Douglas Payne: Født 14. november 1972 Glasgow, Skottland

Andrew Dunlop: Født 16. mars 1972, Lenzie, East Dunbartonshire, Skottland

Neil Primrose: Født 20. februar 1972, Cumbernauld, Glasgow, Skottland

På 90-tallet dukket det i Storbritannia opp mange gitarband som utmerket seg med stor spilleglede og dyktige låtskrivere. Band som hentet inspirasjon fra gitar tradisjonen som hadde eksistert i britisk rock siden 60-tallet, slik som The Kinks, The Beatles og The Rolling Stones. På 80-tallet hadde den vært skjøvet litt i bakgrunnen, med unntak for gitarband som The Smiths, The Alarm, James, og australske Crowded House. Men på 90-tallet var det igjen svært populært med gitarrock, gjerne kalt britpop. Oasis, Suede, Blur, og Kula Shaker var de mest markante bandene i første halvdel av 90-tallet. Mens 2. halvdel ble dominert av band som Ocean Colour Scene, Cast og Travis. 

Tradisjonelt har slike band vært å anse som erkebritisk, og derfor ikke vært like interessant for resten av Europa og U.S.A. Men Travis har vært et unntak. Gjennom sitt vinnende vesen, og fengende melodier har de klart å fengsle langt utenfor de britiske grenser. Ikke minst her i Norge hvor albumet "The Invisible Band" ble en stor suksess med 5 uker på toppen av VG-lista. Der hvor Oasis og Liam Gallagher framstod som prototypen på arrogante engelskmenn, har Francis Healy og Travis hele tiden vært høflige og jordnære mennesker. Noe de som gode skotter setter sin stolthet i å være.

Douglas Payne	Francis Healy	Andrew Dunlop	Neil Primose

Bandet ble dannet i Glasgow, Skottland i 1991 da Francis Healy, Dougie Payne og Andy Dunlop møttes på Glasgow kunstskole hvor de var elever. De ble kjent med hverandre på malestua og på sosiale treff arrangert av skolen. Fedrene til Dougie og Andy var gamle venner, uten at Andy og Dougie visste det da de ble kjent. 

Sanger Fran Healy var født i England, men vokste opp i Glasgow da han flyttet med moren tilbake til Skottland etter at foreldrene hans ble skilt. Faren var voldelig mot moren, noe som gjør at Francis nekter å ha kontakt med faren enda i dag. Han fikk sin første gitar som 13 åring, inspirert  av "Pretty woman" med Roy Orbison som han hadde sett på TV. På skolen fikk han skryt for sangstemmen sin, men han gjorde ikke mer ut av det i oppveksten. Bla. var det først da han traff de andre medlemmene av Travis at han fattet interesse for låtskriving.

Neil Primrose, det 4. medlemmet av det som senere kom til å bli Travis, jobbet på denne tiden i en bar kalt Horse shoe. Han spilte i et band kalt Running Red, hvor også Andrew Dunlop var med. Da Fran kom innom baren hans en dag, spurte Neil ham om han ville bli med i hans nye band kalt Glass Onion (etter en Beatles låt) hvor Andrew allerede var blitt gitarist. Neil slo til, og dermed var tre av de 4 framtidige Travis medlemmene samlet i et band. "Uheldigvis" bestod Glass Onion også av et brødrepar hvor ingen av dem het Dougie Payne. Derimot het de Chris og Geoff Martyn, og sammen ga de i 1993 ut EPen "The Glass Onion". Plata inneholdt låtene "Dream On", "The Day Before," "Free Soul" og "Whenever She Comes Round". Det ble kun laget 500 eksemplarer av EPen, noe som gjør den svært verdifull i dag.

EPen "Glass Onion".

Besetningen endret seg da de fikk en telefon fra Andy McDonald i selskapet Go! Discs MD med beskjed om å finne seg en ny bassist, og komme seg ned til London så raskt som mulig. Fran tok da med seg en bassgitar til kameraten Dougie med beskjed om at han var skapt til å spille bass i et rockeband. Dougie var skeptisk ettersom han aldri hadde spilt bassgitar før, men etter litt overtalelse og et to ukers intensivkurs på soverommet ble han med likevel. Sin første opptreden sammen gjorde de 4 i 2. etasjen av Horse shoe bar i Glasgow.

Den musikalske interessen ble skapt hos Dougie da han som guttunge  fikk en Led Zeppelin boks i gave av sin far.

Horse shoe bar.

Bandet skiftet navn til Travis etter figuren ved samme navn i filmen "Paris, Texas", og dro til London for å følge drømmen om å bli rockestjerner. McDonald skaffet også en manager til Travis. Bandet fikk leid seg en leilighet i Nord-London hvor de bodde de første årene. I London gjorde de sin første opptreden på Dublin Castle i Camden.

På denne tiden i 1993 vant bandet også en musikkonkurranse i Skottland der premien var en tur til New York der de skulle få møte representanter for platebransjen. Verdien på premien var 22.000 kroner. Men 2 uker før de skulle dra over ble premien trukket tilbake, og istedet gitt til en musikalsk stiftelse.

Niko Bolas (som hadde jobbet med Stones og Neil Young) hørte dem opptre på Radio Skottland, og han hørte noe i bandets musikk som tiltalte ham. For å få muligheten til å høre dem en gang til dro han til Perth der bandets neste konsert skulle være.  Healy: “He told us we were s***, took us in the studio for four days, and taught us how to play properly, like a band. He was bolshy, rude, and New York pushy. He didn't believe my lyrics and told me to write what I believed in and not tell lies. He was Mary Poppins, he sorted us out".

De fikk platekontrakt, men ikke med Go! Discs MD direkte. Istedet var det Andy McDonald personlig som stod som kontraktspart.

Men det gikk ikke så bra, så da da de i oktober 1996 ga ut sin første singel kalt "All I want to do is rock", var det på sitt eget selskap som de kalte Red Telephone Box Records. Pengene til innspillingen fikk de fra Healys mor. Singelen ble utgitt i kun 750 eksemplarer. En måned senere opptrådte bandet på TV for første gang i programmet 'Later With Jools Holland'. De gjorde også en opptreden i New York på denne tiden, og i salen var Niko Bolas, som noen år tidligere hadde vært en viktig veiviser for dem. Fra scenen dedikerte bandet "All I want to do is rock" til ham. Han ble så rørt at han begynte å gråte. 

Låta ble skrevet av Fran Healy da han besøkte øya Milport i The Firth of Clyde. Allerede før han dro ut dit var han fast bestemt på å skrive den beste låta som noengang var skrevet..

Travis' første singel.

Helt siden de dro til London, hadde Travis vært et band stadig på farten, der de opptrådte rundt om i England. Bla. som oppvarmere for Oasis og Catatonia. Dette bidro til å gjøre bandet kjent blant platekjøperne. Den neste singelen de ga ut het "U16 girls" og ble gitt ut på selskapet Independiente  i april 1997. Og den ble et slags kommersielt gjennombrudd for bandet med 40. plass på de britiske listene. Like etter ble første singelen "All I Want To Do Is Rock" gitt ut pånytt, med en 39. plass som resultat. I august ga de ut singelen "Tied to the 90's" (30. plass).

De gode singelplasseringene, alle opptredene, og gode kritikker hos musikkpressen skapte store forventninger da debutalbumet "Good Feeling" kom i september 1997. Plata var produsert av stjerneprodusenten Steve Lillywhite (U2, The Pogues, Big Country m.fl.). Den ble spilt inn i løpet av 4 dager (i Bearsville studios i Woodstock, New York), noe som ga plata et rått, intenst uttrykk. At plata ble spilt inn i Bearsville passet bandet bra, da også favoritten The Band hadde spilt inn flere av sine plater her.

Travis kan være effektive når de først kommer seg i studio.

Albumet nådde en sterk 9. plass i England. Samtlige låter på albumet var skrevet av sanger Fran Healy. Deretter dro de på en arena turne med Oasis som bidro til å gjøre dem kjent også i utlandet. 

På Brit Awads i 1998 ble bandet nominert til "årets nykommer". En pris som gikk til Stereophonics. 

De begynte deretter arbeidet med sin 2. plate kalt "The Man Who". De fikk med seg Mike Hedges (Marc Almond, The Cure, The Beautiful South, Manic Street Preachers) og Nigel Goldrich (Radiohead) som produsenter på plata. Disse fremmet et mer melankolsk, melodiøst lydbilde,  i motsetning til det rufsete lydbildet på debutplata. El. gitarene ble også tildels erstattet av akustiske gitarer. Der debutplata ble spilt inn på 4 dager, brukte de 6 måneder i 6 ulike studio for å lage denne. Først i Hedges' studio i Chateux, Frankrike, deretter i Abbey road studios i London.

Nigel Goldrich kom til å prege det lydbildet Travis fikk i de kommende årene. Og med sin bakgrunn som tekniker på Radiohead platene, har Travis til tider kunnet minne om nettopp Radiohead. Dog i en mer lystig form.

Første smakebit på den nye plata kom i mars 1999 med singelen "Writing to reach you". Og det ble umiddelbart en hit med en sterk 14. plass på de britiske singellistene. Og med det fikk de sjansen til å opptre på prestisjefylte Top of the Pops. Og nå var Travis kommet inn en god steam hvor det meste gikk oppover. Den neste singelen "Driftwood" nådde 13. plass i mai 1999. 

Travis på Top of the Pops

Albumet kom ut i juni 1999 og gikk rett til førsteplass på de britiske listene. Godt hjulpet av 3. singelen "Why does it always rain on me?". En låt som ble en av de store hitene i England det året. Med sin melankolske stemning og flotte refreng har den i årene etter blitt en favoritt på pubene og karaoke barene på linje med de de klassiske låtene til The Beatles og Elvis Presley. 

"Why does it always rain on me?" ble skrevet rett etter at de hadde spilt inn "Good Feeling". Steve Lillywhite sa til sanger og låtskriver Fran :"You've got to take a holiday, you look awful".  Healy tok det til etterretning, kikket i avisene etter den varmeste plassen ved Middelhavet, og fant ut at det var Israel. Han dro nedover, innlosjerte seg på et hotell. Og dro fra gardinene på hotellet, bare for å oppdage at det høljregnet der ute. Der og da skrev han låta som bandet i all framtid kommer til å bli husket for.

Det paradoksale var at det også regnet da de spilte inn låta i Frankrike. Og da de framførte den for første gang live på Glastonbury, regnet det... Bandet selv hevder det alltid begynner å regne når de spiller låta live utendørs. Det er nesten så de frykter for publikums reaksjon når de gang på gang tilsynelatende framprovoserer regnet.

Travis på Glastonbury i 2004. Uten at det regnet..

Også I Norge ble dette låta som gjorde at vi fikk øynene opp for de 4 skottene. Singelen nådde ikke opp, men albumet klarte en 18. plass på VG-lista. De fikk også sin første noteringen på amerikanske Billboard med plata.

På Brit Awards i 2000 fikk de prisen som beste britiske band, og "The Man Who" fikk prisen som beste album.  I magasinet Q ble "Why does it always rain on me?" kåret av leserne til beste låt i 1999. Albumet solgte tilsammen 2, 4 millioner eksemplarer verden over i 1999. Noe som var det beste et britisk band klarte det året.

4 fornøyde gutter på Brit Awards.

I teksten på "Why does it always rain on me?" synger Fran at han løy da han var 17 år.. Og løy gjorde Fran da han ble intervjuet av Q magazine. Her fortalte han at de fire hadde prøvd alt av stoff. Bare for å virke mer interessant. Sannheten var at Fran aldri hadde prøvd noe sterkere enn røyk. Og det hadde han sluttet med for flere år siden. Han tenkte ikke mer over skrønen før moren var på tråden gråtende. For hun hadde sett forsiden av magasinet, der historien om Travis' misbruk av narkotika var det store temaet.

I2000 traff Fran tyske Nora Kryst som han ble kjæreste med. Hun har fulgt Fran når de har vært ute og reist enten med bandet eller på Frans veldedighetsprosjekt i Sudan. Neil Primrose har også hatt fast kjæreste i mange år. Sammen med Esther har han døtrene Lola og Isla. Andy Dunlop er gift med Jo Stanton (2005), og sammen har de Dylan Green Dunlop. Dougie Payne ble gift med Kelly MacDonald i 2003.

"Turn" ble også gitt ut som singel fra albumet, og med sin 8. plass ble dette bandets andre topp 10 plassering fra albumet. Det er også den eneste låta på plata hvor man kan høre Dougie Payne synge. B-siden til singelen gjorde seg nesten mer bemerket enn A- siden, der bandet gjorde en humoristisk, men respektabel versjon av Britney Spears' fjortis hit "Baby one more time". Den høres ut som en typisk Travis låt. Og viser at låta har sine kvaliteter, når man tar bort alt stæsjet som Spears sin versjon inneholder. 

Etter albumutgivelsen dro Travis på turne i Europa og U.S.A. De holdt til sammen 237 konserter i denne perioden. Innimellom konsertene og promoteringsarbeidet satt Healy på hotellrommet sitt og komponerte låter til det neste albumet "The Invisible Band".

Travis live på The Cavern club i Liverpool, England.

I mellom de to studioalbumene ble det gitt ut en singel. Det var "Coming around" som kom i juni 2000. Den nådde 5. plass i England, noe som var det beste de hadde oppnådd med en singel til da. Låta er ikke å finne på noe studioalbum. Kun på singelsamlingen fra 2004. "Coming around" var skrevet på den tiden de bestemte seg for å flytte fra Glasgow til London for å bli rockestjerner.

På "The Invisible Band" fikk de igjen meg seg Nigel Godrich som produsent. De dro i studio i oktober 2000, før de tok en pause rundt juletider. På nyåret 2001 dro de fire til Godrichs Ocean ways studios i Los Angeles for å gjøre ferdig albumet. Tittelen "The invisible band" henspilte på bandets tro på at den gode sangen er viktigere enn bandet som spiller den.

Også denne gangen var hovedvekten lagt på akustiske ballader, slik forgjengeren hadde hatt suksess med. Og der forgjengeren hadde "Why does it always rain on me?" til å løfte albumet opp på listene, hadde dette albumet hitsingelen "Sing". Igjen en akustisk låt med en sterk melodi man ikke kan unngå å få på hjernen. Låta handlet om det å tore å synge. Forloveden til Healy hadde vanskelig for å synge når Fran var tilstede, så han prøvde å lokke fram sanglysten i henne. Til singelutgivelsen av "Sing" var det også laget en fornøyelig musikkvideo.

	Det gikk med endel kaker i videoen til "Sing".		Noe de fulgte opp på Top of  the Pops..

"Sing" nådde 3. plass på singellistene i England, og 4. plass i Norge. Mens albumet gikk til topps i både England og Norge, og en rekke andre europeiske land. Også singlene "Side" og den McCartney aktige "Flowers in the Window" gjorde det bra på listene. Sistnevnte var opprinnelig skrevet for "The Man Who". Men Travis ble aldri fornøyd med sluttresultatet. Etter 5. innspillingsforsøk ble låta den sommer singelen den opprinnelig var ment å være.

Travis var nå blitt superstjerner innen rocken. Og dette skremte bandet. De var ikke lenger det lille bandet fra Glasgow. Og som jordnære skotter passet det ikke seg å være superstjerner. Healy:  "We hadn't anticipated "The Man Who" doing so well. It was an emotional roller coaster for us. Being Scottish, we're very reticent about being famous pop stars; it's encoded into our DNA that we can't be brassy or show off. But suddenly, we weren't this little band in Glasgow any more. We desperately needed to take a step back and re-evaluate".

 Bandet følte behov for å se seg tilbake og finne tilbake til sine røtter. Deretter skjedde det ting som fikk stor betydning for bandet. 

Først var det hendelsene 11. september 2001 som gjorde dypt inntrykk på bandet. De viste Healy og co. at verden var mye mer skjør enn det de hadde trodd. Dette bidro til at Healy skiftet fokus når han skulle skrive sangtekster. 

Og idet de skulle begynne å jobbe med det neste studioalbumet sommeren 2002, ble trommeslageren Neil Primrose utsatt for en stygg ulykke som holdt på å gjøre ham lam. Det skjedde mens han bodde på et hotell i Frankrike, og han skulle stupe ut i hotellets basseng. Han traff bunnen og fikk knekt 3 bein i ryggen. Legen hans var rimelig sikker på at han aldri mer kom til å kunne gå igjen. Tanken på at kollegaen og kompisen deres kom til å bli låst til en rullestol skremte Fran, Andy og Dougie. Det kunne også blitt slutten på bandet. For slik de så det var det ingen sjanse for at Travis kom til å fortsette uten Neil. 

Neil Primrose

Heldigvis gikk det bedre med Neil. Og etter tre ukers sykeleie var han i stand til å spille trommer en 10 minutt pr. dag. Smertene var uutholdelige, men det var likevel et steg i riktig retning. Mens Neil ble restituert tok resten av bandet seg en pause fra hverandre som varte i et halvt år. Dette var den første skikkelige pausen de hadde hatt siden 1999.

På slutten av året 2002 ble de igjen samlet, denne gang i Crear, Skottland, som var hjemplassen til Neil. Det ble laget et provisorisk studio. De stod opp hver morgen for å spille i bare pyjamasen. Så spiste de litt frokost, før de dro opp til puben som ble eid av foreldrene til Neil for å få seg noen maltøl. Om kveldene drakk de vin foran peisen og spilte scrabble. Om de siste årenes slit hadde gått utover samholdet i bandet, førte dette til et nærere vennskap enn noen gang før. Dougie beskrev det som :"It was like falling in love again".

Etter 9 uker hadde Healy skrevet 9 låter som de spilte inn. Man hadde på forhånd bestemt seg for ikke å fokusere på det fengende og kule. Det skulle være mindre la-la-la enn før. De droppet også Godrich som produsent. Istedet produserte de plata selv, med litt hjelp fra Steve Orchard og Tchad Blake.

Albumet "12 memories" markerte en endring i bandets musikk. Den var mørkere, og mer organisk og stemningsfull i lydbildet. Tekstene var også langt mer politiske enn før.

Travis var svært fornøyd med det ferdige resultatet som de presenterte verden i oktober 2003. "Re-offender" ble gitt ut som singel samtidig som albumet "12 memories". Men selv om "Re-offender" gjorde det bra på singellistene med en 7. plass i England og 12. plass i Norge, var den ikke like umiddelbar som "Sing" og "Why does it.. " hadde vært noen år tidligere. "12 memories" fikk også relativt liten oppmerksomhet da den kom ut. Etter å ha nådd 3. plass i England og 4. plass i Norge falt den rimelig raskt nedover listene. I Norge hadde "The Invisible Band" toppet i 5 uker, og ligget på VG-lista i hele 45 uker. "12 memories" falt ut av VG-lista etter bare 5 uker.

I tiden etter albumutgivelsen har bandet igjen roet det ned litt. Andy giftet seg i 2004, mens Dougie ble forlovet med skuespilleren Kelly MacDonald. 

I 2004 var bandet også ute på en lengre turne i Europa og U.S.A. På konsertene i Storbritannia hadde de fått med seg Keane som oppvarmingsband. Turneen ble regnet som svært vellykket.

Etter 4 album som hadde resultert i 14 topp 40 plasseringer i England, følte Travis tiden var inne for å gi ut en samleplate hvor alle disse var samlet. For på en måte å gjøre seg ferdig med dem. "Singles" fra november inneholdt disse 14, samt singel utgivelsene "Coming Around" og "Walking in the sun" (sistnevnte gitt ut i forbindelse med samleplaten).  "The Beautiful Occupation" fra "12 Memories" er den eneste singelutgivelsen som ikke har nådd topp 40 i England. Den var likefullt med her, sammen med endel live låter.  Plata nådde 4. plass i England, og 6. plass i Norge.

I etterkant av denne utgivelsen gjorde bandet noen mindre konserter på sagnomsuste scener som Cavern Club i Liverpool, Mean Fiddler i London og Barrowlands i Glasgow.

På samme tid som de var aktuell med denne samleplaten, gjorde Healy og co. seg også bemerket med sin deltakelse på Band Aid 20 i november 2004. Healy sang de "berømte"ordene "Where the only water flowing Is the bitter sting of tears". Produsent  på låta var Travis produsent Nigel Goldrich. Som i 1984 ble dette en formidabel suksess med 1. plass, og den mest solgte singelen i England det året.

I februar 2005 deltok bandet på en veldedighetskonsert for ofrene etter tsunamien i Sørøst Asia. Konserten ble holdt i deres hjemby Glasgow. Andre skotske band som Teenage Fanclub, Franz Ferdinand, Idlewild, Mull og Mogwai deltok også på konserten. 

Deretter gikk bandet igang med innspillingen av sitt neste studioalbum. Først ble det sagt at plata ville være ute i butikkene i løpet av 2005. Men ting ble ikke så enkelt som man først trodde, noe som delvis skyldtes at de denne gang hadde hele 30 låter å velge mellom, mot normalt 8 eller 9. Alle 30 låtene ble spilt inn i RAK studios (London), noe som tok tid. De 20 låtene som ikke fant veien til det nye albumet vil nok dukke opp på B sider og raritetsplater i årene som kommer.

En annen årsak til forsinkelsen var at 4 Travis gutta alle er familiefedre som ønsker å bruke tid på sine nærmeste. Dessuten er de ikke glad i stress. Når man legger til at de siden starten har tilbrakt hele 7 år sammen i turnebussen, skjønner man at de synes det er godt å ha litt tid fra hverandre.

Healy gir nykommerne i The Arctic Monkeys noe av "skylden" for at de valgte å gå i studio for å spille inn en ny plate. Grunnen var at de og Travis har samme management, med felles manager i Ian McAndrew. Og mens Travis hadde pause fra musikkbransjen brukte McAndrew tiden med å løfte The Arctic Monkeys til toppen av listene i Storbritannia. Healy: "One of the biggest motivations for me to really push hard was our managerial label-mates Arctic Monkeys. We were taking two years off and suddenly our manager - who you’re kind of married to because of contracts and such - has got the biggest band in Britain on his hands. It’s like your wife having an affair with someone - ‘What’s he doing with them? And they’re really good, too!."
 

Som produsent hadde de igjen funnet tilbake til Nigel Godrich, i tillegg var både Mike Hedges og Brian Eno involvert i innspillingen. Møtet med produsent legenden Eno ble lærerik for Travis. Bandet kom til innspillingen med ideer om hvordan låtene og plata skulle høres ut. Men Eno som elsker å snu ting på hodet, fikk platen inn i en annen retning enn det bandet trodde den skulle. Noe som var både spennende og frustrerende.

Etter å ha vært ute av rampelyset i to år dukket de opp med albumet "The boy with no name" i mai 2007. Navnet på plata hadde Healy fått ideen til etter en liten disputt han hadde med sin samboer gjennom mange år, Nola Kryst. De to hadde nettopp fått en sønn sammen, og det gikk flere uker før de klarte å bli enig om navn på gutten. Så inntil de ble enig gikk ungen under navnet "the boy with no name". Som da også ble navnet på Travis' album. Gutten fikk heldigvis et navn til slutt (Clay). 

"Colder" var skrevet av Dougie Payne, mens "3 times and you lose" og "Big Chair" var skrevet av Healy sammen med Dunlop. Som de første låtene på en Travis plate som ikke er skrevet av Healy alene. "My eyes" handlet om Healys sønn, mens "Battleships" handlet om samboerskapet med Nora.

Salgmessig gikk det bra, med 4.plass i Storbritannia og en sterk 2.plass i Norge. I U.S.A. ble det 58.plass.

28. april 2007 opptrådte bandet på Coachella music & arts festival. 7. mai var de i Norge for å promotere plata. Her stilte de opp til intervjuer med avisene, og Tett på nett intervjuer med fansen.

Selv om ikke alle kritikerne var positive til plata var de fleste godt fornøyd. Mange mente bandet her gjorde det de kan aller best, nemlig bittersøte poplåter. Også bandet selv var enig i at de behersker kunsten å skrive slike låter. Healy: "We do bittersweet better than anyone; we do songs that are uplifting, yet sad. It’s weird, but we do it naturally. That’s our strength because I don’t know anybody else who does it as good as us."

I musikkvideoen til 1. singelen "Closer" fikk de med seg den kjente skuespilleren Ben Stiller ("Alle elsker Mary", "En natt på museet") til å spille en butikkbestyrer. Stiller er stor fan av bandet, og en god venn av Healy. Låta nådde topp 10 både i Norge og Storbritannia.

Travis i 2007.

Som 2. singel fra plata ble "Selfish Jean" valgt ut (30.plass i Storbritannia). Låta handler om uvennskap mellom Healy og en kamerat, der denne kameraten får passet påskrevet for det han har gjort mot Healy. Healy: "It's a kind of look what you've done to me song." Også i denne videoen fikk de celeber hjelp fra en av Healys venner, nemlig den amerikanske komikeren Demetri Martin.

I mai og juni 2007 gjorde bandet 15 konserter i Storbritannia. Og 16. juni fikk norske fans sjansen til å oppleve bandet live når de gjestet Grieghallen i Bergen. Men med kun 1500 billetter lagt ut for salg ble nok mange skuffet. Travis har visst en forkjærlighet for vestlandsbyen, for det er ikke mer enn 4 år siden sist de var der. Da med konsert i Haukelandshallen. I juni 2007 opptrådte de på Norwegian wood festivalen. Og 27. oktober besøkte de i Dødens dal i Trondheim i forbindelse med UKA, studentenes store fest. Som oppvarmingsband her hadde de Trondheims bandet The South. The South hadde i forveien spurt om lov til å opptre under UKA, men blitt avvist. Men etter at noen fra Travis hadde vært inne på bandets Myspace side, endret ting seg. De fikk en forespørsel fra managementet til Travis om de ønsket å være oppvarmingsband, noe de selvfølgelig ønsket. Deretter stilte Healy og co. krav til ledelsen i UKA om at The South skulle opptre i forkant av bandets konsert, ellers ville ikke Travis stille opp. Og like etter var også The South på plakaten. De fikk også sjansen til å være oppvarmingsband under konserten Travis gjorde dagen etter på Sentrum scene i Oslo.

I juni 2007 fikk Travis gleden av å gjøre en tolkning av The Beatles' "Lovely Rita", i forbindelse med 40 års markeringen av utgivelsen av "Sgt. Peppers lonely hearts club band". Stereophonics, Pete Doherty og Oasis var andre band som covret en av låtene fra klassikeren. Låtene ble gitt på plate av BBC2. Som produsent hadde man hentet inn Geoff Emerick, som hadde vært med på original innspillingen.

17. september 2007 ble "My Eyes" gitt ut som 3. singel fra albumet "The boy with no name".

Singelen "My Eyes".

Etter plateutgivelsen dro bandet ut på en større turne som ikke var ferdig før i februar 2008. Underveis besøkte de Sør-Amerika.

I februar 2008 fikk Travis endel omtale i media, da de valgte å avslutte samarbeidet med sitt gamle plateselskap Independiente. Istedet valgte de å bruke sitt eget Red Telephone Box Records, som de hadde opprettet allerede i 1996. I et intervju med The Sun fortalte Fran Healy hvor godt det var å selv å ha muligheten til å styre det som foregikk rundt bandet. Uten å ta hensyn til plateselskapenes krav til kommersiell musikk. Fran: "We’d come to the end of our deal and decided to go as it was time to start afresh. We need to get back to what we first came to London for all those years ago — and that’s being a proper band. When you’re successful and you’re a big band, you get sucked into it and lose sight of the important thing — making music."

Likefullt hadde de ikke noe negativt å si om Independiente. De bare følte at det var på tide å gjøre noe annet.

29. september 2008 var Travis ute med et nytt album kalt "Ode to J. Smith", uten at så mange fikk med seg det. Til tross for at plata fikk god kritikk rundt om. I Norge ble det en skuffende 27. plass, som var det dårligste bandet hadde oppnådd her med sine plater (om man ser bort fra debutplata). I Storbritannia ble det bare 20. plass. Og i U.S.A. nådde ikke plata topp 200 på Billboard engang.

Selv var de godt fornøyd med plata. Fran "This record is good. It’s going to surprise a lot of people." Denne J. Smith var ikke noen bestemt person. Det var mer en hyllest av en ukjent person.

"Ode to J. Smith"var spilt inn på kun to uker i februar/mars 2008, noe som ga den et litt rått uttrykk som bandet muligens var ute etter. Som produsent hadde de Geoff Emerick, som i sin tid jobbet som lydtekniker for The Beatles. Også bandets faste produsent Nigel Godrich deltok på plata.

Noe av årsaken til det skuffende salget, var at førstesingelen "Something Anything" ikke fenget radiolytterne på samme måte som det "Sing" og "Why does it always.." hadde gjort i sin tid. Til det var den for rufsete, og med et for svakt refreng.

"Something Anything" var alt annet enn en hitsingel." 

Etter utgivelsen av plata fulgte en turne i Storbritannia.

Travis er fine representanter for gitartradisjonen i engelsk rockehistorie. I de senere årene har også flere andre skotske band gjort seg positivt bemerket. Franz Ferdinand, Teenage Fanclub, og Belle & Sebastian for å nevne noen. Tidligere har band som Big Country, Jesus & Mary Chain, Simple Minds, The Soup Dragons, The Bluebells, Danny Wilson, Lloyd Cole & the Commotions og Wet Wet Wet vist at skottene har taket på å lage god popmusikk på den "gammeldagse" måten.