Mitt første møte med Yazoo var på discoèn på ungdomsskolen, med låta "Don`t go". Og den gjorde umiddelabar et voldsomt inntrykk. Jeg husker hvor overlegent bra jeg syntes den var. Moderne, med heftigere synth rytmer enn noe jeg hadde hørt før. Det var rett og slett så bra laget at det var arrogant overfor all den andre middelmådige dansemusikken som var på den tiden. 

Så interessen for bandet var umiddelbart til stede. Jeg hadde ikke noe forhold til Depeche Mode på denne tiden, så jeg kjente ikke noe til Vince Clarkes bakgrunn fra det bandet. Også "Only You" ble en favoritt da jeg hørte den på "Ti i Skuddet" for første gang. Jeg husker også at den gjorde det bra i avstemningene der. 

"Upstairs  at Eric`s" ble innkjøpt da det kom ut, og den ble spilt mye. I tillegg til de to låtene jeg kjente fra før, likte jeg "Situation", "Goodbye Seventies", "Too Pieces" og "Midnight". Jeg likte den kjølige synthlyden, og Moyets voldsomme stemme. Plata har siden vært med meg i alle år, som et album jeg stadig tar fram og mimrer til. "You & me Both" har jeg ikke samme sterke forhold til. Selv om det er mye fint der og. 

Også jeg syntes det var trist da Vinc og Alison valgte å gå hvert til sitt. Men jeg har fulgt dem i årene etter. Med Moyets fine soloplater, og Clarkes prosjekter med Assembly, Paul Quinn, Erasure og Martyn Ware. En person som personifiserer min interesse for synthesizer musikk. 

Yazoo står for meg som noe av det mest fengende og sjarmerende som skjedde på 80 - tallet. Og er en av grunnene til at jeg har et så varmt forhold til tiårets musikk, og dens framtoninger.