - det 9. i rekken (10 om man tar med "Fascination"), og det første på 10 år. Albumet som fikk navnet "Credo" ble gitt ut 21. mars 2011. 

"Credo" ble det første studioalbumet på 10 år fra The Human League.

Plata var spilt inn i Human Leagues eget studio, med Dean Honer (All Seeing I) og Jarrod Gosling (I Monster) som produsenter - to musikere som begge var fra Sheffield.

Plata fik gjennomgående hyggelig omtale i musikkpressen, og den solgte brukbart i Storbritannia, med 44. plass på albumlisten. Som singler fra albumet ble "Night People", "Never let me Go", og "Egomaniac" gitt ut. "Credo" ble også gitt ut på vinyl - som dobbel-LP - i juli 2011.

Joanne, Philip og Susanne i 2011

Mindre hyggelig var det at Martin Rushent døde 4. juni 2011 - 62 år gammel. Rushent var som nevnt mannen som skal ha mye av æren for at "Dare" ble en av 80-tallets store klassikere, med sitt stilrene lydbilde. Sist gang han arbeidet med Oakey og co. var i forbindelse med "Romantic?" fra 1990, og etter det tok han seg en pause fra musikkbransjen som varte fram til 2005.

Martin Rushent, 1948-2011.

På det tidspunktet han døde var Rushent opptatt med å spille inn en ny versjon av "Dare", i forbindelse med 30 års jubileet for utgivelsen av albumet - med bruk av tradisjonelle instrumenter i stedet for synthesizere. Om den nye utgaven av "Dare" likevel vil bli gitt ut vil tiden vise.

I 2012 var Oakey og damene ute på nok en turne, denne gang kalt "XXXV Tour" i Europa og Storbritannia, for å markere at det var gått 35 år siden The Human League ble startet.

I 2014 kom The Human League høyt opp på den britiske singellisten igjen, da 1981-klassikeren "Don't You Want Me" nådde 19. plass. På den skotske singellisten gikk den helt til topps. Hovedårsaken til det var at det skotske fotballaget Aberdeen i lengre tid hadde gjort låta til sin fotballsang. Og etter en seier i den skotske cupen, og en kampanje på sosiale medier, tok det helt av med interessen for "Don't You Want Me". Suksessen ble også knyttet til Jo Callis som var med og skrev låta, og som nå bor i Skottland.

I 2016 var The Human League igjen ute på turne, denne gang kalt "A Very British Synthesizer Group European and UK tour". Og blant byene som fikk besøk av Philip og damene var Oslo. 14. november 2016 stod de på scenen på Rockefeller - til stor glede for 80-talls nostalgikere og elektrofriker. 

Philip Oakey på scenen på Rockefeller. Foto: Terje Dokken og Musikknyheter.no (link)

I forbindelse med turneen ble det også gitt ut en ny plate, kalt "A Very British Synthesizer Group". Over 3 CDer og en DVD fikk fansen presentert både kjente låter, rariteter, og kjente låter presentert i demoversjoner (med de navnene de hadde i starten av prosessen). Og det var låter der som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Versjonen med 3 CDer og en DVD kostet rundt 1300.- så de fleste som kjøpte plata nøyde seg nok med 2 CD-versjonen.

 "A Very British Synthesizer Group" var en spennende plate for de som har fulgt League i mange år.

Turnevirksomheten fortsatte inn i 2017. I februar gjorde de flere konserter på Lincolnshire Showground, sammen med artister som Marc Almond og Blancmange.

På sommeren opptrådte de på flere festivaler. Likefullt ble året et av de roligste i historien om Human League. Årsaken var at Philip Oakey plutselig ble syk i forkant av en opptreden på the Lytham Green festival, i august 2017, noe som førte til at de måtte kansellere konserten. I etterkant sendte bandet ut denne pressemeldingen:

"Firstly we need to thank you our fans and most specifically the fans who were at the Lytham Festival, we hugely appreciate the understanding and compassion you have shown us and we are very sorry we were unable to perform for you last night. That was the first time in the bands entire career that we have had to cancel a show because of illness and it was not something we were at all happy to do, but we had no choice."

Først i november var Human League ute på veien igjen, med en turne i Australia og New Zealand. Som var oppvarmingsband hadde de australske Pseudo Echo, som hadde en viss suksess på 80-tallet. Turneen het "Red Live", og fortsatte inn i 2018, noe som bl.a. brakte dem til U.S.A. og Mexico.

På deler av turneen hadde de med seg Midge Ure And Band som oppvarminsband.

"Red Live 2018"

10. november fant de pånytt veien til Norge og Rockefeller, til gledes for bandets mange norske fans. Igjen ble det en flott konsert med godt oppmøte der folk fikk presentert en hitparade av det beste bandet har gitt ut på plate gjennom årene. Med hovedvekt på "Dare" og låtene som har vært inne på topp 10 i Storbritannia. I tillegg til "Don't You Want Me" (lydlink:) var det "The Lebanon", "Sound Of The Crowd" og "Love Action" (lydlink:) som fungerte best live, og som fikk best mottagelse fra publikum. 

Det var et tøft sceneshow Human League presenterte på Rockefeller, med fokus på 80-talls retropreg.

55 år gamle Susan Ann Sunley strålte på scenen og imponerte med sin sang og eleganse, mens Philip fysisk var en skygge av seg selv, men med en stemme som fortsatt holdt mål. En gigantisk storskjerm som dekket sceneveggen bidro til å skape en flot visuell atmosfære, med flotte digitale bilder - mange med inspirasjon fra 80-tallet.

Susan og Philip framførte "Human" på en stilfull måte.

I tillegg til Susan, Philip og Joanne bestod bandet av trommeslager Robert Barton (som hadde vært med på plate og live siden 2003), og Nick og Ben som nye keyboardister. Som oppvarminsband hadde de fått med seg britiske Shelter, som tidligere hadde vært oppvarminsband for Erasure.

Musikerne Human League hadde med seg på turneen og konserten i Oslo.

Etter konserten var det "Human League Afterparty" på The Altern80s Club som ligger like ved Rockefeller, der folk kunne danse til Human League og andre 80-talls hits.

Etter konserten i Oslo fortsatte Human League-turneen i England, med konserter fram til jul.

Studioalbum

Singelutgivelser