|
Som liten gutt
rundt 1980 så jeg opp til de store gutta i nabolaget. Og de
store gutta likte pønk, eller new wave som det vel egentlig het
på den tiden. Og blant de mange bandene de likte var
The Police
et av de mest populære. Dette var på den tiden
"Regatta
de Blanc"
gjorde seg gjeldende. En av mine beste kamerater
hadde den i samlingen sin. Og vi spilte den ofte. Senere kom han
hjem fra England med
"Ghost in the Machine"
og
"Dare"
med
The Human League. Begge platene var fascinerende og
spennende.
Min første Police plate ble, som for så mange andre på denne tiden "Synchronicity" fra 1983. Og den ble naturlig nok mye spilt, da jeg syntes det var en veldig bra plate med "Every Breath you Take" som det store høydepunktet. Akkurat den låta ble spilt om og igjen på den tiden. Ennå idag regner jeg den som en av de beste låtene som noen gang er laget. Akkurat da både min og mange andres interesse for bandet var iferd med å ta av, valgte de å gi seg. Istedet ble vi "nødt" til å følge solokarrieren til Sting. En karriere som inneholdt mange fine plater. Men det ble mer voksenpop, og uten like sterkt særpreg og glede som det musikken til The Police hadde. Muligens ville en evt. ny plate fra The Police rundt 1986 ha fortont seg som en langt mer triviell opplevelse enn de rundt 1980. Slik at det kanskje var like greit at de ga seg, slik at de gode minnene om bandet ikke ble ødelagt av en middelmådig utgivelse. Utover 90 - tallet kjøpte jeg inn platene til The Police på CD, samt en del andre rariteter. Men "Synchronicity" har jeg fortsatt kun på vinyl. Noe jeg egentlig synes er helt greit. Følelsen av nostalgi blir sterkere på den måten. Jeg har også kjøpt de fleste av soloplatene til Sting og Andy Summers. Men de har blitt spilt langt sjeldnere enn Police platene. Låta "Love is the strangest way" er en av få virkelig gode låter av Summers som soloartist. Ellers finner man stadig nye låter å bli glad i hver gang man setter på en Police plate. Noe jeg fortsatt ofte gjør. |