Jeg kjøpte ikke plata før en klassekamerat av meg kom fra byen og fortalte at han hadde sett den til 25 kr.- Vi gikk derfor tilbake!! til byen og kjøpte plata, og så hjem igjen! Jeg var veldig fornøyd med kjøpet da. For plata ble spilt mye i tiden etter det, og tatt fram gang på gang de neste tiåra.

Det som er så bra med plata, er som jeg tidligere har lagt vekt på, nemlig stemningen. Den er kald og litt monoton. Sånn som synth musikk fra denne tiden gjerne var. Men selv om stemningen er kald, varmer de gode melodiene. Dette er først og fremst godt håndverk. Klassikerne kommer som perler på en tråd her, med "Don`t you Want me", "Do or Die", "Sound of the Crowd", "The things that dreams are made of". Det er rett og slett ingen svake låter på dette albumet. Alle har sine kvaliteter. De er egnet både for dansegulvet, og for lytting hjemme på gutterommet. Ennå idag rangerer jeg "Dare" blant de 10 beste albumene jeg har. 

Plata gjorde så sterkt inntrykk at jeg var "dømt" til å være Human League fan resten av livet. Dømt er et ord jeg bruker, da det ikke var alt som fulgte i årene etter som var like bra. Men det startet flott med EPèn "Fascination", som hadde like sterke låter som "Dare". Men med et mer kommersielt lydbilde. Låter som "Mirror Man", "Fascination", "I love you too much" og "Hard times" var veldig fengende, og de ble spilt mye.

"Hysteria" var en vanskelig plate. For man hørte med en gang at dette var flere nivå under kvalitetene til "Dare". Den hadde heller ikke samme helhet som "Dare". Men låter som "I`m coming Back", "Life on your Own", "Louise" og "The Lebanon" ble likevel gjengangere på platetallerkenen. På samme tid laget League låta "Together in electric dreams" sammen med Giorgio Moroder. Og den ble raskt en av mine absolutte favorittlåter. Den er nok blant mine mest spilte låter. 

Så gikk det igjen noen år uten at vi hørte noe fra League. Og så kom bastarden "Crash". "Human" var uvant, men likevel en flott låt på høyde med det beste League hadde laget. Men resten av plata var ikke egnet til å glede en Human League fan. Det virket som de vendte ryggen til fansen for å tekkes et amerikansk R&B publikum. 

Jeg kunne heldigvis heller glede meg over album som "Love and Dacing" (remixer), og "Travelogue", som ble anskaffet på den tiden. Sistnevnte er et flott album, og det som kommer nærmest "Dare" i kvalitet. Med en enda hardere synthlyd og med flotte låter. Særlig versjonen av "Being Boiled" fungerer perfekt her. "Reproduction" som jeg skaffet meg litt senere ble alt for eksperimentell for meg. 

Og så gikk det 4 år før "Romantic?" kom ut. Og da var Human League blitt et mer perifert band for meg. Plata ble kjøpt inn på et senere tidspunkt, uten at den klarte å fenge meg noe særlig. I senere år har jeg fått sansen for en låt som "Soundtrack to a Generation" som minner meg om Men without Hats. Et annet av mine favorittband. 

Jeg syntes det var morsomt og fortjent da Human League fikk et flott comeback med den fine låta "Tell me When" i 1995. At albumet ikke holdt samme nivå, var en annen ting. Den var likevel bra nok til at den ble spilt endel. Mer pop orientert, og med fengende låter.

Etter det har de gitt ut en grei elektroplate i Secrets" fra 2001. Og ellers brukt tiden til å lete etter folk som husker dem fra 80-tallet, noe det heldigvis er mange av. For som liveband er Philip og jentene fortsatt et hyggelig syn.