|
Vince (Vincent
John Martin) Clarke:
Født 3. juli 1960, Basildon, Essex , England
Alison Moyet
(Genevieve Alison Moyet): Født 18. juni 1961, Basildon, Essex , England
Yazoo
var en
kortlivet, men bemerkelsesverdig duo på starten av
80-tallet. Faktisk varte
samarbeidet mellom
Vince Clarke
og
Alison Moyet
bare i litt over et
år. Deres ulike bakgrunn fra elektronika og pønk gjorde
bandet til en spennende opplevelse, og en milepæl innen
dance og synthpop. Også andre synthband
laget musikk tilpasset dansegulvet, men ingen gjorde det så bra
som Yazoo. Kombinasjonen av gode låtskrivere, Alisons
imponerende stemmeprakt, og Vinces evner som lydmagiker gjorde
inntrykk både på kritikere, synthfriker og de danseglade.
Bandet ble
dannet i 1981, rett etter at Vince Clarke hadde forlatt
Depeche
Mode. Et band han hadde vært med å starte, og skrevet de
fleste av låtene for på debutalbumet deres. Mange lurer ennå
i dag på hvorfor han tok den
avgjørelsen. Selv har ikke Vince noen god forklaring på hvorfor han valgte å gi seg. Det var
visst ikke noen personlige uoverensstemmelser med de andre
medlemmene. Det handlet mer om veivalg, og Clarkes manglende
interesse for å gjøre turneer. Vince: "It
wasn’t really a personal thing. It would be out of order for
me to say that their attitude was wrong. It was just different
to mine. At first there was a few bad feelings, but that seems
to have died down now that everybody concerned feels more secure
about what they are doing now."
Både Depeche Mode og Clarke
opplevde stor
suksess i årene etter.
Depeche
Mode med en ung Vince Clarke til høyre på bildet.
Depeche Mode
hadde sitt utspring i Basildon øst for London. Her vokste Vince
opp sammen bl.a. Andrew Fletcher
fra Depeche Mode. De gikk i
samme klasse på
St. Nicholas Comprehensive school, i tillegg til at de begge var
medlemmer av den kristne ungdomsorganisasjonen Boys Brigade. I klassen
deres på St. Nicholas gikk også Alison Moyet, uten at de hadde
så mye
kontakt med hverandre på den tiden. De gikk også på 'lørdag morgen musikk skole' i Basildon, hvor Alison
lærte seg å spille obo mens Vince spilte fiolin. Da de ble eldre
opptrådte de gjerne på de samme konsertene. slik som på Van
Gogh Youth club. Vince som medlem
av No Romance in China, og Moyet som sanger i The
Vandals.
Alison Moyet som
sanger i The
Vandals
Robert Marlow som var venn og bandkamerat av Clarke spilte i en periode i
bandet til Moyet. No romance in China endret senere navn til
Composition of sound. Vince Clarke var sanger i begge bandene
samtidig som han spilte synthesizer. Sin første synth kjøpte
han med penger han hadde tjent etter å ha jobbet på flyplassen
i Southend, der han hadde ansvaret for å tømme de kjemiske
toalettene på flyene.
Etter hvert ble
han ubekvem med å være vokalist, så han så seg om etter en
erstatter. Og på en bar fant han en David Gahan som stod og
sang karaoke, og like etter var han medlem av bandet. Et band
som like etter endret navn igjen, denne gang til Depeche Mode.
Vince kunne da konsentrere seg om å spille synthesizer. Det var
Vince som skrev "Just
Can't Get Enough"
- en låt
Depeche Mode fortsatt framfører live, som en av deres mest
kjente hits. Den ble også bandets gjennombrudd, da den nådde
8. plass i Storbritannia, september 1981.
Vince
Clarke med sin synth.
Men etter å
ha gjort unna en turne med Depeche Mode valgte han å slutte og
heller se seg om etter nye utfordringer. Uten at han helt visste
hva han skulle gjøre i stedet.
Vince: "When
I left, I never really thought of what the consequences might
be. In the past I’d always left jobs without thinking too
clearly about what I was going to do next. You have to take
chances like that. You might as well be dead if you’re not
going to take a few risks with your life."
Vince:
"I guess things weren't going in the direction I'd hoped
they would go."
På
samme tid hadde Alison
Moyet kommet til veis ende med sitt R&B cover band
The Screaming Ab Dabs. Et band som spilte i Essex-traktene i
helgene, og som ikke gjorde noe for å ta steget opp blant de
store ved f.eks. å dra til London. For å prøve noe nytt satte hun
inn en annonse i ulike aviser der hun søkte etter band å
spille sammen med: "Powerful female singer, expericenced
gigs, studio, seeks semipro R&B, soul, blues band. Alison,
Basildon 44115." Vince husket jenta med den kraftfulle
stemmen fra tiden de gikk på skole sammen. Og da han hørte
at Alison også ønsket nye utfordringer, tok han kontakt. Enda
han skjønte at han ikke var var den rockeren Alison var på
utkikk etter. Men etter å ha vist seg fra sin mest sjarmerende
side, og pratet henne rundt om alle mulighetene de elektroniske
instrumentene hadde, ga hun etter. En av årsaken til at
Vince var så ivrig var at han i forveien hadde skrevet
balladen "Only
You", som han antok ville passe Alisons stemme bra. Vince
inviterte Alison over til hans hus, slik at han fikk muligheten
til å synge inn låta på en 4-spors kassettopptaker som han
hadde.
Vince skrev
"Only You" mens han fortsatt var medlem av Depeche
Mode, og han tilbød låta til Martin og co. da han valgte å
forlate bandet, som en slags avskjedsgave. Men de likte ikke
låta, og takket derfor nei til den.
Andrew
Fletcher: "Me and Martin went; it sounds like something
else. Don't really like that."
Muligens angret de på det
like etter da "Only You" ble en giganthit.
Alison
Moyet
Alison Moyet
var født i Billericay i Essex. Faren var fransk, mens moren var
engelsk, noe Alison har brukt som forklaring på sitt (ifølge
henne selv) fyrige temperament og bondske oppførsel. I
oppveksten hørte hun mye på Tina Turner og Muddy
Waters. Hun
avsluttet skolegangen da hun var 16, og fikk seg i stedet jobb i
en butikk. I 1978 slo hun seg sammen med jentene Kim Forey og
Sue Paget og dannet et pønk-inspirert jenteband kalt
The Vandals. De hadde med seg en gitarist ved navn Rob
Allen, og
sammen med ham skrev Alison - eller Alf - som hun ble kalt av
vennene, låtene de framførte. Musikken deres ble omtalt som
halsbrekkende speed pønk. Med låttitler som "I love my
guitar", "Dead Loss" og
"Dead end".
Likefullt fikk de mye skryt av den lokale musikkpressen.
Sin første
opptreden gjorde Alison og bandet den 14. april 1978 på The
Grand hotel i Leigh-on-sea. Samtidig som Depeche Mode så dagens
lys, ble The Vandals oppløst. I tiden fram til Alison ble med i
Yazoo spilte hun i band med navn som The Vicars, The Little
Roosters, og nevnte The Screaming Ab Dabs. Hun gikk på College
of Furniture i Aldgate East (London) da hun ble med i Yazoo.
Planen var å utdanne seg til pianostemmer.
Utgangspunktet
for samarbeidet var faktisk kun å spille inn en singel sammen ("Only You"). Med
seg på innspillingen av låta hadde Vince kameraten E.C.
Radcliffe og
Mute records eier og produsent,
Daniel
Miller. Miller og Vince kjente hverandre godt fra Depeche Mode-tiden.
Alison som ikke hadde spilt på synthesizere før, ble fascinert
av hvilke muligheter de ga. Alison: "At
first I didn’t really like the idea of working with
synthesizers but now I think they’re fun, there are no
restrictions." Hun begrenset likefullt sin deltakelse til det vokale. Vince derimot la sjelen sin i denne
innspillingen som foregikk i et kaldt studio i Southwark,
London. Søvn fikk han lite av. Og matlysten ble holdt i sjakk
av intens sigarettrøyking. Heller ikke Alison fikk i seg mye
mat på denne tiden, da hun ikke hadde penger til å handle for.
Hun tenkte ikke på at at Mute records som skulle gi ut plata kunne ha forskuttert henne noen kroner. Det endte med at hun
måtte låne penger av foreldrene. Penger fra platesalget fikk
hun først etter et år.
Selv om Vince
ikke hadde planer om å lage mer enn en singel sammen med Alison,
jobbet han med flere låter, slik at de hadde noe
å fylle opp B-siden med. Like etter hadde han skrevet og laget
kompet til "Situation" og "Don't
Go".
Daniel Miller likte det han hørte og foreslo at de burde spille
inn et helt album sammen, noe Vince i utgangspunktet var negativ
til.
I ettertid har
Alison beklaget at hun nok ikke var enkel å samarbeide med. Hun
hadde ifølge henne selv et til tider ustyrlig temperament,
og hun var generelt mistroisk til det meste av det som ble foreslått.
Alison: "Vince
was a brave man to take on an oddball like me and it wouldn't
have been easy for him. I was fiery and argumentative." Hun
antar at det kan ha vært en av grunnene til at samarbeidet ble
såpass kortvarig som det ble. Og da suksessen kom gikk Vince
mer inn i seg selv, og overlot medieoppdragene til Alison, noe
som heller ikke gjorde ting enklere.
Da
de skulle gi ut "Only you" på singel måtte de
selvfølgelig ha et navn på bandet. De endte da opp med Yazoo,
som også er navnet på en by i Mississippi, og navnet på et
amerikansk plateselskap som på 60-tallet spesialiserte seg på
blues- og jazz-utgivelser. Det var Alison som kom opp med
navnet, da hun i ungdommen hørte mye på amerikansk blues.
Alison: "Yazoo was something I thought of. I listened to a
lot of blues." Vince sa ja til navnevalget fordi han trodde
Yazoo var navnet på et munninstrument han hadde hatt
sansen for på 70-tallet (instrumentet heter kazoo). Alison var
godt fornøyd med valget av bandnavn, ettersom det ikke kunne
relateres til noe folk hadde et forhold til, i motsetning til mange av de pretensiøse
bandnavnene som ellers fantes på den tiden.
Instrumentet
kazoo som Vince ønsket å kalle opp bandet sitt etter.
"Only
You" ble gitt ut i april 1982, og like etter var den oppe
på 2. plass på den britiske singellisten (bak "A
Little Peace" med
tyske Nicole),
noe som ble en
overveldende opplevelse for de to. For folkene på Mute betydde
suksessen lange dager, da de enkelte dager sendte ut hele 97.000
singler til plateforretningene og kjedene.
Mens andre band jobber i
årevis for å nå opp, fikk de suksess i første forsøk.
Kritikerne var svært begeistret for singelen, og roste den
opp i skyene. Magasinet NME mente "Only You" var ekstremt
vakker. Mens andre så på låta som 80-tallets svar på
"Yesterday" med
The Beatles
pga.
sitt vemodige, vakre preg. Mange
av de som hadde avskrevet synthpop som kald og blodfattig,
måtte revurdere sin holdning etter dette. I ettertid har "Only
You" gått inn i
historien som en 80-talls klassiker. Ikke minst etter at The
Flying Pickets gjorde en acapella versjon som toppet
i Storbritannia i 4 uker i 1983.
Også i U.S.A.
ble dette en hit, men pga. misnøye fra plateselskapet Yazoo
pga. bandnavnet, valgte de å kalle seg
Yaz på de amerikanske
utgivelsene, noe som har
skapt litt forviklinger i ettertid.
Yazoo
fikk tidlig muligheten til å opptre på Top of the Pops i
England. Media fattet
stor interesse for Vince og Alison. Ikke så mye for musikken, men mer for
deres ulike utseende og væremåte. Vince var liten av vekst og
tynn. Han var i tillegg beskjeden og stille. Alison var bortimot
stikk motsatt, både fordi hun var høyere enn ham, og fordi hun
fysisk var frodig. Hun fikk spørsmål om hvordan hun
klarte å få tak i klær som var store nok og lignende. Selv
tok hun det ikke så tungt, da hun syntes det var på tide at
noen viste at en kvinnelig sanger ikke trenger å se ut som en
pin-up. Alison: "A
lot of people thinks that girls in groups should be real pin-ups.
But as long as people are more concerned with the music,
that’s alright with me. If people are going to judge us on the
way we look, I just don’t take them seriously."
Selv
om Alison syntes det var morsomt å være en annerledes
popstjerne, ble hun skremt av all oppmerksomheten hun fikk fra
pressen, uten noen til å veilede henne eller stå opp for henne
når uttalelsene hennes kom ut feil i media. Alison:
"Within two weeks, I'd gone from being this dark horse from
Basildon to suddenly having everyone be interested in what I was
saying, what I was doing, music I was making, what I had to say
for myself, the way I presented myself. I had nobody to advise
me and I sort of just didn't have have any guard up at
all."
De to ble
omtalt som The Odd couple (det rare paret), et navn som ble
hengende ved dem til de ble oppløst.
The
Odd couple
13.
mai 1982 var det et oppslag om dem i musikkmagasinet Smash Hits der
de fortalte om seg selv og innspillingen av den nye plata.
Intervjuet ble gjort av musikkjournalisten Neil
Tennant - en mann som 3
år senere kom til å oppleve stor suksess som endel av en annen
synthduo, nemlig Pet
Shop Boys.
Yazoo
på forsiden av Smash Hits i 1982.
Oppmuntret
av suksessen med "Only You" valgte Vince å fortsette
samarbeidet med Alison. Og interessen for Yazoo ble ikke mindre
da de i juli ga ut den heftige singelen "Don't
Go",
en låt de i utgangspunktet hadde tenkt å bruke som B-side på
"Only You" .
"Don't Go" var en overlegen
demonstrasjon på hvordan god
dansemusikk skulle høres ut, med Clarkes lekende synthlyder og
Moyets kraftfulle stemme. Hun hørtes ut som en dreven amerikansk
soulsanger. At det var en lubben hvit 21 åring fra Basildon,
Essex som stod bak vokalen, kom som en overraskelse på noen
.
Låta rulèt dansegulvene
i 1982, og har vært en gjenganger der i årene etter, til glede
for nye generasjoner av danseglade musikkelskere.
I
den morsomme videoen til "Don't Go"
"bekreftet" Vince
inntrykket som var skapt av
ham som en smågal synthfrik.
Singelen nådde 3. plass i
Storbritannia i juli 1982, og 4. plass i Tyskland. Også i andre
land gjorde "Don't Go" det bra, blant annet gikk den til topps på
den amerikanske dancelisten. Singelen nådde ikke opp på
VG-lista i Norge, men låta var svært populær på "Ti
i skuddet"
på NRK radio, der den bl.a. gikk til topps 26. oktober 1982.
Singelen
inneholdt den dystre men vakre "Winter
Kills" på side
B, hvor Alison igjen viste sin varme uttrykksfulle stemme.
For å smi
mens jernet var varmt klarte Miller å overtale Clarke til også
å spille inn et album. Plata ble spilt inn i løpet av noen
måneder, hvor Vince igjen fikk hjelp til produksjonen fra Daniel
Miller og Eric Radcliffe. "Upstairs
At Eric's"
som
plata ble kalt, ble spilt inn på loftet til Radcliffe, da Blackwing
Studios, der
innspillingen egentlig skulle foregå, var booket for lang tid
framover. Moren til Radcliffe stilte med egg & chips hver
dag, i tillegg til at hun fikk gleden av å delta på plata, da
de trengte bakgrunnsnakk
på noen av låtene, slik som på "Winter Kills".
Eric
Radcliffe: "I remember that we had to build a studio in my
house, in about ten days, to complete the recording of 'Ustairs
At Eric's".
Vince
Clarke Upstairs at Eric's (Radcliffe).
At albumet ble
dedisert til Eric Radcliffe og hans loft i tittelen
"Upstairs At Eric's" virket både rett og rimelig, men
for utenforstående var det en merkelig tittel.
Mye av det
elektroniske kompet på plata ble skapt av Vince og Radcliffe
på en Fairlight-synthesizer - et instrument som var svært
populær blant artister som laget elektronisk musikk på den
tiden.
Vince
med sin Fairlight-synthesizer.
Alison hadde i utgangspunktet ikke trodd at hun
hadde noe å bidra med på låtskriversiden, men Vince oppmuntret henne
til å komme med egne ideer. Noe hun gjorde på en
overbevisende måte, med de vakre og fengende låtene "Goodbye
seventies" (som
også var en dansegulv-favoritt), "Midnight",
"Bring your love down",
"Winter Kills" og "Situation".
Sistnevnte skrevet sammen med Vince. Det var Alison som
gjorde pianospillet på den gotisk dystre "Winter
Kills", ettersom hun ifølge Vince kunne spille piano, noe
han ikke kunne.
"Situation" ble gitt ut
som B-side på "Only you", og var også ute som A side
på 12" singel i U.S.A. Som A-side ble den ikke
tilgjengelig i Europa før i 1990. Da i en remikset versjon som
oppnådde en fin 14.
plass i Storbritannia. Generelt har både den og de andre låtene
til Yazoo blitt mikset om mange ganger opp gjennom årene, i
tidsriktige versjoner tilpasset dansegulvet. Det som muligens de
fleste vil kjenne igjen fra "Situation", er Alisons
latter som er flettet inn i låta. Den er senere blitt samplet
inn i flere andre låter også. Mest kjent er nok El del Rios "Macarena"
som gikk til topps verden over i 1995.
Vince Clarke
hadde ønske om å lage en eksperimentell plate, noe Alison ikke
var like glad for. Vinces eksperimentering begrenset seg derfor
til låtene "I before E except after C"
og "In my
room", i sistnevnte låta leser Vince "Fader
Vår" mens syntht tonene og Alisons stemme høres i
bakgrunnen.
"Upstairs
at Eric's" fikk blandet mottagelse da den ble gitt ut i august
1982. Noen mente den ble for synthete, mens andre framhevet de
gode låtene, med Alisons fantastiske soul-stemme og Vince talent som
tangentmann. Salgsmessig gikk det svært bra, med bl.a. 2. plass
(en million solgte eksemplarer) i Storbritannia.
"Upstairs
at Eric's" med det futuriske, surrealistiske coveret, som
passet bra til musikken på plata.
I Norge fikk
Yazoo dessverre aldri noen listeplasseringer. I ettertid har plata fått
positiv omtale da den på en fin måte viser den synthorienterte
popen fra denne perioden. Den er også blitt hyllet av andre
artister. Slik som LCD soundsystem som i låta "Losing my
edge" synger:
"You are throwing your computer out the
window because you want to make something real. You want to make
a Yaz record."
I november
1982 ble låta "The
Other side of love" gitt ut på
singel, med en 13. plass på den britiske singellisten. Den var ikke
å finne på "Upstairs at Eric's" som var gitt ut like
i forveien. Den ble heller ikke å finne på studioalbumet
som kom året etter, eller samleplaten "Only Yazoo",
enda de her bare hadde to plater å velge låter fra. Det kan tenkes
at Vince ikke likte den svært lette og glade synthpoplåta. Den
er likevel tilgjengelig på enkelte CD utgaver av "Upstairs..".
Fra
videoen til "The Other side of Love".
I desember
1982 gikk Yazoo overraskende til topps i en undersøkelse en
britisk avis hadde om hvilken artist folk likte best. Også
musikkritikere var blant de spurte. Alison og Vince satte pris
på kåringen, samtidig som den viste at de på kort tid hadde
oppnådd en helt spesiell plass hos musikkinteresserte i
Storbritannia.
Etter
albumutgivelsen gjorde Yazoo noen konserter som ikke ble
alt for suksessrike. Den første konserten på turneen ble gjort
på universitetet i Leeds, 6. november 1982. Som nevnt hadde Vince lenge hatt
motforestillinger mot det å opptre live. Alison: "We
toured a little.. a joyless experience. He became more remote
and I was resentful." I tillegg hadde de problemer med to
fairlight synthesizere som skulle brukes på scenen når de
opptrådte. De valgte derfor å bruke ferdiginnspilt komp
istedet.
De
to var vidt forskjellig både musikalsk og som personer. Og
stemningen mellom de to ble bare mer og mer uforsonlig. Vince
ønsket derfor å kutte samarbeidet etter dette, men Daniel
Miller klarte på en eller annen måte å overtale Vince til å
lage nok et Yazoo album. I et intervju med en avis uttalte
Alison at det kun var musikken som
holdt dem sammen. Hun ville ikke valgt Clarke som venn, og han
ville ikke valgt henne som venn om det ikke hadde vært for
musikken. I et annet intervju med musikkmagasinet NME
kunne Alison fortelle at
magien og spontaniteten i
bandet var borte. Og selv om hun fortsatt respekterte Clarke,
følte hun seg kunstnerisk ukomfortabel med å fortsatt være
med i bandet.
Vince:
"It was a personality thing. We failed to talk to each
other. And to iron stuff out (prate ut)."
Da nyheten om
bruddet ble kjent, ble mange fans svært skuffet. I protest mot avgjørelsen
valgte en fan å sende en
død due proppfull med mark i til Vince.
På
slutten av 1982 begynte uenigheten mellom Alison og Vince
å
bli så grunnleggende at de ikke kunne fortsette sammen.
Innspillingen
av plata ble et lite helvete. De var uenig om det meste, bl.a.
tekstene, og de jobbet for det meste hver for seg. De var også
uenig om låtvalget på plata. Vince ville ha med den lett
banale "Happy People", men Alison syntes den var fæl
og nektet å låne stemmen sin til den. Alison: "You can
fucking sing it!" Og akkurat det gjorde Vince, noe som
gjorde låta enda mer komisk. Mens Vince hadde briljert ved å
komme opp med klassikerne "Only you" og "Don't go"
på debutplata, var det Alison som skrev de beste låtene til
denne plata. Bl.a. den vakre
"Nobody's Diary".
Melodien til låta hadde Alison skrevet allerede som 17 åring.
Teksten inneholdt linjene: "can't believe you want to turn
the page. And move your life onto another stage. You can change
the chapter, you can change the book." For innerst inne
ønsket ikke Alison at samarbeidet mellom de to skulle slutte
og bandet oppløses. Hun var skremt ved tanken på å skulle
stå på egne ben som soloartist. Alison: "Vince
had had enough of arguing. It was my pastime. I didn't want it
to end."
Alison
skrev også fine låter som "Anyone", "Ode to
Boy", "And on", og de dansbare "Sweet thing"
og "Good times". Hennes "Nobody's Diary" ble
valt ut som første og eneste singel fra plata. Riktignok ble
"Walk away from love" gitt ut på singel, men bare i
Japan. "Nobody's Diary" oppnådde en fin 3. plass på
den britiske singellisten i mai 1983. Som B-side hadde de valgt låta "State Farm". Den ble ikke å finne på det kommende
studioalbumet kalt "You &
me, both", enda den var
blant de beste låtene Vince & Alison spilte inn sammen. Men den er tatt med på
senere samleplater med bandet.
Fra
videoen til "Nobody's Diary". Noe av det siste
Alison og Vince gjorde sammen. Det
var Alison som kom opp med navnet til albumet. Det var også hun
som måtte velge ut motiv til platecoveret. Hun kontaktet
byrået Twenty-three
envelope, der hun falt for et bilde av to
dalmatinere som gikk i ett med bakgrunnen (jeg har hatt platen i
samlingen i mange år og spilt den jevnlig, likefullt var det
ikke før rundt 2003 at jeg at hundene var der: webmaster).
De
to dalmatiner hundene som slåss kan sees på som en
illustrasjon på det konfliktfylte forholdet mellom Alison og
Vince på den tiden.
Coveret
til "You & me, both" med hundene som det kan være
vanskelig å få øye på.
Vince hadde meldt seg ut av prosjektet på denne tiden. Etter at
de hadde gjort seg ferdig i studio gikk de hvert til sitt, og
så ikke hverandre igjen på en god stund.
"You
& me, Both" ble gitt ut i juli 1983. Og til tross for
at Vince hadde vist en lunken interesse for innspillingen var
både kritikere og platekjøpere fornøyd med plata. Mange mente
den var mer homogen enn den forrige, der Alisons stemme
ytterligere kom til sin rett. Man beklaget at Alison og
Vince valgte å avslutte samarbeidet. Salgsmessig gikk det
svært bra, med 1. plass i Storbritannia, noe som var et steg
opp i forhold til "Upstairs at Eric's", albumet som i
ettertid har fått mest omtale.
På den tiden
albumet ble gitt ut var Vince allerede igang med sine neste
prosjekt. Først som produsent for barndomsvennen Robert Marlow
(som også hadde spilt i band med Moyet) og hans album "The
Peter Pan Effect". Singelen "The
Face of Dorian Gray" ble
som Yazoo-albumet gitt ut i juli.
Det
Vince Clarke produserte albumet "The Peter Pan effect"
fra 1983.
Som
er et samleobjekt for 80-talls synthfriker.
Også Yazoo
produsent og venn Eric Radcliffe var med på plata. Deretter
gikk Clarke/Radcliffe igang med et nytt bandprosjekt de hadde
store forventninger til kalt The
Assembly. Planen var at de som
Heaven
17 på samme tid, skulle hyre inn sangere de likte til å
synge en låt hver. Førstemann ut til å synge en av deres
låter var irske Feargal Sharkey som
nettopp hadde sluttet
i det kjente bandet The
Undertones.
Eric
Radcliffe og Vince Clarke dannet bandet The Assembly høsten
1983.
I november
1983 ga de tre ut singelen "Never Never". Og den ble
en suksess med 4. plass i Storbritannia. Den varme, lett rufsete
stemmen til Sharkey kunne minne om Alison Moyet sin.
Feargal
Sharkey sang Assembly låta "Never Never".
Av en eller
annen grunn ble det ikke noe mer ut av dette bandprosjektet,
enda man hadde planer om flere plater. Hovedårsaken var Vince
hadde problemer med å finne sangere som han likte, som kunne
tenke seg å synge på låtene hans. Vince: "It was impossible to
find singers who were interested."
I 1985 inngikk Clarke et
samarbeid med Bourgie Bourgie
sangeren Paul
Quinn. Men singelen
"One Day" ble ingen suksess
(99. plass i Storbritannia), så Vince droppet ham.
Fram til dette hadde Vince trodd at 'alt han skrev' ville bli en
suksess, men etter dette ble han mer usikker. Vince: "Before
that I thought I had the magic hit-writing touch. After that
single I realised I hadn't got the touch, because there is no
such thing. I was devastated (rasert)."
I stedet satte
Vince inn en annonse i en musikkavis der han søkte
etter en ny vokalist. Den da ukjente kjøttskjæreren Andy Bell
ble
valgt ut, og like etter var duoen Erasure
etablert. Et nytt eventyr var igang.
Erasure
ble en minst like stor suksess som Yazoo.
Erasure er med
årene blitt et av de mest suksessrike bandene i Storbritannia
med over 25 millioner solgte plater. Bl.a. med nr.1 albumene
"The Innocents", "Wild", "Chorus",
"Pop! the first 20 hits", "I say I say I say",
og nr. 1 singelen "ABBA-esque".
Andy Bell hadde Alison
Moyet som forbilde da han ble med i Erasure, og stemmen hans kan
minne om hennes. Privat ble Vince far for første gang i 2005,
til Oscar. Sammen med kona
Tracy Hurley bor de i Maine i
U.S.A.
Moyet var
vemodig da hun skjønte at Vince hadde gått videre i livet uten
henne. Mange år etter hadde hun fortsatt et lite håp om at de to
kunne komme sammen og lage en plate igjen, selv om hun fant det
lite sannsynlig. Hun er likefullt veldig takknemlig for den
tiden de hadde sammen.
Etter Yazoo
ønsket Moyet egentlig å opptre sammen med hobbybandet
Little sister,
som bestod av venner av henne. Hun tok seg også tid til å gifte
seg med kjæresten, frisøren
Malcolm Lee.
Sammen fikk de barna
Joe
og Alex.
De to ble skilt i 1989. Senere har Alison fått datteren
Alex,
sammen sin turnemanager
Kim McCarthy.
Og hun har datteren
Caitlin,
sammen med sin 2. ektemann
David Ballard.
Alison
Moyet med sin første ektemann Malcolm Lee i 1984.
Selv om Alison ønsket å
roe det litt ned, ble
hun overtalt av advokaten sin til å skrive under på en
platekontrakt med CBS
records, noe hun egentlig ikke ønsket. At CBS i sin tid hadde vært Janis Joplins selskap, bidro til at
hun sa ja. I CBS ble hun tatt godt vare på. Blant annet skaffet de to
av de mest suksessrike produsentene på den tiden, Tony Swain og
Steve Jolley, til å produsere debutplaten hennes. De to hadde
nettopp produsert nr. 1 albumet "True" for
Spandau
Ballet. Sammen med de to skrev Alison flotte poplåter som
"Love resurrection", "For you only" og
"All cried out". Låter som nådde topp 10 i
Storbritannia. Debutalbumet ble kalt "Alf",
som var hennes kallenavn i pønker-tiden. Plata ble en voldsom
suksess
med bl.a. 1. plass i hjemlandet. I Norge hvor Yazoo ikke fikk noen
plasseringer, ble det en fin 3. plass på VG lista.
Alison
Moyets debutalbum "Alf" fra 1984.
Hennes neste
album "Raindancing"
fra 1987 gikk til topps i Norge,
og oppnådde 2. plass i Storbritannia. Også i U.S.A. solgte hun
bedre enn Yazoo. Med årene har også hun laget mange album som
har solgt bra, først og fremst i hjemlandet. En samleplate gikk
til topps i 1995, og albumet "Voice" nådde en fin 7.
plass i 2004. Et høydepunkt i karrieren var det nok da hun fikk
opptre på Live Aid
i 1985, foran 1.5 milliard mennesker
(som
fulgte med på TV). Hun har med årene fått tre barn.
Låtene til
Yazoo har som nevnt dukket opp på listene med jevne mellomrom i årene
som er gått. Noe
som viser kvalitetene de innehar. "Only
You" og
"Don't Go" trekkes
gjerne fram når man skal oppsummere det beste fra 80-tallet.
Et tiår Yazoo var med og formet musikalsk, sin korte levetid
til tross. At både Alison og Vince har opplevd stor suksess i
årene etter, er et ytterligere bevis på duoens kvaliteter. Der
deres motsetninger også ble en kime til fruktbart samarbeid, til glede for millioner av musikkelskere.
Alison Moyet hadde på sin
internettside uttrykt et ønske om å jobbe med Vince Clarke
igjen. Og i desember 2007 kunne flere nettsteder presentere den
gode nyheten at Vince og Alison planla å gjøre en mindre turne
sammen. Foranledningen var at Andy Bell ønsket å ta en pause
fra Erasure for heller å gjøre andre ting, og da tenkte Vince
det hadde vært morsomt å bruke pausen til å blåse liv i
Yazoo igjen. Alison hadde noen år i forveien vært på
telefonen med forespørsel om en reunion-turne, noe han takket
nei til da.
Alison så fram til å
synge de gamle låtene med en stemme som var blitt kraftigere og
bedre enn i 1981/82, og med en mer positiv holdning og
livserfaring.
I januar 2008 ble det klart at de britiske byene
Manchester, Brighton, Wolverhampton, London og Glasgow vil få
besøk av Vince og Alison i juni. På turneen kalt
"The
Reconnected Tour" framførte
de materiale fra albumene "Upstairs at Eric's" og "You
& me, both", i tillegg til ikke utgitt materiale. Låtene fra "You
& me, both" hadde aldri vært presentert live, ettersom bandet
allerede var oppløst da plata i sin tid ble gitt ut. Vince
Clarke som i alle år hadde vært skeptisk til en gjenforening
gledet seg til denne turneen. Vince: "It's been really good
going back to these songs after such a long while. Many of them
have never been played live. I'm looking forward to performing
them with Alison for all the fans who've enjoyed our music
through the years but never had a chance to see Yazoo in concert."
I den forbindelse ble det også gitt ut en boks med 4
CDer kalt
"In your room",
med remixer av de gamle låtene, en DVD med nye intervjuer, i
tillegg til de gamle musikkvideoene. Det ble også gitt ut en
dobbel liveplate, kalt "Reconnected
Live" som på en
fin måte viste hvordan Yazoo hørtes ut i 2008. I tillegg til
to CDer inneholdt liveplata bilder fra turneen samt en
mini-biografi fortalt av Alison og VInce selv.
"Reconnected
Live" fra 2010
Turneen ble raskt
utvidet til 28 konserter, med turnestart i København den 26.
mai. I U.S.A. gjennomførte de 11 konserter. Turneen ble en
suksess med gode kritiker fra avisene.
Vince og
Alison på scenen sammen i 2008.
|
